Sámegillii
Artikkel i boka Samisk skolehistorie 2. Davvi Girji 2007.
Bjørn Aarseth med elever på skitur - på 1950-tallet. |
Bjørn Aarseth var da denne artikkelen blei skrevet rektor ved Karasjok ungdomsskole. Han var ei drivkraft bak opprettinga av reindriftslinja ved den linjedelte ungdomsskolen og underviste sjøl på denne, blant annet på praktiske fjellkurs. For øvrig er han grundigere presentert i Samisk skolehistorie 1. I de åra Karasjok ungdomsskole hadde reindriftslinje var dette den eneste utdanninga i reindrift i landet. De erfaringene som blei gjort her, et tiår før reindriftsskolen blei starta, er derfor en viktig del av reindriftsutdanningas historie. Den artikkelen som trykkes her, er tidligere trykt i Sámi Ællin / Sameliv, 1961–63. Vi viser også til Niillas A. Sombys artikkel i Samisk skolehistorie 1, der han forteller om sine erfaringer som elev på reindriftslinja. |
Undervisning i reindriftsfag er noe nytt her i landet. Noen korte kurs har vært holdt i Kautokeino. Samekomitéen av 1956 pekte på at yrkesopplæringen innen reindriften må komme i fastere former. Landbruksdepartementet er i prinsippet enig med komiteen og antar at spørsmålet best kan løses i forbindelse med innføringen av 9-årig skole. (St.meld. nr. 21, 1962/63.) Det kan kanskje i denne anledning være av interesse å se litt på hvordan de første spede forsøk med yrkesforberedende undervisning i reindriftsfag har løpet av ved den 9-årige skolen i Karasjok.
Innledningsvis bør det pekes på at reindriftens utøvere på ingen måte har fått del i den utbytte- og velstandsøkning som har funnet sted innen andre landbruksnæringer. Reindriften er riktignok en høyst særpreget næring med arbeidssituasjoner som knapt har sin like i andre yrker, men det ligger likevel nær å karakterisere den som en landbruksnæring og da med fedriften som nærmeste sammenlignbare bransje.
Husdyrholdet har de siste mannsaldre gjennomgått en rivende utvikling. Det er nok å peke på at fra 1900 til 1958 er kjøttproduksjonen økt med 80 prosent og produksjonen av kumelk med 110 prosent. Antall dyr er i samme tidsrom økt med bare 35 prosent. Etter siste krig har tendensen innen storfeholdet faktisk gått i retning av færre dyr og samtidig større produksjon. Dette er en fantastisk utvikling, og hva den betyr for næringens utøvere i spart arbeid og økt sikkerhet, kan neppe måles i penger.
En lignende utvikling burde finne sted også innen reindriften, og den bør komme i gang før det er for sent. Det bedrøvelige forhold er dessverre at utbytteøkningen pr. rein ikke en gang har holdt tritt med den alminnelige prisstigning. Antall rein er riktignok økt i 1950-årene, men den produktive avkastning pr. rein er sannsynligvis blitt mindre etter overgangen til ekstensive driftsforhold.
Det kan ikke herske tvil om at det er landbruksforskningen og landbrukets undervisnings- og veiledningstjeneste som har en vesentlig del av æren for produksjonsøkningen innen husdyrnæringen.
Når det gjelder reindriften har det vært en populær overtro at den er en så eiendommelig og usivilisert næring at den ikke kan underlegges vitenskapelig forskning, undervisning eller økonomisk planlegging. – Alt skulle være som før, og dermed er reindriften blitt akterutseilt. Likevel forsvarer næringen med glans sin plass i vår samfunnshusholdning, idet reinen som det helårs utebeitende «husdyr» den er, nyttiggjør ellers uproduktive fjellvidder som landet vårt har slik en overflod av.
Den aktuelle problemstilling for reindriften er i dag: Hvordan tjene mer pr. rein med mindre slit og med større økonomisk sikkerhet for næringsutøveren?
Forskning er i og for seg ikke nok. Reineierne må gjøres aktivt interessert i forskningen. De sitter inne med kolossale detaljkunnskaper oppsamlet gjennom generasjoner. Disse må forskerne få del i, så de kan overføres til systematisk kunnskap og veves inn i de erfaringer reinforskningen er kommet til.
Resultatene må gjøres kjent for yrkesutøverne i en form som kan forstås, og de nye kunnskaper må omsettes i praktisk reindrift. Dette kan bare skje gjennom en organisert veiledningstjeneste hvor reinsamene selv er aktivt med. Det er i denne forbindelse viktig at skolene for reinsameungdom gir en slik undervisning i reindriftsspørsmål at denne utvikling fremmes.
Den yrkesforberedende undervisning for vordende reindriftsutøvere må ta sikte på en bevisstgjøring og verdsetting av de gode samiske tradisjoner innen reindriften og samtidig innarbeide en yrkesinnstilling som er vitenskapelig fundert.
Den grunnleggende undervisning må bestå i en systematisk gjennomgåing av reinens biologi, reindriftens arbeidsformer og det landskap den skal praktiseres i. Omsetningsspørsmål, driftsøkonomi, orientering om nye arbeidsformer og forskningsresultater kommer som en naturlig fortsettelse. Det er å håpe at undervisningen kan bibringe de unge en aktiv interesse for forskningen og for å finne frem til mer lønnsomme driftsmetoder, samtidig som de har et våkent øye for de gode samiske tradisjoner.
Ut fra disse intensjoner er det i de senere år drevet undervisning i reindriftsfag ved Karasjok linjedelte ungdomsskole som omfatter de tre øverste klasser i den 9-årige skole. Den første begynnelse ble gjort i 1956 da faget «flyttsamekunnskap» ble innført i framhaldsskolen i Karasjok med et 108 timers kurs fordelt på 18 uker á 6 timer. Framhaldsskolen for flyttsamer var 2-årig, og det var forutsetningen at disse timene det ene året skulle brukes til samfunnskunnskap og helselære. En bredt opplagt prøveplan ble utarbeidet av skoleinspektør Lind Meløy, og lærer Per Lyngstad startet høsten 1956 opp med den første undervisning i faget. Han ble året etter avløst av undertegnede som siden har vært betrodd det videre arbeid med opplegget for undervisningen i flyttsamekunnskap.
I 1958 gikk Karasjok kommune i gang med linjedelt ungdomsskole. Ved velvillig imøtekommenhet fra Forsøksrådet for skoleverket og Kirke- og Undervisningsdepartementet ble det gitt adgang til å opprette en egen reindriftslinje for 7. – 9. skoleår, – foreløpig er dette den eneste reindriftslinje i landet.
 |
Reindriftslinjas fjellkurs 1959, ved Ytre Billefjord i Porsanger. Bjørn Aarseth og veterinær Sven Skjenneberg veier en slaktet kalv. Elevene på bildet er Per Eira og Johannes Sara. (Foto: Virginia Davidson / Norsk folkemuseum) |
Allmenn praktisk reindriftslinje, populært kalt R-linjen, har samme fagkrets og leseplaner i allmennfagene som allmenn praktisk linje (Y-linjen), bortsett fra engelsk. Dette fag, som er frivillig på Y-linjen, har på R-linjen avgitt sine timer til norsk, samfunnskunnskap og det nye faget flyttsamekunnskap, som er en direkte oversettelse av svenskenes «nomadkunnskap».
Skoletiden på reindriftslinjen avviker en del fra det vanlige mønster. Elevene har 27 uker på skolebenken (november–juni). I tillegg kommer 4 uker fjellkurs (feltstudiekurs) i juli–august. Dessuten har elevene plikt til å delta minst 7 uker i praktisk reindrift hver høst (august–november). Denne utplasering kan skje i foreldrenes reindrift, og det er i praksis gjerne blitt slik at foreldrene eller nære slektninger er deres læremestere i de travle høstmåneder når der foregår så mye innen reindriften. Flertallet av elevene har arbeidet 10–12 uker i reindriften hvert år. Foran arbeidsperioden får de utlevert en lang liste over oppgaver som skal stimulere dem til å gjøre iakttagelser som de igjen skal avgi rapport om på skolen. Det er av særlig betydning at de samler materiale og får et noenlunde felles erfaringsgrunnlag til videre bearbeidelse i skoletimene. Det er også en forutsetning at elevene ved utplassering om høsten skal lære og få øving i arbeidsformer som ikke kan integreres i skolens virksomhet. Rapportskjema vil stadig minne dem om at dette er en viktig læretid og en del av deres utdannelse. Foreldrene er gjerne interessert i å ha elever på dette alderstrinn (13 –16 år) hjemme i høstflyttetiden, fordi det er størst behov for arbeidskraft nettopp da.
I faget flyttsamekunnskap har vi i noen grad kunnet nyttiggjøre erfaringer fra Sveriges nomadskolor hvor dette har vært orienteringsfag i barneskolen i en årrekke. Den linjedelte ungdomsskolen arbeider imidlertid på høyere klassetrinn. Våre elever har sannsynligvis større kjennskap til reindriften hjemmefra, og siden de har valgt en yrkesbetont linje, er det naturlig at vår undervisning tar sterkere preg av yrkesopplæring, spesielt i 9. klasse.
For å illustrere hva undervisningen har gått ut på, skal her summeres opp de hovedemner som ble behandlet i faget flyttsamekunnskap skoleåret 1961/62:
7. klasse
(3 timer pr. uke i 27 uker):
Reinens utbredelse, særtrekk, krav til naturen. Alminnelig zoologi, reinens plass i det zoologiske system, slektninger.
Reinen – landskapet – mennesket. Tilpassing, naturlig utvalg, naturens og menneskets innvirkning på reinstammen.
Reinens anatomi og fysiologi (bred behandling).
Reinens mat (elementært om reinbeite).
Reinens sykdommer, særlig om parasittsykdommer og forebygging av sykdommer.
Reingjeteryrket, betydning, krav til kunnskaper, innsikt, ferdigheter.
Gjeting og driving av rein i ulike landskapstyper og forskjellige årstider.
Intensiv og ekstensiv reindrift – elementær oversikt.
Litt driftsøkonomi.
Reinmerking og merkesnitt – første gangs gjennomgåing.
Andre reindriftsfolk og villreinjegere – etnografi.
8. klasse
(3 timer pr. uke i 27 uker):
Om behov for orden og administrasjon innen næringen.
Skjematisk oversikt over reindriftsadministrasjonen,
Reindriftens ordning i Finnmark, distriktsinndeling, beitetid og flyttebestemmelser, statistikk over reinantall, avkastning, aktuelle problemer for reindriftsadministrasjon.
Reindriften i resten av Norge, distriktsinndeling, utbredelse og antall, flyttinger og andre særtrekk ved driften. Problemer.
Norsk tamreindrift ved aksjeselskaper i Sør-Norge.
Reindriften i Karasjok reinsogn, detaljert om hvert distrikt, flytteveier, grenser ete. Inntegning på kart 1:100000.
Elevenes rapporter om høstflyttinga. Gjennomgåing og kommentar.
Reindriften i Norden, historisk oversyn over framveksten.
Flyttsamer – skogsamer – elvesamer.
Organisasjoner for samene i de nordiske land.
Reindriften i Sverige.
Reindriften i Sovjet-Samveldet.
Reindriften i Alaska.
Reinens anatomi og fysiologi, repetisjon og nytt detaljstoff.
Slakteutvalg og slaktelære, hovedvekt på økonomi og hygiene.
Gjeterhunden. Stell og dressur. Forbedring av reinhundrasen.
Rovdyrene og reindriften, ulv, jerv, gaupe, rev, ørn og ravn.
9. klasse
(5 timer pr. uke i 27 uker):
Mer om reindriftens administrasjon i praksis. Flyttsamers og formenns adm. plikter, utferdigelse av skjema etc., registrering av merke.
Reinmerkelære, repetisjon og nytt stoff.
Lappefogdens årsmelding om reindriften i Finnmark. Kommentarer.
Reindriftens muligheter i Finnmark, vurdering av muligheter for økning av reinantallet eller øking av avkastningen tross reduksjon av reinantallet.
Betydning av beitegransking og veterinærforskning.
Om vitenskapelig forskning og forsøk innen reindriften.
Referat av noen forsøk.
Reinens energibehov, ernæringslære.
Tamreinens beiteproblemer og beitebehov.
Avlsutvalg, – opprydding i reinflokken.
Reinrase etter markedets behov.
Reinflokkens sammensetning (alder / kjønn) og omløpstid.
Næringsstoffer i reinkjøtt.
Foredling og markedsføring av reinkjøtt.
Repetisjon av sentrale avsnitt i 7. – 9. års pensum.
Terminologi innen reindriften i Finnmark (samisk).
Kulturhistorie – reinnomadismen. Lesing i Vorren & Manker: Samekulturen.
På 9. klassetrinn er behandlingene av emnene mer detaljert, og det legges mer vekt på arbeidsoppgaver for elevene.
 |
Denne årsprøva i reindriftskunnskap fra 1968 viser at reindriftslinja kom ganske langt faglig. Språket er ellers norsk - men i beskrivelsen av reinmerkesnitt måtte man bruke samisk! Årsprøva er laga av Bjørn Aarseth og hadde havna i arkivet til Skoledirektøren i Finnmark, der vi fant den ved Statsarkivet i Tromsø. |
Siden vi kom i gang har vi hatt en viss progresjon i undervisningen fra klasse til klasse. Det har imidlertid skjedd en god del nytt innen reindriften de aller siste årene, spesielt omkring veterinærforskningen, beitegransking og driftsøkonomisk kartlegging. Vi har derfor ikke villet binde undervisningen for sterkt til et bestemt pensum for hver klasse, men har gjort bruk av nytt stoff etter hvert som det ble tilgjengelig. Det kan ha skjedd samtidig på alle klassetrinn. Lærestoffet har derfor skiftet litt fra år til år, særlig i 9. klasse hvor vi i 1963 fører ut det 3. årskull. Men målsetting og hovedtema har vært det samme, for alle kull.
Det har vært til stor nytte at en i undervisningen stadig har kunne vise til og arbeide videre med de praktiske erfaringer fra sommerens feltstudiekurser. Vi har nå 4 kurssomrer med i alt 6 fjellkurs bak oss og skulle dermed ha grunnlag for å trekke opp linjene for permanente kursopplegg. Kursene holdes fra ca. 25. juli og i fire uker framover. De er obligatoriske for de elever som samme år skal begynne i 8. og 9. klasse på R-linjen.
Første året (1959) hadde vi bare en klasse på kurs og brukte da Karasjok, Billefjord-området (distr. 16) og Ifjordfjellet (distr. 13) som kurssteder. Året etter hadde vi 8. og 9. klasse på felles kurs i Karasjok og i Vestgaissene (distr. 16-17). Erfaringene med to klassetrinn på samme kurs var ikke bare gunstige, og i 1961 hadde vi atskilte kurs for klassene. 8. klassen var på vestsiden av Porsanger og i Vestgaissene (distr. 16), mens 9. klasse var på østsiden av Porsanger og i østgaissene (distr. 14 og 13). De første dagene var begge klasser i Karasjok.
Sommeren 1962 hadde vi de samme kursopplegg med noen forbedringer, og vi mener nå å ha funnet fram til kursmåter som kan brukes i noen år framover.
For at elevene skal få et bredere oversyn over reindriften og de ulike arbeidsformer er det nødvendig at de får følge med arbeidet i flere reinflokker og beiteområder. Forutsetningen er at hvert kurs omfatter minst to reinflokker. De som har vært med på fjellkursene de to siste årene, har således fått praktisere i fem reinflokker på ulike beiteområder, og de har dessuten hatt ekskursjon til høst- og vinterbeiter.
Hva vi ellers gjør på disse kursene har vært en kilde til forundring for mange. De som selv har deltatt i kursene, stiller seg meget velvillige i sine vurderinger. Samarbeidet med flyttsamene har på et eneste unntak nær vært meget godt, og skolen får hvert år henvendelser fra andre flyttsamegrupper som gjerne vil ha kurset til sitt sommerbeite.
 |
Elev på reindriftslinjas fjellkurs lærer å binde rein. Ved Ytre Billefjord i Porsanger. (Foto: Virginia Davidson / Norsk folkemuseum) |
Endel emner for undervisning og arbeidsøving nevnes her:
Orientering – med og uten kart og kompass. Førstehjelp ved ulykker i fjellet. Leirordning og leirhygiene. Beitedistriktenes geografi og utnytting i reindriftens tjeneste. Grenser, flytteveier, naturlige knutepunkter. Reinens trekkvaner i forskjellige områder og metoder ved samling og driving. Reinsamling, gjeting og driving av rein til samleplass. Gjenkjenning av rein, lassokasting og øremerking. Feltslakting, oppretting av feltslakteplass, avliving, slakting av kalver og hygienisk behandling av kjøttet. Partering av kalveskrotter, hygienisk og økonomisk. Bruk av kastreringstang. Matstell i fjellet, brødbaking i sametelt, stell av kjøtt og fisk for salting og røyking. Utnytting av fjellets nyttevekster. Oppsetting og flytting av sametelt, forrådsstilaser etc. Litt fiskeribiologi, bruk av forskjellige fiskeredskaper. Geologi – plantelære – plantesamfunn, synfaring av beiter og utregning av beiteverdi, synfaring av overbeitede steder. Samling og pressing av planter. Fjellvandringer i studieøyemed (flere døgn, uten telt og sovepose), ordning av natteleie ute, løvhytter, vindskjermer o. l. Ekskursjon til viktige knutepunkter for reinflyttinga, steder av kulturhistorisk betydning (gamle melkegjerder, fangstgraver etc.).
Under fjellkurset for 9. klasse søker en å bygge videre på forrige års kurs. Om en av praktiske grunner ikke kan rekke over et undervisningsemne på 8. klasses kurs, passer en på å få det med neste år.
Et utkast til arbeidsplan for fjellkursene ble våren 1959 sendt forskjellige instanser innen reindriftsadministrasjonen og flyttsamenes organisasjon til uttalelse. Selvfølgelig ble utkastet også drøftet med flyttsamer. Samtlige stilte seg positivt. Forsøksrådet for skoleverket godkjente det praktiske opplegget for kurset i brev av 18/8 1959 og uttalte da bl. a.: «Selve innholdet i kurset virker gjennomtenkt og underbygd og ser ut til å konsentrere seg om vesentlige emner som vil få stor betydning for elevene i deres yrkesarbeid. Med flyttsame-kunnskapen som bakgrunn er det grunn til å vente seg mye av dette kursopplegget.» Med denne tillitserklæring i ryggen har vi så fra år til år søkt å forbedre kursoppleggene til vi foran 1963-kursene står med planer som vi anser tilfredsstillende, men ikke endelige.
I konklusjonen til rapporten fra det første fjellkurset i 1959 skrev undertegnede bl. a.: «I faget flyttsamekunnskap og i særlig grad i fjellkurset beveger vi oss på områder hvor vi skolemessig sett har få eller ingen erfaringer å bygge på. Vi må derfor regne med at det vil gå noen år før vi har funnet fram til det mest hensiktsmessige opplegg. I mellomtiden bør ikke kurset være bundet til bestemte kurssteder eller bestemte arbeidsformer. En må prøve seg fram – med omtanke – og i samarbeid med flyttsamer og andre sakkyndige.»
Et av de største problemene ved innføring av reindriftsfag var å skaffe lærerkrefter som kunne ta undervisningen på skolen og dessuten lede fjellkursene. I mangel av noen bedre måtte undertegnede påta seg dette. Oppgavene har vært interessante og lærerike, men på grunn av de uløste oppgaver hele den linjedelte ungdomsskolen sto overfor, har det alltid blitt for liten tid til overs for arbeidet med denne spesielle linje.
I 1960 fikk skolens lærerstab en verdifull tilvekst ved lærerinne Kirsten Ravna Porsanger som er av flyttsameslekt og er oppvokset i reindriftsmiljøet. Vi har delt undervisningen i flyttsamekunnskap mellom oss og har ledet hvert vårt fjellkurs, hun med 9. klasse på Østfjellet og undertegnede med 8. klasse på Vestfjellet.
Ellers har vi trukket inn i undervisningen hjelpelærere som var flinke til å undervise på sine områder. Nevnes bør særskilt: Dyrlege Sven Skjenneberg, beitekonsulent Erling Lyftingmo, kaptein Knut Spilling, idrettskonsulent Odd Hagen, flyttsamene Elen Marie Anti og Anders Bær jr. Ellers har vi benyttet en rekke andre flyttsamer som rådgivere og hjelpelærere. Under fjellkursene benytter vi flyttsamer fra de respektive beiteområder.
Et meget følbart problem i reindriftsundervisningen har vært mangelen på lærebøker. En har plukket stoff av fagskrifter, pressen, håndbøker og private notater. Men sjelden har en funnet noe som var skreddersydd til vårt bruk.
Landslaget for tamrein ved Ingvald Brudeli har gjort en meget prisverdig innsats på opplysningssektoren ved å utgi boka Norsk Tamreindrift og tidsskriftet Fjell-Nytt. Ved siden av Reindriftsbladet som utgis av Norges Reindriftsamers Landsforening, kan disse gi oss verdifullt stoff til undervisningen. Svenska Renforskningens skrifter har også vært gode håndbøker for lærerne. Beitekonsulent Lyftingsmo har skrevet en kort og grei beitelære for reindriftslinjen, og dyrlege Skjenneberg er på det nærmeste ferdig med manuskriptet til sin lærebok om Rein og reindrift (ca. 200 sider pluss billeder). Disse tiltak betyr verdifulle skritt fram mot løsningen av lærebok-problemet.
Etter konferanse med landbrukssjef Bartholdsen og undertegnede har Sven Skjenneberg også utarbeidet en plan for et 3 måneders spesialkurs for lærere på reindriftslinja. Det er grunn til å vente seg meget av dette. Hvis de skoler som tenker å sette i gang reindriftsundervisning, sender lærere til kurset, vil det kunne få betydning for reindriftsnæringen i hele landet.
Det er visstnok tanken å legge dette kurs til en landbruksskole. I denne sammenheng melder spørsmålet seg om et skolested for videre opplæring i reindriftsfag, altså en overbygging for reindriftslinjene ved linjedelte ungdomsskoler, slik at ungdom som ønsker det, kan få et 10. frivillig skoleår der. Heimeyrkeskolen for samer i Kautokeino utpeker seg her som det naturlige sted, forutsatt at lærerkrefter for denne undervisning kan skaffes.
Selv om reindriftsfaget nå er etablert i den linjedelte ungdomsskolen, er dermed ikke problemene løst. Det må stadig foregå en vekst fram mot mer hensiktsmessige og dagsaktuelle former for undervisning.
Det oppstår også organisatoriske problemer. Faget flyttsamekunnskap har hittil tatt engelskens plass på fagfordelingsplanen. I fjor ble imidlertid engelsk innført i 6. klasse i flyttsameskolen, og da bør elevene få fortsette med dette på reindriftslinja. Dette skoleår har flyttsamekunnskap i 7. klasse måttet avgi 2 av sine 3 uketimer til engelsk. Vi har løst problemet på den måten at flyttsamekunnskap (1 t.) er lagt under samme lærer som har biologi (2 t.) og geografi (2 t.) i klassen. Ved samkjøring av lærestoff fra botanikk og zoologi samt geografi med etnografi, håper vi likevel å få gjennomført det meste av 7. klasses pensum i flyttsamekunnskap. Vi må nå finne frem til en løsning for de elever som vil lese engelsk i 8. klasse på reindriftslinja neste år og eventuelt senere i 9. klasse. Fagtrengselens spøkelse brer seg nå også over reindriftslinja!
For det enkelte årskull kan det være så få flyttsamebarn i Karasjok at det ikke blir nok elever til egen reindriftslinje. De som vil ha yrkesforberedende opplæring i 9. klasse, må kunne få en egen gren for reindrift. Men hva med reindriftsfaget for disse i 7. og 8. klasse? Og hva med den praktiske trening hos foreldrene eller på fjellkurs når elevene skal være på skolebenken fra august til juni?
Om de interesserte parter viser den samme forståelse og velvilje som hittil, skulle det tross alt være mulig å finne frem til brukbare løsninger. En bør ikke vike tilbake for særordninger som har livets rett, selv om de betyr en belastning for skolens administrasjon.
Det er naturlig å følge forbindelseslinjene for faget flyttsamekunnskap også nedover i skolen. En tenker da på heimstadlæren og orienteringsfagene i barneskolen. Her har Sveriges nomadskolor solide tradisjoner som vi kan øse av.
Flyttsameskolen bør ha sin egen læreplan i heimstadlære (l. – 3. klasse). I likhet med heimstadlæren i andre skoler skal den med heimen som sentrum gjøre barna bedre kjent med livet omkring dem, lære dem visse arbeidsformer og legge grunnlaget for den senere opplæring i orienteringsfagene. For flyttsameskolen må følgelig heimstadlæren hente mye av sitt stoff fra samenes liv, deres arbeid, redskaper og omgivelser, fra dyreliv og vekstliv i fjellet. Et forslag til læreplan i heimstadlære for flyttsameskolen ble utarbeidet av undertegnede for noen år siden og prøvet i småskolen. Saken ble dessverre skjøvet til side for mer påtrengende oppgaver på ungdomsskoletrinnet.
For orienteringsfagene i 4.–6. klasse (geografi, historie, samfunnskunnskap og naturfag) bør det også være adgang til mindre avvik i lærestoffet, slik at det kan bli utvidet heimstadlære eller «nomadkunnskap» som det kalles i Sverige. Det kan enten skje ved at en legger særlig vekt på det som er aktuelt for elevenes eget miljø eller ved at det avgis l time pr. uke til «samekunnskap» som orienteringsfag med bl. a. kulturhistorisk stoff. Svenskenes plan i nomadkunnskap gir gode holdepunkter.
Det er grunn til å understreke at reindriftsfaget ikke står isolert i skolen og stjeler tid fra den ordinære fagkrets. Vesentlige biprodukter av det yrkesmerkte fag kommer de andre fag til gode.
Det brukes mye arbeidsbok i faget, og elevene får stadig arbeidsoppgaver som de skal løse. De må bruke faglitteratur. Dette kommer faget norsk til gode. Tilskuddet blir ikke mindre av at det stadig leses om og skrives om ting som elevene er interessert i og har kontakt med i heimelivet. Den grundige behandling av reinsdyret, reinsykdommer og parasitter gir vesentlige tilskudd til kunnskapene i biologi og fysiologi. Ernæringslæren og slaktelæren kommer faget heimkunnskap til gode.Geografifaget får tilskudd fra flyttsamekunnskap på alle klassetrinn og fra fjellkursene. Kursene dekker også visse emner i kroppsøving. Fagene regning, historie, samfunnskunnskap og tegning får også sin del gjennom de mange emner og aktiviteter reindriftsfaget spenner over.
Dette yrkesmerkte fag kan derfor i høy grad også sies å være allmenndannende med elevens egen heimekultur som utgangspunkt.
 |
Ellen Marie Anti var reindriftssame og deltok som lærer i reindriftslinjas fjellkurs. Her fyrer hun opp bålet i lavvoen. I bakgrunnen Kirsten Anne Turi. Bildet er tatt nær Indre Billefjord i Porsanger, 1959.
(Foto: Virginia Davidson / Norsk folkemuseum) |
I hvilken utstrekning reindriftsfaget indirekte styrker de andre fag er det umulig å si med sikkerhet. Det bør kanskje nevnes at reindriftslinja ved årsprøver og avgangseksamen får de samme oppgaver som allmenn praktisk linje. Gjennomsnittsresultatene har hittil ligget på omtrent samme nivå for begge linjer, selv om R-linjen har 11 uker kortere skoletid pr. år. Flere forhold kan her spille inn, bl. a. at R-linjen har færre elever i klassene, men ett og annet tyder på at de gjennom reindriftsfaget har fått et visst praktisk grep når det gjelder å bruke skolekunnskapene. En kan med noen rett bruke utrykket: «Spesialutdanning er den beste allmenndanning.»
Som en konklusjon på denne utgreiing kan vel sies at en del er gjort for reindriftsundervisnmgen. Mye står igjen, men en del av det ugjorte er innen synsvidde.
I en travel oppbyggingstid for skolen kunne det være fristende å skyve denne oppgaven fra seg og vente på at bedre kvalifiserte folk skulle gjøre grunnarbeidet. Noen måtte imidlertid gjøre begynnelsen – og dumme seg som amatører ofte gjør. Så får korrektivene komme etter hvert. Landbruksundervisningen trengte også en modningstid og gjennomgår visst ennå forbedringer.
Det vil være for mye å vente at den grunnundervisning som er gitt i den linjedelte ungdomsskolen, skal gi praktiske resultater i reindriften med en gang. Kimene til mer rasjonelle tenkemåter er imidlertid lagt og vil forhåpentlig slå ut i praktisk handling når disse elever er modne menn og kvinner med innflytelse i sine reinbyer.
En utvikling som ikke lar seg stanse er begynt. Det er all grunn til å tro at den kommende generasjon av flyttsamer vil finne nye og mer lønnsomme former i sine fedres tradisjonsrike næring.
Andre artikler i Samisk skolehistorie 2