Ved himmelens port

Utenfor himmelens port står St. Peter. Langt borte ser han en mann slepe seg oppover. Han bærer tungt. Omsider er han kommet fram. Med et sukk setter fra seg sekken. Da kommer en utlevd kvinne gående. Et hardt liv har satt spor. Hun hvisker noen ord til St. Peter og han slipper henne inn.


Mannen åpner sekken og trekker opp to slitte bøker. Dette er Luthers store katekisme og Laestadius postill, sier han stolt. Mens han snakker kommer en ungdom med hestehale og ring i nesen, hvisker noen ord, og slippes inn.

Mannen dukker på ny ned i sekken og trekker opp en dagbok: Jeg har sittet i menighetsråd, bispedømmeråd….. Hær blir ha avbrutt av en gammel mann, han hvisker noen ord og slippes innmed et varmt smil.


For tredje gang dukker mannen ned i sekken od tekker opp kvitteringer fra Kirkens Nødhjelp, Misjonsarbeid og…. En ung finansmann avbryter, hvisker noen ord og slippes inn. Nå blir mannen irritert, ser på St. Peter og sier harmdirrende: hvem er alle disse du slipper inn….. de har jo ingen legitimasjoner! Bedrøvet ser St. Peter på ham og sier: De kjenner Jesus som sin frelser og venn. Det er deres eneste legitimasjon.
Hva er vår store fristelse: å tro på vår egen innsats. Den synd de første kristne ganske de første kristne ganske snart oppdaget var hovmod, de kalte de Hybris. Det var så lett att bytte ut synlige synder og havne i en ny synd: Jeg er da litt bedre enn….


Tro er ikke en prestasjon – men en reaksjon på Jesu aksjon.