Foto: Svein Lund

Foredag på seminar 22.01.2011 - Naturvernforbundet

(Oversatt fra samisk av Anne Nesbakken)

Dát logaldallan sámegillii

Jeg er oppvokst i reindrifta her i Kautokeino og har arbeidet i reindrifta sammen med min mann. Jeg har også undervist i reindriftsfag og arbeider nå ved Opplæringskontoret for reindrift og duodji.

Jeg ønsker først å bidra med mine erfaringer som medlem av den lokale arbeidsgruppen som ble oppnevnt for å vurdere verneplanforslag for nasjonalpark og naturreservater i Kautokeino. Jeg representerte reinbeitedistrikt 30B, Guovdojohtolat i arbeidsgruppen.

Jeg tok på meg denne utfordringen fordi jeg allerede hadde noe erfaring fra tilsvarende arbeid for eget reinbeitedistrikt i forbindelse med oppstart av arbeidet med Lyngsalpene landskapsvernområde. Dessuten erfaringer på bakgrunn av at reinbeitedistriktet også har to naturreservater som ligger i nærheten av hverandre, mellom Sørlenangsbotten og Jægervassbotten.

Arbeidsutvalgets arbeid:

Den første oppgaven var å klargjøre vårt mandat. Vi skulle arbeide både i forhold til planene for Goahteluobbal nasjonalpark og dessuten i forhold til forslag til plan for vern av myr- og vårmarksområder i Finnmark.

For å kunne få et visst grunnlag for arbeidet og kunne komme med forslag måtte vi først samle informasjon, bestille undersøkelser, rapporter og foredrag mm.

To sentrale rapporter fikk vi først tilgang til siste redigerte versjon av den 12.3.2010. Dette var samme dag som vi hadde det siste felles møte med Finnmark fylke, hvor vi sluttførte vårt felles forslag.

Siste informasjonsmøte hadde vært november 2009, med fokus på den nye biomangfoldsloven. Samtidig fikk vi også vite at vårt arbeid måtte ferdigstilles allerede mars 2010. På det tidspunktet hadde vi kun fått informasjon om oppstart av arbeidet, og var med andre ord ikke kommet skikkelig i gang med arbeidet med planforslagene. Vi hadde to arbeidsmøter hvor vi så på eksisterende regelverk for nasjonalpark og verneområder (forskrifter). Arbeidsgruppen var enig om å legge til side forslaget om nasjonalpark i Goahtteluobbal og konsentrere arbeidet om forslag til landskapsvernområde.

Vi var kommet i en knipe på grunn av de svært korte tidsfristene. Sammen med arbeidsgruppen for verneplanforslaget for Øvre Anarjohkka nasjonalpark, ba vi om et møte med Sametinget og departementet. Møtet ble holdt i Karasjok. Miljøverndepartementets sekretær ga da klar beskjed om at verneplanprosessen kom til å forsette som planlagt, uavhengig av om arbeidsgruppene bidro eller ikke. Tre av medlemmene fra Kautokeinos arbeidsgruppe var til stede. Vi valgte å forsette arbeidet etter beste evne slik at det i alle fall ville foreligge noen innspill, selv om de kanskje ikke ville få så stor betydning.

De to medlemmene som representerte reindriftsinteressene i gruppa, var av den oppfatning at

vi om så aleine, hadde fortsatt for å sluttføre arbeidet så godt som mulig innen gitte rammevilkår. I reindriftsnæringa har lært at vi må delta i denne type arbeider for å kunne hevde våre interesser, andre parter stopper ikke framdriften i sitt planarbeide bare fordi vi trekker oss ut på grunn av urimelige premisser.

Gruppen ønsket at det skulle holdes folkemøter hvor lokalbefolkningen kunne få anledning til å få framføre sine synspunkter. Det ble da også gjennomført slike møter, men dessverre for seint i prosessen. I forbindelse med oppstart i verneplanarbeidet i Lyngen, var det min erfaring at både lokalbefolkning og sektorinteresser fikk anledning til å framføre sine synspunkter på et tidlig tidspunkt i arbeidet med verneplanen.

Arbeidsgruppen hadde et godt samarbeid, selv om det selvfølgelig ikke var full enighet i alle spørsmål. Vårt arbeid ble likevel et hastverksarbeid og det var mange forhold vi ikke rakk å se nærmere på. Plan for myr- og våtmarksområder var det over hode ikke tid til å vurdere. Fylket utarbeidet et forslag i høringsprosessen, men dette forslaget ble seinere trukket. Arbeidsgruppen skrev brev til Miljøverndepartementets statsråd hvor vi framførte våre synspunkter. Jeg kjenner ikke til om dette brakte noen resultater, jeg har i alle fall ikke fått noen tilbakemelding.

• Må vi velge mellom vern og bruk?

• Er Finnmarksvidda ”vår siste villmark”?

• Er nasjonalparker et overgrep mot lokalbefolkningen?

• Skal lokalbefolkningen har ha fortrinnsrett til lokale ressurser?

• Er reindriftsnæringen en trussel for naturen eller vår beste naturverner?

•  Må vi ha kraftlinjer med „monstermaster” for å få nok strøm?

•  Er vindkraftutbygging miljøvennlig?

• Miljøvernbevegelser og urfolk – samarbeidspartnere eller motstandere?

Disse punktene er hentet fra Naturvernforbundets nettside. Punktene var også satt opp i bestillingen til meg og jeg har valgt å kommentere noen av disse punktene. Innen reindrifta, som i samfunnet for øvrig vil en finne ulike synspunkter i slike spørsmål. Jeg presenter her mine private synspunkter, tildels med basis i diskusjoner jeg har hatt med min med min mann.

Er Finnmarksvidda ”vår siste villmark”?

- Det er min erfaring at vidde og utmarksarealene er blitt vesentlig redusert de siste 50 årene. Bilveier, telefonlinjer, nye framkomstmidler; snøscootere og ATV’er. Tidligere var det ikke så mye rovdyr, ikke elg og heller ikke så mye rein i disse reinbeiteområdene som nå.

- Og når mennesker har mulighet til å ferdes vidt og raskt, da blir utmarka mindre. Overflod, folk flest har god økonomi, hyttebygging alt dette bidrar til økt press på utmarksarealene.

Er nasjonalparker et overgrep mot lokalbefolkningen?

- Dette må vurderes i forhold til hvordan forholdene er i området og risiko for andre store arealinngrep. Dersom regelverket kan tilpasses lokale behov, slik at de ikke hindrer dem som virkelig har høstet, eller høster områdene, da tror jeg ikke en kan kalle nasjonalparkvern et overgrep. – Men dersom det ikke er mulig, da tror jeg nesten en må kalle det et overgrep. Hvilken forvaltningsmodell som velges har svært stor betydning. Slik jeg har forstått har forvaltningsmyndighetene muligheter til å innvilge dispensasjoner i visse sammenhenger..

Vern tjener reindriftsnæringen, en har erfart at uten vern vil kapitalkrefter lett vinne i arealspørsmålene. Selv om vern ikke bare bringer goder. - Man må veie hva som er mest hensiktsmessig. Det er neste uforståelig hvor mange arealinngrep det er i reinbeiteområdene, nesten daglig dukker det opp nye saker, for eksempel i områdestyret som forvalter reinbeiteområdene.

Verneområder trekker også folk og noen kommuner bruker verneområder for å trekke til seg turister. De lager fine ”innfallsporter” til stier og ferdselsveier, fine rasteplasser. Det er ikke bra, - slike plasser snart blir tråkket ned.

I Kautokeino-området anser jeg at områdene hittil er relativt godt bevart, men hvordan blir det i tida framover.

Skal lokalbefolkningen har fortrinnsrett til naturressursene?

- Ja, uten tvil slik jeg ser det.

Er reindriften en trussel mot naturen eller er den vår beste naturverner?

- Vi forsøker å beskytte reinbeiteområdene etter beste evne. - At næringa skulle være til skade for naturen, det er vanskelig for meg å forstå. Ingen ønsker å ødelegge sitt eget næringsgrunnlag, verken naturen eller dyrene som lever der.

- Jeg har selvfølgelig fått med meg hva som blir sagt og skrevet i media, og hva forskere mener om nedbeiting av lavbeiter, men hva er årsakene? De er ikke så lett å bare si at dette er forårsaket av for høye reintall. Høye reintall kan være en faktor innen noen områder, mens det i andre områder kan være andre årsaker. Reindriften anbefaler reduksjon i barmarksferdsel, derfor har de også bygd gjerdersystemer i høstbeiteområdet. Styret for reinbeitedistrikt 30 B, har foreslått bruksregler for vinterbeiteområder som i praksis vil bety at barmarksferdsel sør for Katokeinoelva/vinterbeiteområdet forbys. Lavbeiterarealer er svært sårbare, de gror sakte til og må beskyttes

Miljøvernbevegelsen og urfolk - samarbeidspartnere eller motstandere?

- Slik jeg ser det, må vi samarbeide. Det er mange felles interesseområder og vi bør samarbeide om felles målsetninger om vern av natur.

- Men det synes ofte å være slik at reindriftsnæring angripes med mange feilaktige anklager og på grunnlag av mangelfull kunnskap og informasjon om næringa. - Da oppstår ofte motsetninger. I går kunne man lese i Altaposten at naturvernforbundet hevdet at det ikke var grunnlag for de erstatningskrav for rein tapt til rovvilt som næringa stiller.

Det er kunnskapsløst å komme med slike påstander, og ennå mer uforståelig at det ikke samtidig stilles spørsmålstegn ved tapstall i sauenæringa som også får erstatninger. Sauenæringa får større erstatninger for tapte dyr enn reindriftsnæringa, ennå sauer ikke er på utmarksbeite mer enn en ¼ av året – i alle fall her i nord.

Forskere har da også dokumentert at rovdyr dreper mye mer enn hva en tidligere har trodd, - disse kunnskapene har en fått ved å følge radiomerkede rovdyr.

Det er også slik at det som forstås med ”grønn energi” er støttet av naturvernere, men har blitt en utfordring for reindrifta. Småkraftverk, oppdemming og legge elver i rør og på denne måten bidrar til ødeleggelse av god beitemark, ved elvebredder og i trange passasjer er inngrep/forstyrrende.

 Er vindkraftutbygging miljøvennlig?

• Det kommer an på hvor inngrepet er lagt. Slik jeg ser er det ikke når det gjøres rett på marka. Verdiløse beitearealer og ute i havet passer bra. Det er selvfølgelig rein energi og på den måten er det bra. Så er neste spørsmål, hvordan skal denne energien overføres?

• På Naturvernforbundet i Finnmark sine nettsider har jeg sett at Naturvernforbundet har kommet med svær gode innspill. I slike sammenhenger ser jeg at reindriftsnæringa og naturvernet har de samme interessene for vern av vidde og utmark dersom vi skal klare å bevare det vi har inn i framtida.

• Jeg anser at vi har de samme interesser bare vi først lærer å kommunisere.

.