Sametingspresident Aili Keskitalo feiret 6.februar i Tana. Her er talen hennes.
Kjære alle sammen. Gratulerer med dagen.
Det er noe helt spesielt med Tana, det er ikke til å komme fra. Klemt mellom hav og innland, kanskje litt i oppmerksomhetens skygge av fylkets store bykommuner og indre Finnmark. Likevel er det en livskraft og en vilje her som jeg mener er helt unik.
Det er i Tana vi finner idrettsarrangementene og turneringene. Et aktivt lag- og foreningsliv. Her satses det på industri — og innenfor landbruket og kystfisket ser vi stadig bevis på at utviklingen på mange måter går motstrøms i forhold til andre kommuner i fylket.
Derfor er det ikke tilfeldig at den samiske kulturen står så sterkt og er så levende som den er nettopp i denne kommunen. Tanabreddens ungdom var i sin tid banebrytende, og tok den samiske og lokale kulturen langt utenfor kommunens grenser. Dette var lenge før samiske tilskuddsordninger og kulturavtaler, drevet av sterkt lokalt initiativ og engasjement. Lenge før vi begynte å debattere hvor joiken hører hjemme — og hvor den eventuelt ikke hører hjemme — hadde musikerne i Tana tatt den inn i populærmusikken og ut i verden.
Det meste knyttet til den samiske og samepolitiske utviklingen skjedde i grunnen først her. Og det har i stor grad påvirket det vi nå opplever over hele landet der det bor samer. 6. februar blir en stadig viktigere dag for flere og flere mennesker. Fordi det er inderlig godt å bli sett og anerkjent.
Dagen i dag er en markering av det første samiske landsmøtet i Trondheim i 1917, da samer samlet seg for å debattere felles samepolitiske problemstillinger, også de som gjaldt forholdet til samer i nabolandene. Vel så viktig som de politiske sakene, var det å komme sammen i fellesskap og bekrefte de sosiale, kulturelle og historiske båndene mellom menneskene. Det problemet som for den enkelte kan virke uløselig og uoverstigelig, kan — når det bringes opp i fellesskapet — vise seg å ikke være så vanskelig allikevel. Og det er denne idéen vi markerer i dag: fellesskapet og vår evne til å løse utfordringene sammen.
Jeg har, som så mange andre i Finnmark, blitt berørt av at norske myndigheter har nektet bistand til det russiske initiativet om å heve de omkomne fra et russisk bombefly som styrtet utenfor kysten av Berlevåg under krigen. Jeg forstår de offisielle sanksjonene, og det internasjonale samfunnets behov for å markere det som skjer i Ukraina. Det får nødvendigvis noen konsekvenser.
Men vi snakker om våre naboer i øst, som ble påført enorme menneskelige tap og lidelser i frigjøringen av Finnmark. Vi har et naboskap og felles historie som strekker seg tilbake til pomortiden og fram til i dag. Et naboskap selv ikke 70 år med sovjetisk diktatur maktet å kvele. Jeg håper derfor inderlig det finnes en måte der vi — gjennom vårt fellesskap her nord — kan bistå våre redningsmenn og naboer med å hente sine kjære hjem igjen.
Det samiske fellesskapet strekker seg over landegrensene i Norge, Sverige, Finland og Russland. Fra nordøst i Kirkenes, til sør i Engerdal i Norge. I dag er vi ikke bare samer – hver enkelt av oss – i dag er vi først og fremst et fellesskap som deler noen grunnleggende forestillinger om fortid, nåtid og framtid. Og vi deler gjerne dette fellesskapet med alle som ønsker å delta.
Fornorskningspolitikken er tross alt ikke bare en historie om undertrykkelse, men like mye om menneskets og kulturenes ukuelig vilje til å leve og stå imot. Ikke minst kjennetegner dette utviklingen av samepolitikk og samisk kultur her i Tana. Jeg føler meg trygg på at denne kraften i den samiske kulturen videreføres av stadige nye engasjerte, og jeg vil sterkt oppfordre til at dere fortsetter å vise vei for de mange andre kommunene og for det samiske samfunnet.
Tusen takk for at jeg fikk lov å komme og dele denne fine dagen med alle dere.
Jeg ønsker dere en fin feiring. Tusen takk for meg.