Sámegillii
Artikkel i boka Samisk skolehistorie 2. Davvi Girji 2007.
 Frank A. Jenssen |
Romanen Saltbingen kom ut på Aschehoug forlag i 1981 og har kommet i flere opplag. På baksida av 3. opplag blir boka presentert slik: «En realistisk og på mange måter sjokkerende historie om en samefamilies kamp for å overleve, både materielt og kulturelt. Saltbingen foregår i Tysfjord på 1950- og 60-tallet. Her lever samene fra hand til munn, av bærplukking og rypejakt og litt fiske – på jakt etter arbeid som de har små sjanser til å få i konkurranse med nordmennene. Ekte og nærgående skildres samenes harde hverdag, deres følelse av mindreverdighet, men også deres stolthet og heroisme. Frank A. Jenssen (født 1952) fikk Tarjei Vesaas' debutantpris for denne romanen. Han er selv oppvokst i Kjøpsvik i Tysfjord og har førstehånds kjennskap til miljøet han skildrer i Saltbingen.»
Ved sida av Saltbingen har forfatteren gitt ut 10 bøker, bl.a. om Lofoten og lofotfisket, småhvalfangst og sementindustrien i Tysfjord, samt romanen Lengselens år. I tillegg har han deltatt i ei rekke antologier. Saltbingen er oversatt til engelsk og har vært analysert i to hovedoppgaver i litteratur. Frank A. Jenssen har vært frilansmedarbeider i NRK radio og fjernsyn i tretti år. Han har også laga flere filmer og lysbildeserier, samt sangtekster og musikk. Han har bodd i Svolvær fra 1975. |
Lisa ser bekymret etter Petter. Han smyger seg lett over ripa og hopper innover de runde steinene. Så snur han seg og ser forventningsfullt på henne.
De rusler opp mot skolestua. Petter holder henne hardt i handa, og hun er redd han skal slippe. På gressbakken står de andre med ungene sine. Hun kjenner de fleste ansiktene.
Lisa griper hardere om handa til Petter og retter på klærne. Hva venter i skolestua? Petter som vil leke med alle og som gleder seg til å lese eventyr for søstra. Ragna sier så mye rart. At ungene hennes ikke har lært å lese og at de blir mishandlet av de andre. Men de sier at denne læreren er snill mot alle.
Hun må ikke miste noen. Hun vil høre han rase opp og ned lofttrappa, se han sitte på vedkassen i kjøkkenet. Han skal ligge i båten med handa som skygge mot sjøsanden og gjemme seg i skogen.
Det er svarte sprekker i de kvite veggene. Kanskje er det regnet som har ødelagt malinga? Vinduene er smårutete og brune og stirrer ondskapsfullt.
Det ryker ikke fra pipa. Det svarte røret er kaldt, han kan se det, det må være kaldt i rommet også.
De står litt utenfor klyngen, og mora prater ikke med noen. Han klemmer hardere og napper litt i jakken. Laila er kommet opp fra fjæra, han ser de store, blå øynene over blomstene i kjoletøyet.
Flere båter legger til. Aron sitter i bakskotten og prater med alle, vifter med nevene og forteller sikkert om dekslet som gikk til bunns. I går kveld satt de på leverstampen, og Aron sa at han ikke må la seg dominere. Petter er ikke sikker på hva det ordet betyr, men Aron sa noe annet også. Han sa det er best å være en liten djevel hvis noen forsøker seg.
De andre kommer med lerretposer, de samme som brukes i multefjellet. Femtikilos melsekker dyppet i linolje og tørket på hjellene. Nå rommer de mat og klær for flere uker.
Han får ikke komme heim hver dag. Det blir for dyrt og tungvint, sier de. Hver fredag skal de hente han, så skysser de tilbake på mandag eller søndags kveld.
De får litt bensinpenger fra kommunen, sier mora. Hun sier ikke så mye. Det hender at hun bare stirrer ut av vinduet, ned mot havet. Da nytter det ikke å mase. Ungene i himmelen har gull på vingene, sier hun. Han synes at de heller skulle plukke tyttebær sammen, nå som det er høst.
Så kommer mannen ut fra det kalde rommet. Han er høy og alvorlig og ser seg rundt med lukket munn. Mannfolkene tar av seg luene, men de fargerike skautene til kvinnfolkene får være på. Han kremter høyt og den lavmælte praten stilner.
– Ja, så er det atter klart for et nytt skoleår.
Folk står stive som hesjestaur, men nede i fjæra hører de Aron banne høyt. Læreren ser ned mot støa. Så kremter han igjen. – Alle sammen skal dere være velkomne.
Petter går nærmere mora. Mannen er skallet på toppen av hodet. Rundt det lyserøde, i ørehøyde, vokser en kraftig krans. Hva er det han sier? Petter lytter betenkt, han forstår ikke alle ordene.
– Til dere foreldre, fortsetter læreren, – vil jeg bare si følgende: – Ungene er i trygge hender. Jeg skal for min del gjøre mitt beste for å gi dem de kunnskaper alle norske barn har krav på. Jeg tror forøvrig det er best at ungene kommer uten følge inn i klasserommet.
De voksne går mot fjæra. Mange av ungene må trøstes, de minste gråter. Petter holder fast i skjørtet, han visste ikke at det skulle bli slik. Mora stryker varsomt over kinnet og kysser han på øret. Det er varmt og vått og hun hvisker heilt nær. – Æ kommer tellbake, det e heilt sekkert. Så reise vi tell Luokta.
Petter roer seg og klarer å holde klumpen på plass. Så klemmer han mora og stiller seg mot døra. Skal han gå inn?
De andre er ved benkene sine, og han blir stående i døråpninga. Rommet er stort og nakent, og det er høyt under taket. Ungene slår oppstilt bak lange bord. Mannen står ved et mindre bord i enden av rommet, og akkurat nå virker han ikke så stor.
– Nå må vi ta av oss lua.
Petter skjønner ikke. Han blir stående. Munnen er halvåpen og han stirrer måpende på læreren.
– Du må ta av deg lua. Vi må alle ta av oss lua i klasserommet. Skjønner du?
Han kjenner at han ikke klarer å holde seg. Han må tisse, men så klarer han allikevel å holde seg.
Læreren ser at gutten er redd. Armene henger slapt ned i den altfor store trøya, og det er små rynker i panna. På beina har han gummistøvler, pent avskåret ved anklene. Læreren går vennlig bort til Petter og tar av han lua med øreklaffer og sløyfe i fronten.
– Nå var vi flinke, hva? Det er ei fin lue, men du kan ikke ha den på i klasserommet, det skjønner du?
Petter blir glad. Det var altså det læreren sa, at han skulle ta av seg lua. Han smiler brydd opp mot det litt strenge ansiktet. Elevene er dørgende stille.
Læreren peiker inn i klasserommet. Petter ser forbauset på den strake armen. Så vifter læreren og han rusler inn mellom langbordene og veit at alle stirrer. Han må stå sammen med en større gutt.
Læreren synger en salme, og et par av de eldste elevene prøver å henge med på de første versene. Så får de sette seg på trebenkene.
Han blar i ei stor bok, og Petter har aldri sett maken. Permene er svarte, og bladene store som båtplekter. De faller sakte og skrapende mot bordet.
– Vi får begynne med navnene.
Han ser ut i klasserommet. – La meg se, der er du Sigurd, vi kjenner hverandre fra før, ikke sant? Velkommen skal du være, har du hatt en fin sommer?
Sidekameraten skal til å svare, men læreren venter ikke. – Og der er Ingvald, velkommen du også.
En gutt på benken foran nikker.
Petter blir den første av de nye.
– Jaha, hva heter så vår nye venn som er blitt så flink å ta av seg lua?
Læreren snakker til han. Petter tror han veit hva det gjelder, men våger ikke. Alle ser på han og det går små hugg gjennom den magre kroppen. Han vil så gjerne si Petter, sånn at alle kan høre det, men får det ikke ut.
– Skjønner du ikke hva jeg sier?
Læreren er kvassere i målet og Petter stirrer ydmykt ut i det store rommet. Nå vil han tisse igjen.
– Du må førtæll ka du heite, hvisker Sigurd på samisk.
– Pe... pe... petter Amundsen.
Det kommer så fort, og nå er det over. Læreren virker fornøyd og kikker i boka. Så ser han igjen opp. – Det heter forøvrig ikke Bedder, men Petter. Kan du si Petter?
Petter ser på sidekameraten, men han ser bort. Det er igjen noe han ikke forstår, noe han skal si.
– Nåvel, det får vente. Kan du så fortelle oss hva foreldrene dine heter.
Sigurd hvisker lavt og Petter forstår. – Lisa Amundsen.
– Jaha, og hva heter så ... hm, det er så ...
Læreren virker forlegen og ser ut mot fjorden. Så blar han over.
Alle må svare for seg, og alle må stå mens de snakker til mannen bak boka. Ei lita jente begynner å gråte. Læreren reiser seg og går rolig ned mot henne, forsøker å trøste, men hun presser seg inn mot veggen og sier ikke noe. Gjemmer ansiktet i de små hendene som er lubne og røde.
– Du vil kanskje ikke si hva du heter?
Jenta presser seg hardere mot det grønnmalte panelet. Det svarte håret er klipt i en bolle rundt hodet. Hun er kledt i en utvasket genser som en gang hadde fargesprakende border i gult og rødt. Hun har sparket av seg de små treskoene. Nå står de heilt inne ved lista og de nakne føttene stikker fram under det mørke ullskjørtet. Hun virker lita der borte under den lysegrønne veggen.
En av guttene fniser, og læreren snur seg. Petter blir redd. Hvorfor svarer hun ikke, er hun navnløs? Nå blir læreren sint på alle sammen?
Han går sakte tilbake til boka og leser selv opp navnet. Sigrid Eriksen. Så er det friminutt og Petter veit han må passe seg. Derfor venter han til de andre er ute av døra. Nå kan vel også han gå? Læreren blar i boka og Petter lister seg mellom bordene.
Den vesle jenta står aleine ved veggen. Hun heter Sigrid, men har ennå ikke snakket. Den navnløse, tenker Petter og skulle gjerne prate til henne. Men kanskje er det ikke så lurt? Han føler seg tryggere nå, han har allerede lært noe nytt og læreren ble ikke sint da han reiste seg?
Han blir stående for seg selv. De andre ungene leiker, og han ser med beundring på de største som jager hverandre rundt huset. Ingen har ei så fin trøye som han.
Den store veggen. De nederste bordene er halvråtne. Det vokser grønn mose på trevirket. Irrgrønn, saftig mose og han får lyst å rive løs en liten dott. Strekker fram neven, men så lar han være.
Der kommer sidekameraten springende med ei rødhåret jente etter seg. Petter må flytte seg for ikke å falle, men de enser han ikke. Ler og skriker og ruller i det tørre gresset.
Så kommer læreren, og det første friminutt er over. Denne gangen ringler han med ei bjølle, mye større enn kubjølla i Luokta. Han står med hevet hode og holder skoleklokka mellom stive fingre. Latteren legger seg, og de går lydig forbi læreren.
Gule blyanter på bordene. Petter ser seg rundt, de andre har også fått. Han tar i den avlange pinnen, snurrer den i handflata og smaker på spissen. Det smaker aske. Så tegner han forsiktig i treet.
– Nei nei, det må du ikke gjøre!
Læreren prikker bestemt i bordet. Petter ser skrekkslagen på de andre og slipper blyanten som ruller utfor kanten og ned på golvet. Nå kommer læreren, men han kjefter ikke. Han deler ut grå kladdebøker, ei til hver. Petter får også.
– Denne må dere ta godt vare på. Ikke noe kroting, har dere forstått, sier han og stryker Petter over luggen.
Petter blir glad. Nå gjelder det å være på vakt. Hadde han bare forstått alle ordene. Han åpner og lukker munnen når læreren snakker, prøver å tygge ordene i seg. Hva er det nå?
Skoledagen er over. Den navnløse gråter ikke, og de minste blir hentet av fremmede. Petter skal bo sammen med to gutter og tre jenter. Husbonden venter utenfor og sier at de skal få hilse på henne som lager mat og stopper lester. Han er liten og tykk og Petter tror han er snill.
Huset ligger bak en liten haug. Trammen er dekket av sauelort, og det er katter under tellet. I kjøkkenet tusler matmora, krokrygget og lita. Hun smiler ikke, og de får spise småsei og mandelpoteter.
Om ettermiddagen smyger han seg ut kjøkkendøra. Det lukter gammel fisk og salt i gangen. Han setter seg på hoggstabben ved skjulet, fra den er det god utsikt mot fjorden. En odde stenger for utsikten til Luokta.
Furuskogen strekker seg heilt ut på spissen, og han veit at bak toppene er huset, naustet og hjellene. Bortenfor står fjøset, tro om de har slaktet lammene? Nei, de lever. Da han reiste, gresset de på bakkene.
Det er så lenge sida de la fra land, og han vil heim. Men ingen kan gå den veien. Strandlinja er stup og glatte berg og det er blådjupt under det flytende tanget. De kommer nok på fredag?
Natta tilbringer han i flatseng sammen med de to guttene. Han må ligge inne ved veggen og svetter. Jentene prater lavmælt i rommet innenfor.
De legger seg uten å si noe. Snart kommer matmora, sier god natt og tar parafinlampa. Lyset forsvinner sakte over de gamle veggene. Så legges luka på, og øynene må vennes. Ute er det visst måneskinn, det er svake strimer av lys i veggene. De andre puster rolig. De sover nok.
Han ser mora. Hun sitter ved kjøkkenbordet. Vedkassen er fylt opp, og hun er aleine. Nå slukner det i komfyren. Han hører bølgene som vasker i støa. Det lukter bjørkeved, og nå høres lette fottrinn over golvet. Hun åpner ovnsdøra og kikker inn, kikker i glørne og myser mot varmen. Så kler hun av seg, hun kler alltid av seg på kjøkkenet. Kjenner etter at klærne henger trygt over ovnen og vrir om nøkkelen i ytterdøra. Det er sikkert kaldt på beina, hun klager alltid på trekk fra kjelleren.
Hun løfter parafinlampa av spikeren og kommer opp trappa. Først ser hun på Laila og baller på henne. Nå ser hun at senga hans er tom. Petter snur seg mot veggen.
Han hører lyden av det tunge teppet som legges på gaveln. Det knirker alltid når mora strekker seg.
Så blåser hun i lampeglasset. Et bestemt pust i kanten. Det synger hult i botnen av glasset og det er like mørkt i Luokta som i Buvika.
 Fra Musken i Tysfjord (Foto: Svein Lund) |
 Fra Musken i Tysfjord (Foto: Svein Lund) |
 |
Andre artikler i Samisk skolehistorie 2