SámegilliiArtikkel i boka Samisk skolehistorie 1. Davvi Girji 2005.
Trygve Madsen på hytta i Basevuovdi, Karasjok, påska
2004. |
Dette stykket har vi funnet i læreboka Giellamet -
kursbok i lapska språket för Nordens samer, som Nils Erik
Hansegård redigerte og som Sveriges Radios förlag ga ut i 1968.
Tanken med dette stykket var å fortelle samer i andre land hvordan
samenes skoleforhold var i Norge. Derfor er det i starten lagt vekt
på å vise forskjellen fra Sverige, der det var egne skoler for
reindriftssamer. Det gir et svært godt bilde av hvordan forholda
var nettopp da samisk begynneropplæring blei satt i gang, og
hvordan lærerne da tenkte.
Trygve Madsen var den gang rektor på Karasjok barneskole. Han er født i 1928, oppvokst i Kautokeino. Han har lærerutdanning og samisk grunnfag. Trygve Madsen har arbeida som lærer og rektor, i sameradioen og som sekretær for de samiske kunstnerorganisasjonene. Nå er han pensjonist og bor på Hønefoss. Intervjueren, Odd Mathis Hætta, er fra Kautokeino, født i 1940 og arbeider nå som lærer i historie ved Høgskolen i Finnmark. Han har bl.a. arbeida som grunnskolelærer, konsulent for skoledirektøren i Finnmark og leder for Sámi Radio. Han har vært redaktør for avisa Ságat og skrevet ei rekke bøker. Redaktøren Nils Erik Hansegård (1918-2002) var lærer og språkforsker i Sverige og skreiv mange bøker om tospråklighet og samiske og finske språkforhold. Artikkelen er opprinnelig skrevet på samisk i den skrivemåten som blei brukt på 1960-tallet (Bergsland-Ruong). Den samiske utgava er her transkribert til gjeldende rettskriving. Vi har strøket noen ordforklaringer som var med fordi det skulle brukes i ei lærebok. Ellers er hele teksten gjengitt her. |
- Hvordan har sameskolen vært organisert her i Norge?
- Her i Norge er det felles skole både for samer og ikke-samer
(nordmenn). De har til alle tider gått i den samme skolen. Men det
er en gammel instruks helt fra 1898 som avgjør at samisk kan brukes
som hjelpespråk, dersom det trengst og bare når skolebarna ikke
forstår hva læreren sier. Denne blei endra etter krigen: nå er det
tatt inn i skoleloven at samisk kan brukes også som
undervisningsspråk. Man kan ikke si at den gamle bestemmelsen (fra
1898) blei fulgt. I min skoletid i Kautokeino hadde vi en lærer som
brukte samisk mye, ikke bare som hjelpespråk, men også som
undervisningsspråk. Og det måtte han også, for barna var alle
samiskspråklige. Og de fleste forsto ikke det minste norsk. Og slik
har det gått litt opp og ned etter som det har vært lærere.
Før krigen var her mange steder lærere som kunne samisk. De kunne
det ikke da de kom, men de lærte etter hvert som de bodde her. Og
det var så liten gjennomtrekk blant lærerne i den tida at de
lærerne som kom, de bodde i mange år, noen ganger også i flere
tiår. Men sjølsagt lærte ikke barna så mye som nå, og den viktigste
grunnen til det er skoletida. Før krigen hadde vi såkalt minste
skoletid (12 uker for året). Kommunene i Indre Finnmark var
sjølsagt fattige, og de måtte velge den aller korteste skoletida.
Da jeg gikk på skole i Kautokeino, gikk jeg 6 uker om høsten og 6
uker om våren. Om vinteren gikk flyttsamene. Internatet var så lite
(stort var det, men likevel såpass lite), at alle barna ikke fikk
plass der samtidig. Hvis de folka som gikk på skole før krigen kan
lite norsk, kommer det mest av det at skoletida var så kort.
Faksimile av starten på artikkelen, slik han sto i læreboka "Giellamet" |
- Var det her (slik som det har vært i Sverige) slike kateketer,
lærere som fulgte med flyttsamene, når de flytta?
- Som jeg mener å huske, fantest det her noen slike på 17- eller
1800-tallet. Men for det meste var det slik at skolebarna kom til
kirkestedene og bygdene og gikk på skole der. Først bodde de hos
folk, ser du, når det ikke var hus, men i 1904, eller var det 1905,
blei det bygd det første internatet for samebarn, og det var i
Kautokeino. [Internatet blei påbegynt i 1905, men var ikke
ferdig før i 1907 og blei tatt i bruk fra januar 1908.
(red.)]
Hver samekommune har nå internat, slik som her i Karasjok. Det har
plass til hundre barn. Men det er ikke så mange som må på
internatet nå som før. Vi har jo fått veier nå, og vi har
skoleskyss. Vi frakter barna; fire busser som hver dag kjører barn.
Nå er skoletida minst 27 uker i året og de fleste barn går 38 uker.
Og det gjør sjølsagt svært mye. Før i tida var det sju års
obligatorisk skole, nå er det 9 år obligatorisk og også et tiende
frivillig år. Slik at barna når mye lengre og kan mye bedre norsk
og også andre fag.
Men det er et spørsmål: er det godt nok? Er skolen så god som den
kan bli? Vi mener at den ikke er det. Vi har slike prøver som er
over hele Norge. Vi kan holde prøver her blant samebarna og vi
finner ut at disse barna ikke når så langt som de skulle. Og så må
man sjølsagt straks spørre: hvorfor når de ikke så langt? Er det
noe galt med hele undervisningsmåten vår? Vi tror at den er feil,
og nå i høst (1967) skal vi prøve en ny metode. Til nå har det vært
slik, at når samebarna har kommet til skolen, så har de fått samisk
som hjelpespråk. Læreren har brukt det når det har trengtes, men de
har lært både å regne og også å lese på norsk med en gang. Ei stund
forsøkte vi på den måten at vi underviste i lesing på to språk
samtidig, men det syntest å være alt for vanskelig på to språk. Og
så gikk vi igjen tilbake til norsk, og nå har vi forsøkt å bare
undervise direkte. Vi vil nå forsøkte å undervise barna på
morsmålet i starten. De skal lære å lese og skrive først på
morsmålet og så lære norsk muntlig. Og deretter, når de har fått
såpass mange ord på norsk at de kan skrive litt, først da skal de
lese norsk også. Jeg tror at den måten er bedre, men vi vet ikke
før vi har prøvd.
- Har det vært stor interesse for å få samisk som
undervisningsspråk?
- Det har ikke vært stor interesse og det kommer kanskje av at
foreldrene her sier at "da vi gikk på skolen, lærte vi bare samisk.
Vi leste bare samisk og se nå i dag: vi kan ikke det minste norsk."
Det kan kanskje være at det var galt den gang det var kort skoletid
og mange fag og mye som man skulle gjennomgå, at lærerne brukte for
mye samisk, og for lite norsk. Men nå er det noe helt annet. Nå er
det tre ganger så lang skoletid og denne er enda forlenga med 2-3
år, slik at vi nå har anledning til å ta samisken med. Og en ting
til er at når barn i første klasse ikke kan norsk og læreren ikke
kan samisk, så bli det barnet hengende helt etter. Det forstår ikke
regning eller noe annet fag som læreren underviser. Og da må andre
elever i samme klasse brukes som tolk, dersom de kan litt norsk. Og
alle kan tenke seg hva slags tolker det blir!
Jeg tror at dersom det nå går som vi tror, så vil det sikkert bli
mye bedre for barna. De lærer mye mer norsk, og lærer mye mer i det
hele tatt, når de fra først har begynt å lære på samisk.
- Har dere nå lærebøker på samisk?
- Nettopp nå (1967) kommer de første ABC-ene eller lærebøkene for
første klasse og de er laga etter de aller siste og nyeste metoder.
Men det er også 4-5 timer i uka med muntlig norskundervisning, og
til det skal det også være bøker, i alle fall for læreren. Det har
vi ikke sett noe til ennå, men det er lova at disse bøkene skal
være klare til høsten.
- Hvordan har det vært før? Har barna fått lese om
samekulturen?
- Samiskopplæring har det også vært tidligere. På den "linjedelte
ungdomskolen" har samebarn de siste åra fått lese på samisk om
samekulturen, i sjuende, åttende og niende året. De har for det
meste lest i boka "Mui'talus sámiid birra" av Johan Turi. Men fram
til nå har ikke alle kunnet velge samisk.
- Har samebarna også fått lære å joike på skolen?
- Nei, det der er et veldig vanskelig spørsmål. Jeg er av den
mening at de burde lære å joike på skolen, men det har igjen
foreldrene gått imot. Vi har forsøkt å foreslå det og fortelle at
joik er det samme som folkemusikken i Norge, og noen er med på det,
men det er mange som ikke kan være med på at vi skal undervise i å
joike på skolen. Det kommer for det meste av det at joik alltid har
vært brukt i fylla og i slike negative sammenhenger. Men jeg tror
at etter hvert som opplysninga øker, så har jeg håp om at joiking
også kommer inn i skolen.
- Finnes det nå lærere som kan undervise på samisk, som kan joike og som ellers kan fortelle barna om samekulturen? - Jeg kan ta et eksempel fra her i Karasjok i dag. Vi har nå 45 lærere på skolen vår. 15-16 av dem er samiskspråklige, og flertallet av dem kan undervise på samisk. Det kommer av at de fleste av de samiske lærerne har studert samisk på universitetet i Oslo. For noen år siden kom det en bestemmelse om at samiske lærere, som vil studere samisk på Universitetet i Oslo, får lønn i studietida. Det er mange som har tatt det studiet og har måttet binde seg til kommunen i fem år. Og når man så har vært i fem år på et sted, har man nesten grodd fast der.
- Finnes det også lærere i slikt som samisk handarbeid?
- Ja, det finnes også. Det er også noen som har gått spesialskoler,
men sjølsagt finnes det ikke noen slik lærerskole for samisk
husflid. Disse handarbeidslærerne har sjøl arbeida og lært seg å
lage og undervise i samisk handarbeid.
- Nå, hva tror du om framtida til sameskolen?
- Jeg kom hit som lærer i 1953, og da sa alle at innen ti år så er
samisk språk forsvunnet. Men når jeg nå ser på klasselistene, så
ser jeg at det er mange flere samisktalende nå enn det var dengang,
slik at her synes det ikke å gå bakover, men framover. Tallet på
samisktalende øker. Samene har jo mange barn. Det viser seg også at
de samebarna som har fullført 9-årig skole og kunnet norsk helt
klart når de har gått ut av skolen, de bruker samisk på samme vis
som før, både når de kommer hjem og også her i bygda. Slik at jeg
tror nok ikke at det går så raskt tilbake. Og jeg tror også at
dersom myndighetene gjør litt, hjelper til slik at samene kan
bevare språket sitt, så vil det bestå.
- Tror du at det er mye nytte i at morsmålet blir undervist i
skolen?
- Det nytter. Det aller letteste ville sjølsagt vært å si: "Vi
trenger ikke den samisken, nå begynner vi alle å snakke norsk". Det
ville vært svært lett. Men det er en menneskerett å snakke det
språket man sjøv vil. Og det er statens og våre skolemyndigheters
plikt å lage skolen slik at alle kan velge det språket som er best
for dem. Men til nå har det ikke vært slik. Først nå blir det
slik.