Samisk skolehistorie - 1 - Bokmelding i Min Áigi 26.04.2006

Ny tilnærming til samisk skolehistorie

De tre redaktørene av Samisk skolehistorie forsøker å rekke over mye. Har de altfor høye mål? Det vil framtida vise, den første boka er nettopp utgitt og i alle fall to bøker til er på veg.

Bokmelder: Torkel Rasmussen

Hovedredaktør Svein Lund og medredaktørene Siri Broch Johansen og Elfrid Boine har redigert Samisk skolehistorie. 445 sider som har parallell tekst på samisk og norsk.

Redaktørene gjør først greie for at målet er å få skoleeventytet fram i lyset. Samtidig avgrenser de boka til å gjelde samenes skolehistorie på norsk side og de oppfordrer andre til å skrive den samiske skolehistoria i de andre landa.

Folks fortellinger

Fornorskingshistoria er kjent for samene, men i denne boka er det ikke bakgrunnen for politikken og beslutningene til de forskjellige myndighetene som står i sentrum. Tanken med boka er å la folk fortelle sine egne fortellinger fra den tida da ”skolen var fornorskingas slagplass og lærerne var frontsoldater”. På et vis har redaktøren satt igang en sannhetskommisjon som søker sannheten om fornorskingskrigen og krigens virkninger på folks liv. Mange slags stemmer høres i boka. Folk som har opplevd fornorskinga, forteller sine egne opplevelser. Lærere som gjennomførte fornorskinga, forteller. Noen som ivra for fornorsking lokalt, har også fått ordet. Vegvisere som gikk opp vegen til samisk opplæring, skriver også.

Noen yngre folk som allerede hadde mista språket forteller om fremmedgjøringa i den norske skolen, som ikke passa for dem, sjøl om de ikke kunne annet enn norsk. På den måten kommer det fram at fornorsking ikke bare er ei språklig sak, men også et fenomen som fortsetter og som språkløse samebarn lir av lenge etter at fornorskinga blei avvikla som statens offisielle politikk.

Vitenskapelige artikler

Først i boka er det likevel tre artikler av et annet slag. Historieprofessor Henry Minde skriver om fornorskingas historie, tidligere samemisjonsarbeider Hans Lindkjølen behandler kirkas rolle i samisk skolehistories og Svein Lund presenterer strevet til samer med tapt skolegang for å få erstatning. Disse artiklene kan ikke vurderes på samme måte som de andre artiklene, fordi forfatternes mål synes å være å behandle emnene sine vitenskapelig. Professor Mindes artikkel om fornorskingas historie holder et høyt nivå. Spesielt interessant er det mår han vurderer hvor mye penger den norske staten brukte på fornorsking i forhold til dagens pengeverdi, og hvor lenge man måtte fortsette med gjenreising av samisk kultur før man har brukt like mye på å reparere skadene som man brukte på å ødelegge. Svaret står i Mindes artikkel og det forteller jeg ikke. Likevel har det i Mindes artikkel dukka opp en merkelig feil som redaktøren skulle ha oppdaga. Minde skriver at etter den første verdenskrigen hadde Norge fått felles grense med både Russland og Finland. Det er selvfølgelig feil. Mellomkrigstida (1920-45) var den eneste periode i Norges historie at Norge og Russland ikke hadde verken fellesområde eller felles grense.

Artikkel skuffer

Lindkjølens målsetting er å skrive om Kirkens rolle i fornorskingen. I starten på boka fortelles at hans og Mindes artikler er ”..oversiktsartikler, som går gjennom store trekk i samisk skolehistorie”. Som dette er ikke artikkelen vellykka. Lindkjølen skriver både om kirkens og sitt eget arbeid ved Den samiske folkehøgskole. Artikkelen er prega av Lindkjølens kristne tro. Han vurderer i det hele tatt ikke om det var rett av staten å tilintetgjøre samenes tro, og ser ikke at dette var en del av statens vold mot samene, der den språklige fornorskinga var det neste steget. Lindkjølen gjør heller hovedspørsmålet til om man skulle frelse samene på norsk eller samisk.

Noen steder har artikkelen påstander og kommentarer som ikke holder vann. Man kan betvile Lindkjølens historiekunnskaper når han f.eks. skriver at antallet samer i Finnmark økte i perioden 1567-1865 fordi finner og kareler begynte å trenge nordover. Han påstår også at"det finske folk var da så utarmet at nærmest alle som kunne krype og gå flyktet til Finnmark eller Nord-Sverige. Lindkjølens kilde er Friis, som levde på 1800-tallet. Litt har hendt innafor historieforskninga siden den gang.

Jeg kan ikke utfyllende argumentere mot disse påstandene. Det bør historieforskere gjøre. Jeg nevner bare kort noen små saker:
1. Hvordan samene forsvant fra et stort område i Finland er dokumentert. Noen flytta nordover, men mange forsvant fra offentlige papirer fordi de begynte med jordbruk og slutta å betale "sameskatt". Derfor minka tilsynelatende tallet på samer.
2. Grensetrekkinga mellom Norge og Finland i den nevnte perioden medførte at samene i indre Finnmark blei norske statsborgere. De flykta ikke til Norge.

Redaktørenes ansvar

Lindkjølens aktive rolle i samemisjonens arbeid i Karasjok er også en del av samisk skolehistorie, og han skriver om dette i den samme artikkelen. Men da er det den aktive deltakeren som skriver om sitt eget arbeid. Han skildrer ikke ”…noen hovedtrekk i samisk skolehistorie". Det ville ha vært bedre om Lindkjølen hadde skrevet to artikler. Sin egen skolefortelling og Kirkens rolle i samisk skolehistorie. I tillegg skulle redaktøren ha stilt større faglige krav til Lindkjølens fáglige artikkel enn det nå er gjort.

Historia om tapt skolegang

Svein Lunds artikkel skildrer de samiske utdanningsskadelidtes strev for å få erstatning for den skade som de har lidd på grunn av krigen og fornorskinga. Artikkelen kan være en god kunnskapskilde for framtida. For første gang er deres historie satt på papiret, og han har undersøkt en umåtelig papirhaug under skrivinga.

Rett ut sjokkerende er det å lese hvordan de utdanningsskadelidtes sak er sendt fram og tilbake mellom myndigheter, og deretter tilbake med negative svar og varierende forklaringer. Ennå venter gamle utdanningsskadelidte på erstatning og denne delen av historia er ikke avslutta.

Folks fortellinger

De fleste artikler i denne boka er likevel folks fortellinger, slik redaktøren sjøl forklarer det. Edel Hætta Eriksen var Samisk utdanningsråds første leder og hun har interessante minner som er en del av samisk historie. Den unge Harald Eidheim var erstatningslærer i Nesseby og Polmak 1946-48. Han blei seinere en kjent sosialantropolog, og klarer levende og spennende å fortelle skoleerfaringene samtidig som han analyserer sin egen rolla i fornorskinga.

Redaktøren har også tatt med avisartikler der den fanatiske fornorskeren Hans Rønbech klargjør sitt eget syn. Rønbech blei kjent som ordføreren i Karasjok som hadde som hovedmål i politikken å fornorske Karasjok fullstendig. Kona hans, Sigrunn Rønbech, har skrevet en artikkel der hovedsaka er at mannen hennes streva etter å virkeliggjøre drømmen til folk i Karasjok. Disse stemmene er også interessante og kompletterer samisk skolehistorie - sjøl om alle opplysninger kanskje ikke holder helt stikk. Men hvor er de – Rønbecks disipler? Tør ingen å fortelle hvorfor de fulgte Rønbech og andre fornorskere? Mener de fortsatt det samme? Hvor er de - som motarbeida fornorskinga og til slutt vant? Er smaken av seiren fortsatt søt? Forhåpentligvis treffer vi dem i de kommende bøkene.

Fornyelse kreves!

Noen artikler synliggjør denne bokseriens største problem. Artiklene kan bli for like. Tidligere skolebarn forteller hvordan de har lidd på skolen og etter skolen. Lærere forteller om sine egne vansker – fremmed område, og fremmed kultur der de ikke kunne kommunisere med barna. Alle påstår nå at de sjøl har motarbeida fornorskinga og der på denne som trist og dårlig. Deres stemmer er også viktige, men det kan bli for mange liknende, dersom bokserien skal vøre interessant.

Hvis redaktørene skal lykkes med sitt viktige og verdifulle prosjekt, så kreves det fornyelse. De trenger andre slags stemmer fra et videre område. Tidligere og nåværende lærere som fortsatt støtter fornorskinga, skolebarn som ikke har lidd.

De virkelige lidelsesfortellingene trenger vi også å høre. Det er folk som har lidd verre enn de nåværende forfattere / fortellere. Som knapt har klart å gjøre noe i livet på grunn av skolens vold. Som mista morsmålet fullstendig i skolen. Blant dem er også folk som støtter fornorskinga fullstendig og forbanner samiskens nye og høyere status. De er også en del av samisk skolehistorie.

Orden mangler

Sjøl om boka er viktig, er den ikke fullstendig vellykka. Redaktøren har valgt å trykke folks fortellinger og la deres ord tale for seg. Det ville vært mulig å redigert boka på en annen måte. For eksempel kunne man delt boka i kapitler slik som Henry Minde forklarer det: før fornorskinga, fornorskingas tre perioder og etter fornorskinga. Dertil ville hvert kapittel ha fortjent en innledningsartikkel. Det hadde kanskje gjort boka lettere og mer interessant.

Dialektoversetting

Til sist kan jeg også legge til at redaktøren har sett til at sjøl om forfatteren har skrevet på norsk, så er skriftene oversatt til fortellerens egen dialekt, og også sørsamenes skrifter er oversatt til sørsamisk når de sjøl har skrevet på norsk. Det løfter statusen til både de nordsamiske dialektene og sørsamisk.

Samisk skolehistorie
Redaktører: Svein Lund, Siri Broch Johansen og Elfrid Boine
Forlag: Davvi Girji
Utgivelsesår: 2005

Samisk skolehistorie 1 - startsida