Artikkel i boka Samisk skolehistorie 2. Davvi Girji 2007.

«Den eneste i sitt slag i hele verden»

Glimt fra heimeyrkeskolen / yrkes- og husflidsskolen / samisk videregående skole, samla og kommentert av Svein Lund

Samisk videregående skole og reindriftsskole, 2001
(Foto: Svein Lund)

Statens heimeyrkeskole for samer blei oppretta i 1952 og bar dette navnet til 1968. Den første tida blei skolen drevet i provisoriske lokaler, mens den planlagte bygginga av permanent skole stadig blei utsatt. Fra 1956 blei det ikke arrangert helårskurs før skolen i 1960 kunne flytte inn i egne lokaler. Dette var et stort framsteg, men samtidig var den nye oppstarten av skolen et signal om endringer av linjestruktur og innhold. Det særegne samiske måtte i stor grad vike plassen for det nasjonale.
Disse glimta er vesentlig bygd på dokumenter i arkivet til Samisk videregående skole og reindriftsskole i Statsarkivet i Tromsø, arkivet etter samekonsulent Hans J. Henriksen i Samisk Arkiv i Kautokeino og Kirke- og undervisningsdepartementets arkiv i Riksarkivet. Vi har også bygd på Edel Hætta Eriksens artikkel i jubileumsskriftet for skolen. [Samisk videregående skole og reindriftsskole: Med tradisjoner og kunnskap inn i framtiden. SJSBS / SVSRS 1952-2002. SVSRS 2002]

I tillegg til det vi har plukka fra skriftlige kilder har vi tatt med et par historier fortalt av tidligere elever og lærere.

«Denne skolen er den eneste i sitt slag i hele verden.» Det sa daværende kontorsjef i Heimeyrkerådet, Ragnar Nordby om Statens heimeyrkeskole for samer. Nordby var sjøl en av pådriverne for å få skolen i gang og han engasjerte seg sterkt for at skolen skulle bli et senter for formidling og utvikling av samisk kultur. Dette går tydelig fram av innlegget hans på Nordisk samekonferanse, som er gjengitt her i boka. I sin mer enn 50-årige historie har samisk videregående opplæring knapt hatt noen tilsvarende engasjert støttespiller hos sentrale skolemyndigheter.

De viktigste drivkreftene var likevel de lokale. 3. desember 1951 oppnevnte Kautokeino kommunestyre ei kommunal yrkesskolenemnd, og da skolen kom i gang fungerte yrkesskolenemnda som styre for skolen helt fram til 1959. Blant dem som deltok i arbeidet med å forberede skolen finner vi både skolefolk; Ola Aarseth, Anders Bongo og Edel Hætta Eriksen, håndverkere; Lauri og Toivo Keskitalo, reindriftssamer; Aslak N. og Nils A. Logje samt kjøpmannen Isak Hætta.

Født av Nord-Norge-planen

Opprettinga av yrkesskole for samer var en direkte følge av Utbyggingsprogrammet for Nord-Norge, også kalt Nord-Norge-planen, regjeringas program for modernisering av landsdelen.

I stortingsmeldinga om planen [Stortingsmelding 85 – 1951, s. 105] refereres uttalelse fra fylkesrådet for områdeplanlegging i Finnmark: «Det er imidlertid et næringsområde som ikke er kommet med i opplegget, nemlig reindriften og det heimeyrke i samedistriktene som en kan basere på produkter av reinen. En har derfor i den uttalelse som tidligere er gitt, foreslått at det tas sikte på reising av en fast yrkesskole for samisk ungdom, og at denne skolen blir lagt til Kautokeino. Fylkesrådet har i sin første uttalelse bl.a. framholdt: «Ved siden av de tiltak som er nevnt av Kirke- og undervisningsdepartementet, vil fylkesrådet foreslå at det tas sikte på å bygge en fast yrkesskole for samisk ungdom. Denne skole bør legges til Kautokeino, som er Finnmarks langt største rein-kommune, og i første tilgang bør en ta sikte på faglig opplæring av samiske gutter i arbeid med utnyttelsen av fjellets produkter (beinsløyd, forarbeidelse av reinskinn, tresløyd m.v.).

Fylkesrådet ser dette som en stor og betydningsfull oppgave, i første rekke fordi faglig opplæring på de nevnte felter momentant vil skape det beste grunnlag for et lønnsomt heimeyrke i våre fjellkommuner. ....

Ser en på de siste årtiers utvikling innenfor reindriftsnæringen, er det tydelig at selv om reintallet vokser fra år til år, så blir det stadig færre som er beskjeftiget med selve reindriften, mens på den annen side tallet på de fastboende samer som er henvist til et karrig jordbruk uten avsetningsmuligheter og litt fangst og fiske, stadig blir større og større. En står her overfor et beskjeftigelsesproblem av meget store dimensjoner, og det kan iallfall til en viss grad elimineres ved en planmessig utbygging av heimeyrket på kvalitetsmessig basis og med bevaring og videre utvikling av den gamle samiske husflidskultur. Avsetningsmulighetene for samiske heimeyrke-varer er meget gode, det gjelder såvel beinarbeider som artikler forarbeidet av reinskinn og andre salgsartikler.

Fylkesrådet vil derfor nedsette et utvalg til å arbeide videre med denne sak og snarest mulig legge fram konkrete forslag til gjennomføring av planen.»»

Hvorfor Kautokeino?

Som vanlig når nye institusjoner skal opprettes, står det flere kommuner i kø for å få dem lagt til seg. Så også da det blei snakk om heimeyrkeskole for samer. Kautokeino var nok tidligst ute, men Karasjok var raskt på banen og sendte inn en detaljert plan for skolen. Alta forsøkte seg også, i alle fall skreiv skoleinspektør Hj. Bellika 27.10.51 brev til Landbruksdepartementet og foreslo at «Det opprettes en midlertidig samisk linje ved yrkeskursene i Alta fra kommende skoleår (1952/53).» Dette er grunngitt med at det i Alta er ganske godt med lokaler og lærere, mens det vil ta tid å bygge dette opp i Kautokeino. Kautokeino skolestyre avviste dette slik: «Forslaget fra Alta om å starte med en midlertidig undervisning for vår ungdom ved yrkesskolen der, er vi også nødt til å stille avvisende, også fordi vi er redde for at det senere vil vise seg vanskelig å få avløst den midlertidige ordning i Alta med en permanent ordning i Kautokeino». [Særutskrift av Kautokeino skolestyres møtebok for 16.11.1951. Kilde: Arkiv for SVSRS, Statsarkivet, Tromsø.] Fra fylkets side sto man fast på plassering i Kautokeino. Dette blir bl.a. begrunna med at kommunen er «landets langt største rein-kommune» og at her er behovet for utdanning størst.

«Opplæring av samiske gutter»

I den siterte uttalelsen fra Fylkesrådet i 1951 sies det at «i første tilgang bør en ta sikte på faglig opplæring av samiske gutter i arbeid med utnyttelsen av fjellets produkter.» Dette er eneste gang vi har funnet at man ville reservere skolen for gutter. I alle seinere planer og i praksis var jentene med fra starten. Likevel kom prioriteringa av guttene fram av et brev fra plannemnda i 1952, som går inn for utbygging av en skole som skal kunne ta imot «30 elever, 20 menn og 10 kvinner.»

Hvordan blei det så i praksis? Det første skoleåret, 1952/53 hadde skolen 8 kvinnelige elever og 7 mannlige, også seinere var ofte jentene i flertall. Det var imidlertid et klart skille mellom jente- og guttelinjer. I noen skriv fra skolen snakker man til og med om mannlig og kvinnelig avdeling. Skinnberedning, skinnsøm, søm, veving, spinning, plantefarging og strikking blir definert som «praktisk opplæring av kvinner», mens de mannlige faga er metallsløyd, tresløyd og horn- og beinsløyd.

Det er ingen tegn på at noen elever har trådt over de kjønnsbestemte grensene i denne første tida. De første som gjorde det var noen jenter på snekkerlinja først på 70-tallet.

Så seint som 1970, da det blei arbeida for å få i gang ei husstellinje ved skolen, var det klare oppfatninger om at dette skulle være ei linje for jenter. Kautokeino husmorlag sendte 04.03.1970 brev til skolen for å støtte planen om husstellinje. Dette begrunnes med at «våre unge piker har vansker med å få arbeidsplasser ved sykehjem, internater, hoteller og lignende steder. ... Og en ting som er aller viktigst er at alle vordende husmødre har husmorskole, før de går inn i livets viktigste oppgave og være husmor og mor».

Samisk kultur sentralt

Skolen blei oppretta i ei tid da fornorskingspolitikken fremdeles var rådende i norsk skole og samfunn. Samordningsnemnda for skoleverket hadde et par år tidligere forsiktig antyda at denne politikken burde endres og at samisk språk og kultur burde kunne få en plass i skolen. Men dette hadde på ingen måte slått gjennom og i folkeskolen gjaldt fremdeles fornorskingsinstruksen av 1898. Samisk kultur blei stort sett ikke regna for å være noe å ta vare på.

I den sammenheng er det bemerkelsesverdig at heimeyrkeskolen legger så stor vekt på samisk kultur. Målsettinga som blei satt opp av den første plannemnda er her klar og tydelig:
1. Skape grunnlag for bedre økonomi – både for fastboende og reindriftssamer. Hjelp til selvhjelp.
2. Vekke sans og vørnad for det verdifulle i samisk kultur og språk.
3. Vekke og gjøre sikker stilsans og smak. Finne fram til og innprente det særmerkte samiske i snitt, mønster og ornamentikk. Dette under hensyn til at en kan få elever fra forskjellige samedistrikter med hvert sitt særpreg. Emnene som er ført opp for den praktiske opplæringa følger opp dette og viser at man her har tenkt seg den samiske kulturen og samisk kunnskap som sjølve grunnlaget for skolen.

Metallsløyd
Særlig kniver, reinbjeller, slede- og pulkjern og beslag til disse, garvejern til skinnberedning

Tresløyd
Sleder (person- og lassleder), pulker, sæletøy (buktrær og bogtrær), skjeker, kløvsadler, karr og trekopper, smøresker, ski. Bygging av elvebåt med tilbehør.

Horn- og beinsløyd
Garnnåler, lassoløkker, bærekrok på sæletøy, beltespenner, nålehus, vevgrinder, strikkepinner, knivskaft og slirer.

Skinnberedning
Beredning av pelsskinn til vinterbruk. Beredning og barking av skinn til sommerbruk.

Skinnsøm
Pesker, skaller (finnsko), bellinger, komager, nistesekker m.m.

Søm
Kofter, luer m.m.

Veving
Skalle- og komagbånd, belter og montering av disse. Vadmel og verken (heimestamping).

Spinning og plantefarging
Strikkegarn, vevgarn for båndvev, renning og islett til vadmel, veving av grener.

Strikking
Votter med gamle samiske (border) mønster og andre bruksting.

Inger Marie H. Hætta i arbeid med symaskin, 1955.
(Foto: Statens heimeyrkeskole / Riksarkivet )

I heftet Yrkesopplæring i Finnmark, som kom ut i 1954, beskrives skolens målsetting slik: «Skolen tar sikte på å gi samisk ungdom teoretisk og praktisk opplæring slik at de blir istand til å dekke flyttsamenes og de fastboendes behov for redskaper og andre bruksting.»

Hva var en heimeyrkeskole?

I vår tid er uttrykket heimeyrkeskole for lengst gått ut av bruk. Når vi hører det tenker vi kanskje heime-yrkesskole, en yrkesskole som er på heimplassen. Men det rette er heimeyrke-skole, en skole i heimeyrke. Det offisielle navnet «Statens heimeyrkeskole for samer» blei derfor også skrevet slik, med en og ikke to s-er. Hva er så et heimeyrke? Det er også et ord som er gått av bruk i norsk. Men det tilsvarer nærmest det man i dag kaller husflid, arbeid som blir gjort i heimene med å lage produkter for eget bruk og eventuelt salg. På samisk er duodji et dekkende uttrykk for heimeyrke.

Ansvaret for heimeyrkeskolene blei i 1933 overført fra Kirke- og undervisningsdepartementet til Landbruksdepartementet (LD). Det var altså LD som hadde ansvaret under arbeidet med oppstart av Statens heimeyrkeskole for samer. Men få år etter mottok skolen et rundskriv om at «administrasjonen av alle saker vedkomande heimeyrke (husflid, husindustri og småindustri) vert overført frå Landbruksdepartementet til Kyrkje- og undervisningsdepartementet frå 1. juli 1955.»

Fra 1935 lå administrasjonen av heimeyrkeskolene til Landsrådet for heimeyrke. Her satt det folk som var opptatte av å bevare og utvikle gammelt husflid og handverk. Denne organiseringa kan ha vært ei medvirkende årsak til at det var mulig å bygge den samiske heimeyrkeskolen på grunnlag av samisk kultur. I papira fra den første perioden i skolens historie er det ikke noe som tyder på at man fra sentrale myndigheter har forsøkt å presse skolen til å endre innholdet i mer nasjonal lei. Det var i den tida aldri snakk om innføring av nasjonale læreplaner.

De første åra blei det heller ikke holdt eksamen. Et skriv fra skoleåret 1954/55 forteller at det hittil ikke har vært eksamen i noen av fagene, men at man vil forsøke å få avholdt eksamen våren 1955. Dette blei da gjennomført, og i Riksarkivet er det bevart liste over oppnevnte eksterne sensorer for følgende fag: yrkeslære mannlig, horn- og redskapssløyd, yrkeslære kvinnelig, norsk, regning, bokføring, samisk muntlig og skriftlig og samisk historie.

I stedet for Bastøy

I all hovedsak var Heimeyrkeskolen et frivillig tilbud for ungdom som sjøl ønska utdanning. Men i alle fall i ett tilfelle blei skolen brukt til å anbringe uskikkelig ungdom som et alternativ til bortsending til skolehjem. Nokså kort tid etter at skolen var starta skreiv Kautokeino verjeråd et brev til politimesteren i Vestfinnmark. Der viste man til at verjerådet hadde vedtatt at en ungdom «skulde anbringes på den måten (skolehjem e.l.) som Direktoratet for Spesialskolene fant mest tjenlig». Gutten skulle sendes til Bastøy skolehjem i Oslofjorden, men det kom det protester mot: «Da det ble kjent heroppe at NN (anonymisert av red.) skulle til Bastøy, ga flere i som utenfor verjerådet uttrykk for sin misnøye og engstelse. Etter konferanse med sorenskriveren i Alta undersøkte jeg så om det gaes anledning til å få ham anbragt på en annen måte, slik at han under skjerpet tilsyn kunne lære det han vilde få bruk for senere i livet, m.a. et høvelig yrke, og der han ikke kom til å bli «merket» fordi han var fra et samisk miljø og ubehjelpelig i norsk. Etter flere forgjeves forsøk hos andre, åpnet det seg i høst en slik adgang ved Kautokeino nystartede yrkesskole.»

Det blei derfor vedtatt at gutten skulle «anbringes i Kautokeino yrkesskole. ... Skulde gutten mot formodning nekte å la seg anbringe i yrkesskolen eller vise dårlig framferd der, blir anbringelse i Bastøy skolehjem å effektuere uten videre.»

Brev til Ola

De første åra kunne elevene søke støtte til innkjøp av maskiner og verktøy. De kunne få inntil 200 kroner, men da måtte de skrive søknad til lederen i yrkesnemnda. Søknadene fra 1953 er oppbevart i skolens arkiv. Noen brev var stila «Til Kautokeino Yrkesnemnd», andre til «Herr Ola Aarseth», mens andre igjen var mer uformelle, som dette: Kautokeino 30/5
Til Ola
Jeg skulle bare skrive om den søkninga eller om den maskinen. At de kan bestille en ny maskin (Singer) trø maskin. For hun Elen Klemetsen hadde ingen maskin og selle.
(N.N.)

Ola Aarseth var ved siden av å være skolesjef i Kautokeino også styreleder for heimeyrkeskolen. Her er han foran framhaldsskolebrakka på 1950-tallet.
(Foto: Odd Mathis Hætta, Kilde: Muitalusat ja dáhpahusat Guovdageainnus - Govvagirji IV)

Hornkapp til Lørenskog

Det var ikke alltid lett for skolen å få endene til å møtes, og man forsøkte å spe på et spinkelt budsjett med å selge det som selges kunne. Fra hornsløyden blei det en del kapp som ikke kunne brukes til bruks- eller prydgjenstander, og i 1954 skreiv rektor rundt til forskjellige fabrikker om de ville kjøpe opp dette som råstoff til lim. Til slutt fikk han tilslag i A/S Norsk Benindustri, som var villig til å betale kr. 0,15 pr. kg, levert Lørenskog stasjon ved Oslo.

Bogtrær til Grønland

Allerede helt i starten var skolen involvert i internasjonalt samarbeid. I 1954 skreiv Grønlandsdepartementet i København og takka for tre par bogtrær for rein, som var forarbeida av skolens elever.

Spesielt forseggjort bogtre til rein, på Guovdageainnu gilišillju / Kautokeino bygdetun. Trulig var det ikke like dekorert det som blei sendt til Grønland.
(Foto: Samiskelever fra Sørøya)

Samisk språk i skolen

Heimeyrkeskolen blei oppretta 7 år før loven blei endra slik at samisk kunne tillates i folkeskolen, og 15 år før samisk begynneropplæring blei gjennomført i praksis. Likevel var samisk som fag planlagt som en del av heimeyrkeskolen fra starten av. Dette blei også gjennomført, og det var Anders Bongo som var lærer.

I 1955 og 1956 var samisk også eksamensfag, med samekonsulent Hans J. Henriksen som sensor. I hans arkiv har vi funnet karakterene fra eksamen begge disse åra. Karakterene er jevnt over gode, men for noen elever har sensor kommentert at disse elevene må ha hatt for dårlig bakgrunn i nordsamisk til at man kan gi en rettferdig vurdering.

I 1955 besto eksamen av diktat og stil, i 1956 av diktat og oversettelse. I samband med eksamen i 1955 kommenterer Henriksen i et følgebrev til skolestyrer Sigurd Skoglund: «Bongo må ha lagt mye arbeid på samisk-opplæringen, det som vises er jo resultat av knapt 10 måneders undervisning overhodet i samisk, når det gjelder skrivning og ortografi.»
En av eksamensstilene har sensor blitt så begeistra for at han skriver: «Jeg ville gjerne be Dem overveie å la stilen til elev nr. 2 komme den samiske leseboka til nytte, den som Edel Eriksen kjenner til fordi hun er medlem av det utvalget som har samlet stoff til den. Riktignok er stoffet til denne boka allerede sendt til Kirkedepartementet, men det skulle vel ennå la seg gjøre å få stykket inn, om utvalget så vil. Har du anledning til å la Edel Eriksen se den stilen?» [Dessverre kan ikke Skoglund ha gjort dette, for Edel Hætta Eriksen opplyser at hun aldri fikk noen slik stil. Det har ikke vært mulig å oppspore verken stiloppgavene eller besvarelsene.]

I alle fall i 1955 var det i tillegg til samisk skriftlig også eksamen i samisk muntlig og samisk historie.

Samisk synes også i stor grad å ha vært brukt som undervisningsspråk. Det var i alle fall ingen pålegg om å bruke norsk der lærere og elever var samisktalende. 08.04.1952 uttaler yrkesskolenemnda: «Undervisningen bør i størst mulig utstrekning foregå på samisk, i alle fall i de praktiske fag.»

De første par åra var nesten alle elevene fra Kautokeino, dvs. at de aller fleste var samisktalende. Seinere kom det til flere fra andre områder. En del av dem kunne ikke samisk eller den samisken de kunne var for fjern fra kautokeinodialekten til at de kunne forstå denne. Mest bruk av samisk var det nok i den praktiske undervisninga for jenter. Her var lærerne for det meste samisktalende. Snekkerlærer og skolestyrer Skoglund kunne derimot ikke samisk.

Byggeplanen stadig utsatt

Først på 1950-tallet var mesteparten av Nord-Troms og Finnmark prega av gjenreising etter krigen. Skolene holdt ofte til i provisoriske brakker. Slik var det også i Kautokeino, og når man så skulle etablere en ny skole, var det ikke bare å finne plass. Fra starten av var det full enighet om at det måtte bygges nytt, men man starta opp med provisoriske løsninger med verksteder i forskjellige brakker og teoriundervisning på folkeskolen på kveldstid.

Optimistisk nok regna plannemnda i 1951 med byggestart i 1952. Men så lett skulle det ikke gå. I Stortingsproposisjon nr 1–1952 blir det uttrykt: «.. i samsvar med St.meld. nr. 85 (1951) foreslår Landbruksdepartementet at det opprettes en samisk heimeyrkeskole i Kautokeino og at det til bygging av internat og skolebygg, 1. byggetrinn, bevilges kr. 400000, samt til anskaffelse og driftsutgift kr. 80000, tilsammen kr. 480000 på budsjettet for 1952–53.» [Stortingsproposisjon nr. 1, tillegg nr. 30, side 5 i tillegget.]

27.03.1952 sender plannemnda brev til Fylkesarbeidskontoret. Her er man fortsatt optimister: «Anleggene blir trolig påbegynt sommeren 1952».

Dette skjedde ikke og Stortingsprop.1-54 melder: «Av løyvinga til skulen for samar, Ktk, kr. 480000 er att kr. 409000 til overføring til 1953–54. Med den overførte sumen og løyvinga for 1953–54, kr. 480000, står det til rådvelde ialt kr. 889000. Dept. reknar med at det ikkje trengst løyving for 1954–55, men at ein kan koma attende til spørsmålet seinare.»

Bygginga kom heller ikke i gang i 1953, for 20.03.1954 meldte Finnmarksposten: «Nytt permanent bygg skal påbegynnes til sommeren.» Men i løpet av de neste to månedene må det ha kommet stoppordre, for 19.05.1954 ber skolestyreren om penger til provisorium, siden «skolens permanente bygninger ikke kunne påregnes oppført i år».

Nå begynte situasjonen å bli ganske fortvila, det var ikke holdbart å drive skole under slike forhold. Også krefter utafor skolen engasjerte seg. Samisk råd for Finnmark skreiv 16.08.1954 til Landbruksdepartementet og klaga over at bygginga ennå ikke er kommet i gang. Etter ei utredning om behovet, heter det videre: «En får seg ikke til å tro at det er midlene Staten har vanskelig for å skaffe til veie. En spør om samer fremdeles skal være henvist til Finnemisjonens gaver når det gjelder økonomiske spørsmål og kulturelle institusjoner. Samisk råd vil bemerke at en drar i tvil om de norske statsmakter ser på det samiske problem med det alvor som en liten folkegruppe med særegne tradisjoner har krav på i en omstillingsperiode av så dyptgripende karakter som den samene nå står over for. ... Rådet tillater seg derfor på det instendigste henstille til det ærede landbruksdepartement at det utvirker nødvendige bevilgninger til bygging av permanente lokaler for Statens heimeyrkeskole for samer i Kautokeino, slik at byggingen kan komme i gang fra våren 1955.»

Men neste år kan så Nationen 03.06.1955 skrive: «Håp om at Heimeyrkeskolen for samer kan bygges allerede neste sommer.»

I 1955 skreiv avisa Nationen at det var håp om at skolen kunne bygges i 1956. Likevel var den ikke klar for bruk før i 1960.

En måned seinere vedtar skolens styre en krass uttalelse der det heter: «Heimeyrkeskolen for samer har nå i 3 år holdt kurs i provisoriske lokaler og under kummerlige forhold. En har imidlertid holdt det gående da en stadig er blitt forespeilet at nybygget skulle påbegynnes. De stadige utsettinger og nå inndragningen av en del av bevilgningen har skapt usikkerhet omkring skolen og dens framtid. Disse ting har skadet skolen i folks omdømme og skapt tvil om myndighetenes vilje til å gjennomføre planen om Heimeyrkeskolen for samer.»

I 1956 finner skolens styre forholda så uholdbare at de vedtar å stanse drifta av skolen inntil nybygget er ferdig. Skolestyreren søker seg i mellomtida til en annen skole, og de neste åra er den eneste aktiviteten kortere kurs som blir administrert av skolens styre.

Skolebygningene var ferdige i 1959, og 27.08.1959 skriver Vestfinnmark Arbeiderblad at de første elevene rykker inn i oktober. I praksis kom ordinær skole likevel først i gang høsten 1960.

Tegning: Arvid Sveen, 1972

«Han bør være akademiker»

I styreprotokollen har vi funnet følgende i et møtereferat fra 13.04.1958: «En foreslår at det ved skolen foruten styrer tilsettes en mannlig og en kvinnelig faglærer. Ad styrer: Styreren skal først og fremst administrere og skape miljø ved skolen og trenger ikke være faglærer i praktiske fag. Han bør være akademiker og ha tilknytning til og interesse for samisk kultur og språk.» (Utheva av red.)

Fra samisk heimeyrkeskole til norsk yrkesskole

Etter noen år med byggevirksomhet og ellers minimal aktivitet kunne Statens heimeyrkeskole for samer høsten 1960 endelig planlegge oppstart i nye lokaler. I den forbindelse sender skolen et brev til samekonsulent Hans J. Henriksen: «En er nå kommet så langt med de forskjellige arbeidene og med anskaffelse av utstyr m.v. at man tar sikte på å få skolen i gang i begynnelsen av oktober måned d.å.»

Arkivert sammen med dette brevet finner vi en tekst som tydelig er ment som avisannonse og eventuelt oppslag. Teksten finnes både på norsk og samisk, og trolig er det Hans J. Henriksen som har oversatt den. Denne annonsa viser at det nå var kommet en helt ny linjestruktur ved skolen, etter mønster av linjeinndelinga ved norske yrkesskoler og husflidsskoler:

STATENS HEIMEYRKESKOLE FOR SAMER
– KAUTOKEINO –

Skolen tar opp elever til skoleåret 1960/61, som vil ta til først i oktober. Alle som er ferdig med folke- og framhaldsskolen kan søke om plass.
Skolen har følgende fagavdelinger:
A. Trearbeid.
B. Jern- og metallarbeid.
C. Veving og søm.
D. Kurs av forskjellige slag.
I tilknytning til den praktiske opplæringen vil det bli gitt teoretisk undervisning. Undervisningen er gratis og det vil bli høve til å søke stipend til reise og opphold ved skolen. Skolen har internat i nye trivelige lokaler, og det vil bli sørget for full forpleining for elevene.
Nærmere opplysninger fåes ved å henvende seg til skolen, adresse: Kautokeino. Søknad om plass bør sendes snarest.

Sammen med disse papirene finner vi også Midlertidig plan for Statens heimeyrkeskole for samer, Kautokeino. Her er det en kort beskrivelse av innholdet i de fire avdelingene som er skissert over. Mens de praktiske faga i planen av 1952 klart var knytta til samisk kultur og det samiske samfunnets behov, har det nå skjedd en klar dreiing av innholdet i retning av det som er vanlig ved tilsvarende norske skoler.

I avdeling A. får elevene først kjennskap til verktøyet og dets behandling. Deretter gjennomgåes en øvingsrekke som omfatter de almindelige tresammenføyninger, formingsarbeid, m.m.. Når øvingsrekken er gjennomgått får elevene ut fra forutsetning og behov, og i samråd med læreren, i noen grad velge hva de ønsker å lage av bruksgjenstander av forskjellig slag, verktøy, redskap, enklere bruksting for huset, o.a..

I avdeling B. får også elevene først kjennskap til verktøyet. Deretter gjennomgåes en øvingsrekke i smiing, filing og sammenpassingsarbeid. Senere blir oppgavene forskjellige – som arbeid av bruksting i smijern, verktøy, beslag til redskap m.m..

I avdeling C. får elevene innføring i søm, prydsøm, veving, vask og stryking, plantefarging, skinnarbeid og annet handarbeid som kan være til nytte i det praktiske liv.

D. Kurs. Etter behov vil det bli satt i gang opplæring av forskjellig art – sveising, reindrift, horn- og beinarbeid m.m..

Teoretisk opplæring: Tegning, material- og yrkeslære, norsk med korrespondanse, kalkulasjon og bokføring. Dessuten stil-, form- og fargelære, film, foredrag m.m..

Vi ser at alle de konkrete gjenstandene med samisk tilknytning som var nevnt i den tidligere planen nå er borte fra de ordinære kursa, og bare med i mulige spesialkurs. Man har innført øvingsrekke, etter mønster av det som var vanlig i det som den gang blei kalt verkstedskoler. Så blir det også i planen nevnt at det gis fradrag i læretid for gjennomgått skole. Ei stor endring har skjedd siden man 8 år tidligere slo fast at skolen ikke skulle utdanne fagarbeidere for det norske storsamfunnet.

Av teorifaga ser man at samiskfaget nå er borte. Først fra 1964/65 kom det inn igjen i skolen, med til sammen 2 timer i uka, som skulle dekke både språk og kulturhistorie.

Den samiske heimeyrkeskolen var i ferd med å bli en vanlig norsk yrkesskole. Daværende rektor ved skolen, Svein Hermann, forklarte og forsvarte i 1971 denne omlegginga slik: «Etter at skolen i 1960 tok i bruk sine nye bygninger og det ble opprettet tre forskjellige linjer, ble det laget mindre og mindre samiske bruksting ved skolen. Særlig på jern- og metall-linja var det vanskelig å finne plass for samisk husflid. Forholdene i Indre Finnmark var vesentlig annerledes i 60-årene, enn da målsetningen for skolen ble laget i 1952. Styret for skolen tok så konsekvensen av dette og i 1962 vedtok det en revisjon av undervisningsplanen som gikk ut på at styret anbefalte at undervisningen ble i samsvar med verkstedskolens A-plan.» [ Til 25-årsmeldingen om skolene i Finnmark. Historikk om Den samiske yrkes- og husflidsskole, Kautokeino. 07.05.1971]

I et notat av Reidar Marmøy i RVO 1978 beskrives endringene slik: «Fra skoleåret 1962/63 ble undervisningsplanene endret i samsvar med verkstedskolens A-plan. Dette førte med seg at spesielle samiske aktiviteter falt bort. Skolen ble da en vanlig yrkesskole, men samisk ungdom skal fortsatt ha førsterett til inntak.»

Uenighet om målsetting

At det ikke var enighet om skolens målsetting og innretning kommer tydelig fram av dokumenter som KUD har arkivert om styrertilsetting i 1959-60. Styrerstillinga blei utlyst i 1959. 3 av søkerne blei innstilt, men ingen av dem tok jobben. Derfor blei ingen tilsatt og det blei ikke satt i gang ordinær undervisning. Ennå et år gikk med kortere kurs i reindrift, søm og sledebygging. Dette blei organisert av skolens styre, mens man venta på at bygga skulle bli ferdige og ny rektor komme neste år. I 1960 var det 4 søkere. Skolens styre fant ingen av søkerne kvalifisert til styrerstillingen og ba Kjell Borgen om å søke. [Arkitekt Kjell Borgen samla på 1950-tallet inn mye informasjon om byggeskikk i samiske områder. Han har skrevet heftet Samenes gårder i indre Finnmark : naturtilpassing, form og kulturelle konvensjoner fra 1900 til 1990, og tegna mange samiske byggverk.]Han sa imidlertid nei, og «... ga uttrykk for at han ikke var interessert i å overta stilling ved en skole hvor hovedoppgaven skulle være typisk «heimeyrke»opplæring, dvs. opplæring i snekkerarbeid, metallarbeid osv. Han mente at skolen i første rekke burde drive opplæring i reindrift for reinsamer og at den burde søkes gjort til et slags senter for opplæring, forskning og praktiske forsøk i denne næringen i tilknytning til reinslakteriet i Kautokeino. Den mannlige «heimeyrke»opplæringen (båtbygging, sledebygging, reparasjon av redskaper og bygninger) mente han måtte kunne innpasses som en del av den praktiske opplæringen for reinsamene.» [Kilde: Riksarkivet: Kirke- og undervisningsdepartementet, 7. skolekontor - Heimeyrkeskolen] Rektortilsettinga endte med at styret likevel tilsatte en av dem man først mente ikke var kvalifisert.

Utviklinga fra samisk heimeyrkeskole i retning av vanlig norsk yrkesskole møtte motstand fra bl.a. Samisk råd for Finnmark, som på møte 29.–30. juni 1962 vedtok en henvendelse til Kirke- og undervisningsdepartementet: «En vil med beklagelse peke på de tendenser som åpenbart gjør seg gjeldende ved Statens heimeyrkeskole for samer i Kautokeino, og som truer med å bringe skolen inn i en utvikling i retning av vanlig yrkesskole med minimalt samisk preg. Rådet mener at skolens berettigelse nettopp ligger i at den ved siden av sin yrkesutdannende funksjon skal opprettholde og vekke respekt for de spesifikt samiske kulturverdier – materielle og åndelige, og danne et miljø hvor samisk kultur har grobunn, og får livskraft. En kulturelt anonym yrkesutdannelse ved denne skolen har etter rådets mening ingen berettigelse. Yrkesutdannelse for samisk ungdom kan virkeliggjøres mer effektivt på de yrkesskoler fylket ellers har, og landet for øvrig. Rådet vi derfor innstendig henstille at det snarest blir utarbeidet en skoleplan som tar omsyn til de spesielle formål skolen er ment å tjene, såsom det går fram av skolens navn og de dokumenter som lå til grunn for skolens opprettelse.»

Så langt har vi ikke funnet noe svar på dette fra departementet si side, men det er ingen ting som tyder på at man har grepet inn for å endre retninga. Snarere tyder alt på at departementet ønska ei slik utvikling, som en del av moderniseringa og integreringa av samene i det norske storsamfunnet.

Samisk borte som fag og undervisningsspråk

Samisk språk hadde vært et fast innslag i skolen fram til den ordinære undervisninga stansa opp i 1956. I skoleplaner fra 1959 er samisk ført opp som fellesfag. Men i forslag til midlertidig plan av 1960 er samisk ikke nevnt, og det virker som det ikke blei undervist i samisk i perioden 1960-64. Da samisk igjen kom på timeplanen i 1964 og noen år framover, var det med svært lav status, bl.a. var det ikke eksamensfag, slik det hadde vært midt på 50-tallet.

Derimot var det høyt prioritert at samisktalende elever skulle lære norsk. Skolens årsmelding for 1964/65 forteller at de samisktalende elevene da hadde 6 timer norsk for uka, mens de norsktalende hadde 3 timer.

Mens yrkesskolenemnda tidligere hadde uttrykt at undervisninga i størst mulig utstrekning burde foregå på samisk, hadde skolestyreren en annen oppfatning. Dette kommer klart fram i et intervju Finnmark Dagblad 16.05.1964 hadde med skolestyrer Sigurd Skoglund:
– Så undervisningen foregår med andre ord på norsk? Byr ikke det på problemer?
– Jeg har det bestemte inntrykk av at man har gjort mere vesen av disse ting enn hva som er berettiget. De som begynner her på skolen har 8 år bak seg på skolepulten, så alle kan følge godt med i undervisningen. Men vi driver på den annen side også undervisning i norsk ved skolen, sier bestyrer Skoglund.
Det er også et annet forhold man må ha for øye hva undervisningen angår, nemlig den ting at det samiske sprog er fattig på tekniske uttrykk og benevnelser. Så det faller derfor naturlig å undervise på norsk.

Kristen rektor for elevenes moral

Gjennom tidene har skolens styre hatt mange tilsettingssaker. Noen ganger kan man kanskje stille et spørsmålstegn både ved om den beste blei tilsatt og ved argumenta som blei brukt. Fra styreprotokollen har vi saksa dette om rektortilsetting i 1969: Søker nr. 1 «.. er også personlig kristen. Dette mener styret vil ha innvirkning på elevenes moral i sin alminnelighet.» Han blei derfor tilsatt, sjølv om styret innrømte at søker nr. 2 hadde «større og mer allsidig utdannelse og mange års praksis i yrkesskolen».

Nå kan ikke søker nr. 1 ha tatt imot tilbudet, for det var søker nr. 2 som blei rektor i praksis. Styreprotokollen sier ikke noe om hans forhold til religion eller om hvilken innvirkning han hadde på elevenes moral i sin alminnelighet.

Radioaktivitet – 20 år før Tsjernobyl

Etter de sovjetiske atombombesprengningene over Novaja Zemlja på 1960-tallet blei det satt i gang undersøkinger for å finne ut i hvilken grad folk i Finnmark var utsatt for radioaktivitet. I 1966 skriver Statens Institutt for Strålehygiene et brev til skolen, der de viser til at de tidligere har undersøkt 20 av elevene. Nå vil de ha en oversikt over hva internatelevene spiser og særlig om inntak av reinkjøtt. På den tida forsøkte myndighetene å bagatellisere skadevirkningene, først etter Tsjernobylulykka i 1986 har man innrømmet at mange i Finnmark blei utsatt for kraftig radioaktiv stråling på 60-tallet.

(Foto utlånt av Nils Harald Boine)

Hvordan selge reinkjøtt?

På midten av 80-tallet var det problemer med avsetninga av reinkjøtt og slakteriene satt med store lager. Da reindriftsskolen hadde tentamen i reindriftsøkonomi, var derfor den naturlige oppgava: «Hvilke tiltak kan man gjøre for å øke omsetninga av reinkjøtt?» Det var en 4-timers eksamen, men en elev leverte allerede etter et kvarter. Svaret hans var som så:

Forslag til annonse i Finnmark Dagblad:
Til hageeierne i Hammerfest:
Hadde De problemer med at reinen beitet i Deres hage og spiste Deres blomster siste år?
Ta hevn – spis reinkjøtt!

Rein i Hammerfest, 1980
(Foto: Svein Lund)

«Utilbørlig samediskriminering»

På 1980-tallet kunne frontene i samepolitikken være harde, og heller ikke samiske skoler kunne unngå å bli påvirka av det. I 1984 hadde skolen blitt pålagt å spare penger, og rektor fant ut at man kunne spare inn på å annonsere ledige stillinger i færre aviser. Ei av avisene som blei ramma, var den norskspråklige avisa Ságat, som i denne tida utmerka seg ved en svært regjeringsvennlig samepolitikk. Når Ságats redaktør så at hans avis ikke fikk de samme annonsene som den samiskspråklige Sámi Áigi, tolka han dette i verste mening, og skreiv i et klagebrev til departementet: «Vi synes det er meget beklagelig at rektor har lagt opp til en annonsepraksis med boikott av Ságat, som medfører at skolene rekrutterer personell på ensidig samepolitisk grunnlag. … Vi oppfatter rektors holdning til annonsering i Ságat som en utilbørlig form for samediskriminering som Den norske stat ikke bør være bekjent av.» Resultatet blei at både Utdannings- og Landbruksdepartementet påla rektor å annonsere alle ledige stillinger i Ságat.

Hederstittel?

Denne historia hendte en gang på 80-tallet, mens Statens reindriftsskole og Samisk videregående skole var to sjølstendige skoler under samme tak. Som statens skoler var begge skolene utsatt for besøk fra sine respektive departement. Reindriftsskolen hadde i mange år en byråsjef i Landbruksdepartementet som fast kontakt. Han var så ofte på besøk at elevene blei lei av han. – Nei, nå kommer denne «birošeaffa» igjen, kunne de si. De hadde stor moro av å tiltale han som birošeaffa, og byråsjefen trudde lenge han hadde fått en hederstittel. Helt til noen sprakk og fortalte han hva det første leddet i ordet betyr på samisk.[Konrad Nielssen: Lappisk ordbok bd.1, s.182: biro = djevel, fanden.]

Rekord i kaffekoking

For elevene på mekanisk verksted var det uhøvelig å skifte av seg kjeledress og vernesko og springe på kantina hver gang det var friminutt. Derfor laga elevene og lærerne seg egen kaffekrok på verkstedet. Men et år hadde skolen en inspektør som ikke syntes noe om dette tiltaket. Inspektøren sørga for å beslaglegge kokeplata, men mekanikere er sjelden rådløse. De hadde da gassapparat. Så med det største sveisegassbendet og kraftig gasstrykk, satte de aluminiumskjelen i skruestikka og fyra i vei. Nå var det ikke alltid kjelen tålte denne påkjenninga, så det blei også litt trening i aluminiumssveising. En elev blei etter hvert den reine mester i kaffekoking. Han satte rekorden med å koke opp 1 liter vann på 28 sekunder, uten å ødelegge kjelen. Det hører med til historia at eleven som var så flink i varmebehandling, seinere blei lærer på den samme avdelinga. Men da hadde administrasjonen for lengst slutta å legge seg opp i kaffekokinga.

Noen år seinere utvikla mekanikerelevene kaffekokinga ytterligere. De brukte alle gassapparata på en gang. 6 elever sto med hver sin gassbrenner, mens en sto med stoppeklokke og tok tida på rekordforsøka.

Navneforviklinger 1–7

Skolen har gjennom tidene hatt hele fem offisielle navn på norsk, de to siste med likestilt offisielt samisk navn. Dette har gitt opphav til atskillig både diskusjon, korrespondanse og forvirring. Her er noen utdrag fra historia om skolens mange navn:

1. Det første navnet, Statens heimeyrkeskole for samer, fikk aldri noen offisiell samisk form, men der skolen blei omtalt på samisk, blei det brukt forskjellige varianter. I ei annonse for skolen 1960 brukes navnet Státta ruovtofid'noskuvlla sámiide, i en artikkel i Nuorttanaste i 1962 kalles skolen Stata dalloduogje-skuvla samidi, Guovddagæinost.

2. Felles for alle skolens navn har vært at det har vært noe med samer eller samisk i navnet. Alle har ikke alltid vært like glade for det. I 1960 ønska styret, med støtte av heimeyrkerådet, å endre navnet til Statens heimeyrkeskole, Kautokeino, men fikk ikke gjennomslag for dette i departementet.

3. Skolens ledelse hadde tidlig på 60-tallet en annen ide. De ønska å kvitte seg med begrepet «heimeyrkeskole» og søkte departementet om navneendring til Den samiske yrkes- og husflidsskole. Det skulle ta flere år før navneskiftet blei gjennomført og dette blei da skolens offisielle navn i perioden 1968–1976.

4. I skoleåret 1974/75, mens skolen ennå bar navnet Den samiske yrkes- og husflidsskole, ønska elevene å få laga skolegenser. Der ville de ha skolen sitt navn på samisk, men verken elevene eller skolens ledelse visste hvordan det skulle oversettes rett. Så en forsøkte seg med Sámi bar'go- ja ruovtoduodjiskuv'la. Men da genserne kom til skolen, sto det Sámi bár'go- ja ruovtoduodjiskuv'la. En feilplassert aksent over en «a» endra yrkesskolen til en gråteskole. [bargat = arbeide, bárgut = gråte] Det sies at produsenten måtte ta genserne i retur.

Ikke så lenge etter dette må samisk navn likevel ha blitt offisielt godtatt. Vi har ikke kunnet finne det i protokollene, men i skolens arkiv blei årsmeldinga for dette skoleåret lagt inn i ei mappe der skolens navn var trykt, først på norsk, så på samisk: Sámi fid'no- ja ruok'toduoddjiskuv'la.

5. Da Lov om videregående opplæring trådte i kraft fra 1.1.1976, skulle alle tidligere gymnas, yrkesskoler og handelsskoler hete videregående skole. Styret vedtok 3.10.1975: «Den samiske yrkes- og husflidsskole skal fra 1.1.1976 hete: Den samiske videregående skole, Kautokeino. Når det gjelder navnet på samisk, ber styret rektor innhente forslag fra språkkonsulenter som forelegges neste styremøte for godkjenning.»

Rektor kontakta Nordisk Samisk Institutt, som 13.2.1976 foreslo navnet: Sámi joatkaskuv'la, Guov'dagæidno. I styreprotokollen er litt av brevet fra instituttet referert, der NSI drøfter aktuelle alternativer. «Joatkin skuv'la ii dieđosge hei've. Joatkiskuv'la ii åru soappame, danin gå dat ii læt skuv'la mii joatká. Joatka-sátni muitala gåit Norga skuv'laeiseváldiid áigomuša dáina skuv'ladásiin.» («Joatkin skuv'la passer sjølsagt ikke. Joatkiskuv'la synes ikke å passe, fordi det ikke er skolen som fortsetter. Joatka-ordet forteller om Norges skolemyndigheters formål med dette skolenivået.») Dette er faktisk første gang noe er innført i styreprotokollen på samisk. Det tok 24 år før det skjedde, og det skulle gå lenge til neste gang.

6. Det norske navnet blei etter et års tid forkorta til «Samisk videregående skole, Kautokeino», og det samiske navnet blei i 1980 tilpassa til den nye samiske rettskrivinga: Sámi joatkkaskuvla, Guovdageainnus. Skolen skreiv da brev til departementet og ba om lov til å ta i bruk den nye rettskrivinga for skolenavnet. Det var ikke mye skolen sjøl kunne avgjøre uten departementets tillatelse.

7. Ikke lenge etter at skolen fikk sitt nåværende navn, fikk skolen en ny kontorassistent. Kontoristen var blitt instruert til å svare i telefonen med skolens navn. Etter sigende foregikk da følgende samtale:
– Sámi joatkkaskuvla ja boazodoalloskuvla, Samisk videregående skole og reindriftsskole.
– Er du ferdig nå?
– Det er da vel ikke min feil at skolen har så langt navn.

Andre artikler i Samisk skolehistorie 2