SámegilliiArtikkel i boka Samisk skolehistorie 1. Davvi Girji 2005.
Mens Hans Lindkjølen var rektor ved Den samiske
folkehøgskolen var han så ofte som mulig på vidda med
reindriftssamer. Her er han i lavvoen sammen med Marit
Kemi. |
Hans Lindkjølen er født i Eidskog i Hedmark i 1923. Han har
nordisk hovedfag, etnologi, pedagogikk og kristendomskunnskap. Han
har vært lærer og rektor ved Den samiske folkehøgskolen i Karasjok,
rektor ved Sameskolen i Troms, samt lærer, rådgiver og rektor i
grunnskolen i Drammen.
Med permisjon fra skolen hadde han statsstipend for å forske i eldre litteratur om Nordkalotten og dens folk. Hans Lindkjølen har publisert en rekke artikler og 15 bøker, flertallet av dem handler om samiske forhold. Blant dem er biografier over flere forkjempere for samisk kultur og tre bind om samene i litteraturen gjennom tidene: Nordisk saga, Nordkalotten og Urfolk i Nord. |
Før almueskolens tid omkring 1740 var det kirken som sto for all undervisning i hele Norge. Først i 1790 kom det påbud om bygdekommisjoner til å styre med skole- og fattigvesenet.
De første tilløp til skoleopplæring for almuen kom i gang på Nord-Møre og i Romsdal. Det var ildsjelen for folkeopplysning, Thomas von Westen, prest på Veøy i Romsdal, som fikk med seg seks andre prester i distriktene for å gjøre en innsats. De skrev til kongen i København og fortalte om almuens uvitenhet. Kongen reagerte positivt på henvendelsen, og de såkalte Syvstjerne-prestene ble foregangsmenn for leseopplæring. Hensikten var at folket selv skulle bli i stand til å lese bibelen, katekismen og andre gudelige bøker.
I 1759 sendte kongen ut en forordning om at barna skulle konfirmeres i 14-15-årsalderen og senest i 19-årsalderen. For å bli konfirmert måtte de kunne lese i bok. Det var det ikke alle fattigmannsbarn som hadde lært. Her dukker tragediene opp. Det gikk så langt at ungdom ble plassert i tukthus til de lærte å lese.
De som klarte å rømme under konfirmasjon, mistet sin sosiale status. Verst var det at de ikke fikk gifte seg. Ikke så få rømte til skogs og frøs ihjel. Det gjaldt særlig i fortvilelse over ikke å kunne gifte seg, når jentene oppdaget at de var gravide.
 
(Tegning: Josef Halse) |
Mye taler for at samene allerede før reformasjonen såvel fra russisk som fra svensk/finsk og norsk side var kjent med kristendommen, men at den på grunn av manglende skriftspråk var lite befestet og sterkt oppblandet med deres opprinnelige sjamanisme.
Det er blant samene, som blant en rekke andre folk, de kristne misjonærer som først utviklet et skriftspråk. Innføringen av samisk språk i undervisning og forkynnelse ga i Norge støtet til en kulturpolitisk strid, som har blusset opp med jevne mellomrom i nærmere 300 år.
Den samiske kirke- og skolehistorie er to sider av samme sak. Det var nemlig kirken som tok på seg å ordne undervisningen i Sameland. Dermed ble det også en oppgave for prester og misjonærer å utvikle skriftspråk og gi ut bøker på samisk. Den lutherske kirkens krav om at folk skulle lære Guds ord på sitt eget tungemål gjorde at misjonærer allerede på 1600-tallet prøvde å gjøre samisk til skriftspråk, og noe ble også trykt. [Den første boka på samisk ble trykt i Sverige i 1619. På norsk side ble det ikke trykt noe før i 1728.] Det ble allerede på den tiden gjort forsøk på å innføre skolegang blant samene i Norge.
I 1714 opprettet kong Fredrik IV Misjonskollegiet i København, og ga det i oppdrag å begynne misjonsarbeid blant samene i Finnmark. Dette ble satt i gang under Thomas von Westens ledelse. I 1716 opprettet han "Seminarium Skolasticum" i Trondheim, og det ble senteret for skolearbeidet blant samene. Thomas von Westen reiste flere ganger omkring i samiske områder for å sette i gang skoler og få bygget kirker. Han gikk inn for å skaffe samene ABC-bok og andre lærebøker på samisk. Hans medarbeidere oversatte flere bøker og deler av Bibelen, men bare Luthers Lille katekismus ble trykt i 1728 med dobbelt tekst på samisk/norsk. Biskop Peder Krogh var hele tiden uenig med Thomas von Westen i at samene skulle få opplæring i sitt morsmål.
I 1723 begynte Knud Leem å studere samisk, og i 1725 sendte Thomas von Westen han til Porsanger og Laksefjord som misjonær. I 1728 ble Leem utnevnt til sokneprest i Alten-Talvik. Helt fra starten av sin misjonsgjerning gikk Leem inn for å leve seg inn i samisk språk og tenkemåte. Han gikk i samiske klær og snakket til folket på deres morsmål.
Da von Westen døde i 1727, trummet biskop Krogh igjennom at alle samebarn skulle få sin opplæring på norsk /dansk, slik at de kunne bruke norske bøker og delta i gudstjenester sammen med nordmenn. Seminarium Skolasticum ble nedlagt, og misjonærene ble pålagt å undervise samene på norsk. Ikke alle fulgte dette påbudet. Noen fortsatte å følge von Westens linje.
Hadde samenes leseferdighet vært dårlig før, så ble den ikke bedre etter dette. Misjonærer og prester klaget sin nød og ba om at samisk igjen måtte få sin plass i opplysningsarbeidet.
I Øst-Finnmark var P. V. Deinboll prest og prost i 1816. Han tok opp arven etter Thomas von Westen og reiste rundt i sitt vidstrakte distrikt for å få satt i gang skoler. Men språkvanskene var hele tiden en hindring. I 1826 ble nødropene tatt til følge. Da ble den første offentlige lærerskole i Norge startet på Trondenes. Den tok særlig sikte på å utdanne samer og andre som ville arbeide i sameområdene i nord.
Under påtrykk av den finsk-karelske befolkning i syd-øst økte samenes antall sterkt i Finnmark i tiden 1567-1865, i følge J. A. Friis. I Sverige, Finland og Russland avtok antallet samer i samme periode. Begynnelsen av 1700-tallet var sterkt preget av krig mellom Finland og Russland. Det finske folk var da så utarmet at nærmest alle som kunne krype og gå flyktet til Finnmark eller Nord-Sverige.
Monopoltyranniet som bergenskjøpmennene øvet, gjennom privilegier de hadde fått av den danske regjering, reduserte den norske befolkning i Finnmark sterkt. I 1845 var det ved folketellingen nesten dobbelt så mange samer og kvener som det var nordmenn i Finnmark. Samisk og finsk var dagligspråket blant flertallet. Samebarna hadde derfor store problem med å forstå undervisningen som foregikk på norsk.
 |
N.V. Stockfleth gjorde en stor innsats for samisk språk, men som prest var han svært streng og etter Kautokeino-opprøret i 1852 var han blant dem som ivret for strenge straffer. |
8. april 1846 sendte Stockfleth en forestilling til kongen om at vordende prester burde lære samisk og finsk. Forslaget ble innstilt av Regjeringen 12. februar 1848, og vedtatt ved kgl.res. av 24. februar samme år. Stockfleth sto sjøl for undervisningen i disse språk ved universitetet i Christiania til J. A. Friis overtok i 1851.
Men Stockfleth hadde sine motstandere. Sokneprest Zetlitz var en av dem. Han hadde vært sokneprest i Kistrand prestegjeld fra 1836, et prestegjeld som omfattet nesten alle flyttsamer i Vest-Finnmark. Han så det som en naturlig utvikling at alle samer ville smelte sammen med nordmennene, og at man ikke måtte legge noen hindring i veien for denne utvikling.
Stockfleths argeste motstander blant de geistlige var prost Aars i Alten-Talvik. Som stortingsrepresentant for Finnmark i 1848 og 1851 sørget Aars for at de kongelige resolusjoner om språk- og undervisningssituasjonen fra 1851 og 1853 ikke kom til å gå så langt som Stockfleth og hans meningsfeller hadde ønsket. Prost Aars gikk dessuten kraftig ut mot den nylig vedtatte kongelige resolusjon av februar 1848, der det var vedtatt at det skulle tas hensyn til kunnskaper i samisk og kvensk ved utnevnelse av prester.
I årene 1841-1843 oppholdt Stockfleth seg lange perioder i Kautokeino. Som stedfortredende ordfører i sokneprest Zetlitz' fravær ledet han det første møtet i skolekommisjonen. Anders Bær gir i sine fortellinger et bilde av forholdet mellom embedsmennene og samene som ikke alltid går i Stockfleth's favør. Han kunne opptre på en så streng og autoritær måte at hans militære bakgrunn skinte alt for tydelig igjennom. Etter oppdrag fra biskop Juell i Tromsø reiste Stockfleth til Kautokeino i oktober 1851 og ble der til april 1852. Oppdraget gikk ut på å prøve å lede den læstadianske vekkelsesbevegelsen inn i gode baner. Om denne vinteren forteller han i sin "Dagbog over mine Missionsreiser i Finmarken".
 |
J. A. Friis utarbeida samisk grammatikk og ordbok og
oversatte mange religiøse skrifter til samisk. For et norsk
publikum er han nok mest kjent for romanen Laila. Her fra Beaivváš
Sámi Teahters forestilling i 2002. (Foto: Ola Røe / Beaivváš) |
I 1851 ble Friis midlertidig dosent og utgiver av samiske oversettelser. Det ble imidlertid hevdet at en lærestol i samisk var en "upassende videnskapelig Luxus". Først i 1874 ble Friis utnevnt til ordinær professor i samisk og kvensk med embedsmessig forpliktelse til å utføre oversettelsesarbeid. Friis la ned et betydelig arbeid i lappologien og utga både grammatikk, ordbok og "Lappiske Sprogprøver". Han behandlet også samenes gamle religion og oversatte samiske eventyr og folkesagn. En stor del av Friis' arbeidstid gikk med til å oversette religiøse skrifter til samisk. Med bistand av Lars J. Hætta, som også deltok i den fullstendige bibeloversettelse 1895, utarbeidet Friis i 1870 den første utgaven av den samiske salmeboken med tekster, alterbok og bønner. I sin artikkelproduksjon, først og fremst i Morgenbladet, reiste Friis en rekke kontroversielle spørsmål om samene og deres viktigste problemer. Ved offentlig å rette søkelyset mot åpenbar diskriminering av den samiske minoritet, åpnet han den debatt som siden i større eller mindre grad har pågått om det samiske språk og dets status.
Midt oppe i denne uforsonlige striden sto J. A. Friis. Han hevdet bl.a. at et fremmed språk gjør Guds ord dunkelt, og at betydningen av det har lett for å bli glemt. Det blir som med den sæd som falt på steingrunn. I en dagbok fra 1887 skriver han: "Jeg maa engang for alle for Nutid og Fremtid, ske hvad ske vil, nedlægge saadan Protest mod den Skoleinstruks som nu følges. Jeg vil have min Samvittighed fri, jeg vil ikke have Ansvaret for ikke at have protesteret."
Årsaken til biskopens syn på læstadianismen var de meldinger han mottok fra sokneprestene om de vansker de hadde med de gjenstridige læstadianske soknebarna. De ble betraktet som kirkens fiender og måtte bekjempes. Etter at biskopen selv fikk møte disse soknebarna, endret han fullstendig mening, og betraktet dem som kirkens viktigste støttespillere.
I kirkelige kretser og innen misjonsselskapene hadde motstanden mot fornorskningen sin rot i selve budskapet: Folk skulle få Guds ord på sitt eget språk. Det var i tråd med Martin Luthers intensjon.
I 1893 overtok Peter Bøckman bispestolen i Tromsø etter biskop Skaar. Han var helt på linje med sin forgjenger i kampen mot den hardhendte fornorskning i skolene for samer. Han gjorde flere energiske henstillinger til departementet om at barna måtte få kristendomsundervisningen på morsmålet.
Finnemisjonen ble også drevet i samme spor. I 1896 kom Bibelen på samisk, og dermed var en kjempeoppgave løst. Den andre hovedoppgaven var at Guds ord måtte bli forkynt på samisk for samene. Det var en stilltiende forutsetning i utgangspunktet at forkynnerne enten skulle være samer eller nordmenn som var vokst opp blant samene. Etter hvert kom likevel en større del av Finnemisjonens forkynnere sørfra. Norsk Finnemisjon ble ledet av et selvoppnevnt tre-mannsstyre. Mange reagerte mot det eneveldige styret, og mange lokale foreninger gikk over til Det norsk-lutherske Finnemisjonsforbund, som ble stiftet i 1910.
Emissær Paul Pedersen, som var knyttet til Trondhjems Indremisjonskrets, fikk stadig høre om de vanskelige skoleforholdene. Han tok opp saken med sitt misjonsselskap, og i 1910 ble Haviken skolehjem for lappebørn startet opp i leide lokaler. Da det arbeidet Trondhjems Indremisjonskrets hadde startet opp blant samene gikk over i Norsk Finnemisjon i 1911, fulgte Pedersen med, og Finnemisjonen overtok skolehjemmet i 1917. De kjøpte skolebygningen i 1924.
 |
Siste elevkullet ved sameskolen i Havika, før denne blei
nedlagt i 1951 (Kilde: Samenes Venn / Rogstad: Streiftog i Samenes saga) |
Det som skapte strid om Sameskolen i Havika, var skolens helt ut ikke-samiske lærer- og tjenerstab. Særlig elevene fra de indre og nordlige bygdene hadde tildels store vansker i begynnelsen, fordi de ikke forsto læreren. Finnemisjonen møtte til dels sterk kritikk for dette. Skolen ble av flere samiske kritikere sett på som en fornorskningsanstalt.
Krigen 1940-45 satte en stopper for skoledriften i Havika. Etterkrigstida innevarslet et nytt syn på samene. Den urett som okkupasjonsmakta demonstrerte som herrefolk, kastet nytt lys over nordmennene som herrefolk overfor minoritetsgruppa. Til tross for de innvendinger som reiste seg mot skolen, så ble den ved nedleggelsen i 1951 omtalt som et viktig sentrum både for elever og foreldre - et fellesanliggende som mange sørsamer samlet seg om.
I årene 1899-1902 redigerte han sammen med sokneprest Tandberg i Lebesby bladet "Sami Usteb". Bladet var på samisk og ble utgitt av Norsk Finnemisjon. Da Otterbech forlot Finnmark i 1902, ble Tandberg alene om redaksjonen til utgangen av 1903, og bladet opphørte, til stor sorg for samene. Tandberg forlot Finnmark året etter. På dette tidspunkt lyktes det ikke for Finnemisjonen å få ansatt en prest som forkynner i Finnmark, og lekmannen Bertrand M. Nilsen ble stående som eneste forkynner i Finnemisjonen. Styret var kommet til at læstadianske forkynnere var lite skikket til å bli sendt ut i en kirkelig gjerning.
Fra 1880-årene hadde de norske myndigheter gjort alt de kunne for å ta fra samene all bruk av deres eget språk i skolen. De lærere som benyttet norsk, fikk høyere lønn enn de som for sin samvittighets skyld tillot seg å bruke samisk. Otterbech brukte sterke ord mot dette, og en gang skrev han: - Tvangssystemet er gjennomført med en hardhjertet konsekvens. Man kan ikke tenke på det uten at den dypeste harme kommer opp i en. De første ti-årene av 1900-tallet ble fornorskningslinjen i skolen fulgt mer konsekvent enn noen gang før. Vulgær-darwinistiske idéer ga også ringeakten for andre raser et skinn av vitenskapelig alibi.
For å gjøre noe konkret med språksituasjonen foreslo Otterbech i 1911 at Finnemisjonen måtte sette i gang en ungdomsskole i Karasjok. I mange år var han redaktør av "Lappenes Venn", og i boken "Kulturverdier hos Norges finner", skrev han viktige ting om kirkens rolle blant samene. På et møte i Bergen i 1910 ble fire finnemisjonsforeninger slått sammen til Det norsk-lutherske Finnemisjonsforbund, populært kalt Finneforbundet. Jens Otterbech ble valgt til formann i hovedstyret. Han møtte sterk kritikk for at han hadde stiftet en ny landsorganisasjon. Han forsvarte seg med at Finneforbundet skulle være noe mer enn Indremisjonsselskapet, som hadde et norskpreget opplegg i Finnmark. På spørsmål hvorfor ikke Finneforbundet kunne slutte seg til Norsk Finnemisjon, svarte Otterbech at styret for Norsk Finnemisjon ikke ville gå med på de krav som ble stilt til et demokratisk selskap. Dessuten la den seg opp kapital av innsamlede midler, istedet for å bruke pengene straks i kampen for samenes sak.
Ikke lenge etter at Finneforbundet var stiftet, imøtekom Norsk Finnemisjon alle de krav som tidligere var stilt. Etter lange forhandlinger ble de to selskapene slått sammen til Norges Finnemisjonsselskap i 1925. De to bladene "Lappenes venn" og "Norsk Finnemisjons Blad" ble slått sammen til "Samenes Venn". Finneforbundet hadde på forhånd gjort henvendelse til Norsk Finnemisjon om de ville gå inn for opprettelse av en kristelig ungdomsskole for samer dersom det ble sammenslåing.
Sammen med lærer Johannes Hidle ga Otterbech i 1917 ut boken "Fornorskningen i Finmarken". I 1918 fikk Otterbech de fleste stemmene ved bispevalget til Nord-Norge, men på grunn av sitt passifistiske standpunkt til militærvesenet, ble han ikke utnevnt. I 1919 søkte han avskjed som prest og ble generalsekretær i Finnemisjonsforbundet. Her fortsatte han kampen mot fornorskningspresset, og fra dødsleiet i 1921 rettet han en sterk appell til Finnemisjonen om å reise en samisk ungdomsskole.
Både som prest og senere misjonsleder gikk Otterbech inn for et broderlig samarbeid med læstadianerne. Han ga alltid uttrykk for den store betydning læstadianismen hadde. Etter sammenslåingen fattet styret vedtak som direkte hindret et samarbeid med læstadianerne. På generalforsamlingen i 1945 fikk Adolf Steen satt en stopper for dette, og siden har igjen Samemisjonen satsa på samarbeid.
 |
Samemisjonssamling på Šuoššjávri, mellom Karasjok og
Kautokeino (Foto: Hans Lindkjølen) |
Det lyder nesten som et eventyr når de gamle forteller om de første skoleår. Elevene kom til fots, i elvebåt eller med hesteskyss. Skolelokalene var små og primitive, og lå spredt med opp til en kilometers avstand. Noen på den ene og noen på den andre siden av elva. Vasskjøring og vedsaging hørte med til dagsprogrammet. Vinterstid gikk formingslærer Olav Sunnseth flere kilometer hver morgen mellom de spredte husene og nørte opp i svartovnene. Sommeren 1938 ble det vedtatt å bygge egne lokaler. Arbeidet ble satt i gang, men våren 1940 satte krigen en stopper for arbeidet, og skolen ble stengt. Først i 1947 ble byggearbeidet ved Den samiske ungdomsskolen i Karasjok gjenopptatt. Nå begynte kampen for godkjenning av skolen. Samordningsnemnda for skoleverket uttalte i 1948: - Det må bli ein skule reist og kontrollert av statsmaktene.
Skoledirektør Lyder Aarseth gikk sterkt inn for at Finnemisjonen skulle få bygge og drive skolen. Han skrev: - Skolen imøtekommer, som det første nyreiste skolebygg i Finnmark etter krigen, et skrikende behov for undervisning i de samiske distrikter.
I 1949 ble skolen åpnet med 30 elever, og Roald Svarstad som rektor. Året etter godkjente departementet skolens plan og bygninger, og ga den statstilskott etter gjeldende regler. Fra 1950 overtok pastor Thor With som rektor. Det nye skoleanlegget ble innviet i 1951. Skoleplanene for de første årene viser klart skolens doble hensikt. Det skulle være en kristelig ungdomsskole med den fagkrets som var vanlig på den tid, men samtidig en skole der de samiske disipliner fikk sin plass. Hele tida hadde Den samiske ungdomsskole / folkehøgskole samisk språk, samisk kulturhistorie, lue- og koftesøm, båndveving, horn- og beinsløyd i sine fagplaner. Skolen arbeidet aktivt for å bevisstgjøre de unge om det de eide i den samiske kulturarv.
 |
Den samiske folkehøgskolen i Karasjok hadde stor betydning
for samisk ungdom. Her er noen elevarbeider på
utstilling. (Foto: Hans Lindkjølen) |
Forkjemperen for samisk språk og kultur, Odd Mathis Hætta, sier blant annet om sitt skoleår ved Den samiske ungdomsskole i Karasjok: - I samisk manglet vi høvelige lærebøker og litteratur. Ingen av oss i klassen hadde hatt undervisning i samisk, men vi hadde derimot gjennom en mekanisk form fått terpet inn norske ordklasser, substantivformer, verbbøyninger og mye annet. Folkeskoleundervisningen vi hadde fått, hadde liten overføringsverdi til undervisning i samisk ved DSU. At vi likevel fikk et godt grunnlag for videre skolegang, såvel i matematikk og samisk som i de andre fagene, viser det faktum at flere av oss tok videre utdanning etter å ha sittet under frøken Kathrine Johnsens kateter. De fleste elever kom fra Finnmark. Men alle områder i landet med samisk bosetting var representert.
Paul Ryan var på den tiden rektor ved DSU. Han har i et notat gitt en forklaring på dette fenomenet. En far ba om at hans sønn måtte slippe samisk som fag. Da ønsket ikke ble imøtekommet, falt denne bitre bemerkning: - Dere norske har alltid bestemt over oss samer. Og når vi nå fremmer krav, så nekter dere å ta oss alvorlig, med den begrunnelse at vi ikke forstår vårt eget beste.
Skolen ønsket i denne perioden å være en vekker. I psykologiundervisningen ble det lagt vekt på personlighetsutvikling. Det å våge å være seg selv, ha tro på eget verd som menneske, utvikle frihet og selvstendighet var temaer som ble fulgt opp i kulturhistorieundervisningen. Skolens oppgave ble å bevisstgjøre de unge - hjelpe dem til et møte med seg selv. I stedet for å ha en følelse av underlegenhet burde de være stolte av sine fedre og mødre, som ikke hadde bukket under til tross for en vanskelig tilværelse. Svært mange har benyttet skolen som et springbrett for videre utdanning. Skolen skiftet navn fra Den samiske ungdomskole til Den samiske folkehøgskole i 1964.
Reindrifts-kvinnen Ellen Marie Anti (Rávdul-Elle) hadde følt fattigdommens svøpe på kroppen fra barnsben av. Hun er et godt eksempel på språkforvirringen i mellomkrigstida. Da hun kom til skoleinternatet på Smørstad i Lakselv i 1922, visste hun ikke at det fantes mer enn ett språk. Hun var født og oppvokst på fjellet og hadde aldri før vært nede i bygda. Nå ble hun plassert sammen med barn som snakket bare norsk, noen som snakket bare finsk og noen som snakket bare samisk, slik hun selv gjorde. Hennes mor, som var analfabet, snakket både samisk og finsk, så det finske tok hun relativt raskt, men av norsk forsto hun ikke et ord. Klasseforstanderen var en ung sørlending, som snakket bare norsk. Skoleåret var seks uker før jul og seks uker etter jul. I løpet av det tredje skoleåret begynte Ellen Marie å snappe opp en del av det læreren sa. Da hun sluttet på skolen, snakket hun tre språk flytende.
I 1930, da Ellen Marie var 16 år og begynte i konfirmantskole hos sokneprest Alf Wiig i Karasjok, hadde hun aldri sett en samisk bok - kunne bare lese norsk. Hos Wiig foregikk all undervisning på samisk. Da hun ikke kunne lese samisk, fikk hun låne norske bøker av Wiig. På egen hånd lærte hun seg senere å lese samisk. Prestefruen, Margarethe Wiig, som satt midt oppe i språkforvirringen, laget med sine egne illustrasjoner den samiske ABC-boken, som ble til stor nytte i den samiske opplæringen.
Når hun ble spurt om å være med i forskjellige styrer og råd, svarte Ellen Marie alltid ja. Hun ønsket å delta i arbeidet for å skape et mer menneskevennlig samfunn. Slik ble hun sittende i styret for Norges samemisjon og i styret for Den samiske folkehøgskole i mange år. Hennes argument var: - Ungdommens utdanning og framtid har ligget meg sterkt på hjertet. Jeg ville gjerne de skulle få del i det jeg sjøl har gått glipp av. I min tid som teorilærer ved Den samiske folkehøgskole i 1960-årene ga jeg en gang følgende stiloppgave: "Vansker og problemer jeg har møtt i min skoletid".
En av mine framgangsrike elever skrev bl.a. følgende: "-For oss samer er det språkvansker som er det verste, iallfall har det vært slik for meg. Fra den første dagen en starter på skolen må en begynne å lære et "fremmed" språk, nemlig norsk. Det høres vel litt rart ut når jeg sier at norsk er et fremmed språk, men det var det for oss som begynte på skolen for 12 år siden. Vi hadde bare snakket samisk hjemme, og ellers også når vi var sammen med andre barn. Vi kunne rett og slett ikke ett eneste norsk ord da vi begynte på skolen. Etter et par års skolegang lærte jeg jo en del norsk, men langt fra så mye at jeg kunne snakke skikkelig. Samisk ble bannlyst i tredje klasse. Etter den tid hadde en etter reglementet ikke lov å snakke samisk i timene. Kunne en ikke besvare på norsk det en ble spurt om, fikk en mye skjenn for at en ikke hadde lest skikkelig på leksene. Prøvde en å svare på samisk, fikk en dette svaret: Det er vel nå klart at vi snakker norsk på skolen.
Når jeg hadde fått terpa inn norsken hele timen, kom jeg ut i friminuttene og prata samisk. I internatet snakka vi også samisk, og selvsagt når jeg kom hjem. Hva annet førte det til enn at jeg begynte å blande sammen to helt ulike språk. Til slutt torde jeg ikke si noe for ikke å dumme meg ut. Ennå kan jeg kjenne denne redselen, men mer sjelden nå. ... Alt det som har med norsk å gjøre, har jeg gruet meg for og hatet hele mitt liv - og kommer kanskje til å fortsette med det. ..."
En annen gang ga jeg følgende stiloppgave: "Fedrearven - en byrde eller ballast for livet". Samme elev skrev da blant mye annet: "... Språket er nok det viktigste et folk kan arve etter forfedrene. Det samiske språket er viktig for oss som vil være samer. De som prøver å benekte sin samiske herkomst, river ned, tråkker på og ødelegger det forfedrene har gitt dem. Dette er direkte synd mot det fjerde bud. ... fedrearven vil nok heller være en ballast for livet enn en byrde, bare vi vil være oss selv, og bare vi er villige til å føre fedrearven videre."
Etter femti års drift ble Den samiske folkehøgskolen lagt ned i 1985. De siste ti årene var på mange måter preget av usikkerhet. Samisk ungdom søkte ikke lenger skolen i tilstrekkelig antall. Utdanningsbehovet var etter hvert dekket av den offentlige skolen, selv om fag som duodji fortsatt lå etter. Diskusjonen om samisk språk og kultur ble stadig heftigere utover i 1960-årene. Striden ble av noen karakterisert som språklig borgerkrig i Karasjok, og gikk i stor grad etter de politiske partigrenser. Det dreide seg kort og godt om det samiske språks livsrett i skolen og i dagliglivet. I denne striden ble Den samiske folkehøgskolen med sin overvekt på norske lærekrefter stående i skuddlinjen fra yngre samer, som kunne uttrykke seg slik: - I hundre år har finnemisjonen fulgt oss samer fra vugge til grav. Nå må det bli slutt på dette overformynderiet.
Mange av de eldre var imidlertid positive til skolen, som hadde gitt dem en start i livet, og bl.a. etter oppmuntring av disse, ble skolen startet opp igjen. Men elevtilgangen var så svak at driften etter noen få år igjen måtte innstilles.
Ved nedleggelsen sa tidligere rektor ved skolen, Thor With, bl.a.: - Etter 50 års tjeneste for samisk ungdom er ikke lengere Den samiske folkehøgskolen et tilbud. Den har gjort sin tjeneste - en meget viktig tjeneste. Helt fra første året den kom i gang har denne skolen måttet kjempe for sin eksistens. Den måtte først av alt vinne tillit blant samisk ungdom, og den gjorde det. Den måtte også kjempe for sin plass hos myndighetene og hos de misjonskritiske skeptikerne.
I et intervju sa en gang en tidligere elev ved Den samiske Folkehøgskolen: - Her var det godt å være. Her ble jeg klar over hvem jeg selv var. Her fikk jeg mot til å se framover, og tro til å se oppover.
 |
Samisk gudstjeneste i Akershus slottskapell. (Foto: Hans Lindkjølen) |