Sámegillii

Artikkel i boka Samisk skolehistorie 1. Davvi Girji 2005.

Sverre Hatle:

Fra utkanten av Sameland i utkanten av Norge

Skoganvarre, 17. mai 1967. Skolefanen blir vist for bygdefolket. Fra venstre: Torill Grøtte, Birgit Bergh, Sverre Hatle, Øyfrid Johansen, Johan Utsi. Småbarna foran: Hilde og Magne Bergh. (Foto: Richard Bergh)

Dette er ei subjektiv framstilling av en nordmanns opplevelse av den norske skolen i et samisk samfunn på 1960- og 70-tallet.

Menneska

Søster mi var lærer i Karasjok den tida og kan vel ha bidratt til å motivere meg for å dra til Sameland. For å gjøre en god jobb var det viktig å kunne barnas morsmål, tenkte jeg. Derfor hadde jeg prøvd å lære litt samisk på egen hand mens jeg gikk på lærerskolen i Volda, men jeg hadde bare skriftlige kjelder å hjelpe meg med. For å bevise at jeg kunne litt samisk, skreiv jeg søknaden til Porsanger skolestyre parallelt på norsk og samisk. Det vakte nok litt større oppsikt enn jeg hadde rekna med, så ryktet gikk foran meg til Skoganvarre: Nå skulle de få en lærer som var søring og snakka samisk.

Da jeg hadde presentert meg for elevene den første skoletimen, og vi gikk ut til friminuttet, kom en av de store guttene bort til meg og spurte kontant på samisk: "Mo dat orru? (Hva synes du?) Jeg hadde nesten ikke hørt språket før, hittil hadde jeg bare sett det i skrift, og han hadde vel ikke sett morsmålet sitt skrevet, så konversasjonen gikk mildt sagt tregt ved dette første forsøket. Seinere fikk jeg høve til å forbedre meg, og fikk mye ros fordi jeg var så flink å snakke samisk. Det var i og for seg hyggelig, men det var så å si umulig å gi kompliment den andre vegen, og si at noen var flink å snakke norsk. Jeg tror mange ville ha følt det pinlig, kanskje til og med nedverdigende. Vi bodde jo i Norge, og det var vel egentlig unormalt at ikke alle snakka norsk!

En elev og god kamerat var ærlig nok til å sette samiskkunnskapen min i sitt rette perspektiv: Vi satt noen kjenninger og snakka sammen, delvis på samisk og delvis på norsk. Da slapp det ut av min gode venn, som rekna seg som norsktalende: "Jeg kan samisk. Jeg forstår alt. Men jeg tør ikke å snakke. Men Sverre Hatle, han tør å snakke samisk enda han ikke kan!"

Kollegaene mine i Skoganvarre var ekteparet Birgit og Richard Bergh, som arbeidde der siden skolen blei oppretta i 1962 og fram til 1969. Sjøl snakka de ikke samisk, men støtta meg fullt ut i prosjektet mitt. De var levende opptatt av at barna i Skoganvarre, samiske som norske, skulle vinne status og sjøltillit som alle andre. Og de visste minst like godt som jeg hvor vanskelig det var å undervise samisktalende barn etter planer og lærebøker som gikk ut fra at morsmålet deres var norsk. Richard Bergh var en ivrig folkeminnesamler, og gjennom dette arbeidet knytta han nære kontakter til bygdefolket i Skoganvarre og utover langs Porsangerfjorden.

Den gjengse oppfatninga i skolemiljøet i Porsanger var at Skoganvarre var noe for seg sjøl, her var det samiske innslaget sterkt, det kunne ingen nekte for, og det var akseptert at undervisninga måtte tillempes spesielt. Ved de andre skolene derimot snakka alle elevene norsk. Etter hvert som jeg blei kjent i kommunen, skjønte jeg at dette bare var delvis sant. Enkelte lærere innrømte da også at det forekom at barn begynte på skolen deres uten å kunne snakke norsk.

Jeg visste jo at jeg ikke kunne reise til Porsanger og innføre samisk som undervisningsspråk. Jeg var nøye med å ikke snakke samisk til noen i skoletimene, men i fritid og friminutter gikk samtalen ofte på samisk. Etter hvert blei samisk stuereint på skoleplassen. Men det hadde kanskje like mye sammenheng med at andelen samisktalende elever var økende.

Jeg husker godt en elev fra en annen skole i Porsanger som kom til Skoganvarre i et ærend. I en pause kom han i prat med noen av elevene mine, og jeg la merke til at samtalen foregikk på samisk. Da jeg kom borttil og snakka til dem på samisk, blei han nok veldig forundra, og det datt ut av han: "Lea go skuvllas lohpi sámegiela hállat?" (Er det lov å snakke samisk på skolen?) Jeg spurte retorisk hvor han hadde hørt at det ikke var lov, men fikk ikke noe klart svar.

Samuel var kommet opp i storskolen. Jeg trur han var en gløgging, men hadde nok stanga hodet i veggen mange ganger. Han betrodde meg at de første åra på skolen hadde vært tunge. "Men da jeg kom i tredje klasse, begynte jeg å forstå hva læreren sa, da blei det litt artig!" Men framleis var nok skolen et ork. En dag hadde vi rekneprøve, og Samuel leverte veldig tidlig. Jeg syntes ikke han på noe vis hadde gjort seg flid, og satte han til å gjøre prøven om igjen. Jeg så at tårene spratt, men innbitt kasta han seg over arbeidet. Heile tida mens han arbeidde hørtes en skarp klikkende lyd fra pulten hans. Etter at han hadde levert andre gangen, la jeg merke til at "tyggisen" hans lå igjen på pulten. Det var en tinnknapp fra strikkejakka hans, som han hadde tygd til en tett klump!

Samuel og jeg blei gode venner. Sammen med en flokk andre elever – særlig de som var innlosjerte hos vertsfolk i bygda – kom han på besøk på hybelen min flere kvelder i uka. Der satt de og prata og joika. Jeg hadde en platespiller og Áillohaš si første joikeplate, den blei spilt om og om igjen.

Siste skoledagen før jul skulle vi ha gudstjeneste i kapellet og hyggesamvær, og skolen skulle ikke begynne før klokka ti. Jeg planla å sove litt frampå den morgenen, men allerede i sjutida hadde en flokk elever samla seg på skoleplassen utafor hybelvinduet mitt og joika av full hals i yr og ekte glede. De holdt det gående til klokka ti.

Per-Heika gjorde det ikke særlig godt på skolen. Det var nærliggende å kalle han en taper. Bare motvillig tok han på seg kofta for å dra til Lakselv 17.mai og gå under Skoganvarres nye fane. Han ville heller dra og fiske på isen. Mange år seinere var jeg på veg med Nord-Norge-bussen fra Alta. Et sted på fjellet mellom Skáidi og Olderfjord steig det på en ung mann iført kofte. Han kom tydeligvis fra reinflokken. Jeg drog kjensel på han, og han så meg. Resolutt kom han bakover i bussen og greip handa mi: "Bures!" Jeg blei varm om hjertet, og glad over at vi møttes her på fjellet som likemenn, takknemlig for at skolen ikke hadde tatt fra han verdighet og sjølrespekt.

Skoganvarre skole i vinterdrakt - sjøl om det er sommer! 14. juni 1966 kom et snøvær og gjorde plenen hvit ei stund. (Foto: Richard Bergh)

Samisk begynneropplæring

I 1967 kom Inez Boons læreverk for lese- og skriveopplæring på samisk ut: bøkene om Lásse ja Máhtte, likeså Liv Jerpseths opplegg for muntlig opplæring i norsk som fremmedspråk, og de første klassene med samisk begynneropplæring kom i gang i Karasjok og Kautokeino. Allerede året etter kom spørsmålet til oss i Skoganvarre om vi ville tilby skolebegynnere dette opplegget. Vi kunne umulig si nei, sjøl om vi ikke hadde noen lærer med samisk morsmål.

Det blei lagt stor vekt på at opplegget var frivillig, foreldra skulle velge. Hans Eriksen, konsulent hos skoledirektøren, kom sjøl og gikk besøksrunden til heimene sammen med meg. Høsten 1968 starta vi samisk begynneropplæring for to elever, det var 50 % av førsteklassingene. Omsider var samisk anerkjent som undervisningsspråk, men etter ca. ett og et halvt år var det meininga at undervisninga skulle fortsette på norsk.

Så vidt jeg husker blei samisk begynneropplæring konsekvent grunngitt med at elevene skulle bli flinkere i norsk, aldri med at det var en verdi i seg sjøl å beherske morsmålet sitt skriftlig. Jeg rekna med at dette var en strategi som blei valgt for å unngå å provosere. Prøvde noen å argumentere for at morsmålet var et viktig instrument for barnet, kom motforestillingene raskt: "Gosa dainna sámegielain?" (Hvor kommer du hen med denne samisken?) Jeg tenkte likevel for meg sjøl at samiskkunnskapene nok ville komme inn som en bieffekt.

Opplegget møtte liten motstand. Frivillighetsstrategien gjorde det jo egentlig umulig med åpen motstand uten å blottstille fordommene. Men det vakte misnøye at ikke klassen med samisk begynneropplæring kom i tillegg til den gunstige klassedelinga skolen hadde fra før. Det var en dryg og urettferdig påstand at samisk begynneropplæring "gikk ut over" de norske elevene, men det blei en myte som var seig å avlive. Å minne om den urett de samiske elevene hadde lidd gjennom generasjoner, var nytteløst i denne sammenhengen.

Jeg og mine to elever dreiv uanfekta på med vårt. Vi dreiv med nybrottsarbeid, men det var jo slett ikke noe uvanlig vi holdt på med. Det uvanlige var at et slikt undervisningsopplegg i vårt opplyste land ikke kom i gang før sist på 1960-tallet. Jeg underviste også i norsk som fremmedspråk, sjøl om det var anbefalt å bruke en annen lærer i norsk. Jeg følte ikke dette som noe problem. Hanskedokkene Lise og Ola var effektive signal om at nå måtte alle snakke norsk. Det blei respektert fullt ut, men da det leid til jul, ville ei av jentene ta med Lise og Ola heim i ferien for å lære dem samisk, slik at vi kunne slippe å snakke norsk etter nyttår.

Plan- og lærebokarbeid

Da det var bestemt at Mønsterplanen skulle få en fagplan for Samisk med skriftforming, kom det forespørsel fra Grunnskolerådet om jeg ville ta på meg å føre denne i pennen. Jeg vegra meg og meinte at de burde finne en lærer som både var same sjøl, og som ikke satt så isolert ved en liten skole som jeg. Innvendingene blei bryskt avvist: "Det er vi som har ansvaret for planen, og nå spør vi deg. Vi har erfaring for at du leverer arbeid til avtalt tid, det er svært viktig."

Jeg visste at samiske lærere var mangelvare, og at det var mange oppgaver som ropte på dem som fantes. Jeg tenkte at her var det ikke tid for å ri kjepphester, men å få ting gjort. Så jeg sa ja på det vilkåret at forslaget mitt blei lagt fram for et eller anna representativt forum av lærere som underviste i samisk. Grunnskolerådet utnevnte da ei "referansegruppe" som jeg møtte regelmessig og rådførte meg med under arbeidet.

Rammene var stramme: Fagplan for Norsk med skriftforming skulle utarbeides først, og samiskplanen skulle følge mønsteret i denne. Jeg innrømmer at dette kjentes som ei tvangstrøye og ei understreking av at det ikke var snakk om to likeverdige språk, men hvem sluker ikke kameler viss det kan få fortgang i ørkenvandringa!

Inez Boons begynnerverk bestod av tre lesebøker: lás’se ja mát’te ruovtos[Den første boka hadde bare små bokstaver, da tanken var at elevene først skulle lære disse før de møtte de store bokstavene. (Red.)], Lás’se ja Mát’te jåđos og Lás’se ja Mát’te ja sud’nu us’tibat. Den siste mangla arbeidsbok, det var det første lærebokoppdraget jeg fikk av Grunnskolerådet. Det resulterte i Æmbo Lásse ja Mátte birra. Boon sitt læreverk starta med heilordslesing. Sjøl var jeg orientert mot mer bruk av lydmetode, og hadde vansker med å få teksten i Lásse ja Máhtte-bøkene til å fungere. Jeg fikk støtte av flere i dette synet, og det endte med at Grunnskolerådet bad meg komme med forslag til endringer i teksten. Disse kom først som løsark med tekst som lærerne måtte klippe og lime over teksten i bøkene. Det var svært vanskelig å få skikk på de metodiske rettleiingene med et slikt system. Jeg ville gjøre om begge de to første bøkene, men Grunnskolerådet holdt igjen. Inez Boon, derimot, som var uenig med meg om det metodiske, var romslig og sa at vi som brukte opplegget, måtte få bestemme hvordan vi ville ha det. Hun la aldri hindringer i vegen for revisjonen. Etter mye press, mange forslag og kompromiss blei ei ny begynnerbok til: dá leaba lásse ja máhtte (først på den gamle rettskrivinga, seinere i nye utgaver på den nye rettskrivinga fra omkring 1980, slik som alle bøkene jeg var med på å lage). Det skulle være en revisjon av lás’se ja mát’te ruovtos, men blei vel egentlig ei ny bok for første klasse., Arbeidsbok, bokstavplansjer og lærerrettleiing kom til. Inger Seierstad fortsatte som illustratør, slik hun hadde vært for Inez Boon sine bøker. (Hun var opprinnelig fra Oslo, men med åra var hun blitt "forsamisket". Det fortelles fra Kautokeino at en elev blei spurt hvem de hadde til "rivgu" (frøken, norsk dame). "Vi har ikke noen rivgu", var svaret, "vi har Inger Seierstad".)

"dá leaba lásse ja máhtte" var ei av bøkene Sverre Hatle laga for samisk begynneropplæring. Her er ei nyere utgave i nåværende rettskriving.

Jeg syntes samisklærerne fortjente et godt utvalg av læremidler, og ville gjøre læreverket omfangsrikt, men Grunnskolerådet, som skulle holde budsjettet, holdt igjen så godt de kunne. Jeg ville skrive lærerrettleiinga på samisk, men fikk ikke lov. Grunnskolerådet ville ha kontroll med det som stod der, og de hadde ingen som kunne samisk.

Byråkratene i Grunnskolerådet var mennesker av god vilje, men de hadde nok sine rammer å holde seg til. De var tålmodige med min ungdommelige og ubyråkratiske iver, og da samiskplanen skulle følges opp med opplæring i samisk oppover i klassene, fikk jeg på nytt i oppdrag å assistere Johan Jernsletten med læreverket for 3.– ­6. klasse, som vi kalte Ginna Galka Borta Snorra. Under arbeidet med disse bøkene hadde jeg permisjon fra leseplikta på skolen.

Samisk får større plass

Men særtiltaka, f.eks. særskilt kvote med delingstimer i klassene, blei gjort avhengig av at skolene definerte seg som språkblandingsskoler og ga plass til samisk kulturkunnskap. Dette satte nok en del skoler i knipe, for de ville "ha i pose, men ikke i sekk": minst mulig om samisk, men mest mulig "styrkingstiltak". Så blei delingstimene strøket av skoledirektøren, og "samekonsulenten" fikk ord på seg for å være en erkebyråkratisk kjepphestrytter. I Skoganvarre fikk vi det vi hadde rett på, men det var ikke så kjekt å bli betrakta som "gullunge", som fikk sukkertøy og klapp på skuldra, mens storesøskena ute ved fjorden følte seg urettferdig behandla.

"Áhkku ja Náhkku" var opprinnelig en tegneserie som Sverre Hatle laga, og som blei trykt i den samiske avisa Nordkalotten. Seinere blei den utgitt i bokform, og blei så populær at den er trykt opp igjen i ny rettskriving. Her skildrer han to små stalloer og deres møter med dyr og mennesker, blant annet blir de forstyrra av militære, slik som på disse tegningene.

Kulturkløft eller kulturmøte

Nåvel, han var ung og naiv og litt ekstrem, men forestillingene om kulturmotsetninger kan ha ulike utslag. Jeg hadde ei gammeltante i Sør-Afrika, der hun og bror til bestefar dreiv et pensjonat. På sine gamle dager, da apartheidregimet hadde kommet i vanry, skreiv hun til oss: "Tro ikke alt dere hører om Sør-Afrika!" I generasjoner hadde hun holdt søndagsskole og var oppriktig glad i sine små svarte venner, men de svarte blei aldri heilt voksne, og det var til alles beste at de overlot til de kvite å styre landet. Liknende utsagn møtte jeg i Finnmark på 1960-tallet, særlig med blikk på "fjellfinnan".

Kanskje er majoriteter mer tilbøyelige til å se på minoriteter som annerledes, men jeg blei av og til slått av at samer også kan overdrive kulturforskjellene. Jeg tror en del av dem jeg hadde daglig omgang med i Skoganvarre, hadde overdrevne forestillinger om det kultursjokket jeg hadde opplevd, jeg som kom fra "Oslo eller der omkring". Det kjentes underlig for meg som kom fra Nordvestlandet, der jeg hadde gravd i jorda og mjølka kyr i gudsfrykt og nøysomhet, og ikke fant læstadianerne mer fremmedartede enn emissærene fra Det Vestlandske Indremisjonsforbund. En eller annen skal en gang ha uttalt at kulturforskjellene mellom Vinje i Telemark og Akersgata i Oslo er større enn forskjellene mellom Vinje og en indisk landsby. Jeg tror han kan ha rett.

Kofta kunne ikke viske ut de eventuelle kulturforskjellene, men vi lærerne stilte i kofte ved festlige anledninger, i 17.maitoget f.eks. Hvor riktig eller galt det var, veit jeg ikke. Unge samer i dag vil kanskje si at vi pynta oss med lånte fjær, men vi gjorde det for å gi barna moralsk støtte til å stå fram med sin identitet.

Sameprofet

Jeg oppfatta aldri meg sjøl som radikal, og likte aldri å komme i strid med noen. Men samene var den ydmykte part, og enkelte syntes jo det var provoserende når jeg hevda deres rett. Jeg tenker ennå på hvor skamfull jeg var som nordmann da en høgt betrodd tillitsmann trua med å forlate et offentlig diskusjonsmøte i Karasjok fordi noen ønska å holde innlegget sitt på samisk. Han ville ikke være med på sirkus. Dette var på 1970-tallet.

Avskjed

I 1983 ville svigerforeldra mine overlate gardsdrifta og fjøset til neste generasjon. Fra da av blei jeg bonde.
- Med en ungdoms åpenhet dro jeg nordover for å gjøre min plikt mot visjonene mine.
- Med en fars kjærlighet vendte jeg sørover igjen for å gjøre min plikt mot barnet mitt.
- Med en manns modenhet forlot jeg skolen for å gjøre min plikt mot jorda, fedrene og tradisjonene jeg er runnet av.

Framleis tenker jeg som den gangen: Karrierestigene i samfunnet er snudd på hodet, de skulle heller gå fra departement, konsulentstillinger og kontor opp til skolestua eller fjøskrakken. Visst var arbeidet med planer og lærebøker viktig og nødvendig, og for sjølbildet kan det være kjekt å se navnet sitt på bokpermene, men den viktigste jobben gjorde jeg nok sammen med Berit, Iver, Anne Kirsten, Lasse og de andre barna i Skoganvarre. Dersom de lever, er kanskje noen av dem besteforeldre nå. Da har de fått ei ny spennende utfordring i livet.

Flere artikler fra Samisk skolehistorie 1