SámegilliiArtikkel i boka Samisk skolehistorie 1. Davvi Girji 2005.
Storskolen i Skoganvarre høsten 1962 : Sittende fra venstre :
Johan Mathis Eira, Kurt Stene, Johannes Guttorm, Knut Stene, Harald
Johansen og/ja Terje Amundsen. Stående fra venstre: Jan Johansen,
Inger Anna Johansen, Inga Eira, Åse Amundsen, Inger Johansen, Georg
Johansen og Willy Grøtte. Læreren: Richard Bergh |
Richard Bergh er født i Skien i 1930. På 1950- og 60-tallet
var han lærer flere steder i Lebesby og Porsanger. Da han starta
sin lærerkarriere i Finnmark hadde han ikke lærerutdanning, men han
tok seinere lærerskolen i Tromsø og avanserte til skolestyrer i
Skoganvarre før han dro sørover i 1969. Siden har han bodd i
Hjørungavåg på Sunnmøre.
Richard Bergh er mest kjent for sine mange bøker med fortellinger og folkeminner. Fra tida i Lebesby har han skrevet Når vi sitt her å prate og Mørketid 1944, fra Porsanger blant annet Tro og trolldom, Skuvvanvárri og serien Det susende fjell, I-IV. |
Sommeren 1989 ble Skoganvarre skole nedlagt. Det var ikke noe å si på nedleggingen; bare fire eller fem elever gikk på skolen det siste året. Nå disponerer Skoganvarre bygdelag festsalen. Resten av bygget er blitt krigshistorisk museum. Der er også en avdeling om noaiden Johan Kaaven med hans matkiste som hovedattraksjon.
Skoganvarre ligger øverst i Lakselvdalen, omtrent midtveis mellom Lakselv og Karasjok. Den er en av de vakreste bygder jeg kjenner. Landskapet er frodig, med store furu- og bjørkeskoger og blinkende elver og vann. Både vest og øst for bygda hever store gaisser seg. I Øvrevann ligger den fredede Sieidesuolu (Offerholmen) hvor samene ned gjennom tiden ofret reinsdyr til sine guder.
Skoganvarre fikk fast bebyggelse omkring år 1850. Da kom Klemet Helander fra Finland og bosatte seg ved Øvrevann. Han giftet seg med en fjellsamepike. Omtrent samtidig ble fjellstua bygd på Greinernesset. Oppsitterne var for det meste norske.
På slutten av 1950-tallet var det mange skolebarn i Skoganvarre. De bodde på internatet på Smørstad i Lakselv under skolegangen, og mistrivdes, særlig de minste.
Sivert Amundsen var blitt valgt inn i skolestyret. Han hadde snakket mye med sine sambygdinger om egen skole for Skoganvarre. En av de første sakene han som nybakt skolestyremedlem tok opp, var nettopp å få bygd skole i hjembygda. Han hadde selv flere barn -både under og i skolealder. Han ville gjerne la dem bo hjemme i skoletiden. I skolestyret fikk han støtte fra sokneprest Elvenes og Gunhild Bjørklid, også av sin bror Hans A. Opstad, som var blitt ordfører. God støtte fikk han også av skoleinspektør Harald Dahl og skoledirektør Arthur Gjermundsen. Vedtaket om å bygge en skole i Skoganvarre gikk således lett igjennom både i skole- og kommunestyre.
Helt siden internatet ble bygd på Smørstad i 1910 hadde elevene fra Skoganvarre gått på skole i Lakselv. Der hadde de bodd en uke av gangen og spasert hjem til Skoganvarre i helgene, hele tre mil. Jeg hørte mangen en trist historie fra den eldre generasjonen i bygda om en vond skoletid - med mobbing på internatet og sår hjemlengsel.
Det var stor festivitas i bygda da skolen ble innviet i oktober 1962. Det var pyntet til fest i den kombinerte gymnastikk- og festsalen. Det var høytidelige taler, og det var overrekking av nøkler - fra den ene til den andre. Til slutt stod jeg med nøklene i hånden. Skolen var min!
 |
2. og 3. årskull høsten 1962. Sittende fra venstre: Ole
Henriksen, Tor Amundsen, Nils Utsi, Kato Stene og Reidar Johansen.
Stående: Torill Grøtte, Anne Lise Johansen, Berit Johansen, Anne
Kirsten Eira og Marit Utsi. Læreren: Birgit Bergh (Foto: Richard Bergh) |
Det er ikke alltid så lett å være lærer i en nyetablert skolekrets. Folk var ikke vant til å ha en skole i bygda, og mange var ikke helt klar over at lærerne kunne ha mye å gjøre. Det var ikke mange biler i Skoganvarre på 1960-tallet, og bussen mellom Karasjok og Lakselv gikk ikke altfor ofte. Det kom derfor av og til folk innom skolen og ba om bilskyss til Lakselv - og noen ganger til Karasjok. Jeg kjørte folk så ofte jeg hadde anledning, men ikke alle skjønte at jeg kunne være opptatt også om ettermiddagene med skolearbeid. Klokken to sluttet jo skoledagen, og da trodde mange at lærerne var frie og franke til neste morgen, og kunne være sjåfører resten av dagen! På den annen side ble vi og hele bygda som en stor familie. Folk kom innom på besøk, og var utrolig hjelpsomme.
Skolen var bygd på fjellstuenesset. Nedenfor skolegården lå grunnmuren etter fjellstua, som tyskerne svidde av høsten 1944 sammen med resten av bebyggelsen. Bare fjøset stod igjen.
Skoganvarre skolekrets var meget stor i utstrekning, selv om det ikke var så mange folk som bodde i den. Den omfattet også Lávkajávri og Sávnnjojávri. Elevene fra disse utkantene av skolekretsen måtte innlosjeres i skoletiden. Elevene fra Lávkajávri ble plassert hos Marie Stene, som var skolens nærmeste nabo. Elevene fra Sávnnjojávri bodde hos Anna og Trygve Opdahl.
Trygve var sønn av fjellstueoppsitterne Oline og Anders Opdahl. Oline var fra Skjervøy og Anders fra Røros-traktene. Trygve snakket flytende både norsk, samisk og kvensk. Når samene stanget hodet mot språkmuren i sitt møte med det norske byråkratiet, var Trygve til stor hjelp. Han var som en advokat, han sendte skriv i øst og vest for sine sambygdinger. Trygve fikk kongens fortjenstemedalje av den grunn.
Annas morsmål var kvensk; hun var fra Klemetstad i Lakselvdalen. Hun var en stille og beskjeden kvinne, som satt på vedkassen ved ovnen og lyttet til samtalen rundt kjøkkenbordet.
I 1964 ble et turistsenter med campinghytter bygd nedenfor skolen. For så vidt en bra plassering og en god tradisjon å ta vare på. Der hadde jo Finnmarks eldste fjellstue ligget. Men det var ikke så heldig for skolen å få en slik nabo. Mange av gjestene kom til Skoganvarre i helgene for å få seg en real fest. Det lød mye skrik og skrål fra hyttene. Det var ikke få ølflasker jeg plukket opp i området rundt skolen.
I min tid i Skoganvarre var skolen tredelt. Mange av elevene kunne ikke norsk når de begynte på skolen. Av den grunn lot vi første årskull være egen klasse. Andre og tredje årskull var én klasse. Den tredje klassen var årskullene fjerde til syvende klasse. I 1963 innførte Porsanger kommune - eller Kistrand som den het den gang - niårig skole. Fra da av gikk syvende årskull på ungdomsskolen i Lakselv.
De første årene var det to fulle og en halv lærerstilling. Birgit og jeg hadde de hele stillingene, den halve ble besatt av en student, som skiftet fra år til år. I 1966 ble den halve stillingen utvidet til en hel. Sverre Hatle fikk stillingen. Han var romsdaling. På lærerskolen lærte han seg - på sin fritid - samisk skriftlig, og muntlig da han kom til Skoganvarre.
Det var omlag tredve elever i skolens første år. Tallet holdt seg over tredve - kanskje så vidt under noen ganger - de årene jeg var skolestyrer i bygda. Det var passelig mange til å skape et godt miljø. Ikke en eneste gang opplevde vi hærverk på skolen. Ikke en knust rute! Ikke en eneste tagging på veggene. Elevene kunne gå hvor de ville, vi hadde ikke stengte skoledører. Tidlig om morgenen låste jeg opp ytterdøren til skolen. Så kunne elevene - etter hvert som de kom - gå inn i en varm korridor og bruke de lave og brede vinduskarmene til stoler. De slapp å stå ute og fryse i kulda.
Vi brukte ofte naturen i undervisningen. Vi hadde klasseturer vestover til Vuolajohkdalen. Vi gikk turer østover til Gággajávri. Lærere og elever besteg Stálločohkka. Elevene lærte oss å tenne bål i skog og mark både sommer og vinter.
Jeg var en ivrig samler av antikvarisk litteratur. Fra antikvariater i Oslo og Trondheim fikk jeg boklister. Jeg ble særlig interessert i bøker om Finnmark. Jeg ble tidlig oppmerksom på at Skoganvarre var nevnt i mange eldre publikasjoner. Offerholmen og fjellstua har fått særlig mye omtale.
Byggingen av turistsenteret ødela selvsagt for disse planene. Men uansett hvor bygdetunet ville komme til å ligge, var det jo viktig å ta vare på de gamle gjenstandene. Jeg var optimist og holdt foredrag om saken, både i Skoganvarre og Lakselv. Jeg ville også bruke skolen som et slags levende museum, der kunne både voksne og barn lære om Finnmarks fortid.
Jeg skrev både hit og dit for å få tak i førkrigsbilder fra Skoganvarre. Daværende redaktør i Aftenposten - Hans J. Huitfeldt - skaffet meg et helt album med bilder som hans mor hadde tatt på en Finnmarks-tur sammen med sine foreldre i 1901. De fleste av bildene var fra oppholdet på fjellstua i Skoganvarre. Det aller eldste bildet fra bygda skaffet muséet i Tromsø meg; et bilde som professor J. A. Friis tok i 1867. Bildet viser fjellstueoppsitter Eva Brita Andersdatter der hun står ved stranden og tar farvel med sin gjest mens stakerne er på plass i båten. Forresten, det aller eldste bildet vi har fra Skoganvarre er tegningen av Offerholmen i Knud Leems verk fra 1767; Beskrivelse over Finmarkens Lapper!
Etter at Sverre Hatle kom til Skoganvarre, hadde vi en lærer som kunne undervise i samisk. Vi fikk innført samisk begynneropplæring. Hans Eriksen, som var konsulent hos skoledirektøren i Finnmark, var til god hjelp. Han kom til Skoganvarre og orienterte om planen på et foreldremøte. Saken gikk greit igjennom i skolestyret, og samisk begynneropplæring kom i gang - i allfall på én skole i Porsanger.
Samisktalende elever skulle få opplæring i sitt eget språk de første årene, for så i storskolen å gå over til norsk, og da med et solid grunnlag i sitt eget språk. Den samiske begynneropplæringen var frivillig.
Vi fikk besøk av en professor fra Lund universitet i Sverige. Han var kommet for å finne opphavet til kommunenavnet. Vokste det virkelig pors i Porsanger? Jeg gikk ut og plukket en porsplante til ham, og dermed hadde han beviset. Skjønt senere er det reist tvil om at Porsanger er oppkalt etter denne planten. Flere navneforskere mener at navnet kommer av et gammelt samisk navn som betyr en stor fjord.
Vi fikk besøk av en kvinnelig professor fra USA. Hun ville studere den samiske klesdrakten. Denne gangen var det Anny Haugen - rektor på husflidsskolen i Lakselv - som sendte gjesten til Skoganvarre. Vi besøkte en reineierfamilie, som hadde et rikt utvalg av samedrakter å vise fram.
En gang kom skoledirektøren for Grønland på besøk. Direktøren var interessert i å studere hvordan vi la opp undervisningen. For på Grønland hadde de liknende problem: Dansk var administrasjonsspråket, og grønlandsk talespråket.
Fra Tsjekkoslovakia kom en deputasjon med skolefolk og var interesserte tilhørere da jeg redegjorde for språksituasjonen og undervisningen. En annen gang kom et TV-team fra Jugoslavia. De filmet hverdagen til en jente fra Skoganvarre når hun gikk på ungdomsskolen i Lakselv. Lederen for TV-teamet hadde vært krigsfange i Nord-Norge og snakket perfekt norsk.
Skoganvarre skole hadde den beste skihopperen i hele kommunen: Johannes Guttorm. Han seiret år etter år - fra han gikk i fjerde klasse til han avsluttet i sjette klasse. Han var like suveren vinner da han kom på ungdomsskolen i Lakselv. Han seiret ikke bare i sin klasse, men var også bedre enn deltagerne i klassene over seg.
På jentesiden hadde vi Øyfrid Johansen. Vi stilte opp med henne fra hun var andreklassing. Hun vant suverent langrenn og slalåm år etter år. Et år ble hun kretsmester for Vest-Finnmark i sin klasse.
En vinter arrangerte ungdomsskolen i Lakselv det årlige skimesterskapet mellom ungdomsskolene i Porsanger, Karasjok og Kvalsund. Rennet foregikk i Skoganvarre, og gjestene fikk låne skolen til garderobe og spisesal. Til gjengjeld fikk vi stille opp med en av våre elever i langrennsløpet. Lakselv ungdomsskole vant stort over de andre ungdomsskolene, de ble bare slått i løypa av sjetteklassingen Øyfrid Johansen fra Skoganvarre. Med disse to elevene, Øyfrid og Johannes - og andre som heller ikke var dårlige - vant vi flere ganger det kommunale skolemesterskapet.
 |
Øyfrid Johansen med diplom og medalje hun fikk da hun
erobret kretsmesterskapet i langrenn for sin klasse for
Vest-Finnmark. (Foto: Richard Bergh) |
Skoleflinke elever hadde vi flere av. En av dem gikk til topps i en landsomfattende stilkonkuranse. Einar Amundsen gikk bare i fjerde klasse da han vant stilkonkurransen om farene ved å gå på tynn is. Han skulle forøvrig ha gått i tredje, men ble flyttet opp en klasse på grunn av sine evner. Gutten fikk seg en Oslo-tur som premie. Det var ikke få aviser som skrev om ham og konkurransen.
Et år deltok skolen vår i en landsomfattende heimstadkonkurranse. Det ble kåret syv likeverdige vinnere, og blant dem var Skoganvarre skole. I den anledning fikk vi besøk av Harry Westrheim fra NRK Finnmark. Han laget et radioprogram om oss. Det ble sendt i skolekringkastingen. Heftet med heimstadoppgaven oppbevarte vi i en glassmonter i skolekorridoren. Det var med stolthet vi viste det fram. På veggene i korridoren og festsalen hengte vi innrammede bilder både fra livet på skolen og fra bygda i gamle dager.
Vi hadde mye glede av akvariene, både som pynt og til undervisningsbruk. Det var fint i den lange vinteren å kunne sitte og se på grønne planter og fargerike fisker. Elevene fikk se yngel av levendefødende guppyer og sverddragere svømme omkring. De fikk se hvordan munnrugeren fra Nilen passet på avkommet sitt. Om våren hadde vi froskeyngel i det lille akvariet i småklasserommet. Når rompetrollene var blitt små frosker, bar vi dem forsiktig ned til Øvrevann og satte dem ut i strandbeltet. Elevene fikk lære at selv en frosk - hvor liten den enn var - skulle få leve og utvikle seg i sitt rette miljø.
Det var mye Skoganvarre fikk på begynnelsen av 1960-tallet. I 1962 ble altså skolen tatt i bruk. Høsten etter ble det nybygde kapellet vigslet av den fargerike biskopen Monrad Norderval. Det var storinnrykk av folk; presteprosesjonen gikk fra skolen til kapellet, og tilbake til kirkekaffe i festsalen på skolen etter gudstjenesten.
Skolene gikk under hver sin fane, men Skoganvarre hadde ingen. Vi gikk derfor i gang med å samle inn penger til en skolefane. I tillegg til innsamling i selve bygda, fikk vi midler fra flere institusjoner; den største gaven kom fra garnisonen på Porsangmoen. Som takk holdt jeg kåseri om noaiden Johan Kaaven på en tilstelning i leiren. Sverre Hatle hadde tegnet et festlig diplom og overrakte det til sjefen med mangt et takkens ord. Selveste Per Hætta tegnet fanen. Det ble hans siste mesterverk. Han døde utpå sommeren samme år av et hjerteinfarkt mens han hadde maleriutstilling i Oslo. I god tid før grunnlovsdagen fikk vi den ferdige fanen sendt fra flaggprodusenten i Oslo.
Den 17. mai 1967 ble en stor begivenhet i Skoganvarre. Vi hadde en høytidelighet om morgenen på skoleplassen. Flagget vaiet, sola skinte, elevene spilte Ja, vi elsker og Sámesoga lávlla på blokkfløyte. Per Hætta var æresgjest. Skoleinspektør Helmer Mikkelsen og jeg holdt hver vår tale. Midt mellom oss holdt Sverre Hatle skolefanen. Den er i silke. Fargen er orange med skrift og figurer i blått. Figurene er enkle, slik de skal være på en fane. Midt på fanen er en silhuett av Sieidesuolo som symbol på bygdas eldgamle kultur. Rundt holmen står stiliserte figurer som symboliserer bygdas gamle næringsveier jakt og fiske. Da vi senere på dagen som vanlig gikk først i toget i Lakselv, var Sverre Hatle fanebærer.
Det var viktig å lage faste tradisjoner i den nye skolekretsen. Siste skoledag før juleferien var elever og lærere samlet i kapellet. Dette gjentok seg hvert år med feltprestens hjelp. Vi kunne jo ikke forlange at soknepresten skulle stille opp hver gang vi ville ha gudstjeneste; han hadde flere kirker og kapell i sitt vidstrakte distrikt. Nyttårsaften var det forresten også gudstjeneste i kapellet vårt ved feltpresten. Like før Sivert Amundsen ringte det nye året inn, gikk fire av elevene sammen med presten foran alterringen. Elevene leste høyt hvert sitt skriftsted, som de hadde lært utenat. Det var et høytidelig øyeblikk. Det elektriske lyset var slått av, bare stearinlysene brant.
Men tilbake til siste skoledag før juleferien: Før gudstjenesten var elever og lærere samlet i festsalen. Vi gikk rundt juletreet, og hadde generalprøve på underholdningen.
 |
Fra julefesten 1963. Et fast innslag i juleunderholdningen
var sangen "Det første lys jeg tenner". Fire elever i småskolen
sang hvert sitt vers. Halvveis i sangen ble juleevangeliet lest,
også av en elev i småskolen. Jentene fra venstre: Anne Lise
Johansen, Torill Grøtte, Berit Ellen Utsi og Kari Marie Utsi.
Gutten som leser evangeliet: Nils Utsi (Foto: Richard Bergh) |
Premieren hadde vi på vår store fest i romjulen, som foreldrene arrangerte. Da var det stuvende fullt på skolen. Hele Skoganvarres befolkning var der, i tillegg kom også utflyttede skoganvarreværinger fra Karasjok og Lakselv. Det var gang rundt juletreet i tillegg til underholdningen som ble vist på scenen, og det var boller og brus til barna. Det var filmframvisning i et klasserom for de små, mens de voksne slappet av med kaffe og kaker.
Og så kom julenissen! I de siste årene kom det forresten to for sikkerhets skyld, hver med en sekk full av epler og appelsiner, som ble delt ut til ivrige barnehender. Når nissene takket for seg og trakk seg tilbake, måtte jeg stille meg i døren for å passe på at ingen fra forsamlingen gikk ut. For nissenes reinsdyr måtte ikke bli skremt. Det er klart at det var mange som ville ut og se på dem. Men jeg var streng og holdt alle tilbake. De nysgjerrige måtte nøye seg med å høre min beskrivelse av reinene og sleden som lettet fra den snedekte gårdsplassen og fløy av sted over fjellene til Alta.
 |
Mange av julesketsjene gjorde stor lykke, ikke minst
dramatiseringen av sangen "Mors lille Ole". Borghild Johansen hadde
rollen som Ole som møtte bjørnen i skogen. Marit Eira (krypende på
gulvet) spilte bjørnen. (Foto: Richard Bergh) |
Ordføreren presenterte oss for de kongelige. Småskoleeleven Anne Kirsten Utsi gikk et skritt fram, neide pent og overrakte kronprinsen en modell av en elvebåt. Båten hadde vi fått bygdas egen treskjærer, Johan Johansen, til å lage til oss. Johan er etterkommer av både den første som bosatte seg fast i Skoganvarre, og av fjellfolket som alltid har holdt til i området. Båttypen han laget, har vært brukt i uminnelige tider av samene.
 |
Skoganvarre, 18.april 1969. Kronprinsparet var på offisiell
gjesting i Porsanger og landa med helikopter i Skoganvarre.
Småskoleeleven Anne Kirsten Utsi overrekker en modell av elvebåt
til kronprinsparet. (Foto: Richard Bergh) |
Sankthansaften 1969 bilte jeg fra Skoganvarre. Min lille Morris Miniminor var full-lastet med kone og barn. Vi flyttet til Hjørungavåg, der Birgit er fra. Så var vårt Skoganvarre-eventyr slutt. Men hver sommer er vi tilbake.