Artikkel i boka Samisk skolehistorie 1. Davvi Girji 2005.

Einar Gullichsen:

Guhkin davvin dávggaid vuolde - Minner fra Sirma 1953-62

Einar og Sissel Gullichsen, Røros / Plassje 2003
(Foto: Svein Lund)

Under denne tittelen har Einar og Sissel Gullichsen samla sine minner til et hefte som de i 1999 sendte til skolen i Sirma. Sissel f. Muslie blei født i Stange i Hedmark 1928 og tok lærerskoleeksamen på Hamar 1950. Einar Gullichsen blei født i Ullensaker i Akershus i 1928 og tok lærerskoleeksamen i 1953. Lærerparet Gullichsen arbeida i Finnmark fra 1953 til 1968, i Sirma og i Karasjok. Deretter flytta de til Røros, der de har bodd siden.

Her følger et utdrag av heftet. Der vi har fjerna tekst er det markert med "..." Samiske navn er endra til gjeldende rettskriving. Vi har også lagt til norsk oversettelse av noen samiske uttrykk.

Det begynte med våre forgjengere Marit og Bill Aubert. Litt før jul i 1952 skrev Bill til min engelsklærer på Oslo Lærerskole og utfordret et ungt ektepar til å dra til Sirma. ... Vi tok kontakt med Marit og Bill og fikk med en gang et langt svarbrev. ...

Sissel og jeg hadde vært gift i ca. 3 uker da vi en vakker, solfylt sensommerdag ankom Sirma i elvebåt. Klemet Johnsen hadde hentet oss i Skipagurra og fraktet oss med elvebåt til Båteng. Derfra kjørte vi med en gammel lastebil forbi strykene i Storfossen og opp til Pildan. ... Det ble en eventyrreise for oss oppover den vakre Tanadalen, og da vi nærmet oss Sirma, så vi folk som hadde samlet seg på elvemælen for å ønske oss velkommen. Det gjorde et veldig sterkt inntrykk på oss. Vi hadde ikke så mye flyttegods med oss, men vi trengte hest og kjerre, og jeg husker godt at det var Anna Eriksen (Henrik-Anna) som hentet hest og vogn og kjørte sakene våre til brakka. Husmor Anna Nilsen tok imot oss med deilig middag, - laks, selvfølgelig og multer.

Det var en stor overgang å komme fra de brede, grøderike bygder på Østlandet og til karrige og isolerte Sirma. Vi forsto jo også med en gang at språkproblemene ville bli svært store, særlig på skolen. Men vi var unge og fulle av pågangsmot og mente vi måtte gjøre det beste ut av det. Vi regnet med at vi skulle bli i Sirma et år eller to og så reise sørover igjen. Lite visste vi den gang at Sirma skulle få slikt tak på oss at det skulle bli vår hjemplass fra 1953 til 1962, bare avbrutt av et par studieår.

Skolekretsen

Sirma skolekrets var enorm i utstrekning, men bosetningen var knyttet til slettelandet langs Tana-elva. Landets 3. største elv var selve livsnerven for folk som hadde begynt å slå seg til i elvedalen. Den var trafikkåren som bandt det langstrakte samfunnet sammen, og det var elva som ga laks for eget bruk og for salg.

I 1953 strakte skolekretsen seg fra Båteng i øst til Port i vest, og nordover lå uendelige vidder med fjell, myrer og vann. Da indre riksvei nådde fram til Båteng og Pildan, ble denne delen av skolekretsen overført til Polmak krets. I et eget leksikon fra 1972 heter det at Sirma krets hadde ca. 240 innbyggere, men på selve Sirma-sletta mener jeg å huske at det bodde ca. 100 mennesker med smått og stort i 1953. ...

Internatet og skolen i Sirma
(Foto: Einar og Sissel Gullichsen)

Skolen

... Sissel og jeg kom til Sirma i 1953 med nokså blanke ark. Sissel hadde riktignok skolt i 3 år, men jeg kom rett fra lærerskolen. Ingen av oss kjente Finnmark, og vi var nokså uvitende om samisk kultur. Vi kunne ikke et ord samisk. Og Sirma var den mest ekte samiske skolekretsen i hele Norge. Men som sagt tidligere: Vi likte utfordringer og ville gjerne oppleve noe spesielt. Og det lange brevet som Bill Aubert skrev til oss før vi dro oppover, gjorde oss enda mer nysgjerrige. Brevet fra Bill fortalte også mye om Sirma og om forholdene i skolen. Dette var til stor hjelp for oss. Vi traff også Marit og Bill personlig i Oslo om sommeren før vi dro. Takket være dem kunne vi dra til Sirma med endel lokalkunnskap og mange tips.

Språket var det verste problemet. Som Bill sier i sitt brev så var det ingen som kunne noe særlig norsk da de begynte på skolen. Men Ellen Adrianna (Uhcaoabbá) på fjellstua som var 6 år, kunne litt norsk, var åpen, meddelsom og morsom. Vi snakket med skolestyrets formann og søkte om at hun kunne begynne et år for tidlig på skolen - for å hjelpe oss. Dette gikk i orden, og helt fra første dag ble Sissel og Uhcaoabbá privatlærere for hverandre. Sissel lærte samisk, og Ellen Adrianna lærte stadig mer norsk. I klasserommene ble hun benyttet som tolk i l . klasse. Men en gang gikk Sissel riktig 5 på i språkforvirringen. I regnetimene skulle de bruke fingrene når de telte til 10. Sissel holdt opp tommelfingeren og spurte; "Mii dat lea?" (Hva er det?). Elevene svarte som sant var: Bealgi - altså tommelfingeren, men Sissel trodde hun hadde fått ordet for finger, suorbma, og i dage- og ukesvis telte de tommelfingre og sa "Mus leat logi bealggi" (Jeg har 10 tommelfingre) Hva tenkte ungene? Og Uhcaoabbá hadde det sikkert morsomt. Noen regnetimer i Sirmaskolen skulle gjøres litt koselige, og Sissel ga elevene rosiner, som de skulle telle. Dette var populært, og den beskjedne eleven Unni Utsi spurte Sissel etter en tid med et unnselig smil: "Rivgu, lea go farga rosindiibmu?" (Frøken, er det snart rosintime?)

"Helt fra første dag ble Sissel og Uhcaoabbá privatlærere for hverandre. Sissel lærte samisk, og Ellen Adrianna lærte stadig mer norsk."
(Foto: Einar Gullichsen)

I 1957 tok Sissel og jeg eksamen i samisk ved universitet i Oslo. Vi lærte ikke å snakke så mye samisk, men vi fikk en bra innføring i hvordan det samiske språket var bygget opp. Dette studiet gav oss en sikker overbevisning om at samebarn burde ha sin første lese- og skriveundervisning på sitt eget språk, og de burde få lære norsk som et fremmedspråk liksom man lærer seg engelsk eller tysk. I så måte er det interessant å lese hva Bill Aubert skrev om dette i Aftenposten allerede i 1956. Han er inne på akkurat de samme tankene.

Siden vi er inne på språkproblemer, så vil jeg som snarest nevne den striden som oppsto omkring samekomiteens innstilling. Den skapte store bølger og mye strid i kommunene. (Se avskrift etter denne artikkelen. Red.)

Interessen for politikk var forøvrig ganske stor i Sirma. Rikspolitikken sto de fleste nokså fjernt siden det var få radioapparater å hente informasjon fra. Det var heller ikke så mange som abonnerte på aviser, og de som gjorde det, holdt vel helst distriktsaviser som "Finnmarken" og "Finnmark Tidende". Inspirert av stortingsvalget i 1953 ble det også gitt elevene mye informasjon om landets styre og stell, og det hele endte opp med at vi avholdt "hemmelige" og høytidelige valg blant elevene. Alle partiene var representert på valgmøter og det var stor spennning ved opptellingene. Jeg kan røpe at Arbeiderpartiet fikk nesten alle stemmene, og Tor Regnor Solbakk ble "statsminister" ved Sirma skole. Dette "Stortinget" med Regjering og statsminister fikk oppgaver og rettigheter ved skolen som både ga elevene viktige oppgaver og ansvar i vårt lille skolesamfunn. ... Med den lange vinteren vi hadde i Sirma så var det naturlig at elevene var glad i å gå på ski. Dette hadde nok satt Marit og Bill på ideen om å søke Skiforeningen i Oslo om å få ski til skolebarna. Vi henvendte oss også til Skiforeningen og fikk etter hvert så mange par ski at det var nok til alle. Skiene ble nummererte og fikk sine faste plasser utvendig på yttergangen.

Skiferdighetene økte og lysten til å konkurrere bare vokste. Vi lagde konkurranser både i hopp, slalåm og utfor. Vi inviterte Polmak og Skipagurra skole da veiforbindelsen kom. Senere ble også de finske skolekretsene Nuorgan, Utsjok, Outakoski og Karegasniemi med. Og arrangementene gikk på omgang. Det største rennet ble holdt i Sirma i 1961, under ledelse av lærer Magne Hofshagen. De finske vennene hadde veldig flotte premier med seg, men de tok det meste av premiene med tilbake til Suomi. De var så mye flinkere enn oss, men Frøydis Guttorm slo dem i utfor. Men det må også nevnes at mange av Sirma-elevene ikke brukte skisko med bakbindinger, men måtte nøye seg med skaller og tåreimer. ...

Voksentrening og voksenidrett ble det også stadig mer av. Vi hadde gymkvelder i lekerommet, men ellers var det fotball når det var barmark og skiløping om vinteren. Vi dannet Deadno idrettslag og fikk en lang og kjedelig sak med idrettsforbundet fordi vi hadde gitt laget et samisk navn. Mange ganger har jeg lurt på om idrettslagets møteprotokoll fra den tida er å finne noen steder. ...

Før veien kom i 1958 bodde en god del av elevene på internatet. Antallet kunne variere. I skoleåret 1953/54 hadde vi drøyt 60 elever ved skolen, og 25 av dem bodde på internatet. Det var turskoleordning: 1-3 kl. gikk noen uker og ble så etterfulgt av 4-7 kl.. Hver gruppe hadde 3-4 turer i løpet av skoleåret. Det var stor ståhei og store forventninger når vi hadde turskifte. Elevene ble fraktet hjem pr. hestskyss. Det var et staslig syn når hestene troppet opp med sleder og gode reinskinnfeller, og pelskledde Isak Pedersen Varsi, Nils A. Pedersen Varsi, Stor-Peder Varsi, John Varsi, Per Holm Varsi, Berit Nilas Varsi m.fl. sto med tømmene. Sommer og vår var det elvebåtene som var transportmidlet. Noen ganger var det førefallstid når vi skulle ha turskifte. Da var det problemer. Isen holdt ikke, og sledeføre var det heller ikke. Jeg husker det hendte et par-tre ganger at elevene fra Levajok, Odd, Ragnhild, Sven Åge og Hans Fridtjof, måtte gå på ski over fjellet 66 km. til Levajok. De overnattet vel i Rovagieddi eller Russeskaret? Men de berget seg bra og kom hjem. ...

Etter 2 år borte fra Sirma i 1955-57 var det underlig å kunne kjøre bil helt fram til brakka. Sirma var ikke helt det samme. Den brede veien lå som et langt sår gjennom den grønne sletta, og bilene virvlet opp en skikkelig støvsky når de passerte. Jeg innbiller meg også at folk fikk det mer travelt. Og skolesamfunnet ble skikkelig berørt. Turskoleordningen ble avviklet. Internatet ble nedlagt og kommunen kjøpte 2 skolebusser. Per Olsen fra Sirma og John Halonen fra Skipagurra ble skolebuss-sjåfører.

Mens Einar og Sissel Gullichsen var borte med studiepermisjon kom vegen til Sirma og de kunne returnere med bil og ferske samiskkunnskaper.
(Foto: Einar og Sissel Gullichsen)

Husmor Anna Nilsen kom fra Nesseby. Hun hadde vært internathusmor i Sirma i en årrekke. Hun var meget dyktig og holdt god orden på alt som hadde med forpleining og innkjøp å gjøre. Hun hadde to assistenter med seg. Sigrid Mathisen fra Nesseby og Marit Somby fra Mitternes var der de første 2 årene. Siden kom Hilda Varsi fra Sirma og Brita Mathisen, som senere ble gift med Toralv Pedersen. Begge skulle være vel kjente i Sirma etter så mange år med trofast arbeid for skole og lokalsamfunn. Pedell var Ellen Berit Anthi. Tross sine hofteplager hadde hun daglig en stri jobb med å fyre i ovnene og vaske klasserommene. Ofte syntes vi synd på henne om våren. Ute var det bløtt og fælt. De gamle tregulvene var fulle av sand og skitt og lå der som grått sandpapir. Hun fikk hjelp av sin mann Hans Anthi, som også hugde ved, bar inn ved og ellers var en slags vaktmester - med svært liten lønn. ...

Skolen i Sirma var som kjent 4-delt. Sissel og jeg var de eneste to lærerne de første årene. Senere ble vi både tre og fire. Noen kom og ble for en kortere tid, mens noen ble et helt år eller flere år. ...

På internatet måtte alle hjelpe til, blant annet med å bære ved.
(Foto: Einar og Sissel Gullichsen)

Et sorgens kapittel ved Sirma skole var lysaggregatet. En 12 hk dieselmotor skulle gi lys til skolen, fjellstua og Tapios forretning. Motoren sto i et dårlig isolert hus ovenfor hovedbygningen. En masse battericeller sto i naborommet. Motoren ble startet ved at en tente på en sigarettlignende tennsak og skrudde den inn i motorens side. Så var det å sveive. Det var skrekkelig tungt for lille Skuvlaalmmái som ikke var så altfor muskelsterk. Heldigvis hadde jeg stadig hjelp av Nils Erik Hansen fra fjellstua. Han hadde utrolig teknisk innsikt og en uslitelig tålmodighet når det gjaldt motoren. Den var stadig treg i starten, og rett som det var sa den helt stopp. Krise ble det om kuldegradene krøp ned mot 30. Det dannet seg da iskrystaller i dieseloljen, så den ikke ville renne gjennom silen. Da måtte vannet også tømmes av motoren etter hver gang den var i bruk for at det ikke skulle fryse og sprenge istykker motorblokka. En vinter streiket motoren helt, og vi måtte få en ny. I noen uker brukte vi da petromakser. De lyste godt opp i klasserommene, men lyset var svært intenst og lampene ga fra seg en ekkel lukt og dur som gjorde både elever og lærere veldig slitne og søvnige utpå dagen. Jeg hadde aldri sett petromakser før og hadde lite greie på å behandle dem. Men jeg tror Magnus Varsi ofte ble utropt til "petromaks-sjef".

Jeg husker godt første juletrefesten vi hadde i lekerommet. Det var problem på problem. For det første var det vanskelig med juletre. Enten "stjal" vi det fra finsk side eller så fikk vi det fra Levajok. Dette husker jeg ikke sikkert. Men det jeg husker, var at en del kanskje eldre mennesker i Sirma ikke likte dette med juletre og gang rundt treet. Men i alle fall ble det juletrefest med gang rundt treet, men selvsagt ikke julenisse. Vi hadde visstnok ordnet noen småpakker til elevene og litt ekstra god mat, men de som fikk skikkelige pakker var førsteklassingene. De fikk hvert år en fin, stor pakke fra Dybvåg kvinneforening på Sørlandet. Denne kontakten var knyttet i Marit Auberts tid, og denne tradisjonen holdt seg så lenge vi var i Sirma. Noe spesielt hendte på vår første juletrefest. En kommunestyrerepresentant fra Rovagiedde, jeg tror han hette Hansen, hadde samme dag kommet gående til fots fra Polmak, hvor det hadde vært møte. Han så det lyste i lekerommet og kom inn. Jeg fikk vite hvem han var og tok imot han med frykt og beven. Jeg hadde også hørt at han var en streng kristen, og jeg var redd han ville fyre løs på oss fordi vi drev med en "hedensk dans" rundt et pyntet tre. Men nei, han satt bare rolig ned og snakket med barna om Gud og Jesus. Jeg forsto ingen ting av det han sa, for han snakket selvsagt samisk. Han trollbandt ungene helt, og da han skulle til å gå, snudde han seg i døren og sa: "Hearra buressivdnedivčče din" (Må Herren velsigne dere).

Samekomiteen i Polmak kommunestyre

"Komiteen til å utrede samespørsmål" eller "Samekomiteen" blei oppnevnt av regjeringa i 1956 og kom med si innstilling i 1959. I 1960 blei denne utsatt for kraftige diskusjoner, blant annet i Karasjok og Polmak, der et flertall i kommunestyrene gikk mot forslaga om større plass for samisk språk i skolen.

Einar Gullichsen blei i 1959 valgt inn i kommunestyret i Polmak for Høyre. Der var han i 1960 med på behandlinga av Samekomiteens innstilling. Gullichsen var forslagsstiller for mindretallet, som i hovedsak støtta Samekomiteen. Her gjengir vi referat fra Polmak kommunestyre med vedtak og mindretallsforslag.

Sak nr. 54/60. Innstilling fra Komiteen til å utrede samespørsmål. Et forslag om utsettelse falt med 9 mot 4 st. Saken ble deretter tatt opp til votering. Formannskapets forslag ble vedtatt med 8 mot 5 stemmer som ble avgitt for forslag fra representanten Gullichsen.

Formannskapets forslag lyder;

Formannskapet har avholdt folkemøte for å høre bygdefolkets mening om Samekomitéinnstillingen. Formannskapet har det bestemte inntrykk at det store flertall av møtedeltakerne gikk imot spesielt hva angår komiteens innstilling om skolespørsmålet. I henhold til folkemøtet og en nøye gjennomgåelse av komitéinnstillingen, fremlegger formannskapet følgende enstemmige innstilling for kommunestyret: Kommunestyret finner ikke at det er grunnlag for en utskilling av en liten del av det norske folk hverken kulturelt eller økonomisk, som komitéinnstillingen går inn for med hensyn til den samiske befolkning i Finnmark, jfr. innstillingens pkt. II c "Sprogspørsmålet og spørsmålet om konsolidering av et samisk kulturområde". Økonomiske tiltak med henblikk på å styrke reindriftsnæringen bør som foreslått i samekomitéinnstillingen, vies større oppmerksomhet enn hittil. Med omsyn til jordbruk, husbygning m. v. gir de nåværende bestemmelser ingen grunn til at særbestemmelser bør gjennomføres spesielt for de samiske strøk. Dette mener en i såfall på en kunstig måte vil bidra til å vedlikeholde og kanskje øke isolasjonen av en folkegruppe både kulturelt og økonomisk, som i de senere årtier naturlig er assimilert og inngått som fullverdige borgere av det norske folkesamfunn.
Det er i Polmak kommune allerede vedtatt at samisk kan brukes som hjelpesprog i skolen hvor dette er nødvendig for undervisningen. Utvidet bruk og opplæring i samisk vil uten tvil bidra til at norskkunnskapene blir dårligere og dette må ikke være hensikten med vårt skolestell idag, jfr. forøvrig pkt. IV a. "Målsetning for samisk skolepolitikk" samt "Ny instruks for bruken av samisk". - - - -

Mindretallets forslag som ble fremsatt av representanten Einar Gullichsen lyder:

Betenkning om Samekomiteens innstilling
Man er i prinsippet enig med Samekomitéen i at der bør settes i gang tiltak som kan styrke og trygge samene - økonomisk, sosialt og kulturelt. (Samekom. inst. s. 19)
Det vil føre for langt å ta opp til vurdering de forskjellige konkrete tiltak som komiteen foreslår iverksatt, men man alikevel få uttale følgende når det gjelder tiltak innen skolesektoren:
1. En slutter seg på det nærmeste til samekomitéinnstillingen i avsnitt Skoleordning og skoletid (side 55-56). Man vil spesielt understreke betydningen av å få en begrensning av elevtallet i klassene.
2. Man slutter seg i prinsippet til samekomitéens forslag om at samisk bør kunne velges som fag i stedet for tysk på den gymnasforberedende linje i ungdomsskolens 9. år. Det bør også være anledning til å få undervisning i samisk språk i Y-sektoren i ungdomsskolen. Det kulturhistoriske stoff på samisk bør kunne legges inn i selve språkopplæringen. Det forutsettes at språkopplæringen i samisk ikke vil få innvirkning på ungdomsskolens kompetanseforhold.
3. Der bør opprettes samisk linje ved gymnasiet.
4. Når det gjelder avsnitt "Ny instruks for bruken av samisk", finner man ikke å kunne gå så langt som samekomitéen. Man foreslår: Den første undervisningen i rene samisktalende og språkblandede klasser bør, så langt det er mulig, foregå på norsk, men samisk bør kunne tas i bruk i den utstrekning det er nødvendig for at barna skal forstå lærestoffet.
5. Man gir sin tilslutning til det toleranseprinsipp som komiteen anfører for skoler som har barn med to-språklige elever.
6. Om lærebøker: Man mener at de dobbeltekstede lærebøkene bør brukes hvis kretsen i kretsmøte vedtar dette. I hjelpeundervisningen må en lærer ha rett til å få bruke dobbeltekstede lærebøker uansett vedtak eller ikke hvis han finner det er nødvendig ut fra pedagogiske hensyn.
7. Hvis ikke samisk eksamen ved Universitet (grunnfag eller mellomfag) blir å regne som opprykksfag, vil man foreslå at Staten yter stipendiser til lærere som vil ta denne eksamen.

Flere artikler fra Samisk skolehistorie 1