Møteleder,
Under komitéuka møtte vi Arvid Jåma, som har kjempet mot vindkraft på Fosen i 20 år for å bevare sitt livsgrunnlag, nemlig reindrift i sørsamisk område. Jåma tapte den kampen, og Storheia vindpark, Norges største område for vindindustri med 80 turbiner, skal nå åpnes offisielt i mai i år. Til den åpninga er også Jåma invitert, men da for å lage mat og underholde representanter fra den samme vindparken som har fratatt ham levebrødet.
Vindmølleutbyggerne avdekker en holdning som vi dessverre ikke er ferdige med: Den samiske kulturen som står i veien for stormaktene, men som er bra nok til å brukes som «pynt» ved festlige anledninger.
Sørsamene har uttrykt en sterk bekymring for at vindmøllene representerer begynnelsen på slutten for reindrifta og den samiske kulturen på Fosen, og i andre områder der man har planer om å etablere vindkraftindustri. Sørsamisk er et sterkt utrydningstruet språk. Reindrifta og språket i sørsamisk område er sterkt knyttet til hverandre, men hva vil skje med språket når reindrifta ofres på de norske myndighetenes vindkraftalter?
Vindmøllekraft er definert som en del av det grønne skiftet, en såkalt dreining mot en mer miljøvennlig energiproduksjon, men det grønne skiftet virker på meg veldig lite grønt når det industrialiserer områder som allerede er i bruk og som har vært brukt til blant annet reindrift i uminnelige tider. Fosen-saken er bare et eksempel, det er lignende planer på gang i andre sørsamiske områder og her i nord, som i min mors barndomstrakter nært Rástegáisá, i Porsanger og vi har tidligere hørt at området rundt Kvalsund, hvor det allerede er gjort mange ulike inngrep, er et velegnet område for vindkraft. Vi har fortsatt en lang vei å gå for å bevare og utvikle samisk språk og kultur. Vi gir oss ikke så lett!
Møteleder,
I januar deltok jeg på et historisk møte i København. For første gang i historien ble Nordisk Børneforum arrangert, et forum der nordiske politikere skal lytte til barnas stemmer. Dette ble arrangert i anledning FNs barnekonvensjons 30-årsjubileum, med særlig fokus på konvensjonens art. 12 – Om å seie meininga si: “Alle barn har rett til å seie meininga si, og deira meining skal bli tatt på alvor”.
Med meg til København var jeg så heldig å få 12 år gamle Eli Máret Kappfjell-Gaup, som var en av ti barn som representerte Norge i barneforumet. Hennes hjertesaker er klima og at alle barn skal få lov til å lære sitt morsmål, og bruke det daglig.
Det Nordiske Børneforumet, bestående av barn og unge i Norden, presenterte sin resolusjon i København, som omhandler deres rett til medvirkning.
Da det Nordiske Børneforumet hadde samisk representasjon, vil resolusjonen være viktig for sametingsrådet fremover når det gjelder vårt arbeid med samiske barn og unge. Det er viktig å styrke barn og unges stemme i samfunnet, lytte til dem og vurdere deres meninger på samme måte som andres meninger. Vi må finne en struktur som ivaretar barn og unge i det samiske samfunnet, og vi vurderer nå hvordan vi kan etablere et barneforum for samiske barn. Vi må samtidig være åpen for at samiske barn og unge kan ha behov som skiller seg ut fra andre barn og unges behov i Norge og Norden.
Møteleder,
En sentral sak er samiske barns rettigheter til språk og språkopplæring. Jeg har i forrige uke tatt del av et forberedende møte der temaet var urfolksspråk-tiåret. Rettighetsperspektivet vil være sentralt både internasjonalt og her hos oss i Sápmi i tiden fremover. Styrking av språkrettigheter er del av vårt arbeid med å følge opp Hjertespråket, men det viser seg at arbeidet fra regjeringen går dessverre saktere enn vi hadde forventet. Etter planen skulle vi allerede ha behandlet en lovproposisjon, som styrker samiske språkrettigheter, men dessverre er dette arbeidet forsinket.
Møteleder,
Plenumet skal behandle to saker som berører den samiske kulturarven, både i form av det samiske kulturminnevernet og den immaterielle kulturarven. Det samiske kulturminnevernet omhandler både synlige og immaterielle spor av samisk historie: alt fra gammetufter og urgraver fra flere hundre før Kristi fødsel til samiske bygninger oppført før 1917. Den immaterielle kulturarven er kanskje ikke like håndfast i alle sine uttrykk, men like viktig og altomgripende, og omfatter alt fra joik via duodji til kunnskap om dyr og natur, og som gjerne overføres muntlig fra generasjon til generasjon.
Hva forteller den samiske kulturarven oss? Den forteller oss noe om hvem vi er, hvem vi har vært, og hvem vi ønsker å være, og derfor er det viktig at vi tar vare på denne kunnskapen, forvalter og synliggjør den på en måte våre barnebarn kan anerkjenne og være stolte av.
Sametingsrådet har levert en redegjørelse over det samiske kulturminnevernet som skal lede til en kulturminnemelding som vil fungere som et styringsdokument i den samiske kulturminneforvaltninga, og som sier noe om det samiske kulturminnevernets forankring, utbredelser og de utfordringer det står overfor.
Den samiske immaterielle kulturarven står også overfor utfordringer i et moderne samfunn. En av Sametingets visjoner når det gjelder samisk immateriell kulturarv er at dette skal fortsette å være en levende kulturarv. Dette fordrer at den immaterielle kulturarven utøves, praktiseres, over- og videreføres til nye generasjoner. Tidligere foregikk mye av dette i det daglige liv, for eksempel i familier, slekter, siidaer og lokalsamfunn. Selv om mye praksis og videreføring fortsatt skjer på denne måten, er det i dag mindre utbredt enn tidligere.
Det samiske kulturminnevernet og den immaterielle kulturarven går hånd i hånd, og begge områder har utfordringer som på sin måte krever klare avgrensninger og retningslinjer. Jeg ser frem til det videre arbeidet med den samiske kulturarven.
Møteleder,
20. juni i år er det 30 år siden Norge, som det første landet, ratifiserte ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater. Hovedprinsippet i konvensjonen er urfolks rett til å bevare og videreutvikle sin egen kultur, og myndighetenes plikt til å treffe tiltak for å støtte dette arbeidet. Denne konvensjonen har betydd mye for den samepolitiske utviklingen i Norge, blant annet er regjeringens konsultasjonsplikt som vi nå ønsker å styrke i loven, forankret i ILO-konvensjonen. Derfor passer det fint å synliggjøre konvensjonen og Norges ratifisering, under det samme plenumet der Sametingets uttalelse til endringer i sameloven behandles.
I morgen inviterer vi til et seminar om konvensjonen, der vi tar et tilbakeblikk på den historiske og politiske prosessen sammen med flere av dem som hadde sentrale nøkkelroller i arbeidet frem mot ratifiseringen. Jeg tror det kommer til å bli et meget spennende og interessant seminar, og ønsker dere alle hjertelig velkommen til det.
Møteleder,
Herved har jeg lagt fram sametingsrådets beretning om sin virksomhet, og takker for oppmerksomheten.