Sametingspresident Aili Keskitalos tale i forbindelse med besøket av statsminister Erna Solberg på Sametinget, 3. juni 2015.
Vi markerer i år 10 år med avtalefestede prosedyrer for dialogen mellom Sametinget og regjeringen. Avtalen ble signert i 2005, i kjølvannet av den kompliserte og til dels omstridte prosessen som førte til Finnmarksloven.
Arbeidet med og signeringen av konsultasjonsavtalen krevde betydelig politisk klokskap og lederskap, i en tid preget av kompliserte politiske spørsmål om urfolksrett og nasjonalstatens forpliktelser. I dag kan vi takke kommunal- og regionalminister Erna Solberg og sametingspresident Sven-Roald Nystø for det mot og den framtidsoptimisme denne avtalen tross alt innebar.
I perioden fra 1970-tallet til 2000-tallet var forholdet mellom samene som urfolk og norske myndigheter preget av vanskelige konflikter og store politiske utfordringer. Sametingets etablering i 1989 viste imidlertid en farbar vei inn i framtiden: gjennom dialog og gjensidige forpliktelser. Fundamentet for konsultasjonsavtalen er statens folkerettslige forpliktelser overfor samene:
Som urfolk har samene rett til å bli konsultert og skal ideelt sett kunne gi sitt forhåndsinformerte samtykke til lover og tiltak som vil påvirke samene. Derfor har altså Norge en plikt til å legge til rette for en dialog og samarbeidsform som gjør en slik samisk selvbestemmelse mulig, innenfor rammene av folkeretten.
Formålet med konsultasjonene er først og fremst å komme til enighet om de saker det er mulig, eller i det minste å identifisere viktige utfordringer i de saker der enighet ikke er mulig. At vi konsulterer, er i seg selv både konfliktdempende og et uttrykk for gjensidig tillit – også i de saker der vi ikke lykkes med å komme til enighet.
For vi er uenige om mangt. Noen ganger fordi konsultasjoner ikke gjennomføres der de burde vært gjennomført, andre ganger som følge av sakenes innhold. Vi har ulike syn på saker, og det er ikke sjelden kompliserte forhold i skjæringspunktene mellom lokal- og nasjonalpolitikk, urfolk og stat, majoritet og minoritet som skal finne en løsning.
Samene vil alltid være i mindretall, nettopp derfor er Sametinget og konsultasjonsavtalen så viktig for å kunne balansere hensynet og interessene til mindretallet. Et demokratisk samfunn preget av toleranse kan først og fremst defineres som et tillitsbasert fellesskap som forvalter uenighet og motstridende interesser og verdensbilder. Vi skal ikke være redd for uenighet, men vi må være nøye med å vedlikeholde den tillitten som ligger til grunn for troen på at ulike syn kan møtes i omforente løsninger. Konsultasjonsprinsippet er fundamentet for tillit mellom urfolk og stat.
Staten Norge og Sametinget vil fortsatt ha et sterkt engasjement internasjonalt i arbeidet med å styrke velferden og rettighetene til verdens urfolk. Vi har – med konsultasjonsavtalen - sett at vårt internasjonale arbeid får praktiske og konkrete konsekvenser også i samarbeidet mellom samer og nordmenn.
Avslutningsvis vil jeg derfor takke statsminister Erna Solberg for hennes personlige engasjement i etableringen av konsultasjonsavtalen i 2005, og for Norges bidrag til det internasjonale arbeidet for urfolks rettigheter.
De neste 10 år med konsultasjoner blir nok ikke mindre krevende enn de første 10 år. Men fordi det har vært krevende, har det også vært verdt innsatsen fra begge parter.
Statsminister Erna Solberg – hvis du vil komme opp her og ta imot et håndfast minne fra ditt første besøk her på Sametinget i egenskap av statsminister.