Stallo og Lutaks datter

Det var et Stallopar som hadde to barn. En sønn og en datter. Nå hendte det seg at det var mangel på mat hos Stallofolket, og de tenkte på å ta et av barna till mat. Men de kunne ikke bli enige om hvilket barn de skulle ta. Stallogubben ville skåne sønnen og sa derfor til kjerringa: "ikke min buebærar". Kjerringa på sin side ville skåne datteren, og sa derfor med sin gälla och kärva stemme: " ikke min håndtein-spinnerske." 

Dette hyggelige resonemanget hørte den äldre datteren som sto utenfor gammen på lur. Til slutt hørte hun at moren ble nødt til å gi seg og at det derfor var hun selv, datteren, som nå skulle bli offeret. Jenta rømte da og kom til en samegamme. De spurte hvem hun var og hvor hun kom fra. "Hå, hå" sa hun" Jag har rømt for livet. Foreldrene mine ville spise meg. Kan dere være så snille å ta med til deres vannbærer?" (Dette er den laveste/enkleste oppgaven i en familie.) Stallos datter ble hos samefolket og når hun vokste opp ble hun gift med sønnen i huset.

Når dette paret hadde vært sammen et par år fikk den unge samegutten, eller Stallos svigersønn, lyst til å hilse på hos svigerforeldrene, og høre med dem om det derfra kunne vanke noen medgift. Men kona rådde fra et sånt besøk og sa: "Du blir spist opp om du kommer dit." Men mannen trodde ikke att begjæret etter menneskekjøtt kunne være så sterkt hos Stallo: "Jeg har ju rein" sa han "Jeg skal gi dem en slakterein og så behøver de ikke ete opp oss." Ja, ja" sa kona "Du får vel se hvordan det går."

Det unge paret flyttet så til Stallos bolig, med all buskap og bohage. De hadde også et spebarn sammen. Når de kom fram till Stallos hjem ble de ønsket velkommen av svigerfamilien. Mannen ga med en gang en rein till sin svigerfar. Svigermor virket som om hun også veldig glad over deres ankomst. Hun omfavnet sitt barnbarn, som låg i komsen, og sa till sin datter: "Kjære! Kan jeg passe på barnet mens dere setter opp lavvuen?"

Så gikk blodsugeren Lutak inn i sin egen gamme med barnet, vred halsen av det, og begynte å ete. Dette så sønnen som bara hadde vært en liten smågutt når søsteren rømte. Han sa: "Snille mamma! Kan jeg ikke få litt av min søstersønns øye?" Lutak svarte och snakket i näsan; "Du får vel tygge på din søster i morgen." Moren til barnet, som sto utenfor gammen og lyttet, dyttet til sin mann og sa: "Tror du nå på det jeg har sagt? Nå har hun ett opp barnet, og har tenkt å ete opp oss i morgen." Men de kunne ikke gjøre noe akkurat da. 

Når det unge paret hadde fått lavvon ferdig og hadde kommet seg i orden kom gubben Stallo med sin eldste sønn till dem for att høre nyheter og samtale om ditt og datt under den langa vinterkvelden slik som samenes sedvane er. Mens de snakket om litt av hvert, spurte Stallo sin svigersønn i fortrolighet; "Når sover du som søtest?" Svigersønnen lot som han ikke i det hele tatt forsto meningen med spørsmålet, men svarte bare helt kaldt: "Når morgenrøden går opp sover jeg som søtest." Så spurte svigersønnen sin svigerfar; "Når sover du som søtest?" - "Omkring midnatt" svarer Stallo. Siden nå svigersønnen og svigerfaren på denne måten hadde funnet ut hverandres søteste søvn, gikk Stallo med sin sønn till ssig igjen, mens det unge paret blev der.

Omkring midnatt, når Stallo sov sin søteste søvn, stiger det unge paret opp. De rømmer i hemmelighet tilbake samme vei som de kom. Mannen dro først med reinflokken mens kona ble værende et stykke fra gammen, for at se hvordan Stallofolket bar sag ad når morgenrøden går opp. Hun hadde utrustet seg med en god kjørerein for å kunne rømme bort fort. Det var en simle som aldri hadde båret kalv, en sånn er raskest og iherdigst i å springe. Med denne kjørereinen satt nå Stallos datter bakom en stor gran som hun hadde felt over veien. 

Når morgenrøden gikk opp kommer Stallo med sin eldre sønn, bevæpnet med et spyd som han hadde tenkt å stikke ihjel datter og svigersønn med. De springer till svigersønnens gamme som fremdeles sto igjen. Sonen sier når han stikker med spydet: "Her i svogerens hjerte, her i søsters hjerte." Straks etter kommer Lutak med ett trau og roper: "Kjære barn! La ikke blodet renne bort." Kjærringa tenkte nok å lage pølse av blodet.

Nå ropte Stallos datter som sto bakom granen: "Her er nok fortsatt datterens hjerte" Da sa Stallo: "Nå, det kunde jeg nok tenke mig."

Nå begynte Stallo og Lutak å springe etter kvinnen som kjørte med "Stanjaken", den simla som aldri hadde båret kalv. Men når Stallo merket at de ikke kunne nå henne igjen begynte han i stedet å rope etter henne: "Vent mitt barn, vent mitt barn; jeg skal legge en skatt som medgift til deg på sledekarmen. Vent mitt barn!" 

Datteren stoppet og ventet helt till Stallo fikk fatt i sledekarmen, da hogg hun fingrene av Stallo med en øks hun hadde med, og kjørte i vei igjen i full fart. Stallo, som hadde mistet fingrene sine snudde seg mot Lutak og sa: "Du ser her!" Da svarte Lutak : "Kunne nok forstå det. Du klarer ikke med henne. Jeg skal gjøre det selv."

Nå begynte kjærringa å springe etter sin datter og rop; "Vent! Vent! Jeg har en skatt som du skal få i medgift! Bare vent litt." Datteren ventet helt til Lutak fikk tak i sledekarmen, da hugget hun fingrene av henne sånn at de fat ned i sleden sammen med skatten. Deretter pisket hun på reinen og satte av i full fart. Lutaks rop hørtes bak henne;  "Kast tilbake fingerstumpena din kofsa!"