Cujaju
Joik
Joik er samenes tradisjonelle sang, og joiking er samenes tradisjonelle måte å synge på. Ordet joik kommer fra det samiske verbet ”juoigat”, som betyr å joike. Joiketradisjonen er en gammel, og anses som en av de eldste vokaltradisjonene i Europa.
I dag joikes tradisjonell joik uten bruk av instrumenter. Vanligvis er melodien det bærende elementet i joik, sammen med rytme og takt, og dermed det viktigste kjennetegnet på en joik. Men i noen samiske områder er joiketeksten sentral å ha med. Alle joiker skal inneholde navnet til objektet – det eller den som blir beskrevet med en joikemelodi. I noen områder er det også vanlig å bruke mer joiketekst enn i andre områder. Teksten gir en ekstra betydning til det man joiker, og er med i beskrivingen av det eller den man joiker, i tillegg til joikemelodien. Det er vanlig å si at man joiker et objekt, for eksempel en person, et dyr eller et landskap istedenfor å si at man joiker om noen eller noe.
En joikemelodi er ikke oppdelt i vers, slik vi kjenner det fra vanlige sanger. Joikemelodien går i en sirkel, som er lang eller kort. Det er derfor man kan si at en joik tar aldri slutt!
Forskjellige typer joik
Vi har forskjellige typer joik, og i dag bruker vi å skille mellom person-, dyre- og naturjoiker.
Personjoik er personlig joikemelodi, ofte med joiketekst som er laget til en spesiell person.
Joik kan oppfattes som et ekstra navn på den som blir joiket. Naturen (personligheten) og egenskaper ved personen skildres ved hjelp av rytme, takt, melodi og tekst. Personjoiker beskriver som regel kun positive trekk ved personen. Det oppfattes som et kompliment å høre sin egen joik, og man blir glad. Når vi sier at vi joiker noen, er dette det samme som å omtale personen ved navn. Når vi joiker noen, omtaler vi denne personen med et tone- eller melodinavn, som er en joik. Vi sier ikke at vi forteller om personens navn, men vi sier hva personen heter. Derfor er det heller ikke vanlig å si at man joiker om noen.
Personjoik
Å få sin egen joik blir sett på som en ære, og man kan også gi bort en joik i gave, som for eksempel i bryllupsgave.
I tidligere tider hadde nesten alle sin egen joik. Ofte hadde du en egen barnejoik, som kalles ”dovdna” (nordsamisk). Når du ble større, omtrent i konfirmasjonsalder fikk man en voksenjoik. Da ble enten barnejoiken tilpasset til en joik for voksne, eller så fikk du en helt ny voksenjoik.
Joik kan brukes til å beskrive følelser, og for å minnes noe, eller minnes noen, eller ære noe eller noen.
En dyrejoik beskriver ved hjelp av melodien særtrekk ved et dyr. Slik som hvordan et dyr beveger seg, og om det er stort eller lite, og så videre. Dyrejoiker brukes også til å oppmuntre et dyr, som en gjeterhund som har vært flink, eller en kjørerein som kanskje springer fortere når den hører sin egen joik.
En naturjoik, eller landskapsjoik, kan beskrive et fjell, et reinbeitedistrikt, eller en årstid som for eksempel en kald vårvinter.
Harejoik
Joikevariasjoner
Det finnes forskjellige måter å joike på, og ulike måter å bruke stemmen på. Vi kan si at det finnes ulike joikedialekter, som kan høres veldig forskjellig ut, for eksempel høres nordsamiske og sørsamiske joiker svært ulike ut.
Fornorskningspolitikken har gjort at joiken har forsvunnet fra noen områder, blant annet i det sjøsamiske området i Troms fylke.
Hver person har sin egen personlige måte å joike på, og to personer kan joike samme joiken på ulike måter, selv om de fremfører den samme joikemelodien. Man skal likevel kunne høre at det er den samme joiken disse personene joiker på sitt eget vis, og joiken må ikke endres så mye at det ikke lengre er snakk om samme joiken.
Bruken av joik
Joiken var mer utbredt tidligere, og var i bruk i samenes daglige liv. Som det er nevnt tidligere, hadde de fleste en egen joik, som var en viktig for personens identitet. En og samme person kunne også ha flere joiker.
Tidligere var joiken brukt i den førkristne, samiske naturreligionen, blant annet brukte sjamanen joik og runebomme under seremonier. Det fantes også lange epos joiker eller fortellende joiker – som kunne fortelle en hel livshistorie eller historien til en ”siida” (samisk bosetningsenhet) gjennom generasjoner.
Misjonærene som skulle kristne samene, forbød joik fordi de påstod at det var ”synd” å joike. En årsak var at joiken ble brukt i den gamle, førkristne religionen, en annen årsak var storsamfunnets undertrykkelse av den samiske kultur og ønsket å fornorske samene. Dette førte til at joiken forsvant fra mange områder.
Barn og unge lærte tidligere joik naturlig i sine lokalsamfunn, man vokste opp med å høre voksne og eldre joike. I dag er det ikke lengre slik at alle barn og unge har muligheter å høre og lære joik hjemme, og det er blitt vanligere å lære bort joik i skolen, på joikekurs og workshop. På denne måten kan unge som ellers ikke ville fått kunnskap om joik eller lært å joike, få mulighet til det. På denne måten bevares en viktig samisk kulturarv for fremtiden.
Morsomme sider ved bruk av joik
Før i tiden ble joik brukt til flørting. Da var det vanlig at populære jenter fikk en joik i gave av gutter som likte disse jentene, og at flere gutter lærte disse joikene og joiket den på markeder og andre tilstelninger. Det var viktig å lære joiken til en jente eller gutt som du likte eller var forelsket i. Også gutter som var populære fikk joiker i gave.
Elementer av dette ”joike-flørte fenomenet” eksisterer fremdeles.
En joik beskriver som oftest bare de positive sidene ved en person, og kan sammenlignes med et kompliment. En typisk joiketekst kan for eksempel beskrive hvor pen vedkommende er, eller at hun/ han er snill, er god til å kaste lasso, har vakre døtre eller dyktige sønner. En person blir ofte glad over å høre sin egen joik når andre joiker den. Å joike sin egen joik alene, kan oppleves som selvskrytende.
Visste du at du ofte kan klare å gjette hvilket dyr som blir joiket, bare ved å høre joikemelodien uten teksten? Ved å høre hvordan joikemelodien beskriver et dyrs natur, og hvordan stemmen noen ganger brukes til å imitere dyrelyder, kan du få en anelse av hvilket dyr som blir joiket. Dette er vel verdt et forsøk!
Utdrag fra heftet “Joik” av Lena Susanne Gaup, utgitt av Riddu Riđđu Senter for nordlige folk/Riddu Riđđu Davvi Álbmogiid Guovddáš, 2009.
Bjørnejoik
Myggjoik
Historien om Cujaju
Cujaju handler om:
Garral skal på jakt – og denne gangen på seljakt. Han drømmer om jakken – som kvinnen skal sy han av det nye svartspekkede skinnet. Han drømmer i tillegg om bålpannen – der kjøttet ligger å freser. Det kjøttet han skal komme hjem til sine med. Han går over bergene i Varangerbotn, de myke bergene formet som forlengelse av viddene der han også har sitt hjem. Han drar fra gammen sin – munnladeren er pusset kvelden i forvegen. På jaktplassen – henter han geværet ned av skulderen og fyller løpet med krutt – han trekker røret og presser den blyglinsende kulen ned i løpet. Før han forlot boplassen – hadde en stemning fått han til å snu og vende tilbake for å hente sølvkulen. Den kulen som kan felle selv draugfolket i forkledning. Nå er han klar. Nå er det bare å vente. Det er her selene kommer inn for å sole seg på bergene etter å ha spiste seg mette – fra de sildestimene som flokken har jaget inn i den trange fjorden.
Cassandra – er havkvinnen som for tusener av år ble dømt av gudene til å se det som kommer til å se, men det som ingen kommer til å tro. Hennes folk, draugene skal samles i dag – sjøfolket skal kappro i dag, det riktige tidspunktet er her. Fra øst og vest samles de i de båter de selv har bygd– for å skjule seg tar de opp i seg selens form. Draugfolket, de som valgte å være igjen i havet.
Forfedrene og formødrene våre, de som gav seg selv til den våte evigheten.
Garral’s kropp har en stillhet – som gjør at selv ikke selene ser annet en de svarte bergene og kan derfor ikke ane hvilken fare som truer. Cassandra som sitter med det ravnsvarte håret sitt i forpiggen roper ut. Cujaju! Ikke ro nærmere! Vi er i fare! – snu! – ro bort! – det er fare inne på de gråe bergene!
Draugene løfter sine demoniske stygge eller engelaktige ansikt og skuer inn mot berget hun roper mot. Men det er ingen der Cassandra, sier de i kor. Igjen har dine advarsler intet budskap. Vi kan vinne dette raset og kan ikke snu nå!
Cassandra senker hodet. Det er det taushet rundt hennes frykt.
Garral ser selen som glir inn mot bergene og famler etter kulen – i dag kan han felle selve draugfolket. Enhver jegers mest dyrebare bytte. Han trekker sølvkulen opp av skinnposen, og lader geværet på nytt. De kommer nærmere og nærmere. Kulen går av. Mens Cassandras sorgfulle stemme høres over dønningene. Hva var det jeg sa! Hva var det jeg sa! Dere ville ikke høre!
Selen ligger stille i vannet – og skylles opp mot berget.
Skyene sprekker opp, og draugfolket mor, solen, kaster sine stråler ned mot sin dyrebare datter. Cassandras joik styrkes av solstrålenes sødme og tonene stryker mildt over den livløse selen – stille svøper joiken den livløse selen inn i sin favn og lukker de sårene som sølvkulen har laget.
Selen trekker etter luft. Hjertet begynner å slå tunge tunge slag mens kraften vender tilbake til den livløse kroppen. Loffene slår tungt mot bølgene – og selen vender om – og draugfolket kan igjen løfte sine ansikter opp mot solen. De stikker årene ned i havet, og med et rykk skyter båten fart. Ro! – ro! Ro for livet, vi kan fremdeles vinne!
