Kronikk av sametingspresident Aili Keskitalo, 29. mai 2014.
I Norge finnes 25 institusjonsteatre og nærmere 200 ulike andre offentlige og private teatre. Det finnes ett samisk nasjonalteater. Men ingen scene.
Da regjeringen i fjor la fram sitt forslag til statsbudsjett for 2014, foreslo Solberg-regjeringen en økning på 100 millioner til den norske teater- og scenekunsten. Samlet bevilgning er nå nærmere 2 milliarder kroner til de 25 institusjons- og regionteaterene, operaen og de rundt 75 frie teatergruppene og øvrige 150 andre tilbudene innen barne- og ungdomsteater, dukketeatre, amatørteatre og spel rundt i landet.
Nasjonens scener
Den offentlige finansieringen av dette store mangfoldet av tilbud og uttrykk innen norsk scenekunst, er et uttrykk for den betydning scenekunsten har for det norske kulturtilbudet landet rundt. Men i like stor grad er det et uttrykk for den rollen teateret har i bevaringen og utviklingen av norsk språk og kultur, og for norsk dramatikk og litteratur. Klassisk og nyskrevet norsk dramatikk bidrar til å utvikle den norske identiteten og selve nasjonen.
Derfor var det i perioden fra 1814 så viktig å få etablert nye norske og nasjonale kulturinstitusjoner. Byggingen av den nye nasjonen og den norske identiteten var avhengig av institusjoner som formidlet de nasjonale mytene og fortellingene. I by og bygd oppførte man store og små kulturbygg som framstod som nasjonens kulturelle grensestolper og markører. Stadig bygges nye.
Samisk kultur
Det var ingen tilfeldighet at Beaivváš friteater ble etablert nettopp på 1980-tallet, da motstanden mot utbyggingen av Alta-Kautokeinovassdraget og kampen for samiske politiske rettigheter var på sitt mest intense. Rockeoperaen ”Våre vidder” tok allerede i 1981 opp spørsmål knyttet til urfolkets rettigheter og storsamfunnets ønske om gruvedrift og økt utnyttelse av samiske områder.
Også for det samiske folket er det sceniske uttrykket en viktig del av hvordan vi definerer oss og forteller historiene om oss selv. Teateret utgjør rammeverket for utviklingen av ny og kritisk litteratur og dramatikk. Den samiske scenen er en viktig del av den offentlige samtalen, både innad i det samiske samfunnet, men i like stor grad som en del av den norske offentligheten.
I årene etter 1814 ble samene og øvrige minoriteter brukt som skremmebilder i de nasjonale epos. Vi ble symboler på kulturens og det norske åndslivets fravær. Så sent som 112 år etter grunnlovens tilblivelse uttalte den parlamentariske skolekommisjonen følgende om samene og samisk kultur:
« Samene har ikke utviklet noen kultur som passer for et fastboende liv. Og det er heller ikke noe som tyder på at en slik kultur og åndsliv lar seg opparbeide. Folkets egenart og begavelse peker ikke i den retning. »
Først på 1980-tallet begynte den endelige avviklingen av den norske og nesten 200 år lange undertrykkelsespolitikken overfor samene. Men fravær av aktiv undertrykkelse av en kultur, er ikke det samme som en aktiv kulturpolitikk. Først i 1990 fikk Beaivváš fast statlig finansiering, tre år etter etableringen av Sametinget. Men fortsatt ingen scene.
Den samiske scenen
Nå foreligger konkrete planer om et moderne teaterbygg i Kautokeino, et bygg og et prosjekt som rommer tradisjonell teaterkunst, annen samisk musikk- og scenekunst og et samarbeid med nasjonale utdannings- og reiselivsaktører som vil kunne skape skape en ny æra for scenekunsten og næringsutviklingen i området. Det er etablert samarbeid med høgskoler om utdanning av skuespillere og teaterteknisk personale, det etableres ungdomsscener og et samarbeid med lokalt og regional reiseliv.
Den planlagte nye scenen og teaterbygget skal i tillegg romme alle kunst- og kulturformer. Vårt mål er å skape åpne rammer for spennende møter og uttrykk i nordlige Norge. Men vi trenger en scene.
Norge har sine mange scener. Også samene behøver en hovedscene for lokale, nasjonale og internasjonale impulser og kulturuttrykk. Det innebærer blant annet å være en arena for formidling av det unike ved den samiske og det norske kulturfellesskapet i Norge.
De norske teaterene har vært avgjørende i byggingen av den norske nasjonen gjennom to hundre år. Nå må Beaivváš og det samiske samfunnet gis de samme muligheter: også de samiske fortellingene fortjener sin arena.
Kulturnæring for framtiden
Slik kan den samiske scenekunsten være et sentralt bidrag til det norske og samiske demokratiet, og til dette unike demokratiske prosjektet vi har bygget i Norge mellom urfolk og majoritetsbefolkning.
Prosjektplaner og byggeplaner er presentert for regjeringen, og Norge har nå muligheten til å finansiere forprosjektet det som skal være det samiske nasjonalteaterets og det samiske samfunnets sceniske framtid.
Staten Norge er bygget på territoriet til to folk: nordmenn og samer. Vi ere en Nation, vi med! Og vi trenger en scene.