Reindriften i Norge er i praksis under avvikling dersom ikke norske myndigheter snart erkjenner at det er den samlede effekten av norsk reindrifts-, rovdyr- og arealpolitikk som er næringens største utfordring. Det skriver sametingsråd Thomas Åhren i en kronikk.
Det er stor og bred politisk enighet om at reintallet må reguleres og reduseres, slik at det kommer i balanse med det som er det faktiske beitegrunnlaget i hvert område. I de fleste reinbeiteområdene i Norge er det allerede slik. Dette er et godt utgangspunkt for økt kjøttvekt, bedre kjøttkvalitet og styrket lønnsomhet i næringen. Men det er langt ifra tilstrekkelig.
Framtidens reindrift er i balanse både med det kulturelle, økonomiske og økologiske grunnlaget, og det krever en annen tilnærming enn det staten har hatt siden innføringen av reindriftsloven i 1978. Den samiske reindriften har en lang historie, og den har gitt inntekt og liv til mennesker i århundrer. Siden staten strammet grepet om næringen på 1970-tallet, har mye gått galt.
Feilslått statlig reindriftspolitikk
Reindriftslovgivingen har sørget for å utradere flere interne reguleringsfunksjoner i næringen, blant annet ved innføring av fellesbeiter og en økt kamp om beiteområdene mellom utøverne. Staten har i samme periode innført en radikal endret rovviltpolitikk og – forvaltning, med en voldsom økning av bestandene for samtlige rovdyr som resultat. Det kan nesten se ut som om norske myndigheter bruker tamrein som foringskilde for en massiv økning i antall rovdyr.
Samtidig som statens politikk har skapt kamp om knappe beiter og samtidig innført en rovdyrpolitikk som gjør enorme innhugg i reinflokkene, har staten også ført en samfunns- og næringspolitikk som legger beslag på stadig nye og store deler av de eksisterende reinbeiteområdene. Det er de samlede konsekvensene av norske myndigheters politikk som utgjør den største trusselen for reindriften i Norge, og som i dag truer næringens eksistens.
For mens reindrifta er bekymret for at grunnlaget for framtida forsvinner på grunn av utbygginger og rovvilt, er norske myndigheter mest opptatt av antall rein. Dette oppleves som et paradoks for reindrifta. Et eksempel som illustrerer dette er fra Fiettar reinbeitedistrikt i Vest-Finnmark, der regjeringa nettopp har godkjent gruvevirksomhet i Nussir i Kvalsund, samtidig som reindriftsutøverne i distriktet er pålagt store reduksjoner i reintallet.
Tre pilarer for bærekraft
Sametinget har mange ganger påpekt at det er nødvendig med en helhetlig analyse og strategi for å oppnå målet om en bærekraftig reindrift i Finnmark. Statlige myndigheter gjør stegvise endringer i reindriftsforvaltningen uten at det er gjort grundige evalueringer og vurderinger, og uten reelle konsultasjoner med Sametinget og reindrifta. Dette er ikke veien å gå for en bærekraftig reindrift på lang sikt.
Nå i 2014 fremhever regjeringa at den vil utvikle reindriftsnæringen som en rasjonell markedsorientert næring. Det er grunn til å spørre seg om en slik ensidig satsning går på bekostning av reindrifta som en av de fremste samiske språk- og kulturbærerne.
En framtidig, livskraftig og bærekraftig reindrift tar utgangspunkt i den kulturelle bærekrafta, som bygger på generasjoner av reindriftssamers kunnskap. Denne kunnskapen er grunnlaget for økologisk og økonomisk bærekraft i framtida. Det er balansen mellom kultur, økonomi og økologi som må finnes.
Hvor går veien videre?
Reindrifta har alle muligheter for å utvikles som en bærekraftig næring samtidig som man holder fast på de dype røttene reindrifta har i den samiske kulturen. Veien som fører fram til framtidstro og optimisme må reindrifta og det samiske selv få muligheten til å gå. Næringen og det samiske samfunnet må få anledning til å delta i politiske prosesser for rammene av reindrifta i Norge. Bare slik kan vi alle bli en del av løsningene og en del av den framtiden vi ønsker oss.
Sametingsrådet vil videreutvikle reindriftspolitikken gjennom utarbeidelse av en ny sametingsmelding om reindrift. Det er et av Sametingets virkelig store forpliktelser: å arbeide for at reindrifta har gode rammevilkår som sikrer utvikling og bærekraft på lang sikt. Dette arbeidet skal vi gjøre sammen med næringen. Jeg håper at også regjeringen ser behovet for en ny kurs i den statlige reindriftspolitikken, gjennom dialog og samhandling med det samiske samfunnet. Bare slik kan det etableres en robust balanse mellom kultur, økonomi og økologi.