In English
Sámegillii In English
Sámegillii
Artikkelserie i Min Áigi/Ávvir om samisk skolehistorie
Opprinnelig skrevet på samisk - oversatt til norsk av Svein Lund
18. del - trykt i Ávvir 08.10.2010
Kjenner du samisk skolehistorie?    
Gjennom 300 år har samiske elever gått gjennom det norske utdanningssystemet på godt og vondt. Dette har vi etterhvert redigert og gitt ut som bøker. Fra 2005 til 2011 er det gitt ut fem bøker, og den sjette og siste skal komme i 2013. Fortellingene og artiklene kommer også på internett: http://skuvla.info. Der er også mange artikler som ikke har fått plass i bøkene.
I disse avisartiklene vil vi trekke fram noen brokker av det vi har funnet fra denne historia. Det gjør vi emnevis, f. eks. internatliv, reindriftsopplæring osv. Her er mange sitater fra bøker og bokmanus, og vi viser til de bøkene det er tatt fra (SSH-1, SSH-2 osv.), slik at dere som ønsker det kan lese hele fortellingene der. Hovedredaktør Svein Lund har redigert denne artikkelserien. Ellers er disse med i redaksjonen: Elfrid Boine, Siri Broch Johansen og Siv Rasmussen. |
Fornorskingspolitikken kom ikke av seg sjøl. Før fornorskinga vant fram på slutten av 1800-tallet hadde det lenge vært samiskspråklig opplæring og hele tida var det folk som argumenterte for at samene skulle få undervisning på morsmålet. Fornorskerne måtte derfor argumentere for hvorfor samer og kvener skulle fornorskes og det gjorde de ivrig i bøker, aviser og i brev til myndighetene. I forrige artikkel viste vi hvordan de arbeida på 1700- og 1800-tallet. Her er noen eksempel fra tidsrommet 1915-57, men man kunne finne mye mer, både før og etter den tida.
 | Katekismen var mange år blant de viktigste lærebøkene, og ofte måtte samiske elever lese denne på norsk. (Porsanger museum) |
Johannes Reiersen var rektor ved Øst-Finnmarks amtskole og han ga i 1915 ut boka Skolen i Finmarken. Kortfattet fremstilling av skolevæsenets utvikling i Finmarken 1814-1914. Boka er et kraftig forsvar for den daværende skolepolitikken, fornorskingspolitikken.
Det finske sprog er jo intet kultursprog; det eier ingen litteratur. Det mangler hjælpemidler som kan tjene til at bibringe et folk oplysning og dannelse. Stockfleth trodde i sin tid at det gik an at skape en finsk litteratur, og det i en viss fart, og Skaar mente øiensynlig at det var nok naar man hadde oversat til finsk endel salmer og religiøse bøker.
Men dette var en stor feiltagelse. Det var og er som stiftsdirektionen sa, i den finske nations egen interesse at skolen bør arbeide for at utbrede kjendskap til det norske sprog.
Det som det egentlig har gjældt og gjælder, er intet mindre end at hæve finnerne til samme kulturstandpunkt som det norske folk, forat finnerne ikke skulde være nordmændene underlegne, men bli konkurrancedygtige og være istand til at opnaa samme rettigheter og fordele som nordmænd baade i stat og kommune.Fornorskningsarbeidet har gaat haand i haand med arbeidet for folkeoplysningen. De mænd som derfor har været de bedste talsmænd for folkeoplysningen, de har ogsaa været tilhængere av fornorskningen; for de har villet at den samme skole og oplysning skulde kunne gives alle folk i vort land; der skulde ikke være personsanseelse....
De som derimot har villet føie sig for finnernes ønske om at faa mest mulig av skoleundervisningen paa finsk, de har i det store og hele ikke været foregangsmænd paa folkeoplysningens omraade, men snarere holdt igjen. Man kan gjerne si at deres arbeide har berodd paa en falsk forutsætning, og deres anskuelser har om end ubevisst bundet i svakhet og likegyldighet. (Johannes Reiersen, SSH-4)
I 1918 kom det ut ei lita bok, som seinere er nesten glømt, sjøl om den var skrevet av en berømt forfatter. Boka het "Smaa breve fra Finmarken", og forfatteren var dikteren Nils Collett Vogt. Han var sosialist og skreiv kampsanger for arbeiderbevegelsen, men da han besøkte Finnmark hadde han bare kontakt med de høyere kretser. Skriftet hans viser hvordan fornorskerne argumenterte og hvordan de holdt narr av dem som forsvarte undervisning på samisk og kvensk.
Ett sprog i Finmarken! Det er maalet. I de sidste ti aar, og særlig da efter internaternes oprettelse, har fornorskningsarbeidet heroppe for alvor tat fart. Saa langt er man nu kommet, at de fleste av den yngre generation taler norsk med lethet, og gaar utviklingen i samme spor som hittil, vil inden tyve aar kanske maalet være naadd. Under disse forhold at ville indfore lappisk og kvænsk i norske skoler er intet andet end forloren sentimentalitet, opalet i feminine hjerner sydpaa. (Utdrag av Nils Collett Vogts bok, SSH-4)
Mange har hevda - og noen hevder fortsatt - at samer og kvener er i ferd med å forsvinne, da alle smelter sammen til et folk, sjølsagt med norsk kultur som grunnlag. Blant de ivrigste forkjempere for det synet var Bjarne Hofseth, som i 1920 ga ut boka "Finmarkens fremtid", som vi her siterer fra:
Jeg tror at den folkeblanding som her er ifærd med at smelte sammen til en ny enhet bør gis adgang til utvikling i den utstrækning den i løpet av nogen generationer viser sig skikket for utvikling.
Maalet maa være at utvikle en sund, velutviklet og lykkelig gruppe av Norges folk heroppe.
Der har været strid, merkelig nok, om sproget naar det gjælder at skaffe befolkningen her den nødvendige veiledning. Enkelte mænd vil bevare fjeldfinnerne som en museumsgjenstand som man paa ingen maate maa berøve noget av det for oldsaker karakteristiske. Ingen vil ta en øks fra Harald Haarfagers tid og staalsætte og modernisere den og sætte skaft paa den og ta den i nyttig bruk. Man vil bevare den som en stor skat i sit museum og fri den fra al fare. Saa vil disse herrer ogsaa ha samerne eller finnerne behandlet — et kostelig museumsklenodium, som man ganske vist maa undervise i katekismus og forklaring da de ellers sikkert vilde forvilde sig paa sin vandring hjem til Gud. Men rør ikke mere ved dem end absolut nødvendig for at yde Vorherre den nødtørftigste hjælp naar disse mennesker skal lyses ind i den evige fred. Løsenet er: Prædik for dem Guds lappiske ord — og la dem saa dø i fred. Der burde ikke være tvil om det at utviklingen maa grundes paa basis av det norske sprog og Norges statsorganisation og kulturelle hjelpemidler.
 | Bjarne Hofseth (Foto: Porsanger museum) |
Bjarne Hofseth fortsatte striden mot samisk språk og skreiv i Finmarkens amtstidende i 1935:
Jeg ser der er under opseiling en ny og endda mere uheldig sprogforvirring
enn den som bragte oss landsmålet paa halsen.
Vestlendingerne er saa fornøiet med sitt gamle sprogeksperiment at de
vil utvide virksomheten og skaffe oss et nytt og endda finere landsmaal i
Finnmark - samisk.
Jeg haaper alle som vil Finnmarks fremtidige vel vil protestere mot
dette tøv.
Det eksisterer nemlig kun etslags folk i Finnmark, nemlig nordmenn.
Slaa ned det gamle sludder om et tilbakeliggende mongolsk folk som skal
behandles og fornorskes efter særskilte metoder.
Sørg for at det samiske behandles med pietet som det sømmer sig interessante
fortidslevninger.
Men gi ungdommen chansen til aa komme inn paa rett kjøl og paa like fot med all
anden norsk ungdom.
Istedetfor aa oprette etslags speciell samisk skole bør man nu gjennomføre den
plan som i sin tid blev fremsatt i min bok «Finmarkens fremtid» pagina 105-107,
om et internat hvor Finnmarks landsungdom kan faa skolegang frem til artium. Det
er det vi behøver.
En samisk ungdomsskole kan ikke gjøre annet enn skade for alle andre enn
emissærene.
Ungdommen blandt fjellfinnerne og naturligvis blandt alle andre næringsgrene i
Finnmark snakker nu bra norsk. Aa begynne paa aa lage etslags samisk sekretariat
burde alle protestere paa. (Artikkel av Bjarne Hofseth, SSH-4)
Christen Brygfjeld var skoledirektør i Finnmark 1923-33. Knapt noen embetsmann i Norge har uttalt så mye negativt som samefolket som han. Her er noen få eksempler:
«Kravet om å få oprettet en lappisk folkehøiskole er oprindelig ikke utgått fra lapperne i Finnmark, men fra nordmenn utenfor fylket med lite eller ingen kjendskap til forholdene i distriktet. De mener å kunne kultivere dette lille spredt boende naturfolk og omdanne det til et kulturfolk på basis av dets eget språk. Lapperne har hverken hatt evne eller vilje til å bruke sitt språk som skriftspråk.»
«Det [det samiske folk] hadde ingen evne til på egen hånd å heve seg op til et høiere kulturtrinn uten veien gjennom norsk språk og norsk kultur. [...]
Det har altid vært skjæbnens tilmålte del for et lite, veikt naturfolk, at det aldrig har kunnet stå sig mot det sterkere kulturfolk som det lever iblandt. Det har gått på samme måte med lapperne. [...] De få individer som er igjen av den oprinnelige lappiske folkestamme er nu så degenereret at det er lite håp om nogen forandring til det bedre for dem. De er håpløse og hører til Finnmarkens mest tilbakesatte og usleste befolkning og skaffer den største kontingent herfra til vore sindssykeasyler og åndssvakeskoler.» (Henry Mindes artikkel, SSH-1)
 | Christen Brygfjeld var en
ivrig fornorsker, både som lærer og som skoledirektør. (Foto utlånt av Fylkesmannen i Finnmark) |
David Stubseid var lærer i Karasjok fram til ca. 1946. Han var en hard forsvarer av fornorskinga. Etter krigen arbeida han i Fredrikstad. Da Samordningsutvalget for skoleverket i 1948 foreslo undervisning på samisk, skreiv han et langt brev til Kirke- og undervisningsdepartementet og der han gikk mot dette forslaget:
Skal nå samisk bli innført i skolen i språkblanda distrikt, vil samene der bli utestengt fra den videre skoleutdannelse de norske skolene kan gi ungdommen, samene vil med andre ord, bli utestengt fra samfundet. Samene som har hatt opplæring på sitt morsmål,og ved siden av det har lært et nytt, fremmed språk - norsk -, kan ikke klare å lære dette fremmede språket så godt at de kan konkurrere med norske elever, som har norsk som morsmål og bare arbeidd med det i skolen. (Ennå upublisert)
Hans Rønbeck var kommunepolitiker i Karasjok på 1950-70-tallet. Dette sitatet er fra et intervju i Lofotposten 1957.
- Jeg legger ikke skjul på at jeg ser det som et endelig mål at den samiske folkegruppen går opp i den norske - det vil den forøvrig gjøre hva vi enn måtte ønske - og at det norske sprog vinner terreng på bekostning av det samiske. ...
- Her er det ikke snakk om å berøve samene morsmålet, men vi må innse at de, tvunget av omstendighetene, er nødt til å gå over til norsk, og jeg mener at desto hurtigere fornorskingsprosessen går desto bedre for samene.
(Sitater fra intervju med Hans Rønbeck, SSH-1)
 | Karasjok kommunestyre med Hans Rønbeck som nr. 5 fra
høgre. (Foto utlånt av De samiske samlinger) |
Her finner du alle artiklene i serien:
28.09.2007 Hvorfor samisk skolehistorie?
05.10.2007 Grenseløs uvitenhet
12.10.2007 Søringelærernes møte med samisk språk
19.10.2007 Starten på samisk begynneropplæring
26.10.2007 Starten på reindriftsopplæringa
02.11.2007 Fra samisk til norsk yrkesopplæring
16.11.2007 Kamp for samisk gymnas
28.11.2007 Norskspråklige samers skoleopplevelser
14.12.2007 Motstand mot samisk språk og kultur
25.01.2008 Fremmed verden
23.05.2009 Om samiske lærere
30.05.2009 Internatliv
06.06.2009 Samiske elever plaga
13.06.2009 Samisk innhold i undervisninga
20.06.2009 Elev som tolk
04.07.2009 Hvordan barna slutta å snakke samisk
10.09.2010 Gud forstår ikke samisk
08.10.2010 Fornorskernes synspunkter
13.10.2010 Kirkefolk forsvarer samisk språk
02.12.2010 Samiske lærere i gammel tid
09.12.2010 Internatliv i gamle dager
18.12.2010 Samiske elever på spesialskoler
14.01.2012 Foreldrenes kamp for samiskopplæring
21.01.2012 Motvilje og fravær
28.01.2012 Skolen under krigen
04.02.2012 Gjenreising og brakkeskoler
11.02.2012 Læreplaner - for fornorsking og for samisk skole
18.02.2012 Den store læreplanstriden
Samisk skolehistorie 1
Samisk skolehistorie 2
Samisk skolehistorie 3
Samisk skolehistorie 4
Samisk skolehistorie 5
Samisk skolehistorie - hovedside