Gudstjeneste i lavvo?

Det gikk 300 år før de første kristne fikk egne kirkebygg. Fram til da holdt de vanligvis sine gudstjenester i private hjem.

Vi kan anta at gudstjenesten foregikk som regel rundt et bord, hvor fellesskapet kom til uttrykk ved at alle bidro med sitt, noen laget måltid, andre hadde med seg sanger, noen leste tekster, noen kom med profetier osv.

Da kirkene ble bygget var utgangspunktet romersk hushold som samlet seg om et langbord. Husfaren satt øverst ved bordet.

Lavvoen har også vært et sted for ”gudstjeneste”.

Boaššu var stedet for hellige gjenstander og maten. Boaššu har vært respektert som den mest beskyttede plassen i lavvoen som ingen skal  trampe på eller hoppe over. Skal vi feire nattverd i lavvo, er det naturlig å plassere nattverdselementene i boaššu. Det er for eksempel riktig å plassere Bibelen i boaššu. Bibelen representerer jo både ”brødet fra himmelen” og en hellig gjenstand. 

Lavvoen har også tradisjonelt hatt faste plasser for familien. Far og mor har hatt plassene nærmest boaššu, men det praktiseres ulikt på hvilken side av arran, de har sine plasser. Skal det feires gudstjeneste i lavvo, ville være naturlig at presten sitter på plassen nærmest boaššu.

Árran, ildstedet, er et symbol på livskilden. For oss gir det mening å bruke ildstedet som symbolet for Kristus. Han er verdens lys. Vi blir tiltrukket av lyset og varmen fra ildstedet. Ildstedet er det naturlige samlingspunktet. 

(Tore Johnsen,  Tromsø, 15.09.2006)