Artikkelserie om samisk skolehistorie
Opprinnelig skrevet på samisk - oversatt til norsk av Svein Lund

29. del - trykt i Ávvir 15.03.2013

Kjenner du samisk skolehistorie? Ávvir fortsetter her artikkelserien om samisk skolehistorie som starta i Min Áigi 2007-08 og fortsatte i Ávvir 2009, 2010 og 2012. Grunnlaget for artiklene er fortellinger og artikler som er samla i prosjektet "Samisk skolehistorie". Her er mange sitater fra bøker og bokmanus, og vi viser da til bøkene som det er tatt fra, slik at leserne kan lese hele fortellingene der. Fortellingene og artiklene i bøkene finner du også på internett: http://skuvla.info. Det er leder for redaksjonskomiteen, Svein Lund, som redigerer denne artikkelserien. Ellers er disse med i redaksjonen: Elfrid Boine, Siri Broch Johansen og Siv Rasmussen.

Samisk språk forbudt?

Fra mange hold er det hevda at i fornorskingstida var det strengt forbudt både for lærere og for elever å snakke samisk på skolene, til og med i friminuttene, og at elever blei straffa dersom de snakka samisk seg imellom. Andre har påstått at det ikke var noe forbud, men at lærerne fikk bruke samisk som hjelpespråk i den grad det var behov for det og at elevene fritt fikk snakke sitt eget språk ser imellom. Hvem har rett? Eller finnes det ikke noe klart svar på det? I bokserien Samisk skolehistorie er det mange fortellinger som kan gi en pekepinn. Utdrag av fem av disse er gjengitt i artikkelen Om samiske lærere, som sto i Ávvir 23.05.2009. Her vil vi supplere disse med noen flere fortellinger og se om det tilsammen gir et bilde av forholdet mellom regelverk og praksis for språkbruken i skolen. Først ser vi på regelverk og praksis for lærere.

Hva sa regelverket?

I følge den første instruksen skulle elevene lære å lese, snakke og skrive norsk, men de skulle samtidig lære å lese samisk. Seinere blei målet om å lese samisk fjerna, og samisk blei redusert til et hjelpespråk som bare skulle brukes når det var "uomgjengelig fornødent". Hvordan dette så skulle tolkes blei det ofte delte meninger om.

Instruksen av 1880 om språkbruk i skolen betydde ei kraftig skjerping av fornorskingspolitikken. Men mindre endringer i 1898 gjaldt denne til omlag 1960.

Teori og praksis

Det elevene opplevde var slett ikke alltid fullt ut i samsvar med gjeldende instruks. En stor del av lærerne som underviste samisktalende elever kunne så lite samisk at de ikke var i stand til å bruke samisk som hjelpespråk. Samtidig var det mange lærere som kunne ha brukt hjelpespråket, men som ikke gjorde det, da de enten sjøl mente det beste var å bruke bare norsk eller de oppfatta ordrene fra sine overordna slik at de ikke skulle bruke annet enn norsk.

På den andre sida var det lærere som brukte "hjelpespråket" mer enn instruksen la opp til, fordi de mente det var pedagogisk nødvendig. Dette gjaldt både samiske lærere, og noen norske lærere som hadde lært seg samisk. Det var nok også enkelte samiske lærere som kunne for dårlig norsk til å følge instruksen fullt ut.

Undervisningsspråk og hjelpespråk

– Læreren vår kunne samisk og finsk.
Han hadde lært på skolen i Lakselv.
Da han gikk hadde de dobbeltspråklige lærebøker.
Samisk og norsk.
Han snakka samisk med oss både ute og inne,
men måtte lære oss å lese på norsk. ...
Fire og fem, sa læreren.
Vanskelig å skjønne hva det betydde.
Læreren forklarte at det var njeallje og vihtta.
Da skjønte vi.
(Hans Hansen, elev i Porsanger fra 1923 – SSH1)

– Der var det samisktalande lærar, Kirsten Porsanger Sara. Ho snakka til vanlig norsk i timane. Ho skilde ganske klart: i timane snakka ho mest norsk, men i pausene snakka ho samisk med oss. Om vi ikkje forsto kva ho sa på norsk, så forklarte ho det på samisk.
(Synnøve Solbakken-Härkönen, Karasjok skole fra 1965 – SSH5)

Flere av elevene antyder at lærerne deres kan ha brukt mer samisk enn instruksen og overordna skolemyndigheter tillot:

– På skolen var det bare en lærer som kunne samisk, Anders O. Eira, som sjøl var fra Máze. Han underviste oss i kristendomskunnskap, som var det eneste faget som var lov å undervise på samisk. Vi hadde også bibelhistoriebøker på samisk. Jeg tror at Anders også snakka mer samisk på skolen enn det han skulle etter de reglene som gjaldt da.
(Johan Tore Eira, elev i Masi fra 1952 – SSH3)

– I femte klasse hadde de en samisktalende lærer igjen, han het Kristian Nymo og kom fra bygda. Far forteller at denne læreren underviste på samisk, selv om det slett ikke var lov. Det var vel slik at læreren så at barna ikke var i stand til å lære nevneverdig på fremmedspråket. Han underviste og forklarte alt på samisk.
(Samuel John Anti, elev i Karasjok fra 1958. Fortalt til Ann-Silje Guttorm – SSH6)

Liknende historier er fortalt av Jon Ole Andersen fra Polmak skole (SSH1) og Karl M. Paulsen fra Musken i Tysfjord (SSH2), begge gjengitt i den nevnte artikkelen.

Men det er også mange som forteller at samiskspråklige lærere bare brukte norsk:

– Derimot lærer Soleng og lærer Nordnes, de kunne nok samisk, men de snakket bare norsk.
(Nils Sneberg, elev i Kåfjord fra 1925 – SSH2)

– Jeg husker tre lærere: Alfred Larsen, Anders Bongo og Edel Hætta Eriksen. Alle hadde de samisk som morsmål, men det var helt forbudt å snakke samisk. Derfor underviste de alle på norsk. Bongo snakka samisk bare når han blei sint. Når vi ikke forsto, så var det pekestokken i hodet, og sjølsagt var det ofte at vi ikke forsto.
(Inger Marie Sokki Hætta, elev i Guovdageaidnu fra 1938 – SSH5)

Inger Marie Sokki Hætta forteller om lærerne sine: "Alle hadde de samisk som morsmål, men det var helt forbudt å snakke samisk. Derfor underviste de alle på norsk." (Foto: Svein Lund)

– Lærer var Jan K. Lund. Han hadde visstnok lært samisk, men han hadde som prinsipp at han skulle bare bruke norsk i skolen.
(Ellen Turi Guttormsen, elev i Masi fra 1940 – SSH3)

– Læreren var norsktalende, han Madsen. Jeg forsto ingenting. Han kunne visst samisk, men han hadde ikke lov å snakke samisk på skolen. Slik var politikken den gangen, samisk språk skulle utryddes.
(Nils A. Skum, elev i Guovdageaidnu fra 1941 – SSH5)

– Der lærte jeg nesten ingen ting, siden alt var på norsk. Rett nok var det noen lærere som kunne samisk, men hva hjalp det når de ikke hadde lov å undervise på samisk.
(Sara Tornensis Bongo, elev i Guovdageaidnu fra 1946 – SSH1)

– Noen få lærere var samiskspråklige, men de brukte ikke samisk i skolen. Derfor var det ikke stor forskjell mellom norskspråklige og samiskspråklige lærere.
(Klemet I. Hætta, elev i Guovdageaidnu frå 1962 – SSH5)

Dette blir bekrefta av enkelte samisktalende lærere som forteller at de var pålagt bare å bruke norsk, bl.a. Edel Hætta Eriksen, lærer i Guovdageaidnu fra 1940 (SSH1) og Ellen Turi Guttormsen, lærer i Máze fra 1959 (SSH3)

Samiskkunnskaper uønska

– Som enhver nok vil forstå, kunne jeg ikke et ord lappisk da jeg kom til Karlebotn. Jeg prøvde å lære litt, fordi jeg er meget språkinteressert. ... Det gikk imidlertid ynkelig smått for meg, og den dag i dag kan jeg ikke noe lappisk. Grunnen til at resultatet ble så dårlig, er at jeg ikke skulle si noe på lappisk i skolen. Jeg skulle snakke norsk, tale langsomt og tydelig og prøve å gjøre meg forståelig med det. Det var derfor ikke nødvendig, jeg tror heller ikke ønskelig, at jeg lærte noe av barnas språk.
(Leif Sletsjøe, lærer i Nesseby 1946/47 – SSH4)

17. mai-feiring med potetløp. Polmak skole tidlig på 1950-tallet. Hit ønska skolemyndighetene lærere som ikke kunne samisk. (Foto: Ivar Skotte)

– Like før skulen starta, mangla vi ein lærar. Skulestyret gjorde skuledirektøren merksam på at ein ungdom frå bygda som snakka samisk, kunne tenkja seg å vera lærar på skulen. Han var student med eit par års praksis som lærar. Men skuledirektøren sa nei. Nokre dagar seinare kom ein ung kvinneleg student frå Oslo. Ho hadde teke artium om våren og kunne sjølsagt ikkje samisk. Dette fortel korleis skulepolitikken i samiske område var på denne tida. All undervisning skulle gå føre seg på norsk.
(Ivar Skotte, lærer i Polmak fra 1951 – SSH1)

Det varierte altså hvor strengt det blei praktisert at lærerne skulle undervise på norsk. I neste artikkel skal vi se på hvordan fornorskinga styrte elevenes språkbruk.