Vuoddaga

Vuoddaga er band som surres rundt skoskaftet. De er ikke vevde band som avve og lissto; de er lådåduvvam, eller flammet på norsk.

Dette blogginnlegget går ikke detaljert inn på verken de ulike mønstertypene eller selve låhtåm-teknikken. For det vil jeg anbefale å kikke på Harrieth Airas blogginnlegg fra 2013 der lulesamiske vuoddaga var tema. Her finnes korte videosnutter hvor Lill-Tove Pauslen forteller om de ulike mønstertypene og om låhtåm generelt.

Vuoddaga blir flammet ved hjelp av en låhtåmmuorra. Susanna Knutsen forteller at en god låhtåmmuorra ikke er helt rett, men er litt bøyd på midten

Herrevuoddaga kalles for snjierága og de er tradisjonelt lagt med en rød og blå eller en rød og grønn fargekombinasjon. I dag finner man også andre fargekombinasjoner, men de er alltid flammet som snjierága.

Det finnes to typer kvinnevuoddaga. Tsavága er vuoddaga satt sammen av tre deler i forskjellige farger. Elsa Aira skriver i sin bok at tsavága er de mest tradisjonelle kvinnevuoddaga og at de ble spesielt brukt rundt høytider. Susanna Knutsen forteller at på Kjær kalte de slike vuoddaga for gehtjega fordi de hadde så mange gietje, eller ender på norsk. Hun forteller at andre steder, og spesielt inne i  fjorden, ble slike vuoddaga kalt for tsavága, kanskje fordi to av delene er tsavádum akti (den ene delen er festet rundt den andre).

I tillegg finnes det ensfargede vuoddaga med ulike mønstre som nok er like vanlige som tsavága i dag. Mønstertypene kalles for suolluga, viŋgoga, belaga og guosaga. Det er også vanlig med slike mønstertråder i tsavága.

Grunnfargen på suolluga, belaga, viŋgoga ja guosaga er tradisjonelt rød, men av bildene ser man at andre farger er like så vanlige i dag. De ulike delene i tsavága er røde, gule, grønne og blå. Bøkerne «Lulesamiske dräkter» og «Band från lulesamiskt område» som er skrevet på svensk side forteller at den røde delen skal være i midten. Den førstnevnte boken sier i tillegg at i Duorbun har det fantes vuoddaga hvor endestyket har vært rød. Susanna Knutsen forteller at på Kjær brukte de ikke gult i gehtjega annet enn som viŋgokmønster.

Også snjierága kan ha mønstertråder som suolluga, viŋgoga, bellaga og guossaga.

Vuoddaga festes til kommagen ved hjelp av garttsa, som er et skinnstykke som er sydd fast i den ene enden av vuoddaga. På den andre enden er det en uhtsalåhtå/unnalådusj med dusk.

Noen kaller den siste smale delen av vuoddaga for unnalådusj, og andre igjen for uhtsalåhtå. Det er uansett snakk om samme sak, nemlig en ‘liten ferdig oppsatt flamming’ eller en liten vuotta på enden av vuoddaga.

I begynnelsen skrev jeg at vuoddaga er flammet og ikke vevd, men det var ikke helt korrekt. Arbeids- eller hverdagsvuoddaga var ofte vevd, forteller Susanna Knutsen. Slik står det også i Aira, Tuolja og Pirtsi Sandbergs bok. Disse var ensfargede vuoddaga uten mønstertråder og da var det enklere å veve dem enn å flamme dem. Siden disse ble brukt i hverdagen til forskjellige typer arbeid var disse svarte eller brune.

Kilder:

Aira, Elsa (2000). Ave, bátte ja vuoddaga. Band fra lulesamiskt område.

Aira, Elsa. Tuolja, Karin. Sanberg, Anna-Lisa Pirtsi (1995). Julevsáme gárvo. Lulesamiska dräkter.

Knutsen, Susanna. Informant