Samiske elever på spesialskoler

Bare fra Kautokeino og Karasjok har minst fire elever gått på døveskolen i Trondheim. En av dem var Kirsten N. Sara, seinere gift Ørsnes, som blei sendt til døveskolen i 1940. Før det gikk hun ei kort tid på vanlig skole i Kautokeino, men det fungerte dårlig:

Det verste jeg husker var timene hvor jeg satt ved skolepulten og ikke forsto noen ting. Alt fløy over hodet på meg. Lærerne hadde ikke kunnskap verken om døve eller tegnspråk, så jeg fikk ikke undervisning. Bare det å forstå når elevene reiste seg for å synge. Hvordan kunne jeg vite hva sang var når jeg aldri hadde hørt?

Jeg var kanskje den første fra Kautokeino som ble sendt til døveskole. .... Først da skjønte jeg at jeg var døv og at det var flere som var det. ...

Ingen i familien kom til Trondheim og så hvordan jeg hadde det på døveskolen. Min mor var aldri der, heller ikke til min konfirmasjon. ...

Det var lite prat om samer på døveskolen. Likevel opplevde jeg ikke at det å være same som vanskelig. Heller ikke at det var vanskelig å tilpasse seg til en norsk kultur. Det var bare ikke et tema. ...

I dag er det slik at jeg føler meg samisk, ikke norsk, men jeg kan ikke språket. Jeg bruker norsk. Jeg ble skolert vekk fra min kultur, men husk at det var nødvendig. Kautokeino hadde ikke kunnskap eller tilbud til døve elever. Alternativet hadde vært å ikke få skolegang i det hele tatt. Hva da? Det er vondt å ha mistet sitt språk og sin kultur, men jeg fikk et annet som jeg kan kommunisere på. Jeg har også fått kulturtilhørighet til et døvemiljø. Når jeg møter mine skulle jeg ønske jeg kunne samisk. Men den gang var det ikke snakk om samisk på døveskolen. Og langt i fra at familien kunne lære tegnspråk. ...

Mine foreldre måtte lære seg et helt nytt språk for å kommunisere med meg. ... fordi vi var samer, tror jeg det var ekstra vanskelig. Tegnspråket låner munnstillinger og ord fra norsk. Og det er et eget språk med egen grammatisk oppbygging. Det var ikke lett for dem å være i et norsk miljø og kanskje prate norsk med tegn til meg.

Før de kom så langt at de lærte seg tegnspråk, var det tale med tegn som ble brukt. Det var vanskelig for dem å vite om de skulle bruke samisk eller norsk. De var også bekymret over at de måtte flytte for at jeg skulle få tegnspråkopplæring. De skjønte at det ikke ville være mulig for meg å lære samisk og norsk automatisk. Jeg hørte ikke språket. ...

I barnehagen lærte de andre barna tegn sammen med meg. Jeg lekte med dem som bodde i nabolaget og vi kunne kommunisere fordi kommunen satset på tegnspråkopplæring. Det var vel mest peking og enkle tegn for leke, mat og så videre. ... Jeg husker at det var plakater i barnehagen med tegn for forskjellig mat, pålegg og klær og sånne ting. Men det sto på norsk. Og så var det alfabet. Senere ble det laget samisk tegnalfabet. ...

Juhan Niillas på isfiske (Foto: Linn Sophie Helmersen)

– Jeg begynte i norsktalende klasse på skolen. Mor og far har fortalt at det var viktig at jeg skulle ha så god norsk- og tegnspråkopplæring som mulig. ... Senere ble jeg flyttet til samisktalende klasse fordi mitt hjemmemiljø er samisk. Det var viktig at jeg ikke skulle miste den samiske tilhørigheten. Norsktalende klasse var fremmed for meg. Jeg forsto samisk med tegn og vennene mine gikk i den samisktalende klassen. ...

På skolen var det to samiske lærere som gikk på kurs for å lære seg tegnspråk. Men jeg måtte ha tolk, for det tar tid å lære seg et språk. Jeg fikk tolk som hadde samisk bakgrunn og døve foreldre. Hun pratet norsk og tegnspråk, men forsto samisk og brukte av og til samisk med tegn. Hun var vokst opp med døvekulturen. Men det var ikke morsomt å ha en voksen med seg hele tiden fordi jeg ikke forsto hva de andre sa. Men sånn er det å være en døv i en hørende skole.

... – Jeg gikk barneskolen i Karasjok. Da jeg skulle begynne på ungdomsskolen fikk jeg ikke tolk. Tolken flyttet fra bygda og lærerne som jeg hadde på barneskolen fulgte ikke med til ungdomsskolen. Løsningen ble Trondheim og døveskolen. I Karasjok kunne jeg ikke gjennomføre ungdomsskolen uten tolk. Kommunen hadde lyst ut en stilling, men det er ikke mange som behersker både samisk og tegnspråk. Det var ingen som søkte på stillingen.

Overgangen fra Karasjok til Trondheim var stor. ... Jeg hadde vanskeligheter med å forstå norsk og måtte begynne fra start nesten. De i klassen min hadde kommet mye lengre enn meg. Dessuten ble ikke samisk videreført som fag på døveskolen. Der ble det stopp og jeg lærte aldri å skrive og lese samisk skikkelig.

Som de fleste andre barn som bodde utenfor bygda, måtte jeg bo på internatet. Jeg definerer meg selv som skealbma gánda - «en rabagast». Jeg fikk raskt problemer da jeg begynte på skolen. Om det var skolen og internatet som ikke var tilpasset meg eller om det var jeg som ikke tilpasset meg skolen og internatet, er ikke godt å si. ...

– Jeg var ikke mange år på skolen før jeg senhøstes 1954 ble utvist og sendt hjem. Skolen og internatet maktet ikke å holde styr på meg. Jeg ble hjemme i nesten to måneder før det skjedde noe fra skolefronten. Da kom det to voksne menn til Bieskkenjárga. De hadde fått oppdraget med å frakte meg og min mor til bygda. De fortalte ikke hvorfor jeg skulle tas med til bygda. Det ble en skrekkelig opplevelse for en redd ni-åring, som fikk satt på håndjern før de startet hjemmefra. Og det var siste gangen jeg så hjemmet på flere år. ... [J]eg skulle overflyttes til en spesialskole ved Moss. ...

Sverre Somby viser hvordan han som barn blei lenket til et gjerde i Karasjok. (Foto: Amund Johnskareng, Min Áigi)

– Varna skole var regelrett en avlsskole for å skape kjeltringer. Det ble den sterkestes rett som rådet i både skolen og internatet. Vold, sadisme, sexmisbruk fra både eldre elever og funksjonærer var vanlig. Å si i fra om det som skjedde, var meningsløst. Det utløste gjerne straff, og det var vanlig å få juling fra både elever og funksjonærer. Straffemetodene til funksjonærene kunne være avskyelige, noe jeg opplevde mange ganger. Jeg ble flere ganger låst inne i et rom i kjelleren. ....

– Mens jeg var elev på skolen, hadde jeg lite kontakt med mamma. Det var ikke telefon hjemme, og skolens ledelse sørga heller ikke for at jeg og de andre guttene fikk holde kontakt med familien. ...

Først sommeren 1959 kom jeg hjem for godt. Da hadde jeg vært borte i over tre år. Resultatet av mine år på Varna guttehjem var at jeg hadde mista morsmålet mitt og snakka bare norsk. Det gikk nesten et halvt år før jeg snakka samisk skikkelig.