Sámegillii
Artikkel i boka Samisk skolehistorie 2. Davvi Girji 2007.
 Ragnhild Ravna |
Ragnhild Ravna er født i 1940 og oppvokst i Hurum i Buskerud og i Oslo. Etter gymnaset fikk hun jobb som erstatningslærer i Tana. Der gifta hun seg og ble boende. 1959–61 og 1963–2002 var hun ansatt i Tana kommune, først som lærer i barneskolen, seinere i forskjellige stillinger ved skolekontoret og som lærer og rektor ved musikkskole og kulturskole. I løpet av denne tida har hun tatt lærerutdanning i Oslo og etterutdanning i bl.a. musikk, kulturfag, ledelse og samisk ved høgskolene i Bodø og Alta samt Samisk høgskole.
Ved sida av arbeidet i skoleverket har Ragnhild Ravna vært aktivt med i Folkeakademiet, og hatt forskjellige tillitsverv lokalt, i Folkeakademiet Hålogaland og på landsplan. Hun har også vært leder for Laksen 4H. Per Fokstad (1890–1973) var lærer og skolestyrer i Tana og en av de fremste forkjempere for en samisk skole. Allerede på 1920-tallet la han fram sin egen samiske skoleplan, som da fikk liten tilslutning. Han var leder for Samisk råd for Finnmark så lenge dette eksisterte (1953–64). Vi vil bringe mer stoff om og av Per Fokstad seinere i dette verket. |
«Er De villig ta konstitusjon Tana firedelte skole 1959/60 timetall 1216 = Tana skolestyre». Slik lød ansettelsestelegrammet jeg fikk 9. juli 1959. Jeg takket ja og fikk like etter telefonkontakt med skolestyrer Per Fokstad. Jeg stilte spørsmål om hvor jeg skulle bo og om jeg skulle ta dyne med. Svaret kom: «Hos Nils Olsen». Linja ble brutt, det var så dårlig telefonforbindelse nord-sør den gang. Men det kom straks etter telegram fra skolestyreren med ordene «Ta dyne sykkel kom». Jeg dro så med tog, hurtigrute, buss og til sist drosje og kom til Bonakas i Tana.
Min hybelvertinne, Marit, fulgte meg til Per Fokstad. Her ble jeg tatt godt imot av hele familien, og det skulle bli en av de mest gjestfrie hjemmene jeg besøkte dette første året i Tana. Den 31. august startet skolen etter nesten tre måneders sommerferie.
Hva slags innføring i læreryrket fikk så 19-åringen med fersk studenteksamen? Jo, det var å gå til materialrommet og leite fram passelige bøker for 2. og 3. skoleår. Heldigvis hadde jeg sjøl gått folkeskolen på firedelt skole, og bøkene var omtrent de samme som jeg sjøl hadde blitt opplært i noen år tidligere. Hvorfor Per Fokstad ikke viste meg «Normalplanen av 1939», vet jeg ikke. Det gikk flere måneder før jeg oppdaget at en slik plan fantes.
 |
Til venstre: Per Fokstad Til høyre: Bildet er tatt utenfor huset til Per Fokstad i 1960. Fra venstre hans sønn Are Fokstad, Per Fokstad, hans kone Aslaug Fokstad, hans datter Unni Fokstad, Kirsti Foss, Karin Simonsen og Sigrid Bertheussen. (Foto: Ragnhild Ravna) |  |
Jeg tror Per Fokstad ga meg full tillit til å utføre arbeidet selvstendig. Han var mer opptatt av å påvirke tenkesettet mitt. Han var i sine siste arbeidsår, fylte 68 år den høsten, jeg i mitt første. Jeg er takknemlig for at han ga så mye av sin tid til å påvirke meg, gi meg holdninger og tanker som ble viktige så vel i et samisk samfunn som i det globale. Sørnorske studenter og lærere hadde og har fortsatt mye å lære av Finnmark-samfunnet når de kommer hit for å arbeide. Fokstad stilte meg spørsmål, mange i filosofisk retning, fikk meg til å komme på nye tanker. Den gang trodde jeg det var et pluss å komme fra adresse Oslo vest, men oppdaget jo etter hvert at jeg hadde en snever ballast i å forstå ulike kulturer. Heldigvis hadde jeg en oppvekst og hele folkeskoletida fra en liten kommune i Buskerud, og erfaringen derfra var nyttig å ha med til den landsbygda jeg nå hadde flyttet til.
Om jeg visste minimalt om samisk levesett, væremåte, tankeverden før, ble denne kunnskapen styrket i samarbeidet med Per Fokstad. Han var den store læremester, han hadde en umåtelig energi i å gi av sin viten og forståelse. Han ville så gjerne at vi som slo oss ned i Tana skulle få øse av den rikdommen som samekulturen stod for. I skolefriminuttene ser jeg han for meg stående på det lille lærerværelset på Tana skole ivrig forelesende om det samiske samfunnet, om Tana, om storsamfunnets overgrep, om sorgen over alt som var mistet. Han ga seg aldri i det han trodde på. Derfor ville han bruke meg og flere unge mennesker i kampen for å bevare det samiske. Jeg er takknemlig for at jeg fikk oppleve og lære av hans tanker. Han hadde stor omgangskrets av folk som kjempet for bevaring av det samiske samfunnet. Flere av dem traff jeg i hans hjem. Han var sterkt opptatt av forfattere, malere, kringkastingsmedarbeidere, ja folk som kunne formidle ord og tanker gjennom sin kunst og sitt arbeid. Han brukte å ta seg tre ukers permisjon om høsten for å dra til Oslo. Der møtte han innflytelsesrike personer som han så mulighet for å påvirke. Men han var ikke nådig mot dem han kalte for «toskhau». Dem nytta det ikke med, og de var ofte fra bestemte kanter av landet.
En historie han likte å fortelle, var da presten her kritiserte han for å gå så sjelden i kirka. Da hadde han svart: «Jeg plages med magen, ser du, har så dårlig fordøyelse.»
Han hadde en utrolig energi til tross for sin høye alder. I dag finner vi neppe lærere som er 68 år. Han var skolestyrer på Tana skole med 70–80 elever, underviste ca. 25 6.–7. klassinger i alle fag bortsett fra sløyd og styrte skolebiblioteket. En skulle tro at han trengte å hvile i friminuttene, men da «preikte» han altså for oss to lærere på lærerværelset. Maken til skolebibliotek skulle en lete langt etter. Der var en mengde leseverdig voksen litteratur. Elevene lånte flittig, fikk ta med seg fire bøker hver uke. Men full oversikt etter Deweys system
 |
Norskholmen skole, der Per Fokstad var lærer på 1920-tallet. Dette bildet er fra 1918. (Foto: Bernt Thomassen / Ulf Jacobsens fotosamling) |
Det var først i 1945 at Per Fokstad hadde blitt overført til Tana skole i Bonakas, en skolekrets med stor del av samisk befolkning. Før krigen var han på Norskholmen skole med stort innslag av finsk/kvensk befolkning. Hans tidligere elever forteller at han var svært lojal mot myndighetene, dvs. han brukte ikke samisk på skolen i etterkrigstida selv om mange av elevene var samisktalende. Men han forbød dem ikke å snakke samisk seg imellom. Imidlertid brukte han lokalt samisk stoff i sine mange spennende sagn og fortellinger, joiken «Voi dán Biettár Káre», og påvirket sterkt tilhørigheten til lokalsamfunnet. «Ikke glem ditt eget språk og hjemsted!» brukte han å innprente elevene. Da Margarethe Wiigs samiske ABC kom ut i 1951, fikk elevene kjøpt boka av Per Fokstad. Da ga han tilbud til noen av elevene om å få lære samisk.
Elevene hans omtaler han med ros for den gode norskopplæringen han ga dem. Det gjaldt så vel grammatikk som litteratur og skriftlig norsk. Norsk og matematikk var det viktigste i hans skole. Når de kom seg videre på skoler, ble det lagt merke til hvor dyktige Fokstads elever var i norsk.
Han vokste opp under den norske nasjonalreisningen, var sjøl 14 år i 1905, og ble en ivrig formidler av Ivar Aasens tanker og diktning. Ivar Aasens sanger ble flittig brukt i skolestua, og Fokstads norske skriftspråk var meget radikalt. Jeg har aldri sett noen samiskspråklig skriftlig nedtegning av han. Men skrive samisk må han trolig ha kunnet. Det kunne mange samisktalende fra Tana som var av hans generasjon. Da de gikk på skolen, hadde det vært to-språklige bøker, norsk på den ene siden og samisk på den motsatte. Og «da leste vi selvfølgelig den samiske,» fortalte Anna Biggi fra Bonakas, som var født i 1899.
Fokstad var ikke selv noen utøvende kunstner, men han så skjønnheten og uttrykkene i bilder, tekstiler, joik og annen musikk. Han tok med Saviobilder på skolen som elevene skulle prøve å reprodusere. Han var ivrig med å få elevene til å øve inn skuespill, julespill og holde basarer. Skolekringkastinga ble flittig brukt, særlig programmer fra andre kulturer. Han anså det som viktig å godta andre kulturer og folkeslag. Det skulle igjen føre til stolthet av seg sjøl og egen identitet.
Men han hadde det slett ikke lett med mange av elevene. Mange foreldre mislikte Per Fokstads samiske holdninger og kamp for det samiske. Dette gjorde sitt til at en del elever opponerte, for de visste at de hadde støtte hjemme og dermed ikke noe å frykte om de lagde bråk på skolen.
 |
Første skoledag på Boftsa skole, ca 25 august 1968. Barn født i 1961. Stående fra venstre Geir Johansen, Trond Solbakken, tvillingene Gunn og Ina Olsen, Berit Opdahl, Rita Alise Johansen, Inger Lise Ramstad, Solfrid Kratteng, Torgunn Torheim og Liv Simonsen, lærer. På huk fra venstre Kjell Grønnås, Asbjørn Kristoffersen, Mogens ?, Øyvind Ravna, Merethe Berg, Marit Ravna, Mona Stensgård, Solfrid Aslaksen og Bjørg Sabbasen. (Foto: Ragnhild Ravna) |
Samisk språk i Tana-samfunnet hadde gjennom flere tiår lidd svært av fornorskningen. Her i Nedre Tana hadde mange institusjoner påvirket i samme retning: Forsvaret, barnehjemmet, embetsstanden, landbruksskolen, Finnemisjonen.
Mange har sagt til meg at tida som flyktning, som evakuert, bidro sterkt til å forkaste og glemme det samiske. De hadde opplevd det norske, hadde blitt opplært i at det var det beste, og nå hadde de sjansen til å gå for fullt inn i det norske. I ettertid forstår vi at evakueringstida ble et dobbelt tap for folk i Tana og alle i Finnmark og Nord-Troms som ble rammet av tyskernes utrydding. De mistet hus, hjem, husgeråd, bilder, og de mistet sin samiske tilhørighet. Språket ble svært fort lagt bort til fordel for det norske. Heller ikke Per Fokstad snakket samisk med sine egne barn. Dette virker ganske motsetningsfylt i og med at han allerede i begynnelsen av 20-årene hadde skrevet artikler om dette.
Han ble nok mer dristig i å bruke samisk i skolearbeidet de siste par årene av sitt arbeidsliv. Jeg husker han kunne stå foran samisktalende elever i friminuttene og intenst anmode: «Du må snakke samisk, hála sámegiela!»
I 1961 nådde Fokstad pensjonsalder. Jeg dro til 2-årig lærerskole i Oslo, var da gift i Bonakas, og meget innstilt på å komme tilbake etter endt utdanning. Folk, natur og kultur passet meg godt. Tana skole hadde problemer å få fatt på 1. klasselærer dette året. Da var ikke Fokstad snauere enn at han tok et arbeidsår til, men da kun som lærer.
 |
Bildet er tatt om våren 1960 i bakken ovenfor Tana skole i Bonakas. I finværet dro klassen dit og spiste matpakka si. Fra venstre Ole Sabbasen, Thorbjørn Skjåvik, Are Fokstad, Ragnhild Ravna (lærer), Anna Dervola, Hjørdis Krogh, May Britt Lavre, Lisbeth Biti (bak), Inger ?, Kirsti Nordgaard, Torill Bertheussen, Bjørn Biti.
(Foto: Ragnhild Ravna) |
I 1965 ble den første kulturnemnda i Tana oppnevnt. Per Fokstad ble valgt inn, likedan Anna Biggi, Karl Hjelvik og Toralv Pedersen. Selv ble jeg valgt som leder. Tana kommune var nå blitt stor i utstrekning i og med at den var blitt slått sammen med Polmak kommune. For meg var det inspirerende å få samarbeide med slike personligheter selv om jeg følte at vi ikke var helt på bølgelengde i kulturarbeidet.
Per Fokstad fikk 11 år som pensjonist før han døde i 1973. I Bonakas kunne vi daglig treffe han spaserende på veien. Han måtte helst ha seg et par turer om dagen. Og han tenkte mens han gikk, han hadde fortsatt drømmer, håp og ønsker. Da nyhetsmeldingen kom at Nordisk Samisk Institutt skulle etableres, kom det fra han: «Nå kan jeg dø.» Det var et stort mål og en milepæl i hans liv og det arbeid han hadde kjempet for. I alle disse siste årene skrev han på ei bok om John Savio. Skrivingen lå som en byrde over han. Boka fikk han aldri fullført. Han hadde stabler av artikler og skriv og avisutklipp på arbeidsrommet og i stua, og det var vel ikke så lett å ha oversikt over alt dette.
Han jobbet for og ønsket fast samisk teater, samisk gymnas, morsmål i skolen, lengre samiske sendetider i radioen, ja, at alle vi som bor i dette området skal få muligheten til å oppleve verdien av det samiske. «Det er så vakkert», sa han.
Det er gått vel 30 år siden hans død, og tenk, så har vi opplevd mye av denne utviklingen som Fokstad drømte om. Så mange ganger jeg hadde ønsket at han hadde fått opplevd mye av dette som han hadde sådd spirer til. Mens han ennå levde, fikk hans nevøs barn starte skoletida i Seida med samisk som opplæringsspråk (Skoleloven av 1959). Etter hans død, i 1975 kom ny skolelov der det i § 40 står: «Barn i samiske distrikt kan få samisk dersom foreldrene krever det». Jeg gjorde mine elever og foreldre oppmerksom på dette. En del elever ønsket tilbudet, og det ble satt i gang på Seida skole der jeg da arbeidet. Men det var bare en time pr. uke, elevene lærte nok ikke så mye. Som foreldre søkte vi også om samiskopplæring for vårt yngste barn som svært gjerne ville lære. Skolen hadde sterke motforestillinger mot å sette i gang en slik opplæring «som da ville ødelegge for engelskopplæringa» ble det sagt i svarskrivet. Men barnet vårt fikk et beskjedent samisktilbud en time i uka sammen med to andre elever.
Denne uviljen til å legge til rette for samiskopplæring har vært merkbar på flere av skolene i Tana. Da måtte det gå på bekostning av noe annet. De som har undervist i samisk i gamle Tana kommune har hatt en ensom jobb, ingen å samarbeide med og som oftest har de møtt liten forståelse fra ledelsen. Det var liksom så unødvendig med den samisken.
 |
Skolebuss har vært en del av dagliglivet for mange elever. Her venter elever fra Tana skole på bussen. Bildet er tatt i Bonakas ca 25. august 1968, første dag etter sommerferien og aller første skoledag for Øyvind Ravna. Derfor fikk også lillebroren Per Torleiv på 3 år også være med. Fra venstre tvillingene Ole og Per Sabbasen, Øyvind Ravna og Per Torleiv Ravna.
(Foto: Ragnhild Ravna) |
Jeg ble pensjonist i 2002. Jeg har fått arbeide i Tana kommune i spennende utviklingsår. Mange unge mennesker har fått tilbake det utdøende språket, og flere barn enn noen gang går i samisk barnehage. Samisk er blitt «in». Deanu sámeskuvla er etablert i nye lokaler og har god rekruttering. Barn av ikke-samisktalende foreldre kan få tilbake det tapte språket. Språket er det beste redskapet i kulturforståelse og tilhørighet. Men majoritetsspråket er sterkt. Det må en langt større innsats til hvis samisk skal bli et reelt likestilt språk i Tana.
Utviklingen har vært og er tung for mange, både for dem som helst ville se at all samekultur skulle bli borte og for dem som har gått i bresjen for å styrke den. Det er så mange motstridende krefter i Tana-samfunnet. Hver lille fremgang for styrking av samisk språk og kultur, enten for enkeltindividet eller for institusjoner, medfører en kamp. Det at de aller fleste har en personlig mening om det samiske, gjør det samtidig meget spennende å bo i Tana.
Andre artikler i Samisk skolehistorie 2