SámegilliiArtikkel i boka Samisk skolehistorie 1. Davvi Girji 2005.
Anne Kirsten Østby |
Anne Kirsten Østby (Soffá Per Jovnna Anne Kirste), født i Anarjokdalen i Karasjok i 1943, har arbeidet ved internatet i Karasjok i mange år, og senere på Den samiske folkehøgskolen og som kantineleder ved Karasjok ungdomsskole. Sist på 1990-tallet intervjuet tidligere NRK-journalist Ingjerd Tjelle tidligere elever og ansatte ved internater i Finnmark. Fortellingene til elevene ble trykt i boka Bortsendt og internert. Møter med internatbarn (Polar forlag 2000), men intervjuene med tidligere internatansatte har ikke blitt trykt tidligere. Vi har fått lov til å trykke Ingjerd Tjelles intervju med Anne Kirsten Østby. |
Selv om de to siste internatene i Finnmark ble lagt ned sommeren 1999, eksisterer det fortsatt et internat i Anne Kirsten Østbys hode. Hun sier nemlig "Internatet, vær så god" når du ringer henne på arbeidsplassen som er kantina på skolen i Karasjok. Hun kan også si "internatet" når folk ringer hjem til henne. Internatlivet har fulgt henne så lenge at det er vanskelig å bare kutte forbindelsen. Det gjør nemlig noe med et menneske å ha vært elev og jobbet på et internat gjennom et helt liv - det må bli noen etterslengere av sånt.
Det begynte for vel 50 år siden. Den sju år gamle samejenta fra Anarjokdalen måtte sendes til internatet i Karasjok. Som så mange andre samisktalende barn forstod hun lite eller ingenting av det som skjedde i klasserommet.
-Jeg husker merkelig nok ingenting fra klasserommet og hva som skjedde i timene. Vanligvis har jeg ikke problemer med husken, men akkurat der er jeg blank. Og i ettertid har jeg funnet ut at det må skyldes at jeg ikke skjønte noe av det som foregikk der. Det må ha vært en avgrunn mellom oss elevene og de norske lærerne.
 |
Jenter på Grensen skole. Fra venstre: Marie Anna Krokmo
(Anti), Ellen Ingrid Ulvenes, Ingrid Moeng (Boine), Berit Anne Anti
(Laiti), Marit Boine (Østby), Anne Kirsten Boine (Østby), Sigrid
Lund (Boine). (Foto utlånt av Anne K. Østby) |
Et lyspunkt finnes likevel midt i hukommelsestapet - i 5.klasse fikk Anne Kirstens klasse en lærer som kunne samisk.
-Vi var lykkelige fordi vi kunne kommunisere. Klassen livnet opp og noen torde å tøffe seg mer fordi man ble mer trygg på seg selv, sier Anne Kirsten som gikk til og med 5.klasse i Karasjok, mens hun tilbrakte 6. - 8.klasse på Grensen internatskole.
Minnene herfra dreier seg blant annet om en omreisende tryllekunster som hadde forestilling i internatkjelleren og en vaktmester og kjæresten hans som gjorde inntrykk. Dessuten var rommene stengt hele dagen, så fantasien på hva de skulle bruke fritida til hadde fritt spillerom. Leker fantes ikke, bortsett fra lærerungenes, som man tjuvlånte av og til.
Når det gjaldt maten, så husker Anne Kirsten best grøten som lå i sukkerlake og bød seg fram, og havresuppa kokt på vann. Hun vrir ansiktet i grimaser når hun forteller om det - matstellet er ikke bestandig noe hun minnes med glede. Kanskje var det den fæle havresuppa som gjorde at hun senere ble husmor-assistent, husmor og kjøkkensjef på internat?
Konfirmasjon i Karasjok 1958. |
- Det ble dekket med hvit duk og disket skikkelig opp for lærerne. De fikk bestandig den beste maten, og gjerne noe ekstra i forhold til elevene, forteller Anne Kirsten, og legger til at de fire årene på Grensen internat var fine og inneholdt mye samvær med ungene.
- Vi som jobbet ved internatet slo mye ball og spilte yatzy sammen med elevene, og de var også mye på besøk på rommene våre.
 
|
- Det ble mye mer kontakt med ungene. De var veldig ofte inne på kjøkkenet, og vi hadde mer tid til dem. Matbudsjettet var dessuten mye mer romslig enn tidligere, og det merket man jo selvfølgelig på utvalget av mat.
- Jeg så at det var flere som hadde det tungt. Ikke alle taklet å bo borte fra foreldrene. De var kanskje beskjedne og fant seg ikke til rette. Jeg har derfor måttet trøste utrøstelige unger, og noen ganger har jeg selv hatt lyst til å grine med dem.
Anne Kirsten er ikke tvil om at det har jobbet mange personer ved internatene i Finnmark som aldri skulle vært der. Hun mener de rett og slett ikke passet inn i systemet og brydde seg for lite om ungene.
- Å gjøre forskjell på elevene utfra om man likte dem eller ikke, eller på bakgrunn av hvilken posisjon foreldrene hadde, var også vanlig. Jeg husker spesielt en episode som skar i hjertet mitt, og som sier litt om at det også var en del lærere som ikke burde jobbet ved skolene. En morgen på gårdsplassen så jeg en elev som klamret seg til låret på en lærer. Jeg vet ikke bakgrunn for at dette skjedde, men jeg så bare at læreren reiv jenta løs fra låret og kastet henne bortover uten å si et ord. Lærere som løste problemer på denne måten burde vel kanskje ikke vært der, undrer Anne Kirsten.
 |
På kjøkkenet på internatet har Anne Kirsten jobba i mange
år. (Tegning av Inger Seierstad, fra Boahtte-áigge-bárdni ja Liisá) |
- Det var dårlig med mat og penger i mange hjem, og det ble derfor kjærkomment for en god del foreldre å kunne sende ungene av gårde på internat noen uker. Skal jeg svare på om internatlivet har vært et gode for meg, så vil jeg svare ja. Jeg har hatt en fin arbeidsplass med et godt arbeidsmiljø.
Anne Kirsten legger ikke skjul på at det var vemodig da det sommeren 1999 var slutt for de to siste internatene i Karasjok og Kautokeino. En epoke var over, og usikkerheten over framtida bredte seg blant Anne Kirsten og de andre ansatte ved internatet i Karasjok. Men hun fikk raskt jobb ved den Samiske Folkehøyskolen i Karasjok. Likevel sa hun sa opp etter kort tid på grunn av usikkerheten knyttet til skolens framtid. Ungdomsskolen i bygda ville imidlertid ha henne tilbake som kantineleder på skolen, og dermed var ringen på en måte sluttet. Nå er hun tilbake ved det gamle internatet, og kan på nytt gjøre det hun er best på - nemlig servere mat til barn. Nå er det imidlertid til barn som slipper internattilværelsen.