Sámegillii
Artikkel i boka Samisk skolehistorie 2. Davvi Girji 2007.
 Hanna og Harald Samuelsberg
(Foto: Schrøder / Loppas historie) |
Om det er lite samisk skolehistorie fra Loppa på 1900-tallet, er her desto mer på 1800-tallet. Den beste kilden til denne er Loppas historie – Bygdebok for Loppa kommune, skrevet av Harald Samuelsberg og Leonhard Gamst. Mens de fleste bygdebøker fra kyst-Finnmark ofrer liten plass på samiske skoleforhold, har denne boka et 23 siders kapittel med tittelen «Samene og skolen». En del av dette er riktignok generelt stoff som gjelder for større områder, men her er også mye konkrete opplysninger om skolen for samene i Loppa. Fra dette kapitlet har vi her tatt med noen utdrag. Harald Samuelsberg (1911–86) var oppvokst i Loppa. Av utdanning hadde han bare ungdomsskole (folkehøgskole), men han hadde ei rekke yrker, til dels samtidig. Han var bl.a. fisker, betjent ved fiskerioppsynet, lærervikar, fabrikkarbeider og lensmannsbetjent, før han i 1948 overtok familiens småbruk. Seinere var han ei tid kontorsjef i Hasvik kommune. Samuelsberg satt i kommunestyret i Loppa for Arbeiderpartiet, ei tid som ordfører, før han blei stortingsrepresentant 1958–69. Han var også den første lederen av Norsk sameråd (1964–80). Etter 11 år på Stortinget blei han ikke nominert igjen av Finnmark Arbeiderparti i 1969, og det har vært hevda at det var hans samepolitiske syn som gjorde at han ikke var ønska lenger. Han hadde et utall verv i parti og offentlige råd og utvalg, og var bl.a. medlem av Folkeskolekomiteen av 1963, Nordisk samarbeidsorgan for reindrifts- og samespørsmål 1964–1980 og Samerettsutvalget fra 1980. Leonhard Gamst (1904–87) vokste opp på Loppa øy og hadde alt sitt virke der. Etter krigen var han konstituert lærer i flere år, seinere dreiv han forretning. Han var i mange år skolestyreformann i Loppa kommune. Gamst har også skrevet boka Slekten Gamst og Loppa øy. |
I en Underretning om den Beskaffenhed, der findes ved Loppens Kald udi West-Finmarken, datert Loppen 17. september 1746 skriver sogneprest Peder Krop bl.a.: «Finnerne i Loppens og Hasvik sogner ere temmelig vel oplyste så de eftergive ikke den anden almue udi oplysning. Finnernes børn vise sig gjerne mest lærvillige. De lærer deres Kristendom på Norsk mål, og de finnebørn jeg udi min tid haver haft til beredelse til Confirmation ere fundne de bedste».
Det er en god attest sognepresten gir sine samiske sognebarn, men spørsmålet er om den opplysning han skriver om, gjelder kunnskaper i norsk, så de har forstått innholdet av den lærdom i «Kristendom på norsk mål» som de har fått. ...
Biskop Schønheyder var på en visitasreise i Finnmark i 1790 og besøkte da også Loppa. I sin visitasberetning skriver han bl.a. om Loppa; «Ungdommens kundskab er meget fattig. Kun 1 finneskolemester. Klokkeren gammel og avfeldig». ...
Schønheyder er den første som forteller oss at det har vært en sameskolelærer i Loppa. Hvor lenge det har vært en slik lærer her, vet vi ikke. Men uansett: En omgangslærer i Loppa med dens spredte samebosetning, og med den korte undervisningstid det var, kunne ikke gi noen resultater. Ennå så sent som i 1850 heter det at samebarna kun har 4 dagers skole i året.
Her fra Loppa har vi bare sparsomme opplysninger om forholdene ved skolen. Sameskolelæreren som Schønheyder nevner, kan ikke ha fortsatt så lenge i stillingen. Ved folketellingen i 1801, nevnes ingen slik skolemester. Den 5. november 1804 skriver sogneprest Struve i Loppa at almuen ikke betalte noe til skoleholderne (lærerne), og at foreldrene ikke kunne unnvære sine barn hjemme. ...
Arbeidet med å lære samene norsk, og fruktene av skolens arbeide i det hele, har ikke svart til forventningene. Det vitner mange uttalelser fra den tid om. I 1802 skriver således sogneprest Qvale i Hammerfest: «Man finder kun faa blandt Finnerne, der kan læse taalelig i en dansk Bog, færre, der kan gjøre Rede for deres Kristendom...».
... Men sykdom og krig tiltross: Noen skolegang har det likevel blitt, også for samebarna. I 1809 hører vi første gang om en lærer i Øksfjord. Han het Jacob Pedersen. I skattemanntallet er han oppført under rubrikken Skattefinner. Han er altså same, og har da sannsynligvis vært omgangsskolelærer - eller som det heter – skoleholder – for samebarna i Øksfjord, muligens også i Nuvsfjord eller i Loppa forøvrig. ...
Det sto dårlig til med opplysningen blant barn og ungdom på den tid. Under en visitas i Loppa i 1819 møtte det 25 barn, hvorav de fleste vel har vært samer, men bare få av dem kunne lese i bok eller svare på spørsmålene. Det hadde ikke vært skolelærer der, på lange tider. «En dyktig sameskolemester var ikke å få i sognet», heter det. I 1826 var det en omgangsskolelærer i Loppa, «der de fleste av innbyggerne var samer, hvor vel mennene for en del forsto norsk, men ikke kvinnene, og hvor skoleholderen (læreren) var en nordmann som ikke forsto samisk».
... Stockfleth var denne gang i Øksfjord i vel to uker. Han leste med distriktets finske ungdom, skriver han, hvilket må bety at han holdt skole der. Det kan muligens ha vært en forberedelse til konfirmasjonen, men det sannsynligste er at det har vært en vanlig skole, da der på den tid ikke ble holdt konfirmasjon i Øksfjord. Det må ha vært en fast skole i Øksfjord med eget skolehus allerede. I 1859 eller deromkring – heter det – blei et skolehus flyttet fra Hamna til Øksfjord, eller til Nøisomhed som kjøpmann Buck hadde døpt eiendommen der han bodde og hadde sin forretning. Det må ha vært lærermangel i Øksfjord som har ført til at Stockfleth har kommet hit. ...
Og så kommer Stockfleth litt inn på kunnskapsnivået hos den samiske ungdom i Øksfjord og Talvik. «Det var en merkelig Fremgang disse tvende Folks Ungdom i de sidste tvende Aar, efter Indførelsen af Lærebøger i deres Fædrenesprog, havde gjort». Mere om den sak skriver han ikke, kanskje det ikke har vært så mye å skrive om heller. ...
I 1840 hadde Loppa fått en ny sogneprest. Det var Christoffer Andreas Lassen. Om ham skal vi høre i andre sammenhenger. Han stilte seg på Stockfleths side i språkstriden. Hans ettermann, Markus Meyer som kom til Loppa i juni 1848, var fornorskningsmann, og førte striden over på det lokale plan.
Det hadde vært mange skoleforsømmelser i Loppa, og skolekommisjonen hadde overveiet å ta ibruk tvangsmidler for å få barna til å gå på skole. Det var værst for samebarna om de skulket skolen, og foreldrene kunne ikke hjelpe til med lesingen hjemme, fordi de etter eget utsagn ikke forsto de nye samiske bøker, altså Stockfleths bøker.
Dette ble hevdet ved en visitas i Loppa den 8. juli 1846 ved biskop Kjerschow og prost Aars i Talvik.
Ny visitas på Loppa 3 år senere ved prost Aars og sogneprest Meyer. De fant ut at de norske og de sameungdommer som snakket norsk, hadde mere kunnskaper enn de samer som utelukkende var undervist på samisk. Og nå ble det bestemt at alle samebarn skulle undervises på norsk.
Jens Mortensen, – finne (kvæn) av fødsel, men som snakket både norsk og samisk, hadde vært sameskolemester i Øksfjord siden 1838 hvor han bodde, og hvor det var skolehus i Hamna. Var det konfirmasjonsforberedelse på Loppa, kom han dit sammen med sine elever for å være tolk for dem, når presten underviste konfirmantene. Men folk var misfornøyd med Mortensen fordi han var doven og likegyldig. Før hadde han undervist på samisk, etter visitasen i 1849 måtte han undervise på norsk. Det var prostens og prestens vilje, sa han. Foreldrene viste verken ut eller inn, de var vel aldri blitt spurt i den sak. I august 1850 kom det plutselig ny beskjed: Prosten hadde gitt pålegg om at samebarna igjen skulle undervises på samisk. Denne stadige omskiftningen av språket i skolen, forvirret foreldrene. De var fullstendig i villrede, og viste ikke hva som var best for barna: Skulle de lese norsk, eller skulle de lese samisk?
At prosten hadde endret opfatning, skyldes at han igjen hadde hatt visitas i Loppa. Det var den 11. august 1850. Nå gjorde han den erfaring at mange av samebarna leste norsk uten å forstå språket. Det var da han ga ordre om at undervisningsspråket for samebarna skulle være samisk. Så er det igjen visitas i Loppa. Denne gang den 26. juni 1851. Det hadde vært biskopskifte. Kjerschow var avløst av Juell.
Jens Mortensen var i februar s.å. blitt avskjediget som samelærer, men var tilstede under visitasen, der han forklarte at det i hans tid som lærer, hadde hendt at en del av de samiske foreldre hadde ønsket at deres barn skulle bli undervist i norske bøker, da det var utbredt det rykte «at Finsken skulde afskaffes». Det ble videre opplyst at det var godt håp om å få en samelærer etter Mortensen «i Loppa samiske og Øksfjord skoledistrikt». Der hadde ikke vært ført noen skolejournal på grunn av lærernes «Uskrivedyktighed». Samtidig med Jens Mortensen har det også vært en samelærer i Bergsfjord. Det var Johan Peder Pedersen som bodde i Hommelvik i Bergsfjord, og som må ha gått av som lærer omkring 1850-tallet.
Stockfleths bøker ble nå brukt i undervisningen i sameskolen. Den nye biskopen hadde ingen innvendinger mot det.
To år senere er J. Wetlesen prost i Vestfinnmark. Han konstaterer at det står dårlig til med kunnskapene hos samebarna i Loppa. Han mener at årsaken er å finne i sameskolelærerens mangel på «iver i sitt kall», og i foreldrenes sløvhet og fattigdom.
Det var tydelig at biskopen ville ha tilsyn med det som skjer med kristendomsundervisningen i skolen. I 1854 har han igjen visitas i Loppa. Han finner ut at samebarna står tilbake i kunnskaper og lesning, enda de har hatt en språkkyndig lærer. Helt uvitende var to barn som etter ønske av foreldrene var blitt undervist i norsk, de forsto ikke noe av det de forsøkte å pugge, forklarte læreren. Sogneprest Meyer fikk nå vite at han ikke måtte la foreldrene bestemme hvilket språk barrna skulle undervises på. Biskopen var en mektig mann.
At det sto dårlig til med kunnskaper i det norske språk blant samene i Loppa i midten av 1800-tallet, har vi mange beviser på. Meyer skriver således i et brev, datert 1.12.1848 – etter å ha vært her et halvt år, – at samene i Loppa er «nedsunket i Råhed og Armod», men at de mer opplyste av dem kan tale norsk. Han tar kunnskaper i norsk som et tegn på opplysning. Selv kunne han jo ikke samisk, og kunne derfor ikke snakke med sine sognebarn på deres eget språk, likevel har han funnet ut at de som snakker norsk, er mer opplyste enn de som ikke gjør det.
Våren og sommeren 1850 var seminarlærer A. J. Lasson på en stipendreise i Vest-finnmark. Han var kyndig i samisk, og hovedformålet med hans reise var å studere språket ute blant folket. Men biskopen hadde også bedt ham se på skoleforholdene.
Lasson besøkte også Øksfjord, og her ble han nærmest rystet over forholdene. Norsk var så godt som ukjent, også blant mennene. Han forteller at det bor 30 samefamilier i «den to mil lange fjord, der famle omkring i det tykkeste Mørke».
Her var det han traff en 40 år gammel same som bare kunne noen få norske ord, og som sa til Lasson: «Kjære far, hvorledes kan du vente at jeg skal kunne besvare dine spørsmål, jeg som har fått hele min undervisning på norsk, som jeg forsto like lite av den gang som nå»?
Vi har fått vite litt om visitasen i Loppa i 1849, der prost Aars og sogneprest Meyer hadde funnet ut at de samebarn som utelukkende var undervist på samisk, kunnskapsmessig sto langt tilbake i forhold til de som var blitt undervist på norsk.
Vi må ha lov til å tro at sognepresten har forsterket inntrykket ved det han har hevdet overfor prosten. Men prosten må vel ha hatt en mistanke om at alt ikke var som det ble sagt. Året etter var han tilbake i Loppa, og nå gjorde han andre erfaringer.
Under visitasmøtet i 1849 ba en enstemmig forsamling om at det norske språk måtte hjelpes fram «som det eneste Middel hvorved dette Folk (samene) kan komme til samme Oplysning som de Norske blandt Menigheden». Det er tydelig at det er Meyers ånd som svever over forsamlingen. I en erklæring av 14. april s.å. til departementet, bruker han lignende uttrykk. Han påberoper seg å ha støtte for sitt syn, ikke bare av de mer opplyste og dannede menn i prestegjeldet, men også av samene som var overbevist om at bare gjennom det norske språk, kunne de nå frem til større kultur og opplysning. De samiske lærebøker «ere inntvungne i Skolen», og skriftspråket var fremmed både for barn og foreldre.
Loppa kommunestyre med sogneprest Meyer som ordfører, hadde i møte 2. april 1849 erklært norsk for «det eneste Middel til at bibringe Finnerne sand Oplysning og Kultur».
Det var i april måned i 1849 at fornorskningsforkjemperne i Loppa gikk til storaksjon mot det samiske språk. Kjøpmann Hjort Stuwitz – som også var medlem av kommunestyret, skriver den 17. i denne måned, at da han for 30 år siden kom til Loppa, fant han en velopplyst almue. Det skyldtes at en norskfødt skolelærer som bare underviste på norsk, hadde vært en dyktig lærer og gjort et godt arbeide. «Nå derimot stod det dårlig til». Årsaken må søkes i de samiske lærebøker som verken barna eller foreldre forstod, «langt mindre Læreren».
Også formannskapet i Alta/Talvik, der prost Aars hadde vært ordfører, hadde lite godt å si om Stockfleth. I et vedtak fra 1849 heter det at norsk måtte bli hovedspråket i religionsundervisningen, da det var kjent at flesteparten av samene selv ønsket at barna skulle lære norsk.
Det er tydelig at samspillet mellom prest og prost har vært i orden, likeså mellom formannskapene i Alta/Talvik og Loppa. Vi aner hensikten med vedtakene og erklæringene. ...
Det var ikke noen tilfredsstillende undervisning samebarna fikk i skolen på den tid, selv under de daværende forhold. Her ser vi bort fra språkundervisningen som i mange tilfeller ingen undervisning var, fordi barna ikke forsto det de leste. Skoletidens lengde innskrenket seg til 2 å 3 uker undervisning, når det i det hele ble undervist, d.v.s. når det var en lærer til å undervise. Seminarlærer Lasson sier i sin innberetning fra den stipendreise han foretok i 1850 at samebarna i Vest-Finnmark kun hadde 4 dage årlig på skolen.
Undervisningen innskrenket seg i regelen til lesning og religion, det var det barna lærte. Noen bedring i lærersituasjonen i Loppa ble det ikke, selv om lærerskolen var flyttet til Tromsø, og hadde fått langt flere elever enn før. Lærerne i Loppa – både de som underviste de norske barn og de som underviste de samiske – var enda i 1860 da den nye loven om almuesskolen kom, uten utdanning. De var så og si hentet inn fra gata. Kanskje fikk de litt opplæring eller undervisning av presten, eller av en eldre lærer eller av klokkeren, kanskje de ikke fikk det engang. Og undervisningen måtte bli deretter. De fleste av den samiske befolkning som var i absolutt flertall i Loppa, kunne lite eller overhodet ikke norsk. ...
Det er sansynligvis nå omkring 1861, etterat skolen er flyttet og gjenoppbygd på «Nøisomhet» – at Andreas Aslaksen er kommet til Øksfjord som lærer og kirkesanger. Øksfjord fikk sin kirke i 1848, og den skal ha en kirkesanger.
Andreas Aslaksen er same ifølge folketellingen, men «taler godt norsk». ... Andreas Aslaksen var lærer i Øksfjord til 1867, da han måtte gå av fordi kretsen fikk en lærer med utdanning. Det var Lars Edvard Larsen fra Tromsøysund. Han hadde eksamen fra Tromsø lærerskole, hvor han sansynligvis har fått undervisning i samisk. Han må ha sluttet som lærer like etter 1870. Det året tok Peder Morten Nuth eksamen ved lærerskolen i Alta, og det heter at han fikk lærerposten i Øksfjord like etter. ... ... i 1864 kom Lasse Andersen fra Burfjord i Kvænangen hit til Loppa. Han bosatte seg først i Sør-Tverrfjord, senere på Marøya, og ennå senere i Leirvika i Bergsfjord. Han var same, men «taler norsk meget godt» heter det i folketellingsskjema fra 1865, der han forøvrig er nevnt som fisker og husmann. ... I 1868 holdt han skole i Sør-Tverrfjord der skolehuset var, og hvor han visstnok også bodde. ... Det sies at han var lærer helt til han ble avløst av en lærer som hadde eksamen fra en lærerskole.
 |  |
| Loppa skole 1907 (Foto: Bernt Thomassen / Ulf Jacobsens fotosamling) |
Øksfjord internat 1913 (Foto: Bernt Thomassen / Ulf Jacobsens fotosamling) |
Loppa var på Lasse Andersens tid et «overgangsdistrikt», og ettersom flertallet av barna i hans krets var samisktalende, skulle undervisningen foregå på samisk. Men som det heter i instruksen. «Læreren skulle alltid ha for øye at norsk etterhvert skulle bli undervisningsspråket for de viderekommende barn.» Som den pliktoppfyllende mann Lasse var fulgte han nok instruksen. Men biskop Essendrop som i 1866 hadde visitas i Loppa, var ikke fornøyd med undervisningen. Han mente at barna hadde fått for mye undervisning på samisk. Instruksens ord om undervisningsspråket synes biskopen å ha glemt.
Lasse Andersen var læstadianer, og hans elever har sikkert fått god undervisning i kristendomskunnskap. Biskop Skaar ville ha ham til å ta lærerskolen, men Lasse syntes han var for gammel til det.
Vi har allerede nevnt Peder Morten Nuth. For å skaffe flere lærere til «overgangsdistriktene» i Finnmark, ble det i 1863 opprettet en lærerskole i Alta. Denne skolen ble lagt ned i 1870 bare etter 7 års virksomhet etter å ha utdannet 25 lærere. Om skolens elever skriver rektor Qvigstad: «Elevene var saa godt som alle finsk- og kvænsktalende og deres Færdighet i Norsk ved Optagelsen meget tarvelig».
Lærer Nuth hørte til det siste kullet av Alta lærerskoles elever. I sin omtale av skolen skriver Helge Dahl i Skolestell og språkpolitikk i Finnmark 1814 –1905, side 161 at Peder Morten Johannessen Nuth var same fra Loppa, men hans modersmål er lappisk og norsk. Han hadde friplass (Finnefondstipend) under skolegangen i Alta, slik de øvrige elever også hadde. Hans far – Johan Peder Pedersen, Hommelvik, – hadde vært sameskolelærer i Bergsfjord. ...
Det er sannsynlig at han fikk lærer- og kirkesangerposten i Øksfjord så snart han var ferdig med lærerskolen. Pr. 31.12.1900 hadde Nuth 29 års tjenestetid i skolen, og han må da ha begynt sin lærergjerning i 1871. Han må vel til å begynne med ha undervist både i Øksfjord og Nuvsfjord, muligens på 2 steder i begge fjorder. ...
Han var den første og eneste same fra Loppa som hadde lærereksamen, han ble også den siste samisktalende lærer her. De lærere som var Nuths samtidige, hadde alle hatt friplasser ved Tromsø lærerskole og hadde der lært samisk. Men for det første har vel kunnskapene i dette språk vært meget beskjedne, og for det annet var det i 1880 blitt gitt en ny instruks for lærerne i overgangsdistriktene, der det heter at «samtlige finske og kvænske Børn skal oplæres i at læse, tale og skriftlig anvende det Norske Sprog. Undervisningssproget skal være norsk, finsk eller kvænsk bruges kun som Hjælpemiddel til at forklare, hvad der er uforstaaelig for Børnene, og ikke i vidre Udstrækning, end Forholdene gjør uomgjengelig fornødent.» Det lærerne hadde lært av samisk, fikk de svært lite bruk for.
Heretter er det at fornorskningen setter inn for alvor.
Andre artikler i Samisk skolehistorie 2