Artikkel i boka Samisk skolehistorie 2. Davvi Girji 2007.

Lydolf Lind Meløy:

Framhaldsskolen

Lydolf Lind Meløy som skoledirektør på inspeksjon på Skoganvarre skole på 1960-tallet.
(Foto: Richard Bergh)

I tida 1958–60 ga Kirke- og undervisningsdepartementet ut fire hefter i serien Unna girjážat sámiide – Samiske småskrifter. Serien var redigert av Asbjørn Nesheim og Hans J. Henriksen. Denne teksten er tatt fra hefte nr. 1: Joatkaskuv'la - Framhaldsskolen. Artikkelen blei skrevet i 1956, men først trykt i 1958, da det allerede var klart at framhaldsskolen etter hvert ville bli erstatta av den 9-årige ungdomsskolen. Derfor har også forfatteren lagt til et etterord om dette.

Lydolf Lind Meløy (1908–1999) var oppvokst i Vesterålen og kom som lærer til Kautokeino i 1937. Da han skreiv denne artikkelen var han skoleinspektør i Karasjok og leder for Skolerådet for Indre Finnmark. Seinere blei han formann i Norsk lærerlag og i 1968–78 var han skoledirektør i Finnmark. Meløy skreiv ei rekke bøker om skolespørsmål, bl.a. Internatliv i Finnmark og historia til Norsk lærerlag og lærerlaga i Finnmark, Troms og Nordland.

Formål

Folk flest passer gjerne på å nytte ut de goder som samfunnet gir. Vi tar imot de trygder som vi har rett til, og henter de tilskott som stat eller kommune gir. Det er dette vi har igjen for skatten vi betaler, tenker vi. Penger – trygder og tilskott – det vil alle ha, men det som er mer verd enn penger – kunnskaper og dugleik – bryr ikke alle seg så mye om.

Skole er bra, sier mange. Andre ser på skolen bare som en plikt. La oss da først få klart for oss at skolen først og fremst er en rett – barnets rett og de unges rett –, et gode akkurat som barnetrygd. Trygdene bruker vi opp til mat og klær. Kunnskapene vi får på skolen, kan brukes så lenge vi lever. Kunnskapene er redskaper som skal brukes i livsstriden, men de er også noe mer. De skal gi oss et oversyn over den verden vi lever i. Skolegangen skal gjøre oss til bedre mennesker, og den skal hjelpe oss til å finne fram til det yrket som høver best for oss.

Framhaldsskoleloven sier det slik: «Framhaldsskolen skal arbeide for å gjera elevane til dugande menneske både åndeleg og kroppsleg». Ja, dette er formålet med den skolearten som vi skal se litt nærmere på i dette lille skriftet.

Framhaldsskolen slik den er i Indre Finnmark i dag

Mange bygder og byer i Norge hadde framhaldsskoler før den siste krigen, men det er etter at den nye framhaldsskoleloven kom i 1946 at det er blitt vanlig med framhaldsskoler i de fleste kommuner. Framhaldsskolen, som er et 8. skoleår, kan etter nåværende lov være frivillig eller tvungen. Det er herredsstyret som avgjør dette. De tre innlandskommunene i Finnmark – Polmak, Karasjok og Kautokeino – har alle tvungen framhaldsskole, men skoletida er ulik i de tre kommunene. Polmak har 24 veker obligatorisk framhaldsskole. Karasjok har omlag 36 veker eller 1254 timer. De fastboende tar denne skoletida i ett, mens flyttsamene vil ha den fordelt over 2 skoleår med skolegang mellom midten :av november og midten av april. På denne måten unngår vi at flyttsamebarna må gå på skole i flyttetidene vår og høst. Flyttsamene ser på dette som en god og nødvendig ordning for at barna skal få beholde kontakten med flyttsameyrket. Særlig er det nødvendig at de unge får kjennskap til flytting og flytteveger, og det kan ikke skje på noen bedre måte enn ved at de er med på flyttingene både vår og høst.

De samme omsyn må også skolemyndighetene i Kautokeino ta. Framhaldsskolen for flyttsamene må også der være om vinteren. På grunn av mangel på skolerom og innlosjeringsplass, har ingen barn i dag mer enn 18 veker framhaldsskole i denne kommunen.

Vi ser etter dette at det er langt igjen før kommunene når det mål som skolerådet for Indre Finnmark har satt opp – en toårig linjedelt framhaldsskole for alle som ikke tar høgre utdanning. Skolemyndighetene og kommunestyrene i de tre kommunene har sagt seg enig i denne målsettingen fordi de mener at det er nødvendig med så mye skolegang dersom ungdom fra samisktalende heimer skal kunne tevle på like vilkår med annen ungdom i landet.

Mens det andre steder på landsbygda er naturlig med to linjer i framhaldsskolen – en praktisk linje med hovedvekten lagt på sløyd, handarbeid og husstell, og en boklig linje (teoretisk linje) med hovedvekt lagt på boklige fag, må vi i Kautokeino og Karasjok regne med en tredje linje for flyttsameelever.

Denne har sin grunn både i de særlige omsyn som må tas til flyttsamenes behov, og fordi flyttsameframhaldsskolen må legges mellom de to flyttetidene. Flyttsameframhaldsskolen må etter dette bli en praktisk linje tilpasset flyttsameyrket.

I det følgende skal vi se nærmere på de tre linjene. En del av det som blir nevnt av planer er allerede heilt eller delvis satt i verk, mens noe enda er under utforming. På alle linjer må det tas omsyn til det spesielt samiske, og til de vansker som elever med to-språklig opplæring har. De fleste fag er felles for de tre linjer og kan drøftes under ett, enda timetallet kan være ulikt. Dette gjelder fag som norsk, regning med bokføring, samfunnslære, helselære, økonomisk geografi, kristendomskunnskap og grammatikk. I noen monn gjelder dette også husstell, handarbeid og sløyd, mens flyttsamekunnskap får sin plass bare på flyttsame-linjen og engelsk på den teoretiske linjen. I den to-årige framhaldsskole bør det også bli plass for samisk kulturhistorie og samisk språk – hovedsakelig muntlig.

De fleste foreldre har sikkert lagt merke til at den folkeskole de sjøl og barna deres har, ikke strekker til for de krav livet stiller i dag. Derfor er det også at framhaldsskolen er innført. Den skal både lære de unge noe nytt, og holde ved like det som allerede er lært og innøvd.

Norsk

Særlig har alle foreldre lagt merke til hvor vanskelig det har vært med norsken. I dette faget blir derfor framhaldsskolen særlig verdifull. Norskopplæringen i framhaldsskolen må som i folkeskolen bli merkt av at storparten av elevene har et annet morsmål. Læreren legger derfor stor vekt på forklaring av ord. Likeså er det viktig å få inn faste ord og uttrykk som det blir mye bruk for i dagliglivet. Emnene for stilskriving tar en mye fra det praktiske liv. Elevene får også lære å skrive referat, møtebøker, lysinger, søknader og kontrakter. Ofte brukes skoleavis som elevene skriver og gir ut. Så har elevene muntlige øvinger – ikke bare i lesning, men også små foredrag og innlegg i diskusjon. De får også til oppgave å lage intervju med menn og kvinner som sitter i ledende stillinger i bygda. Lesing av gode diktverk har også stor verdi. Særlig vil lesing og læring av skuespill og sketsjer få stor verdi for å lære å bruke språket muntlig. Målet for norskopplæringen i folke- og framhaldsskolen sett under ett er at samebarn skal lære så mye norsk både skriftlig og muntlig at de kan greie seg hvor som helst i landet, og at de ikke skal trenge andres hjelp til den mest alminnelige korrespondanse.

Regning med bokføring

Det var sannsynligvis mangelen på regneferdighet som først fikk mange av samene til å sette pris på en god skole. Når faren så at den unge sønnen kunne greie utregning av priser og skatter bedre enn han kunne sjøl, så var dette det beste beviset for at det var bra med skolegang. Det er likevel ikke nok i dag at framhaldsskolen gjør elevene støe i multiplikasjon og divisjon. Livet setter større krav, og skolen skal så vidt mulig fylle dem.

I framhaldsskolen vil elevene i dag få lære å løse praktiske oppgaver fra arbeidslivet. De vil få mer kjennskap enn folkeskolen kan gi til regning med prosent, promille, rabatt, rente og diskonto. Mynt, mål og vekt fra grannelanda og land vi handler med, er det viktig å lære. Det samme gjelder flateregning og romregning. Bokføring har til mål å lære elevene å føre tilsyn med egne inntekter og utgifter slik at dette også kan danne grunnlag for melding til likningsnemda. Denne lærdommen vil også bli til stor nytte for mange foreldre som har liten skolegang. Under regning og bokføring tar en ellers med utfylling av skjemaer og blanketter som følgebrev, posttilvisninger, postgiroblanketter osv. Regningen vil i det heile bli lagt nært opp til arbeidslivet i bygda. Gardbrukeren og flyttsamen har ikke bruk for det samme, men begge må få en opplæring som høver for dem.

Samfunnslære

Det er nær sammenheng mellom regning og samfunnslære. Når elevene lærer om skatter og avgifter, høver det å regne oppgaver fra samme området. Og når de lærer om trygdeordningene, så tar en samtidig regning fra dette feltet. Samfunnslæren tar sikte på å klargjøre for elevene både rettene og pliktene i samfunnet. Ellers følger faget oppbyggingen av samfunnet fra heim over kommune og fylke til stat og gjør greie for domstoler, skoler og andre institusjoner. Så langt det er mulig, får elevene se de ymse organer i funksjon, enten ved å besøke et herredsstyremøte og et rettsmøte eller ved å «spille» slike møter i klassen. I samband med valg i bygda høver det godt å holde valg i klassen.

Samfunnslæren skal i det heile være med på å gjøre de unge til nyttige samfunnsborgere. Elevene skal lære både om det samfunnet gir, og det samfunnet krever.

Kristendomskunnskap

Det er en ganske klar sammenheng mellom samfunnslæren og kristendomskunnskap, som har til mål å grunnlegge god moral hos elevene. Kristendomskunnskap er frivillig fag i framhaldsskolen, dvs. at det er skolestyret som avgjør om det skal undervises i faget. Alle kommunene i Indre Finnmark har faget med på timeplanen.

Hovedsaken med faget er ikke å gi så mye mer kunnskap enn folkeskolen kan gi, men timene skal gi høve til samtale om kristelige og moralske emner. Elevene skal gjøre seg bedre kjent i Bibel og salmebok og med livshistorien til kjente kristne personer. I denne sammenhengen bør også Læstadius få sin plass. En naturlig avslutning på skolegangen og kristendomsopplæringen vil det være om konfirmasjonen kommer ved slutten av framhaldsskolekurset – en ordning som er prøvd i Karasjok fra skoleåret 1955-56.

Meløy skriver at Læstadius må få sin plass i kristendomsundervisningen. Altertavla i Jukkasjärvi kirke viser Læstadius virke blant samene.
(Altertavle: Bror Hjorth, Foto: Svein Lund)

Helselære og gymnastikk

Det er viktig at de unge tar vare på helsa. Skal de greie det, må de vite hva som skader, og hva som gagner kroppen. På framhaldsskolen får elevene vite hvordan alkohol og nikotin virker på kropp og helse. De får greie på hvordan maten skal være sammensatt for å kunne gi de stoffer og de vitaminer som kroppen trenger, og de lærer om hva for krav en setter til frisk luft, høvelige klær, gode hus og renslighet. Alt dette forutsetter at elevene i hovedtrekkene veit hvordan kroppen er oppbygd. Det som er lært om dette i folkeskolen, blir frisket opp igjen og nye ting blir tatt med. Den nytte en har av kroppsøving, av regelmessig arbeid og kvile får elevene greie på. Jentene får og litt øving i sjukestell og barnestell. Til dette kommer så kroppsøvingen, som både skal gi trening og hygge.

Husstell

Husstell og helselære hører nær sammen. Det er derfor et skjønnsspørsmål hva som hører til under det ene eller det andre faget. En kan si at husstell er helselære i praksis. Sammensetningen av maten avgjør ofte om vi skal holde oss friske. Derfor er husstell et svært viktig fag. Mange tror nok at husstellopplæringen er til for å lære elevene kakebaking, men det er den minste delen. Det er stell av dagligdags kost som er det viktigste. Til dette kommer også stell av sjukemat og barnemat, sylting, safting og annen oppbevaring. I husstell får elevene også lære vask og istandsetting av tøy, reingjøring av hus, bruk og stell av vedkomfyr og bruk av elektrisitet til koking.

Den teoretiske opplæringen i husstell tar med utregning av hva et måltid mat koster, og det næringsinnhold et måltid har. Elevene skal også sette opp et husholdningsbudsjett og føre et husholdningsregnskap. Lengden på kurset avgjør hvor grundig en kan ta de forskjellige emner.

Handarbeid og sløyd

I handarbeid og sløyd har en bedre vilkår enn i noe annet fag for å få med det som er særmerkt for samene. Dette gjelder særlig flyttsameframhaldsskolen.

Jentene må naturligvis lære vanlig handarbeid. Det gjelder både sying og strikking av de vanlige ting, men i tillegg til dette kommer så det samiske handarbeidet. Fletting av band kan en ta allerede i folkeskolen, og i framhaldsskolen høver det å ta med luesying og frynsing av tørkle. Å gi seg av med å sy kofter vil trulig bli for svært og for vanskelig. Det samme kan en kanskje si om skallesying, men noe arbeid i skinn bør også læres, om ikke annet så lapping av skaller. Veving av belter og samisk mønstertegning må elevene også ha en del av.

I sløyd får elevene som ellers i landet arbeide i tre. For alle – og særlig for flyttsameelevene – blir det lagt vekt på å lære å bruke kniven. Flyttsamene vil også ha stor nytte og glede av arbeid utført i bjørk, f.eks. trekopper og fat. Vanskelige ting, som bogtrær, greier framhaldsskoleelever også å lage, og mange vil nok greie å lage sin egen pulk eller slede. Til dette kommer så arbeid i horn og bein, der eleven f.eks. må få høve til å lage knivskaft, papirkniver og beltespenner. Når det gjelder all sløyd og alt handarbeid, vil det bli lagt stor vekt på å lage ting som elevene eller heimene har bruk for, eller som de vil ha hygge og glede av. Alle elever får derfor ikke akkurat det samme, men får velge mellom forskjellige ting. Det er likevel viktig at hver elev får utført alle slags sammensetninger som skal læres.

Geografi, historie og naturfag

En kunne ønske at alle disse fag kunne få et stort timetall, for alle er nyttige fag. Det vil likevel bare bli på den boklige linje i framhaldsskolen at vi kan ta alle disse fagene med.

I geografi vil en da særlig legge vekt på næringsvegene i vårt eget land og handelen med andre land. Videre vil en kunne gi elevene oversyn over hvor i verden de forskjellige varer blir produsert, og hvor de ymse råstoff fins. Folkeraser og busetning bør også være emne for noen timer.

I historie gjelder det først og fremst å orientere elevene om hvordan samfunnet har vokst fram til i dag. Hovedvekten må derfor legges på historien fra det 19. og 20. hundreåret. Vår egen historie må sees i sammenheng med verdenshistorien. Framhaldsskoleplanen legger vekt på at den historiske framstilling skal samle seg omkring enkelte personer og hendinger.

Naturfag. Under helselære og husstell har en allerede tatt med noe av det stoffet som kommer inn under naturfag. Dessuten vil en så langt det er råd gi elevene kjennskap til de viktigste lovene både i fysikk og kjemi. Likeså bør en så langt elevene har forutsetninger for det, la dem få kjennskap til nyere oppfinninger.

Flyttsamekunnskap

I flyttsameskolen vil vi så prøve å samle alt stoff fra naturfag, historie og geografi under faget flyttsamekunnskap. Flyttsamekunnskap vil likevel få et langt annet innhold enn de tre nevnte fagene tilsammen fordi flyttsameungdommen gjennom dette faget skal få kunnskaper som kommer deres yrke til gode, og kunnskaper som gir et visst kjennskap til flyttsamekulturen. Dette faget skal ta med stoff fra polarområdet eller de strøk av verden der reinen ferdes. Hovedvekten skal likevel legges på Finnmark. Elevene skal få kjennskap til planter og dyr i polarområdet. Først og fremst gjelder det reinen, som behandles grundig. I denne sammenheng tas også med om reinsdyrs sjukdommer, reinbeiter og utnytting av reinen. Under reinbeitene tar en med om mose, lav og grasarter som er tjenlig til føde for reinen. Det høver her å ta noe med om jordsmonn og berggrunn, vær og klima. Videre får elevene kjennskap til de lovene som gjelder for reindrift. I sammenheng med oversyn over reinbeitedistriktene høver det å gå igjennom om flytting og flytteveger. Merking av rein og kjennskap til øremerker for de flokkene hver enkelt elev kommer i kontakt med, er viktig. Videre tar en med om kastrering, og enkle regler for den slakting som framleis må foregå på fjellet. Når vi snakker om utnytting av reinen, må vi både ta med om den som slaktes for heimebruk – der både kjøtt, blod, skinn, sener og horn blir tatt vare på, og den moderne form for utnytting med leveranse til slakterier. Det må være grunn til å drøfte hva denne form for utnytting av reinen gir av nye muligheter.

Opplæring i reindrift bør starte tidlig.
(Tegning: Liisa Helander)

Et særskilt avsnitt under faget flyttsamekunnskap må klær og husvære bli. På begge disse felt har det mellom samene i de siste år foregått en stor omlegging – en omlegging som kanskje ikke bare er heldig. Det kan være på sin plass å understreke fordelene med den tradisjonelle flyttsamedrakten med pesk, skaller, komager, bellinger og eventuelt dork i sammenligning med gummifottøy, vindtøyklær og bomullsundertøy. Skolen bør her hjelpe elevene til å finne fram til det beste og vakreste. I denne sammenheng må det være grunn til å ta med noe om samisk mønster og ornamentikk. Flyttsamene har i den siste tid gått mye over til bruk av hus istedenfor telt. Husa som blir brukt, fyller ikke alltid de helsemessige krav. Det kan derfor være nyttig å gå igjennom hva for krav vi skal sette til en bolig for sommerbruk og til en vinterbolig. Kunnskap om de redskapene samene har bruk for i arbeidslivet er nødvendig. Samene har sine særlige redskaper og bruksting som ungdommen både bør lære å lage og lære å stelle. Dette kan det bli tid til i sløyd og handarbeid. Men hvorfor dette skal tas med, og historien til disse tingene, må komme under faget flyttsamekunnskap. Et historisk attersyn må være regelen for de fleste av de emner det her er pekt på. Samla vil det gi en god del kulturhistorie. Likevel bør vi bruke en del timer der det historiske stoffet er hovedsaken. Dette må gjelde både kulturhistorie og den delen av den politiske historien som har hatt særlig tilknytting til samene og Finnmark. Historien om samenes kristning bør komme med her.

I samsvar med det som her er nevnt, blir flyttsamekunnskap kjernefaget i flyttsameframhaldsskolen. De andre fagene skal alle i større eller mindre grad være med og gi flyttsameelevene kjennskap til sitt yrke og sitt folks historie.

Det er ellers god grunn til å ta med det historiske stoffet som er nevnt her, også i de andre framhaldsskoleklassene.

Språkopplæringen

Det står nå igjen bare å drøfte språkopplæringen i framhaldsskolen. I folkeskolen i Karasjok har en i dag engelskopplæring for alle fastboende barn. Disse barna får også høve til å fortsette med engelsk i framhaldsskolen. Dette vil bli en stor lette for slike som skal gå mer på skole. For de andre barna – slike som ikke har over 20 veker skolegang pr. år i folkeskolen – bør en være varsom med å innføre engelsk, enten det gjelder folkeskolen eller framhaldsskolen. Grunnen til dette er at skoletida for flere fag er for kort som den er, om en ikke skal innskrenke den enda mer til fordel for engelsk.

Spørsmålet om samisk i framhaldsskolen har også vært reist. Lesing av samisk vil bli lagt til de fire første skoleår, når de samiske lesebøkerne som nå er under arbeide, blir ferdige. Så vil det bli høve til å bruke samiske lærebøker i kristendomskunnskap i alle klasser i folkeskolen. Dette vil også gi noe leseøving i samisk. Det vil likevel være god mening i å la de samiske elevene få timer i samisk språk i framhaldsskolen. Om dette bør skje før framhaldsskolen blir gjort to-årig, eller lesetida i folkeskolen blir utvidet, er et skjønnsspørsmål. Helst bør vel disse språktimene knyttes til fagene flyttsamekunnskap og kulturhistorie, og tas med under andre års pensum for framhaldsskolen. Hovedvekten må da legges på lesing og gjennomgåing av stoff på samisk.

I det som er sagt foran, er det gjort greie for framhaldsskolen slik den er i dag, og samtidig drøftet en del nye ting som etter hvert vil komme med i undervisningen. Det kunne ha vært sagt mye mer om hvert fag, men formålet har vært å fortelle foreldre og ungdom litt om det framhaldsskolen har å by.

Til slutt vil vi se på hva det koster å gå en slik skole. Denne skolen er tenkt som en skole for all ungdom, og derfor koster den for elevene bare den tid som hver enkelt ofrer ved å gå den. For ett års skolegang seinere i livet, må en regne med et utlegg på minst kr. 2500,-. Skoleåret i framhaldsskolen får en gratis. De som bor i internatet får fri innlosjering. Dette koster minst kr. 200,- pr. måned. Materialet til sløyd og handarbeid har til denne tid vært gratis enda kommunene kan kreve inn betaling for det som dette materialet koster mer enn kr. 10 pr. elev. Alle lærebøkene og skolemateriellet har også vært gratis. Alt i alt ofrer samfunnet mellom 2 og 3 tusen kroner pr. år på hver framhaldsskoleelev som går et årskurs. Til dette kommer så utleggene til bygging av skolehus og internat.

Det elevene og heimene ofrer, er tida som går med til skolegangen. Tid er penger, men det er vel brukte «penger» til lærdom som kommer vel med ut gjennom heile livet. Framhaldsskolen er den billigste skolen som fins for ungdommen i dag. Framhaldsskolen kan mer enn andre skoler legges til rette slik at det blir en god skole for alle elever. De som har tungt for boklige fag, kan få bruke det meste av tida til arbeidsfag. De som har tenkt å ta realskoleeksamen eller artium, kan gå den teoretiske linjen.

Framhaldsskolen er et tilbud fra samfunnet til ungdommen om en god start, og en god start er viktig for å nå målet. Og målet er en dyktig, opplyst og moralsk sterk ungdom. Måtte så framhaldsskolen hjelpe sameungdommen til å nå dette målet.
Lykke til!

Etterskrift

Utviklinga når det gjelder skolen går fort i våre dager. Sidene dette skriftet ble skrevet i 1956, er nye ting kommet til, og vi står nå foran gjennomføring av en ny skolelov. I stedet for framhaldsskole, har noen kommuner gått til innføring av linjedelt ungdomsskole. Denne skoleform gir høve til valg mellom flere linjer – praktiske linjer og teoretiske linjer. Evner og interesser blir avgjørende for valg av linje for den enkelte elev. Den linjedelte ungdomsskolen får langt på veg de samme fag som framhaldsskoler. Det som i skriftet er sagt om framhaldsskolen, kan en derfor for det meste si også gjelder den linjedelte ungdomsskolen.

De kommuner som setter i gang linjedelt ungdomsskole, vil få niårig obligatorisk skole for alle sine barn. Dette gir da grunnlag for grundigere undervisning i alle fag.

Andre artikler i Samisk skolehistorie 2