Sámegillii
Artikkel i boka Samisk skolehistorie 2. Davvi Girji 2007.
 Ragnhild Enoksen, Kvenangen 2003 |
Ragnhild Enoksen er født i 1950 og oppvokst i Kvenangen. Hun har gått journalisthøgskole og har siden 1989 arbeidet som journalist i Nordlys med kontorsted i Nordreisa. Ragnhild Enoksen har skrevet ei rekke artikler i forskjellige tidsskrifter, bl.a. Menneske og miljø i Nord-Troms. Hun er også en av forfatterne bak boka «Vår folkedrakt», om sjøsamekofta i Loppa og Nord-Troms. I denne artikkelen forteller hun om arbeidet hun sjøl var med på for å få i gang samiskundervisning i Nordreisa og intervjuer to tidligere elever om hvordan de ser på den samiskopplæringa de fikk. |
Vi var mødre og fedre fra fire familier. Vi ville at barna våre skulle lære samisk, og derfor kom vi sammen og skrev et brev til skolesjefen i Nordreisa. De eldste barna hadde gått på skolen et par år, de fleste gikk ennå i barnehagen. Brevet sendte vi den 6. september 1990. Selv var jeg mor til Viktor som skulle begynne i første klasse høsten 1991. Kanskje kommunen skulle klare å få samiskundervisningen i gang fra det året.
– Med tanke på hvor mange timer samisk jeg har hatt og hvor mange år jeg har brukt på faget, så har jeg lært utrolig lite, sier Viktor.
I skrivende stund er han 20 år. Undervisningen kom i gang den høsten vi hadde håpet på, og han har hatt samisk i åtte grunnskoleår og i tre år på videregående. Femten – tjue barn begynte med samisk det første året, kanskje en eller to av dem kan føre samtaler på samisk, skrive et brev eller lese en lengre tekst. Men det er ikke noe i veien med deres evne til å lære fremmede språk. Viktor snakker flytende engelsk og han klarer å gjøre seg forstått på thai. Engelsk har han lært på skolen. Thai fikk han grepet på de elleve månedene han var utvekslingselev i Thailand.
– Det er synd at vi hadde så veldig lite motivasjon for samisk, sier han sjøl.
Jeg vet ikke hvor mye lyst jeg ville ha hatt til å lære samisk, om foreldrene mine kunne ha søkt om samisktimer da jeg var sju år. Jeg vokste opp i Indre Kvænangen i 1950- og 60-årene. Rundt meg hørte jeg både samisk og finsk, men mest norsk. I blant forsøkte far min å gi meg en liten språkleksjon, på skolen gjorde lærerne sitt beste for å plukke vekk de siste restene av finsk-ugrisk i norsken vår. Mange av elevene på Kjækan skole hadde problemer med å skille harde og bløte konsonanter fra hverandre, og vi hadde tendens til å sette sammen setninger på en unorsk måte.
Og far min igjen. Han hadde slitt mange år på skolebenken før han kunne norsk, det eneste språket han fikk undervisning i og på. Den finske dialekten kvensk var morsmålet i barndomshjemmet hans. Der kunne samtalen også gå på samisk, når det dukket opp naboer og kjente som brukte samisk som dagligspråk. I ungdomsårene fikk jeg venner som snakket samisk, og jeg begynte å leite etter lærebøker og samiskkurs, men nærmet meg førti før jeg tok eksamen i samisk som fremmedspråk på videregående skole.
Det var min bakgrunn da jeg undertegnet brevet til skolesjefen sammen med Willy Larsen, Anne Kirsten Mienna og Helene Olsen. Anne Kirsten Mienna var den eneste av oss som snakket samisk, vi andre kunne lite og ingenting.
Vi satt i stua hjemme hos Willy. Vi skrev til kommunen og spurte om noen skoler i Nordreisa ga undervisning i samisk, og hvilke rettigheter barna hadde til undervisning i og på dette språket.
– Det er bedre å spørre enn å fortelle, mente Helfrid, kona til Willy, og tre uker etterpå fikk vi et svar. Vi leste det på en slik måte at det i første omgang tok motet fra oss.
– Ingen av skolene i Nordreisa gir undervisning per dags dato i samisk, skrev pedagogisk konsulent hos skolesjefen, og fortsatte med å sitere grunnskolelovens paragraf 7, før hun slo fast at Nordreisa kommune ikke hadde gjort noe vedtak om å regne seg som samisk distrikt, og dermed var ikke kommunen pliktig til å gi undervisning i samisk som morsmål. Hun svarte også at skolen kunne gi undervisning i samisk som fremmedspråk, som valgfag, hvis den hadde kompetente lærere i faget.
Vi sturet i et par uker over svaret, før Helfrid pekte på at vi ikke måtte ta det så ille, for her sto det også at vi kunne søke skolestyret om at barna skulle få undervisning i samisk som andrespråk, og skolen eller skolestyret bestemmer om andrespråket skal innføres fra første eller andre klassetrinn. Det punktet måtte vi få avklart litt nærmere.
Helene Olsen, som bodde i Bakkeby og hadde en gutt som gikk på skolen i Rotsund, sto for kontakten og korrespondansen med skolekontoret. Jeg kan huske at hun kom litt nedslått til meg etter en samtale med pedagogisk konsulent. Skolene i Nordreisa hadde verken elever nok eller lærere for å begynne med samisk, men vi kunne jo bare søke.
– Hva er hensikten med det? spurte hun, og vi søkte råd hos det som het Skoledirektøren i Troms såvel som hos Samisk utdanningsråd. Den 14. januar 1991 kom skoledirektøren i Troms og Grunnskolerådet til Nordreisa for å holde et møte i Sørkjosen om finsk som andrespråk. Om kvelden skulle de holde møte for foreldre og andre interesserte, og skrev til oss foreldre som ville ha samisk at det ville være ei høvelig anledning å ta opp våre ønsker.
– Dette er også avtalt med skolesjef Bjørn Olsen, skrev skoledirektør Harry Kvalvik. Men hverken skolesjefen eller andre fra skolekontoret kom på møtet, og jeg vet ikke hvorfor. Men hit kom det flere familier som ønsket samisk enn vi som hadde sendt det første brevet til skolekontoret, og dette møtet satte fart i arbeidet vårt.
 |
Etter møtet med skoledirektøren inviterte Ragnhild Enoksen andre foreldre til å gå sammen for å få samiskundervisning i Nordreisa. |
Etter råd fra skoledirektøren selv, Harry Kvalvik, skrev åtte familier ved Storslett skole en felles søknad til Nordreisa skolestyre. De hadde til sammen ti elever på barneskolen, fra første til sjette klasse, og de søkte om at barna fikk undervisning i samisk som andrespråk i henhold til mønsterplanen og i henhold til brevet som skolesjefen selv hadde sendt til oss den 24. september.
– Vi ønsker at barna skal få undervisning i samisk fra høsten 1991, og håper at skolestyret klarer å legge forholdene til rette innen den tid, sto det i brevet. Selv skrev jeg en tilsvarende søknad for Viktor. Han var den eneste eleven i Sørkjosen som skulle begynne med samisk det første året. Helene Olsen ville vente og se hva vi fikk til svar før hun søkte om samiskundervisning til sin sønn på Rotsund skole.
– Det var ikke så lett å være den eneste som skulle dra til en annen skole et par ganger for uka. Noen av de andre elevene ertet meg for det, kanskje det var den siste rest av nedlatende holdninger og negative strømninger mot samisk. Dessuten opplevde jeg det ikke som kult. I sju – åtte årsalderen vil barn gjøre det samme som de som setter normene i kameratflokken. Ingen av de ledende typene for førsteklassingene på Sørkjosen skole, gikk på timer i samisk, sier Viktor.
Året etterpå bestemte jeg meg for å lære litt mer samisk sjøl. Viktor og jeg flyttet til Karasjok der vi hadde mange venner og kjente.
– Der var det noe helt annet å ha samisk på skolen. Jeg skilte meg på ingen måte ut fordi jeg lærte det språket og læreren jeg fikk var flink og engasjert, sier Viktor.
Men det første halve året slet han på skolen i Karasjok. Han var ny i klassen, noen plaget ham og han var stille og utenfor, helt til det kom enda en ny gutt i samme klasse. De ble kamerater og han ble godtatt i miljøet.
Høsten 1993 kom vi tilbake til Nordreisa, og nå var de mange nok til at skolestyret gikk med på å sette i gang undervisning i samisk på Sørkjosen skole. Willy Larsen sine eldste gutter gikk i første og andre klasse. Men skolekontoret klarte ikke å skaffe lærer til de timene de skulle ha, ungene måtte fortsette å pendle til Storslett skole. Det krever et puslespill som elever i første, andre og tredje klasse ikke klarer å holde styr på. Sammen med læreren må de passe på å dra fra sin egne klassekamerater når samisk står på timeplanen. Den som husket tidspunktene best, var drosjesjåføren, som ofte sto utenfor skoleporten og ventet både vel og lenge.
Læreren det året var mye borte, og et eller annet sted på veien forsvant beskjedene til elevene i Sørkjosen som skulle komme til Storslett. Og undervisningen gikk ikke alltid på samme klasserom. Rett som det var ble de gående rundt i korridorene uten å vite hvor de skulle gjøre av seg til drosja kom for å hente dem tilbake. Etter noen uker skjønte vi foreldre at dette ikke kunne fortsette. Vi ba om at samisk ble utsatt til året etter.
Det nærmet seg skolestart i 1994, og på skolekontoret beklaget de at de ikke hadde klart å skaffe lærer i samisk ved Sørkjosen skole. Men jeg ga meg ikke. Jeg ringte til den ene mulige læreren etter den andre og jeg maste på skolekontoret. Til slutt sa en elev på Nordreisa videregående skole ja til å undervise. Han hadde samisk som fremmedspråk, som C-språk, på skolen, og syntes ikke selv at han var særlig kvalifisert. Skolen hadde elever med samisk som morsmål og andrespråk. Men han hadde ledige timer, bil og en praktisk mulighet for å hjelpe oss. Etter hvert viste det seg at han hadde godt lag med ungene. Og når det først kom en lærer, var det flere som ville ha undervisning i samisk.
 |
Samiskelever fra Nordreisa på skoletur til Kautokeino. (Foto: Ragnhild Enoksen) |
Men et par år etter samiskundervisningen kom i gang på Storslett barneskole, begynte noen med språket på ungdomsskolen. De trakk seg i samlet flokk fra undervisningen midt i et skoleår. Noen av dem begynte på nytt med språket da de startet på videregående.
I noen år var min egen, moras, motivasjon det eneste som holdt Viktor i gang med samisk. Og det var ikke bare de negative holdningene fra klassekameratene som tok lærelysten fra ham.
– Jeg følte at jeg ble tvunget til noe jeg ikke ville, og jeg reagerte med motvilje. Det kan godt hende at det hadde vært bedre om samisk hadde vært obligatorisk for hele skolen. Jeg tenkte jo aldri at jeg ble tvunget til de andre fagene som vi hadde på skolen, sier han, og fortsetter: – Jeg er litt bitter for at jeg ikke kunne bruke samisktimene til å lære et språk som er mer nyttig. Alle som snakker samisk, kan jo gjøre seg forstått på norsk. Men den motviljen jeg hadde da jeg var litt yngre, er borte nå. Da jeg kom i ungdomsskolen, hadde samisk fått høyere status, og da jeg begynte på videregående var det absolutt ikke noe problem å ta samisktimer, sier han.
– Jeg kunne litt samisk da jeg kom hit, men det forsvant fort. Både jeg og søsknene mine sluttet å snakke samisk med mamma, og jeg vet ikke hvorfor. Kanskje det føltes flaut fordi ingen andre unger i miljøet vårt brukte det språket, sier han.
Taleferdighetene på samisk har ikke kommet tilbake, selv om han fikk undervisning i språket gjennom hele grunnskolen og fortsatte med det på videregående skole.
– Du lærer et språk i et samfunn der språket blir brukt. Jeg har lært samisk grammatikk, kultur og historie, men ikke å bruke språket i praktiske sammenhenger. Det hadde vært nyttig fordi jeg har mange nære slektninger i Kautokeino, sier unge Mienna og forteller at noen ganger hadde han også lyst å slutte med samiskundervisningen.
– Storslett skole tok ikke samiskundervisningen alvorlig. Det var veldig mye bytting fram og tilbake med lærere og det ble ikke krevd særlig innsats fra elevene. Når jeg merket at jeg bare gikk der uten å lære noe, da hadde jeg lyst å bruke tida på noe annet.
Viktor sier noe av det samme: – Undervisningen i samisk var lite profesjonell og hadde ikke samme standard som andre fag. Lærerne våre var forskjellige. De fleste var dårlig kvalifisert til jobben, om ikke i samisk, så i pedagogikk. Vi hadde dårlige skolebøker mesteparten av tida. Jeg er sikker på at jeg hadde lært mer, og at min egen motivasjon ville blitt bedre, om ikke skolen og hele undervisningen hadde vært så utrolig uengasjerende. Og den engasjerte oss ikke fordi den var så lite utfordrende.
 |
Konfirmasjonsbilder av Rolf E. Mienna (t.v.) og Viktor Enoksen (t.h.) (Foto: Ragnhild Enoksen) |  |
– Da jeg begynte på videregående var det naturlig for meg å fortsette med samisk. Jeg har lyst å lære så mange språk som mulig, men jeg tenker at det skal være språk som er nyttige, som setter meg i stand til å prate med folk i forskjellige land og på ulike kanter av verden, sier Viktor, og legger til:
– Men det er jo ikke helt bortkastet å kunne samisk, heller. Det er bare trist at jeg ikke fikk mer igjen for de årene jeg sleit med språket i barneskolen. Der kunne grunnlaget bli lagt og jeg kunne ha lært mye på kort tid, sier han og fortsetter:
– Jeg har fått bedre kjennskap til samisk kultur og sterkere identitet enn jeg hadde hatt uten samiskfaget. Men jeg har aldri snakket med noen på samisk, og jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å gjøre det. Akkurat nå har jeg ikke tenkt å lære mer. Men om jeg skulle finne på å gjøre det, så stiller jeg ikke med helt blanke ark. Jeg har fått litt innsikt i grammatikken og lærerene sier jeg har god uttale, men jeg har dårlig ordforråd, sier han.
Grunnskolen i Nordreisa delte ikke vår oppfatning. Ved hjelp av press fra oss foreldre, pålegg fra staten gjennom grunnskoleloven og skoledirektøren, og vedtak i skolestyret, satte de i gang undervisning. Den ble halvhjertet gjennomført. Kanskje mest på grunn av lærermangel, og dernest på grunn av mangel på engasjement fra skoleadministrasjonen sin side. I tillegg står språket svakt i miljøet, selv blant barn som ofte har kontakt med kamerater og slektninger som snakker samisk. De hører ikke samisk til daglig og de kan oppfatte det som et språk med liten praktisk betydning.
– Vi har begynt å bruke samisk også utenfor klasserommene. Når to som kan språket møtes, bruker vi det. Skolen har skilting på to språk, og vi bruker det rett som det er på plakater og oppslag. Jeg er overbevist om at det øker elevenes lærelyst litte grann, sier Ruth Larsen.
Ti år etter samisk ble innført i grunnskolen i Nordreisa, fikk kommunen ei samisk barnehageavdeling.
– Vi hadde kontakt med en del foreldre som ville ha samisk opplæring i barnehagen, og derfor undersøkte kommunen behovet. Det viste seg at ønsket var stort nok til å starte ei samisk barnehageavdeling, og den åpnet vi ved Sonjatun barnehage på Storslett høsten 2001, forteller oppvekstsjef Berit Stien.
Avdelinga har 14 plasser som blir brukt av 16 barn. Blant de tre ansatte på avdelinga er foreløpig bare en assistent samisktalende. De to andre har begynt på kurs for å lære språket.
– Noen av barna som går her kan nesten bare samisk, noen kan like mye samisk som norsk og noen kan bare norsk, forteller avdelingsleder Tore Johansen.
Seinere har interessen for samisk økt og spredd seg. Nå er det samiskundervisning ved 6 – 7 forskjellige skoler i kommunen, og kommunen har en samisk barnehageavdeling. Lærerkompetansen er blitt bedre. Også ved Nordreisa videregående skole holder interessen for samisk seg, og språket er blitt synlig på skilt, plakater og ved at enkelte lærere og samisktalende elever bruker det seg i mellom.
Men fortsatt er det mangel på fagfolk som kan språket, ikke minst på den samiske barnehageavdelinga. Og språket er lite synlig i det offentlige rom. Du hører sjelden noen som snakker det, du kan ikke gå på kiosken og kjøpe samiske aviser, du ser ikke plakater eller skilt med samisk.
I dag blir språket brukt i familier som har flyttet hit fra kommuner der språket står sterkere. Om noen år vet vi om de som lærer språket i barnehagene og på skolene vil ta det i bruk utenfor skolestua, om de får nytte og glede av det.
Andre artikler i Samisk skolehistorie 2