Sámegillii

Artikkel i boka Samisk skolehistorie 1. Davvi Girji 2005.

Sigrunn Rønbeck:

Tilbakeblikk fra Karasjok Arbeiderpartis virke 1934-83

Sigrunn Rønbeck, Tromsø 2002
(Foto: Svein Lund)

 Sigrunn Myreng blei født i 1910 i Finnkongkeila, et fiskevær ytterst i Tanafjorden som nå er avfolka. I 1934 gifta hun seg med Hans Rønbeck, som var født i Hammerfest 1912. De flytta til Karasjok, der de bygde opp et småbruk gjennom nyrydning. Seinere fikk Hans Rønbeck forskjellige kommunale stillinger i Karasjok kommune, og også politiske verv i kommunen. Ekteparet Rønbeck var aktive i Arbeiderpartiet, og Hans Rønbeck var formann i lokallaget fra 1934. Hans Rønbeck spilte en sentral rolle i kampen om Samekomiteens innstilling og blei kjent som en av de fremste motstanderne av å innføre samisk i skolen. Hans og Sigrunn Rønbeck flytta til Tromsø i 1983. Hans døde i 1994, men Sigrunn bor fortsatt i Tromsø, og hun har til det siste vært aktiv med å skrive avisinnlegg. Vi har fått lov å gjengi et foredrag som hun holdt for Karasjok bygdelag i Oslo i 1996. Vi takker også Sigrunn Rønbeck for at vi har fått kopiere og bruke noen dokumenter fra hennes rikholdige arkiv.

Kjære venner!

Da jeg første gang fikk høre om Karasjok bygdelag av vår datter Ingbjørg og våre nå avdøde venner, Ingrid og Georg Næss, ble jeg like glad og begeistret som dem, og min glede er enda større nå, etter at jeg har møtt dere. Jeg føler virkelig at jeg er kommet blant venner, for mange av dere er barn av våre beste venner. Hensikten med mitt innlegg her er å fortelle om deres foreldres og slekts innsats gjennom en lang epoke i samenes liv, gjennom nesten 50 års innsats i det politiske liv som min mann og jeg har deltatt i sammen med deres foreldre.

Som dere vet, så var det i de harde 20-30-årene stor arbeidsledighet i hele landet. Det var ikke studielån å få for de ungdommene som ville ha utdannelse. Heller ikke arbeid å få for en stor del av landets ungdom. Det har dere selv også fått føle på kroppen.

Her må jeg få komme med noen ord om vår tilknytning til Karasjok. Da min mann, Hans Rønbeck, etter endt landbruksskole og 2 måneders militær kontorplikt på Altagård, fant ut at han ville begynne med bureising og småbruk i Karasjok i 1932, søkte han om 40 mål og startet samme høst med nyrydding av de første 10 målene. Vinteren 1933-34 var Hans i Oslo og gjorde seg ferdig med 6 måneders handelsskole. Da vi som nygifte, høsten -34, flyttet til Karasjok, hadde Hans ryddet og dyrket 15 mål jord, hugget og kjørt fram tømmer til fjøs og støpt gjødselkjeller, mens erfarne tømrere hadde satt opp fjøs til 4 kyr, og stall til 1 hest, mens for til ku og hest var innhøstet. Vi bodde i Hans's foreldres sommerhytte over vinteren, til han hadde hugget og kjørt fram tømmeret til huset som blei sagd og tømret opp om sommeren. Slik fikk vi vår første tilknytning til våre naboer av Karasjokbefolkningen.

Veien fra Lakselv var sommeren 1934 kommet fram til Karasjok, og vi møtte en fager og idyllisk bygd i strålende høstsol. Vi var unge og friske, 22 og 24 år gamle, og vi gledet oss til å ta fatt med godt mot og sterke never. Karasjok, som inntil da hadde ligget i fredelig isolasjon, hadde nå fått fast bussrute med brødrene Isaksens busselskap.

I Karasjok besto befolkningen hovedsakelig av samer, mens en liten gruppe norske bodde på sjølve kirkestedet. De besto av sogneprest og lensmann, distriktslege, fem lærere, tre kjøpmenn, poståpner og telefonbestyrer, samt skogforvalter. Dengang var det stor forskjell mellom embetsmenn, lærerne, kjøpmennene og andre norske, mot småbrukerne og flyttsamene, slik det også var i andre deler av landet mot arbeiderklassen.

Når jeg tenker tilbake på den tiden, kan jeg jo undres litt over at vi møtte slik vennlighet og tillit blandt den samiske befolkning, men etter litt omtanke er jeg senere kommet til at de følte en tilknytning til oss, fordi vi var en av dem, som småbrukere, med samme vilkår og samme interesse som dem.

Karasjokfolket som lenge hadde vært isolert fra omverdenen, på grunn av manglende veikommunikasjon, hadde dog vært så framsynt at de hadde stiftet Karasjok arbeiderparti allerede omkring 1920, og i 1926 hadde de sin første og eneste streik, for å prøve å oppnå noen ører mer pr. kilo frosset reinkjøtt, som de kjørte for handelsmennene ned til Billefjord om vinteren i allslags vær på ubrøytet hestekjørevei, med 300 kilos lass kjøtt ned og retur 300 kg mel og andre varer tilbake.

En tur tok ca. 4 dager og de fikk 40 kr. for turen, 10 kr dagen for hest og mann, kontanter som kom godt med. I storm og 30-40 graders kulde langs den barske Porsangerfjorden var det ofte en hard og slitsom jobb, fortalte Hans senere.

I valgåret 1934 meldte Karasjok arbeiderparti seg inn i Det norske arbeiderparti. De hadde inntil da stått utenfor selve moderpartiet.

Nå begynte Karasjokfolket å få tillit til framtida, og med den nye veiforbindelsen, og nærmere kontakt med kystfolket, forsto de at det var viktig å lære det norske språket bedre. I 1937, da lærer Løining sa opp stillingen som herredskasserer, ble Rønbeck ansatt, og fungerte i 2 år, da han ble ansatt på den nyopprettede stilling i Finnmark fylkesforsyning, hvor han avanserte til fullmektig og etter krigen sjef. I 1947 kom vi tilbake til Karasjok, hvor Rønbeck ble ansatt som kontorsjef og ligningssjef.

Overskrift i "Finnmark Tidende", Vadsø den 9/11-49: "Samene i Karasjok krever samme språklige opplæring for sine barn som de norske."

I november 1949 ble det holdt et skolestyremøte i Karasjok hvor det ble behandlet et skriv fra Samordningsnemnda for skoleverket, hvor de forelegger spørsmålet om den språklige opplæring, uten at dens flertall dog har tatt noen endelig stilling til dette.

Samordningsnemndas skriv var oversendt av skoledirektøren i Finnmark, som hadde antydet opprettet særskilte klasser for samiske barn ved folkeskolen i de språkblandede distrikter. Etter dette ville man i Karasjok fått to linjer ved folkeskolen, en for samebarn og en for de norske. Som rimelig kan være, vakte saken under behandlingen i skolestyret en stor og inngående debatt. Skolestyret uttalte seg mot en oppdeling av skolen i to linjer, med følgende motivering:
"For å skape grunnlaget for den fastboende samiske befolknings økonomi, ønsker vi for denne en undervisning med fullstendig språklig fornorskning som endelig mål. Skille mellom samiske og norske barn vil være meget uheldig, og den nåværende samskole må derfor opprettholdes, i det denne bidrar til å skape den forståelse og samkjensle som er nødvendig for en heldig utvikling." (Vedtaket er ført i pennen av daværende skoleinspektør Meløy.)

I forbindelse med språkspørsmålet og den språklige opplæring i skolen, gjør det seg her gjeldende to helt motsatte syn og oppfatninger. Medlemmet av Samordningsnemnda fra Finnmark, Per Fokstad, Tana, og skoledirektøren holder på en språklig deling i skolen i de språkblandede distrikter. Karasjok skolestyre holder på samskolen med fornorskning som endelig mål. (Skoledirektør da var Aarseth.)

Skolestyrets vedtak vakte stor interesse ute blandt folket, og da radiomelding den 16/6-53 kom til bygda, om opprettelse av et "Samisk Råd", spisset folk ørene og sa: "Hva skal dette bety? Vi har jo vårt eget folkevalgte formannskap og kommunestyre, som hovedsakelig bestå av samer, samt fylkesting og storting som vi selv har vært med på å velge. Vi har ikke bruk for et sameråd." "Karasjok arbeiderparti har i mere enn 20 år vært det eneste organ som har tatt de samiske spørsmål opp til drøftelse med oss som saken gjelder, nemlig vår egen samiske befolkning." Resultatet ble at "Samisk Råd" ble oppnemnt uten at samene ble tatt med på råd om sin egen skjebne.

Da konstituert fylkesmann Dag Tønder, etter drøftelse med Per Fokstad, Tana, kom med forslag om å opprette en Samekomite, ble "Komiteen til å utrede samespørsmål" oppnemnt den 3. august 1956, av Kirke- og Undervisningsdepartementet. Det blei oppnevnt 8 personer, hvorav 1 fra Karasjok og 1 fra Kautokeino; Lind Meløy og Arvid Dahl. Begge norske.

Lydolf Lind Meløy var i mange år en motpol til Hans Rønbeck i skolestriden i Karasjok. Her er han som skoledirektør på inspeksjon på skolen i Skoganvarre i 1969.
(Foto: Richard Bergh)

Ingen samer fra angjeldende distrikter ble funnet verdige til å ivareta sine egne interesser. Hans Rønbeck ble spurt av Tønder om å være med i Samekomiteen, men han nektet å gå mot samenes eget ønske.

Var det noe rart at folk ble opprørte? Nå hadde de fått nok! Nå gikk det budstikke fra mann til mann! Her må noe gjøres! Og i all hemmelighet ble det innkalt til et massemøte på Samfundshuset i Karasjok den 9. april 1960, nøiaktig 20 år etter Norges skjebnedag, den 9. april 1940. Det møtte fram 89 personer, og en resolusjon til Den Norske Regjering ble utformet og sendt avgårde. Samme kveld kom ligningsfullmektig Hartvig Norvang hjem til oss og fortalte om møtet og beslutningen. Rønbeck sa da: "Det var synd at jeg ikke fikk vite om møtet. Jeg ville så gjerne ha vært der og hørt på dere." "Nei", svarte Hartvig, "Du skulle ikke vite om det, for da hadde du fått skylda. Dette er vårt verk og lensmannsfullmektig Thorleif Balto og jeg har utformet det, og det er undertegnet av 7 vitterlighetsvitner."

Her følger resolusjonen:

9. april 1960
Resolusjon til Den Norske Regjering

Ovenstående resolusjon er vedtatt på massemøte av samer på Samfundshuset i Karasjok 9. april 1960, av de 89 stemte 87 for resolusjonen. Til å undertegne resolusjonen ble valgt Per Lyngstad, Samuel J.A. Balto, Anna Norli, Inga Berit Rasmussen, Johannes Grønli, Berit J. Anti, Ravna P. Sara.

Etter at resolusjonen fra massemøtet i Karasjok var mottatt av den norske Regjering, kom Kirke- og undervisningsminister statsråd Helge Sivertsen oppover til Karasjok i mars 1961, for å møte Karasjok arbeiderparti og skolemyndighetene.

Det hadde vakt stor røre i departementet da resolusjonen kom, og de ville nå ha grei beskjed fra folket i Karasjok om deres mening. Før møtet på Samfundshuset om kvelden, var Helge Sivertsen hjemme hos oss, sammen med styret i Arbeiderpartiet og Arbeiderpartiets kvinnelag, samt AUF, og situasjonen ble drøftet ved kaffebordet.

Om kvelden på Samfundshuset var det møtt fram 209 personer. Fra Vadsø kom daværende skoledirektør Gjermundsen, Samekonsulent Hans Henriksen og fra sameradioen Kathrine Johnsen. Kirke- og undervisningsdepartementets "Innstilling fra komiteen til å utrede samespørsmål" oppnemnt 3. august 1956, ble drøftet grundig. Statsråden redegjorde for årsaken til sitt besøk her oppe, og mange hadde ordet, både formannen i Arbeiderpartiet, skoledirektøren og mange andre, deriblandt småbruker Hans Henry Balto, som hadde et harmdirrende og dyptfølt innlegg, som resulterte i at da Samekonsulenten tok ordet, ble han møtt med en dempet unison tramp fra samenes myke fottøy, skallene, som brukes om vinteren. Det var en stille demonstrasjon fra et folk som aldri hadde demonstrert før, og vi forsto også at dette var planlagt på forhånd. Min mann, Hans Rønbeck, og jeg ble like overrasket som statsråden og Helge Sivertsen utbrøt høit: "Dette er ikke en manns verk." Han siktet, som alle forsto, til Hans Rønbeck, som alltid ble beskyldt for å dirigere samene av motstanderne. Sannheten var at samene hadde selv valgt Hans til å gå i bresjen for dem, fordi de mente han, som rimelig var, behersket norsk best, og kunne forme skriftlige norske vedtak bedre enn dem. Dette møtet dannet grunnlaget for Stortingets senere standpunkt.

Dagen etter var statsråden på skolen og hadde samtaler med skolemyndighetene, og om kvelden var han gjest hjemme hos lensmannsfullmektig Thorleif Balto og frue Karen Marie sammen med partifeller, til ekte Karasjok-kost; kokt reinkjøtt med buljong. Han dro neste dag til Tana, som var den første kommune i landet hvor det ble innført 9 årig skole. Deretter kom Karasjok. Den 9-årige skolen ble et vendepunkt for barna. Nå fikk de mulighet til å få undervisning på realskolenivå. Skoleinspektør ble ansatt i 1948. Senere undervisningsleder og mange andre lærere.

I et senere takkebrev for hyggelig opphold i Karasjok, skriver Helge Sivertsen:
"Jeg synes jeg fikk adskillig bedre bakgrunn for å vurdere de spørsmål som gjelder utdanning for Finnmarks ungdom, etter å ha vært i Karasjok. På meg virker det som det er en sosial revolusjon som er i ferd med å fullbyrdes, ikke minst i kommunene i Indre Finnmark." Sivertsern skriver videre: "Etter at jeg var reist fra Karasjok, hadde jeg en opplevelse i Seida ved den linjedelte ungdomsskolen, der jeg var til stede ved en elevfest og hadde samtaler med elevrådet. Det virket som om disse ungdommene som nå fikk sin 9-årige utdanning, kjente det som om sundene åpnet seg, og at de sto i vårt samfunn, minst på lik linje med andre. Mange vil selvfølgelig finne sitt yrke og sin arbeidsplass i egen kommune og i egen landsdel. Andre vil komme til å søke ut og de vil uten tvil med sin bakgrunn komme til å gjøre seg godt gjeldende, hvor de enn kommer. Det kan være et aktivum å ha hatt en oppvekst i et noe hardere klima, med tilvenning til påkjenninger som ikke andre får." Dette skrev statsråd Helge Sivertsen etter sitt besøk i Finnmark.

Karasjok kommunestyre har 22. desember 1961 gitt Resolusjonen sin tilslutning med 8 mot 7 stemmer. Kommunestyret forkaster samekomiteens innstilling og henstiller at tiltak som tidligere er reist eller anbefalt av de kommunale organer blir gjennomført. Formannskapets flertall hadde foreslått for kommunestyret å gi en uttalelse som i det vesentlige sluttet seg til Samekomiteens innstilling. Karasjok Flyttsamers Lokalforening sa seg enig med formannskapets flertall.

I Kautokeino kommunestyres enstemmige vedtak om innstillingen heter det derimot:
"Kommunestyret sier seg i hovedsaken enig i samekomiteens grunnsyn og målsetting, i det en har forstått komiteen slik at den ikke tilsiktet en isolering av samene, men at den har sett som mål at samene skal gis mulighet til å tilpasse seg hovedsamfunnet som fullverdige medlemmer." Norges reindriftsamers landsforening gjorde på landsmøte i 1960 enstemmig vedtak om å ta avstand fra resolusjonen fra møtet i Karasjok (med Aarseth som formann) [Bjørn Aarseth, som da var rektor for ungdomsskolen i Karasjok, fungerte ei tid som sekretær for Karasjok flyttsamelag og Norske reindriftsamers landsforening. Red.]

Samisk Råd for Finnmark og Samisk selskap, som har vært representert i komiteen, gir i det vesentlige uttrykk for det samme syn som komiteen. (Hans Henriksen som formann) I de innkomne uttalelser er det ellers i det vesentlige komiteens forslag om konkrete tiltak som er berørt.

Kirke- og undervisningsdepartementets stortingsmelding nr. 21 (1962-63) Om kulturelle og økonomiske tiltak av særlig interesse for den samisktalende befolkning. Tilråding fra Kirke- og undervisningsdepartementet av 23. nov. 1962 godkjent ved kongelig resolusjon samme dag. (Foredratt av Helge Sivertsen)

Da stortingsmelding nr. 21 kom den 11. mai 1963 og ble sendt rundt til de forskjellige instanser i fylket, var det blitt en mere moderat utgave av Samekomiteens innstilling. De hadde tatt hensyn til resolusjonen fra Karasjok folkemøte, som er gjengitt i sin helhet i Stortingsmelding nr. 21. Øverst på side 4 står det:
"Komiteens omtale av samedistriktene i Finnmark som samisk kjerneområde, er tildels blitt oppfattet som ensbetydende med et samisk reservat, isolert fra samfunnet ellers. Dette har, såvidt Departementet forstår, ikke vært Samekomiteens hensikt. Departementet mener at den samisktalende befolkning må ha de samme retter og de samme plikter som den norsktalende befolkning." Min kommentar: Dette er jo fullstendig i tråd med hva Sameresolusjonen ønsker for sitt folk, og da er hensikten med resolusjonen oppnådd.

De kulturelle tiltak fra Samekomiteens innstilling var de som hadde vakt størst misnøye hos storparten av Karasjokfolket. De ville ikke ha noen stagnering av norskopplæringen, samtidig som de ga uttrykk for sin kjærlighet til sitt morsmål, som de ville bevare. Samtidig mente de at de næringsmessige forhold var planlagt og delvis gjennmført i årene fra 1950, og fortsatt var under videre planlegging og gjennomføring av de kommunale instanser. Jeg kan bare nevne tiltak som Karasjok arbeiderparti har fullført de årene Arbeiderpartiet hadde flertall. Jeg ser i Finnmark Dagblad 16. mars en lang liste over løste oppgaver i Karasjok kommune under arbeiderstyret:

Dette er saker som deres foreldre og besteforeldre har vært med på å bestemme og gjennomføre, og dere har all grunn til å være stolte av dem, samtidig som deres foreldre kan være stolte av dere, som tross manglende skolegang under krigen, da tyskerne tok skolen fra dere, selv har klart å kjempe dere fram til skolegang og gode stillinger i samfunnet, hvor dere blir verdsatt og respektert. Den verdifulle, kristne arv dere fikk med dere fra barndomshjemmet, kan ikke verdsettes høit nok.

Jeg hadde sammen med min mann den glede å få dem som våre venner fra ungdommen av. De var og er et stolt folk, som satte sin ære i å klare seg selv, uten å kreve noe fra samfunnet.

Tromsdalen, 17. oktober 1996
Sigrunn Rønbeck

Les også Sitater fra intervju med Hans Rønbeck

Flere artikler fra Samisk skolehistorie 1