Sámegillii
Artikkel i boka Samisk skolehistorie 2. Davvi Girji 2007.
 Nils Sneberg |
I Samisk skolehistorie 1 fikk vi lese hvordan det var å vokse opp og gå på skole i Manndalen i Kåfjord på 1970-tallet, da bygda tilsynelatende var blitt norsk. Nå går vi to generasjoner tilbake og lar to av dem som gikk på skolen i Manndalen på 1920- og 30-tallet fortelle.
Intervjuene er gjort av Nils-Ole Dalvik høsten 2004. Dalvik er oppvokst i Manndalen, der han fortsatt bor. Han er født 1969, arbeider på Kåfjord nærmiljøsentral og er kommunestyremedlem i Kåfjord. Nils Sneberg er født 1918 i Manndalen og har bodd der hele livet. Han har arbeidet med anleggsarbeid og jordbruk. |  Nils-Ole Dalvik |
– Jeg var 7 år da jeg begynte på skolen, og jeg gikk der i 7 år, alle år på skolen i Fossen. Fra skoletiden har jeg ikke mange gode minner. Jeg kunne bare samisk, ikke noe norsk da jeg begynte, mens læreren min var sørfra og kunne ikke samisk. De som ville snakke med meg måtte snakke samisk. Det var også enkelte andre elever som ikke kunne samisk, men de fleste kunne snakke norsk. De hadde foreldre som snakket norsk. Hjemme hos meg hadde jeg bare mor min og bestemor min, og de snakket bare samisk. Mor min hadde visstnok ikke skole i det hele tatt. Derfor fikk jeg bare høre samisk hjemme.
Det var lite jeg lærte på skolen de sju årene jeg gikk der. Ikke hadde jeg råd til å kjøpe bøker, jeg hadde bare bibelhistorien og forklaringen. Men regning klarte jeg bra, for det kunne man klare godt uten å kunne for mye norsk. Jeg tror nok jeg kunne ha vært flink hvis jeg hadde hatt ordentlig skolegang. Men lærerne arbeidet ikke noe med meg, de brydde seg ikke om meg. Og ikke ble det bedre heller da jeg kom i høyere klasser til lærer Nordnes. Lærer Slinde var sørfra, og kunne ikke samisk. Derimot lærer Soleng og lærer Nordnes, de kunne nok samisk, men de snakket bare norsk. Slinde var lærer i Fossen da jeg begynte der, men han sluttet. Så ble det Soleng og Nordnes som var lærerne våre. Lærer Nordnes bodde en tid på skolen i en lærerbolig. Han fikk her selskap av søsteren sin, Karolina, da hun ble enke.
 | Hans Olsen foran Fossen skole |
Hver dag gikk jeg til og fra skolen. Jeg bodde på Einebakken på Storvollen, en drøy kilometers vei. I friminuttene brukte vi å springe rundt skolen inntil Nordnes forbydde oss å gjøre det. En gang husker jeg at to gutter tørnet ihop så de begge begynte å blø neseblod. Ellers var det lite vi fikk lov til å gjøre. Spesielt husker jeg en gang den første skolehøsten at vi ble forbydd å gå opp til veien. Det var den dagen slaget i Vuolaš-bakken stod, den såkalte lensmannsaffæren.
Vi hadde selvsagt interesse av å gå dit å se, men lærer Nordnes forbydde det. Vi var veldig spente på dette vi barna, og vi gikk allikevel nærmere veien og fikk se til Solbakken, og hørte hurraropene derfra. Jeg husker godt når politiet kom hjem til oss en tid senere for å arrestere onkelen min fordi han hadde vært med. En av konstablene var veldig høy, og når han stod oppreist var skuldrene hans i høyde med takbjelkene i huset vårt. Onkelen min ble brakt til Tromsø og forhørt, men han ble hjemsendt igjen og ikke straffet.
Den norsken jeg kunne da jeg gikk ut av skolen var ikke noe å rope hurra for akkurat. Det norske språk har jeg lært senere, da mine barn lærte norsk på skolen og snakket mest norsk også hjemme. Kona mi, Anna, hun snakket godt norsk. Derfor ble det til at også jeg begynte å snakke norsk mer og mer. Nabobarna snakket norsk, men også samisk. Når de snakket med meg så snakket de bare samisk.
Andre artikler i Samisk skolehistorie 2