Sámegillii 
In English
Artikkelserie i Min Áigi/Ávvir om samisk skolehistorie
Opprinnelig skrevet på samisk - oversatt til norsk av Svein Lund
21. del - trykt i Ávvir 09.12.2010
Kjenner du samisk skolehistorie?    
Gjennom 300 år har samiske elever gått gjennom det norske utdanningssystemet på godt og vondt. Dette har vi etterhvert redigert og gitt ut som bøker. Fra 2005 til 2011 er det gitt ut fem bøker, og den sjette og siste skal komme i 2013. Fortellingene og artiklene kommer også på internett: http://skuvla.info. Der er også mange artikler som ikke har fått plass i bøkene.
I disse avisartiklene vil vi trekke fram noen brokker av det vi har funnet fra denne historia. Det gjør vi emnevis, f. eks. internatliv, reindriftsopplæring osv. Her er mange sitater fra bøker og bokmanus, og vi viser til de bøkene det er tatt fra (SSH-1, SSH-2 osv.), slik at dere som ønsker det kan lese hele fortellingene der. Hovedredaktør Svein Lund har redigert denne artikkelserien. Ellers er disse med i redaksjonen: Elfrid Boine, Siri Broch Johansen og Siv Rasmussen. |
En stor del av befolkninga i Finnmark har bodd på internat i 7-9 år. De første tankene om å bygge internat kom allerede på sliutten av 1700-tallet, men blei ikke gjennomført da. På 1860-tallet blei de første kommunale internata bygd på Finnmarkskysten. Disse internata var som regel små og dårlige. Det er skrevet ganske lite om disse internata, her følger denn eldste internatfortellinga som vi har funnet.
Per Erik Saraksen var elev i Vestertana fra 1909. Han blei seinere lærer og fortalte i 1970 i sameradioen om sine internatopplevelser:
Denne skolen i seg sjøl var ikke annerledes enn andre små skolehus i samiske områder i den tida. Det som var annerledes i Vestertana, var interneringsromma på loftet for fjerntboende barn. Det er også situasjonen til de fjerntboende barna i den tida som jeg skal fortelle om, i den tida da jeg gikk de lovbestemte 7 åra på folkeskolen. ...
Skolehuset var anslagsvis 9 meter langt, klasserommet 5 ganger 5 meter. I den andre enden var det et lite kammers for læreren og et enda mindre kjøkken. Loftet var delt i tre rom. På midten en liten gang. Fra skolegangen var det stige opp til loftet. På hver side av loftsgangen var det rom for internatbarna – et for jentene, det andre for guttene.
Loftet hadde skråtak som på begge sider gikk nesten ned til loftsgulvet, bare et tømmerlag var imellom. På norsk blei det kalt «flyndreloftet». På hver sidevegg var det panelt et en meter bredt mørkerom. I hvert soverom var det ei lita glassrute. Loftbjelkene var av ganske rundt tømmer uten paneling nedentil, og «teltstenger» som var telja til med øks. Noe malingstrøk var selvfølgelig ikke blitt sløst bort på loftet. I hvert av romma var det en ovn som hadde to kokehull. Små vedkasser var sittebenk og i tillegg hadde vi våre egne matkister. ...
Dette var Tana kommune sin billige internatordning. Ved og lys holdt kommunen, men alt annet måtte foreldrene holde. Sjøl hadde vi med oss nistemat: brød og samekake, smør, boknakjøttbiter, surmelkskagge, en liten stamp med saltfisk og tranflaske.
Kommunen lønna ingen betjening for disse barna, ikke engang en golvvasker. Alt måtte vi gjøre sjøl. Det første skoleåret mitt var vi bare to 8 år gamle gutter, jeg og Simon Mortensen, fra Šuoršjohka (Sjursjok). Vi blei gode kamerater og det gikk bra. Småskolen var da bare 5 uker tidlig på høsten og 5 uker seint på våren. De seinere åra kom det flere gutter.
Hver av oss brukte å ha med seg sengetøy, sennagrass, tallerken, kopp, skjei, bordkniv og vaskebalje. Noen hadde også vannbøtte og ei lita gryte.
For hver skoletur avtalte vi hvem som skulle koke i samme gryta. Hver skar en bit kjøtt og la i middagsgryta. Det blei merka med hakk, med tråd eller små trefliser, for lett å kunne se hvem de enkelte bitene i middagsgryta tilhørte. Når vi var ferdig med maten, putta vi vanligvis spiseserviset uvaska under kistelokket.
Vann måtte vi hente i bøtter et par hundre meter unna. Det var vanskelig og tungt om vinteren for små barn. Klokke hadde ingen av oss. Vi sovna når vi blei trøtte og våkna når pedellen begynte å styre med ovnen i klasserommet. Når det var frost om vinteren var det et tykt islag på toppen av vannbøtta i rommet vårt. Da fikk vi lov å komme inn i klasserommet og varme oss ved ovnen før skolen begynte om morgenen. (SSH-4)
 | Det gamle internatet i
Vestertana, 1926 Bilde fra bladet Jul i Tana 1961 T. h. Det
"nye" internatet i Vestertana |  |
I 1899 blei det bestemt å starte bygginga av statsinternat i Finnmark. Da var det klart at internata ikke bare skulle sikre at alle fikk utdanning, men også være et viktig middel i fornorskingsprosessen. Noen argumenterte ivrig for at internata ikke bare skulle opplyse og oppdra barna men også de voksne i Finnmark. Slik skreiv Bjarne Hofseth i 1920 i boka si Finmarkens fremtid:
Det har hittil været langt vanskeligere for barn og unge mennesker heroppe at utvikle sine evner, end det er for barn og ungdom andre steder.
Oplysningsvæsenet er dog i glædelig utvikling. Særlig er folkeskoleinternaterne en institution av en overordentlig vidtrekkende betydning, men de virker kun i de aller mest spredt beboede distrikter. Her kommer barn fra alle hjem sammen — det opdrager til samfølelse, hvad det finmarkske samfund mest av alt mangler. Undervisningen er kun en side av saken. Lærerens personlige indflydelse er av større betydning, og det er gledelig at se hvor høi kvaliteten er i den nyere tids lærerstand i Finmarken.
Vel utrustede, energiske mænd og kvinder virker som lærere i folkeskolen. Dels finmarksfolk, dels indflyttere. Men indflytterne blandt lærerne synes som oftest at slaa rot i Finmarken og de gaar ind i folkets liv som om de hørte hjemme her. De virker derved som en i høi grad værdifuld surdeig i befolkningen.
Foruten lærernes paavirkning og undervisningen, kommer barnet i internaterne ind i en velordnet husholdning og under indflydelse av en utvalgt husmor, hvilket ogsaa har stor betydning.
Ved internatopholdet faar barnet værdifulde impulser, men naar de saa kommer tilbake til hjem, hvor forholdene ligger langt tilbake, saa gaar det vundne ofte tapt igjen. Internaterne saar dog ufortrødent god sed, selv om noget falder paa stengrund og noget tørker bort.
Skoleinternaterne er kun en 10 á 20 aar gammel institution, men det synes allerede bevist at et internat vil bli et værdifuldt, omend beskedent, kulturcentrum i sit distrikt. Forutsat at utviklingen gaar i samme spor som hittil. Personvalget har her saa meget at si, saavel naar det gjælder internaternes centralledelse, som naar det gjælder de enkelte funktionærer ved internaterne. De kundskaper som undervisningen ved internaterne sprer er nemlig ikke hovedsaken — de faaes ogsaa ved de vanlige folkeskoler. Men det er den personlige indflydelse internatfunktionærerne utøver paa barna, og tildels paa de voksne i distriktet, som er særværdien. Mens en vanlig lærer staar som en enkeltperson, der kun virker ved sin personlige værdi, saa blir internatfunktionærerne sammenvokset med internatet og med oplysningsvæsenet som disses iøinefaldende repræsentant. Den officielle stilling vokser i en ganske anden grad sammen med personen — og virkningen blir langt dypere.
Det vil være en lykke for Finmarken om denne institution vokser sig stor, og om man stadig kan skaffe værdige funktionærer. (SSH-4)
 | Kårhamn
internat (Foto: Bernt Thomassen / Ulf Jacobsens bildesamling) |
Før 2. verdenskrig var det bygd 22 statsinternat og 28 kommunale internat i Finnmark. Statsinternata var vanligvis størrre og bygningene bedre enn for kommuneinternata. Blant statsinternata var Kårhamn internat i Sørøysund kommune. Emma Johannessen, som var elev der 1934-41, forteller:
– Vi hadde 3-etasjes internat. Jenterommet var mye større enn gutterommet. Jentene sov der oppe i øverste etasje, guttene i mellometasjen. Guttungene hadde rom ved sida av husmora. Når de begynte å herje så fikk de sjølsagt kjeft. Nå, guttene var jo litt rampete. De hengte vannbøtta over døra. Når husmora kom inn så tømtes sjølsagt bøtta. Men jentungene, de var snille.
Det var to klasserom; småskolerommet og storskolerommet. På småskolen hadde vi fire uker på skole av gangen, slik at når 1. og 2. klasse var på skolen, så var 3. og 4. klassingene hjemme. På de ukene kom vi ikke hjem, men var på skolen hele tida. På storskolen var vi seks eller åtte uker på skolen av gangen. (SSH-4)
Her finner du alle artiklene i serien:
28.09.2007 Hvorfor samisk skolehistorie?
05.10.2007 Grenseløs uvitenhet
12.10.2007 Søringelærernes møte med samisk språk
19.10.2007 Starten på samisk begynneropplæring
26.10.2007 Starten på reindriftsopplæringa
02.11.2007 Fra samisk til norsk yrkesopplæring
16.11.2007 Kamp for samisk gymnas
28.11.2007 Norskspråklige samers skoleopplevelser
14.12.2007 Motstand mot samisk språk og kultur
25.01.2008 Fremmed verden
23.05.2009 Om samiske lærere
30.05.2009 Internatliv
06.06.2009 Samiske elever plaga
13.06.2009 Samisk innhold i undervisninga
20.06.2009 Elev som tolk
04.07.2009 Hvordan barna slutta å snakke samisk
10.09.2010 Gud forstår ikke samisk
08.10.2010 Fornorskernes synspunkter
13.10.2010 Kirkefolk forsvarer samisk språk
02.12.2010 Samiske lærere i gammel tid
09.12.2010 Internatliv i gamle dager
18.12.2010 Samiske elever på spesialskoler
14.01.2012 Foreldrenes kamp for samiskopplæring
21.01.2012 Motvilje og fravær
28.01.2012 Skolen under krigen
04.02.2012 Gjenreising og brakkeskoler
11.02.2012 Læreplaner - for fornorsking og for samisk skole
18.02.2012 Den store læreplanstriden
Samisk skolehistorie 1
Samisk skolehistorie 2
Samisk skolehistorie 3
Samisk skolehistorie 4
Samisk skolehistorie 5
Samisk skolehistorie - hovedside