Artikkel i boka Samisk skolehistorie 1. Davvi Girji 2005.

Bjørn Aarseth:

Internatet som sosialt bygdesentrum

Bjørn Aarseth, Bærum 2003
(Foto: Basia Głowacka)

Bjørn Aarseth var lærer og rektor i Karasjok 1949-73. Han er født i Kautokeino i 1926, oppvokst der og i Vadsø. Han arbeida i vegvesenet og forsvaret før han tok lærerskolen. Seinere har han tatt utdanning i samisk, historie, pedagogikk og etnologi. Fra 1973 arbeida han ved Tromsø Museum. Fra 1982 til 1993 leda han samisk avdeling ved Norsk Folkemuseum i Oslo. I tillegg har han undervist ved universitetene i Tromsø og Oslo, samt landbrukshøgskolen. Han har skrevet et utall skrifter om samisk historie og hatt ei mengde verv.

Den artikkelen som trykkes her, er et innlegg han holdt på internatkonferansen som Statens utdanningskontor i Finnmark arrangerte i Kautokeino i 1999. Det behandler først og fremst gjenreisingstida etter 1945 og fram til 1960-årene, og med hovedvekt på Karasjok.

Et situasjonsbilde fra Finnmarksbygdene på 1800-tallet

"Skoler savnes ikke ganske i Finmarken", skriver Rode i 1834, "men hvordan er skolerne, og hvordan er deres lærere? Enhver elendig torvhytte, et telt paa det snebedækte fjeld maa tjene som skole; her skal ungdommen, siddende og liggende paa jorden omkring en brændende ild modtage sin undervisning af mænd, hvis egen kundskab som oftest er saare svag. Der var i 1834 4 faste skoler i Vestfinmarken, og disse var da alle forholdsvis nye. Den ene var i Hammerfest kjøbstad og de 3 andre i Alten-Talvik præstegjeld, nemlig en ved Kaafjord kobberværk, en paa Elvebakken og den tredje i Talvik. Hvert enkelt barn fik 2 høist 3 maaneders undervisning aarlig. Ellers var der omreisende skoleholdere, men ikke i tilstrekkelig antal. I de fleste sogne var der kun en eller to. De fleste børn fik kun nogle faa dages undervisning aarlig, og denne var i almindelighed maadelig. Man havde forsøgt, skjønt med lidet held, at opføre smaa skolestuer, hvori den omreisende skoleholder og den skolesøgende ungdom kunde finde tilhold nogle uger itræk. Ungdommens undervisning var for største delen overladt til foreldrene; disse selv kunde ofte neppe læse indeni bog. Børnene havde i den alder, da de skulde konfirmeres, som oftest lidet eller intet lært. De kunde tankeløst ramse op de 10 bud og Fadervor, naar de skulde forberedes til konfirmation; hvis enkelte havde bragt det noget videre, saa var der omvendt langt flere, som ikke engang kunde stave. Præsten nødtes ofte til at konfirmere dem med den smule kundskab, der kunde bibringes dem, thi erfaring viste, at de, som blev tilbageviste, kom igjen aaret efter lige uforberedte og ofte mere fordærvede."

Skoleloven av 1860 førte til kraftige løft for folkeskolen, men foreløpig fikk den liten virkning for skolene i de glissgrendte strøk i Finnmark. I en rapport fra Kautokeino i 1877 opplyses det at bare om lag 1/3 av de skolepliktige i soknet møtte til undervisning. Omgangskolene viste seg lite effektive for å gi ungdommene det minimum av kunnskaper som loven krevde. Hovedgrunnen til den dårlige skolesøkning var, i følge skolestyrets formann, de mange ulemper som det medførte å sende barn til privat innlosjering i skoletiden, En bredt anlagt konferanse i Oslo året 1899 konkluderte med at internatdrift måtte bli den beste løsning for spredtboende barn og nomader.

Sjøl om internata skulle være institusjoner for norsk språk og kultur, måtte man noen ganger ta hensyn til samisk levemåte. På internata i indre Finnmark var det egne rom for senning av skaller. Dette bildet er fra internatet i Guovdageaidnu en gang mellom 1935 og 1940.
(Kilde: Muitalusat ja dáhpáhusat Guovdageainnus 8)

Internatdrift har ikke vært noe spesielt for Finnmark og for grensebygdene. "Flyndreloftene" i Nordland og Troms, der barna var innlosjert på kvisten over skolestua, var vel kjente langt opp i 1900-årene. Fiskekassen og potetsekken fulgte med barna til "internatet". Hver familie måtte sjøl sørge for kosten, og det var ansatt en kokkepike som sørget for å koke middag. De fleste internatene var kommunale, og også i Finnmark var det en del kommunale internater ute ved kysten. Det var det fattig-Norge hadde råd til den gangen, og barnepsykologien som fag var ennå i begynnerstadiet. Kommunene presset på for å få staten til å overta internatdriften. Det var ansett at statsinternatene holdt en høyere standard, men den tilfredsstilte langt fra nåtidens krav. Standarden må bedømmes ut fra den tids krav, og internatene var foretrukket framfor privat innlosjering.

Sameskolen i Havika (nær Namsos) ble fra 1910 til 1951 søkt av samer fra sørsame-områdene. Den ble drevet av Norges Finnemisjonsselskap (nå: Norges Samemisjon). Lærer Bjørn Arnfinn Devik har skrevet en hovedfagsavhandling om skolen. Ut fra denne boka og samtaler med sørsamer sitter jeg igjen med inntrykket av at internatdriften neppe hadde noen høy standard, men internatskolen ble likevel flittig søkt av sørsamefamilier. Skolen ble drevet for innsamlede midler, og det måtte spares på alle kanter. Blant tidligere elever var det samstemmighet om at skolen var et sosialt samlingspunkt for sørsamene. Den ble også et arnested for sørsamisk organisasjonsarbeid. Det var her de kunne møtes. Sameskolen ble en felles arena for den fåtallige og spredte sørsamiske minoritet som var hjemmehørende fra Femundsmarka og til Nord-Rana, en distanse på over 1000 km. Både for elevene og for foreldrene var skolen et sosialt felles anliggende, der de kunne diskutere også andre spørsmål som opptok dem.

De første tilløp til organisering av samene i Norge hadde sitt utspring i Havika-skolen. Den hadde årlig ca 20 elever som frivillig søkte skolen, og alle var sørsamer. Det ble ikke undervist i samisk, bl.a. i mangel av et felles sørsamisk skriftspråk og samiskkyndige lærere. Men elevene kunne gå i sine samiske klær og snakke samisk i skolemiljøet. I bygdeskolene følte mange sørsamiske barn at de var tilsidesatt og sosialt stigmatisert. Lars Danielsen, den første formann i Norske reindriftsamers landsforbund, uttalte i mitt nærvær om bygdeskolen: "Jeg gikk der mindre aktet enn en hund." Både han og broren Paul Danielsen som etterfulgte Lars som leder, hadde begge hatt deler av sin skolegang i Havika. Også flere andre styremedlemmer i organisasjonens første 12 år hadde vært elever ved sameskolen i Havika.

Reindriftsamenes landsmøte i Tromsø juni 1948, som også var stiftelsesmøte for organisasjonen, brukte ganske mye tid til å drøfte reindriftsamenes skolespørsmål. Sørsamene krevde en internatskole som skulle drives av staten. Kravet resulterte i sameskolen for Midt-Norge i Hattfjelldal fra 1951. Seinere kom også en sameskole med internat i gang i Snåsa i Nord-Trøndelag. l 1970-80 årene ble det, med sterk statlig og fylkeskommunal innsats, reist samiske kultursentra i tilknytning til disse skoler. Samer fra Karasjok reiste på dette landsmøtet krav om statsinternat for sine skolebarn. De var misfornøyd med ordningen med privat innlosjering, og ville ha skoleinternat slik det hadde vært i Kautokeino og Polmak. I Karasjok hadde det etter hvert utviklet seg den boskikk at mødrene med skolebarn bodde i små stuer nær kirkestedet mens skolen var i gang. Det ble uttalt at reingjeterhytter gav dårlige kår for lekselesing og regelmessig skolegang. I disse stuene fulgte man ikke skolens døgnrytme. For øvrig gikk reindriftsamene på dette møtet inn for en mer samisk preget undervisning. Dette var faktisk den eneste helt positive høringsuttalelse til Samordningsnemndas innstilling om samiske skoleforhold av 1948. Under en rekke seinere landsmøter for reindriftssamene har skoleforhold stått på dagsorden.

Primitiv internatdrift i gjenreisingstiden

Det er fra offisielt hold uttalt at i 1940 var skoleorganisering i Finnmark bedre enn i Akershus fylke. I 1944 ble de fleste skoler og internater brent under tyskernes tilbaketrekning. Og så var det å begynne fra nullpunktet igjen, i brakker og i andre midlertidige lokaler, eller i "gjenlevende" og sterkt nedslitte og bombeskadde skolehus.

Jeg begynte som internatlærer i 1949 i Karasjok, og var på en eller annen måte knyttet til internatelevene i de 22 år jeg var i skolen, til dels også seinere. Det første kurs de nye lærerne fikk delta i, var et kveldskurs i samisk. For noen av lærerne dannet dette grunnlaget for samiskkyndighet som kunne brukes i skole- og internatsituasjonen.

Mine reflekterte minner fra internatskolen knytter seg til denne tiden; de 10 første årene som lærer i folke- og framhaldskolen, og periodevis som internatstyrer, de 12 siste årene som leder for ungdomskolen der en vesentlig del av elevene bodde på internat. Jeg tilføyer at jeg hadde mine første leveår og også skoleår mens familien bodde i bestyrerfløyen på Kautokeino internatskole. Jeg reflekterte den gang ikke så mye over det som fortonte seg om en normal tilværelse, men jeg husker jo en del.

Å ha barn på internatskole er et sterkt sosialt inngrep i familielivet, selv om det egentlig er en frivillig sak å ha barn på internatet. Internatet var et tilbud, og ifølge regelverket skulle foreldre som hadde råd til det, betale noe for barnas underhold. Dette ble vistnok praktisert slik at kommunen betalte for barn fra fattige familier, og staten dekket for et begrenset antall friplasser. Ofte skjedde betalingen fra foreldrene i form av naturalia. I 1912 skriver skoledirektøren i Finnmark: "Befolkningen har vært slappe til at bringe kjøtt med til sine børns forpleining." Det var mye uenighet mellom kommunen og staten om hvem som skulle betale innlosjeringsutgiftene. Fra 1936 overtok staten disse utgifter, men kommunen skulle betale for lys, varme og renhold av klasserommene. I Sverige har det vært en diskusjon om hvorvidt en del av barnetrygden burde overføres til internatdriften. Kravet fra myndighetene ble frafalt. I Norge har ikke spørsmålet vært reist.

Den vanlige ordninga på internata var et stort rom for guttene og et for jentene. Det kunne bli livlig på romma, men når husmor sto i døra, blei det stille.
(Tegning av Inger Seierstad, fra Boahtte-áigge-bárdni ja Stuora-Ovllá)

Internatdriften på Karasjok Gjestgiveri

Fra 1947 og frem til 1952 var om lag 70 barn innlosjert i 2. etasje på Karasjok Gjestgiveri. Gjestgiveriet var mindre den gang enn nå, i det en ny fløy ble bygget omkring 1970. I 2. etasje var det flere mindre rom på begge sider av korridoren. I enden av denne var det 2 større køyerom. I disse sov som regel to i hver køy, ofte søsken. Husmora hadde også et lite rom i denne etasjen. I første etasje var det to "klasserom", nemlig peisestua og hallen foran resepsjonen. I kjelleren var det også to klasserom som neppe ville blitt godkjent som undervisningsrom i dag. I første etasje var det en lærerhybel og 2 rom for betjeningen. I betjeningsfløyen skulle det etter avtale være 12 senger reservert for fjellstuedrift mens skoleinternatet var i gang. Fastboende fra de fjerntliggende grender og til dels også fra nærområdet brukte internatskolen fra september til november, og fra påske til slutten av mai.

Flyttsamebarn brukte internatet fra november til påske, avbrutt av en knapp juleferie. Flere som hadde boliger nær bygdesentret ville gjerne ha sine barn på internatet. Dette gjaldt både fastboende og flyttsamer. Boligsituasjonen var så som så i gjenreisingstiden. Det var trangt om plassen i de provisoriske boligene og dårlige kår for leksearbeid. Internatlærerne hadde tilsyn med barnas leksearbeid fra kl. 17 til 19, og ofte var de også sammen med dem i fritiden.

Ved skolens slutt omkring l. juni jobbet internatlærerne dag og natt med å lakkere pultene, olje gulvene og stable bort alt skoleinventar og materiell i et rom i kjelleren. Så kunne Nord-Norsk Hotelldrift overta og drive gjestgiveriet i 3 sommermåneder. Et spesielt minne var stressingen med å holde petromaksene i gang. Gjestgiveriet hadde et aggregat som forsynte rommene med lys og holdt oljefyren i gang. Men i perioder, og særlig når det var kaldvær, streiket aggregatet. Men skolen og internatdriften måtte jo holdes i gang. Det ble fyrt kraftig i peisen i det ene klasserommet i peisestua. I de andre rommene tjente petromaksen både til belysning og oppvarming. Disse gikk ofte "sur" og måtte renses og pumpes. Jeg kan huske at jeg flere ganger måtte opp om natta for å fylle parafin på petromaksene og pumpe dem opp. Jeg følte at jeg gikk i "parafinrus".

En sosialt hektisk, men også rik tid

Tross trangboddhet og lange skoleuker var det ingen som klaget. Det var 6 skoletimer pr. dag i 6 dager pr. uke, og med ordnet lekselesing 5 av ettermiddagene.

Praktisk talt alle som fulgte internatskoleordningen benyttet seg av tilbudet om internatplass. Det var også et visst press fra nærboende om å ta barna inn på internatskolen. Kostholdet på internatet virket nok fremmed på enkelte. "Lørdagsgrøten" var en noe kontroversiell sak. Noen var begeistret for grøt, og andre betraktet den som ubrukbar til menneskeføde. Stort sett tør jeg si at hjemmene var glade for internattilbud, og syntes det var en god avlasting i en trangbodd tid.

Av og til fortalte foreldre om hvordan det var å gå på skole før internatet kom i drift. Noen foretrakk å gå opp til en mil til skolen hver vei. Andre var innlosjert privat, og de syntes det var svært utrivelig. En kvinne fortalte at da hun var 8 år og privat innlosjert, måtte hun bake brød selv av egen melsekk og sove på gulvet i et trekkfullt hus. Da hun fikk yngre søsken til innlosjering, måtte hun lage mat og stelle klærne også for dem. Noen hadde det kanskje bedre, men det er jo som regel de som var misfornøyd med tilstanden som gjerne snakker om den.

Arbeidsplikter på internatet

De store jentene dekket bordene i spisesalen. De var inndelt i arbeidspartier, og i tur og orden vasket de gulvet og tavla i klasserommene. Det var mange å deles om jobbene. De store guttene hentet melk i spann fra gårdene omkring. Meieri og butikksalg av melk kom seinere. Fra gårder lenger borte kjørte bonden melka til internatet. Det kom ikke noen klager over at elevene ble brukt til arbeid av denne art. Dette var en skikk som hang igjen fra de tidligere internater, og det ble funnet rimelig at store barn deltok i husarbeid og lignende når de bodde gratis. De var vant til å måtte delta i arbeid hjemme. Sannsynligvis var denne arbeidsvirksomheten på internatet i strid med loven, men det visste vi ikke den gang.

Fra Kautokeino husker jeg grove guttestemmer som om ettermiddagen ropte: "Muorraviessui, muorraviessui!" De store guttene var inndelt i vedbærergjenger, og det var deres egne formenn som noe brutalt jaget sine underordnede til vedsjåen. Situasjonen var den at både kjøkkenkomfyren og ovnene i klasserommene, i sovesalene og i andre oppholdsrom var fyrt med bjørkeved. Favnveden ble kjørt til internatet med rein, og dette var en biinntekt for flere småbrukere. En bygdeorginal som også var bygdas musikant (trekkspill), sto for vedsagingen med hand, mens skoleguttene sørget for vedbæringen. Såvidt jeg kan huske, bortfalt ovennevnte arbeidsplikter etter at skolen og internatet flyttet over i permanente og moderne lokaler.

Det sosiale samvær mellom elevene

Den gang var gjestgiveriet i ytterkanten av bebyggelsen, med lett adgang til utmarka. Flyttsamebarna brukte sin fritid, ja til og med friminuttene, til å "leke rein" (bohccostallat). De agerte reinflokker, flyttinger, kastet lasso osv. Også de fastboende barn som gikk vår og høst på skolen, brukte utmarka flittig til private aktiviteter. Da internatskolen flyttet ned til en inngjerdet skolegård hvor også en annen skole holdt til, ble det mindre av de typisk samiske aktivitetene i friminuttene.

Språket var samisk i omgang mellom elevene og til dels med også betjeningen. Enkelte barn som ikke var vant til å snakke samisk, ble etter hvert meget flinke i språket. Det var bare i skoletimene at norsk var hovedspråket, med samisk som hjelpespråk Fra min barndom i Kautokeino husker jeg at lekespråket var samisk om vinteren, også blant de få norsktalende barna. Internatskolen bidrog faktisk til å styrke det samiske språks stilling. Joiking ble utøvet i rikt monn i internatmiljøet. De som kunne bare noen få joiker, lærte mange nye i internatmiljøet. Det ble spilt mye på "Bongolaika", et enstrengsinstrument. Det eksisterte ikke noe forbud mot joiking, men av hensyn til de mindre skolebarna som trengte mer søvn, måtte det være ro etter sengetid. Dempet joik kunne nok høres etter den tid.

Sosialisering av barn som ellers så lite til hverandre:

Flyttsamebarna:
Noen flyttet om våren helt ut til Nordkyn i Øst-Finnmark eller til halvøya mellom Tanafjord og Laksefjord, og noen til den store halvøya mellom Laksefjord og Porsanger (Karasjok Østfjell). Ganske mange familier flyttet til det vi kalte Karasjok Vestfjell, som var vestsiden av Porsanger og ut til Magerøya, samt Vest-Gaissene. De hadde ellers liten kontakt med hverandre i sommerhalvåret. På internatskolen fikk de en bred kontaktflate til barna i alle beitedistrikter.

Spredtboende barn:
De fjernt fastboende kom fra fjellstuene Ravnastua og Mollisjok, fra Šuoššjávri og Iešjokdalen, Karasjokdalen, Tanadalen og fra Anarjokdalen. De hadde liten eller ingen kontakt med hverandre utenom internatoppholdet, selv om flere av dem var i slekt med hverandre. Som i svært mange andre bygder, har det i Karasjok også eksistert slektsgrupper som har hatt en viss tradisjonell uvilje mot hverandre. Barn fra forskjellige slektsgrupperinger ble på internatet ført sammen og satt inn i samarbeidsforhold som sannsynligvis har ført til mindre distansering.

Første barn på internatet - hvordan føltes det?

For et enebarn eller eldste barn i en søskenflokk må det ha vært "harde bud" å bli omplantet i internatmiljøet. Det gav seg sjelden dramatiske utslag, men det var tydelig at enkelte følte seg utrygge og forlatt. Som oftest fungerte en slektning av disse som en slags "bodyguard", en støttespiller. De fikk hjelp til å senne skallene og holde klærne i orden, og de ble vernet mot mobbing av støttespilleren.

I ettertid har jeg tenkt meget på at det burde vært oppnevnt en kurator for barna på internatet, og spesielt for den første i familien som ble sendt til internatet. Barn har behov for voksenkontakt, og en mor eller bestemor burde ha som oppgave å komme innom et par ganger i uken og prate med barna, uten å ha noe spesielt ærend. Jeg kan huske en gammel ungkar som var i slekt med svært mange barn og gudfar til andre. Han pleide å komme innom internatet og prate litt med barna, og tiltale dem med deres samiske slektsbetegnelse (i relasjon til han selv). Han var flink i norsk og ble ofte brukt som tolk av foreldrene. Han var også på god talefot med lærerne og internatbetjeningen, og han virket nærmest som en ulønnet kurator.

Hjemreiseordning

I de første årene med internatdrift eksisterte det ikke noen hjemreiseordning. Foreldrene skysset barna til skolen og hentet dem igjen når skoleturen (skoleperioden) var slutt. Så lenge det ble praktisert 6 dagers skoleuke, var det vanskelig å finne plass til hjemreisehelger. Da skoletiden ble forlenget, og det var reist egne skolebygninger, ble det mulig å ordne med langhelger og hjemreise. Men de fleste barna bodde slik at det ikke fantes helårlige veier eller rutegående transportmidler. Når veinettet ble bedre utbygd, kunne hjemreiser ordnes med buss for en del av elevene. Om det ikke var mulig å reise til foreldrehjemmet, benyttet noen muligheten til å besøke slektninger.

Foreldrekontakt

Skoleinternatet ble et sosialt kontaktpunkt. Ganske ofte oppsøkte foreldre ikke bare barna, men også en lærer, bl.a. for å få oversatt brev fra en eller annen myndighet og få bistand til å besvare slike. Sosialkurator fantes ikke i bygda før langt ute i 1960-årene. Foreldremøtene for internatforeldre var meget godt besøkt, langt mere enn de instituerte kretsmøtene som stort sett ble benyttet bare av de som bodde nær skolen. Foreldremøtene på internatet var sosiale begivenheter med bevertning, hvor folk gav seg god tid til å snakke med lærerne og med hverandre.

Hjemmebesøk hos lærere var ikke uvanlig, og temmelig ofte hos lærere som kunne kommunisere på samisk. Naturlig nok var internatlærerne best kjent med avsidesboende familier og flyttsamefamilier som hadde barn på internatet. Jeg tror jeg tør si at kontakten mellom foreldre og lærere var usedvanlig god.

Internatet hadde ikke radio

Sjøl om barna var opptatt med skolegang og leksearbeid det meste av dagen, bør det likevel i ettertid påtales at det i mange år ikke var noe ordnet fritidstilbud for barna, Det fantes f.eks. ikke noen radio på internatet. Jentene var interessert i ønskekonserten og barnetimen. Guttene var særlig interessert i sportsbegivenheter, som skøyteløp og skirenn, som ble referert i radio. Det var rett og slett en unnlatelsessynd fra lærernes og ledelsens side at det ikke ble øvet press på bevilgende myndigheter for å anskaffe radioapparater til internatet. I flere år var det innarbeidet praksis at de store guttene kom hjem til oss lørdag og søndag når det var reportasjer i radio fra skøyteløp og skirenn. Når det var for lite stoler, lå de på gulvet og noterte rundetider for skøyteløpene og passeringstider for skiløperne og hopplengder.

Det var lystbetont høring og skrivetrening, som også var en måte å lære norsk på. Guttene utviklet etter hvert et "reportasjespråk" i dagligtale. Omsider forærte Norges lærerinneforbund internatet en radio til bruk i internatstua. Men de sterkt sportsinteresserte guttene fortsatte å komme til oss, fordi det var så mye forstyrrelser av de mindre barna i internatstua.

Også jentene stakk gjerne innom i helgene. De likte best å stå i kjøkkendøra og se på når min kone arbeidet. Jeg oppfatter det som et behov for voksenkontakt.

Etter noen år ble det organisert hobbytimer for elevene, bl.a. formingsaktiviteter. Jentene tok med begeistring mot hobbytimer på sløyden, der de fikk lære å bruke verktøy som vanligvis var forbeholdt menn. Det viste seg snart at de ble like flinke som guttene i tresløyd. Etter innflytting i de nye skolelokalene, ble også skolebiblioteket og folkebiblioteket åpent for elevene om kveldene. Det ble også holdt korte "kurs" i å finne frem i biblioteksystemet.

Internatet - et livlig sosialt miljø

Både samværet med barna og kontakten med foreldrene bød på livlig sosial aktivitet. Men med årene kunne det og by på en form for slitasje og manglende mulighet til konsentrasjon, både om skolefagene og om andre gjøremål i lokalsamfunnet. Etter 12 år flyttet vi til egen bolig en halv km fra internatet. Fortsatt hadde vi god kontakt med internatmiljøet og foreldrene, men vi slapp det daglige trykket av å ha så mange rundt oss til enhver tid, og trivdes nå bedre med de faglige sider av lærer- og styrergjerningen.

Vaktmester

Som dere sikkert kjenner til finnes det flere typer av vaktmestre, bl.a. den som i likhet med Alexander Kiellands beskrivelse av de gamle vekterne i Stavanger, "hadde sine sikre gjemmesteder som de nødig forflyttet seg fra". Men jeg håper de fleste av dere også kjenner igjen altmuligmannen med de hjelpsomme hender. Det var den gang smått stell med teknisk servicepersonell i bygdene, og kommunenes tekniske etater var lite utbygget. Det var utrolig nyttig for bygdefolk å ha en villig og utadvendt vaktmester med teknisk innsikt og erfaring. Den Samiske Folkehøgskole i nabolaget var bl.a. også velsignet med nevenyttige lærere og et verksted som også var til god nytte for folk utenfor skolemiljøene.

Sluttord

Ganske ofte har jeg kontakt med tidligere internatelever, bl.a. gjennom foreningslivet. På Østlandet, der jeg har bodd noen år, har vi en Karasjokforening som holder regelmessige møter og fester. Jeg har inntrykk av at de svært gjerne ser at deres gamle lærere stiller opp. Flere kommer fra svært avsides grender på Finnmarksvidda. Likevel synes de å klare seg godt i de større og folketette miljøer. Jeg prøver av og til å "liste inn" i samtalen spørsmål om de føler seg bitre over å ha gått på internatskole og over det mangelfulle tilbud skolen kunne by dem i de første etterkrigsårene. Jeg har ikke møtt noen bitre reaksjoner, men det er gjerne slik at man helst husker det morsomme fra skoletiden og fortrenger det ubehagelige.

Internatet kan ikke erstatte et godt hjem, men de første etterkrigsårene var preget av trangboddhet også i hjemmene og av ensidig kosthold. Et tomt og kaldt hus, der foreldrene er borte på grunn av reindriften, er heller ikke noe hyggelig hjem å komme til.

Internatliv er ikke en ønsket situasjon, men hva var alternativet med den geografi og det klima vi har, og med de dårlige kommunikasjoner som var langt oppe i 1970-årene?

Kilder - trykte
Devik, Bjørn Arnfinn: Sameskolen i Havika 1910-1951. Et tidskifte i sørsamenes kulturreising. Tromsø Museum 1980.
Melding om skolene i FInnmark 1945-1970. Redaksjon: L.Lind Meløy, Ragnvald Mathiesen, Harald J. Olsen. Finnmark fylke, Vadsø 1973.
Meløy, Lydolf Lind: Internatliv i Finnmark. Skolepolitikk 1900-1940. Oslo 1980.
Rode, Fredrik: Opptegnelser fra Finmarken. Samlede i aarene 1826-1834 og senere utgivne som et bidrag til Finmarkens statistik. Skien 1842. 340 s.
Gjengitt i Helland: Finnmarkens Amt. B. 2, s. 541-542. Kristiania 1906.
Statsinternatene i Finnmark. Redaksjon: Olav Beddari, Kåre Våga, Steinar Wikan. Skoledirektøren i Finnmark, Vadsø, 1989.

Kilder - muntlige
Samtaler med tidligere internatelever.
Egne minner og refleksjoner.

Flere artikler fra Samisk skolehistorie 1