Sámegillii

Artikkel i boka Samisk skolehistorie 2. Davvi Girji 2007.

Solbjørg Ravna:

Erfaringer fra Buolbmát og Deanu sámeskuvla

Solbjørg Ravna forteller fra Sameskolen på samisk skolekonferanse i Tromsø, 2003. (Foto: Svein Lund)

Solbjørg (Sullá) Ravna er født i 1953. Hun jobbet på Buolbmát sámeskuvla [Sameskolen i Polmak, skolen hadde ikke noe norsk navn].fra den gangen da den første sameklassen ble startet på daværende Polmak skole. I tolv år var det to skolekretser på skolen – den norske Polmak skole, og den samiske Buolbmát skuvla. Det var to rektorer, to lærerstaber, men ett rektorkontor og ett lærerrom. 01.08.1997 ble Polmak skole nedlagt, og alle de norsktalende elevene ble flyttet til andre skoler. De samisktalende elevene ble igjen, og de brukte den gamle murbygningen i Polmak fram til juni 2003, da flyttet de til den nybygde Deanu sámeskuvla. Solbjørg Ravna har vært rektor på sameskolen i mange år, og hun har ledet skolen gjennom flytteprosessen. I 2003 fortalte hun om skolen ved to anledninger, til forskjellige tilhørere, og på forskjellige språk. Vi har tatt med deler av talen hennes fra åpningen av Deanu sámeskuvla 4. desember, og av et foredrag som hun holdt på Samisk skolekonferanse 7. oktober.

Med samisk kom vi oss ihvertfall til Tana bru

Til norsk ved Siri Broch Johansen

Deanu sámeskuvla synger på Samefolkets dag 2005. Solbjørg Ravna i midten bak barna. (Foto: Kristine Broch Johansen)

Ved åpningen av Deanu sámeskuvlla sang Hartvik Hansen, som også er far til en elev ved skolen, en sang av Nils Aslak Valkeapää før Sullá talte til barn, foreldre, besteforeldre og alle de andre gjestene.

[Nils Aslak Valkeapää (Áillohaš) (1943-2001) har laget både tekst og melodi til denne sangen, og sunget den inn på plata Vuoi, Biret Máret, vuoi!, som blei utgitt i 1974. Oversetting til norsk ved Hartvig Hansen / Siri Broch Johansen.] Gamle var vi ikke da vi måtte på skolen
Vi fikk ikke lære på morsmålet engang
Vi lærte fremmed språk, fremmed tankesett, fra et fremmed liv
Samer ble ikke nevnt med mange ord

Internatet var stort og skremmende
Rommene så fine, vi fikk ihvertfall ikke leke med reinhorn der
Det var upassende å joike, den opplyste tida var endelig kommet til Sápmi
Forbedringen lå i alt som var fremmed

Slik var det på skolen, selvfølgelig lærte vi
Slik oppsto troen på at andre er bedre
Vi lærte at jorda er statens, ingenting av det tilhører oss
Og vår levevei ga ingen rett til en framtid

Nå er vi nå her da, vi kommer oss ikke lenger nord
Sjøen er i veien og landet skrumper inn
Vi er nødt til å se på at vårt eget folk forsvinner inn i andre folkegrupper,
og vi får de samme svarene og tankemåtene som dem

Fra åpninga av Deanu sámeskuvla, 04.12.2003. (Foto: Kristine Broch Johansen)

Vi er mange som har opplevd akkurat det som Áillohaš skildrer så fint med disse ordene fra vår nære historie. Dere som går på skolen nå, tenker kanskje at samisk som fag og samiskspråklig skole alltid har fantes. Slik er det ikke.

Jeg har erfart ei tid da det ikke var vanlig å snakke samisk på skolen. Vi snakka samisk hjemme og i hjemmeomgivelsene. På skolen skulle vi snakke norsk. Hvis en voksen spurte hva jeg ville bli når jeg ble stor, svarte jeg «JEG VIL BLI RIVGU NÅR JEG BLIR STOR» [«Rivgu» betyr norsk eller ikke-samisk kvinne. Men «skuvla-rivgu» brukes også som ord for ikke-samisk kvinnelig lærer. Det er vanskelig å få fram denne dobbeltbetydningen i oversettelse til norsk. (Red.). Med det mente jeg kanskje alt da at jeg ville bli lærer, og da måtte jeg også på et vis gjennomgå et hamskifte. Det var ikke rart. Sånn var det da. Alle lærerne var norskspråklige og ble sett opp til. Vi hørte ikke at det vi lærte hjemme var læring på noe vis. Hjemme var hjemme og skole var skole. Når jeg sto opp om morgenen dro jeg fra hjemmeplaneten til skoleplaneten. Raketten som vi reiste med hadde ikke plass til andre enn barn. Og en voksen enda – sjåføren. Raketten som jeg reiste med var skolebussen. Den flyttet oss mellom planetene. Foreldrene og lærerne snakket ikke sammen. Læreren bare fortalte dem om vi kunne norsk eller ikke. Jeg lærte veldig fort og klarte meg på norsk. Samisk ble hjemmespråk som hang igjen på 7-års-nivå. Jeg turde ikke å skulke skolen heller, for mor kunne ikke lese og skrive verken norsk eller samisk, ikke engang såpass at hun kunne ha skrevet melding til skolen. Jeg lærte å skjemmes..........

På begynnelsen av 70-tallet begynte det å bli mulig for foreldre å velge samisk som fag på skolen for barna sine, ihvertfall en time i uka. Noen av våre lærere er den tidas barn. Men språket ble ennå ikke tatt i bruk som undervisningsspråk, ihvertfall ikke i Polmak. Folk undret seg ennå ikke over det. Vi hørte ofte de voksne si: ” Hva skal man med denne samisken? Man kommer ikke til Tana bru engang med den.” Enkelte besteforeldre kunne av og til undre seg over at ikke barna fikk lære Guds ord engang på samisk. Enkelte ungdommer begynte å lytte til de eldre, ikke til foreldrene sine, men til besteforeldrene. De unge brydde seg kanskje ikke noe særlig om Gud, men tida var kommet for at ungdommene begynte å sette spørmålstegn ved hvorfor verden var som den var. De spurte også hvorfor samisk og det samiske ikke var bra nok. Mange spurte hva som hadde hendt her tidligere. Hvor har vi gått feil? Folk i den tida klarte ikke å forklare så nøye hva som hadde skjedd. Vi hadde jo ikke noen historie. På skolen hadde jeg lært om all verdens konger og om viktige religionskriger, og jeg visste da at det var det som var historie. Jeg så for meg i fantasien all verdens merkelige ting som ikke fantes her. Ungdommen begynte å tvile på at denne lærdommen kunne være riktig, og samisk ungdom våknet. Plutselig begynte joik å høres, som vi inntil da bare hadde hørt i hemmelighet. Ungdom begynte å synge på samisk og sameforeninger oppsto her og der over hele Sápmi både på norsk, svensk og finsk side. Våre berømte Tanabreddens ungdom og tidligere Tanabreddens gutter ble kjent over hele landet. ČSV ble den tidas uforklarte symbol og ungdommens forbilde.

I 1976-77 dukket overskrifter som «Apartheid ved Polmak skole» opp i avisa Finnmarken. Bakgrunnen for denne overskrifta var at en vikarierende studentlærer på Polmak skole hadde brukt samisk som eksempel for å forklare et fenomen i engelsk verbbruk. Mun lean vázzimin. I am walking. Dette var nok til å starte en alvorlig krangel i den tidens Tana og Polmak. I dag forstår ikke folk engang hvorfor det var så farlig. Ikke vær overraska! Jeg minner igjen om Áillohaš sine ord:
Slik oppsto troen på at andre er bedre
Vi lærte at jorda er statens, ingenting av det tilhører oss
Og vår levevei ga ingen rett til en framtid

Lærerne og de unge samiske foreldrene på den daværende Polmak skole kom i områdets og medias søkelys. Ikke alle i området støttet dem, og spesielt daværende rektor Johan Jernsletten måtte høre mye som han kanskje aldri forteller. Han klarte likevel å argumentere krystallklart pedagogisk for hvorfor man kan lære noe også ved å bruke samisk, og derfra rulla ballen.

I 1978 begynte jeg som lærer i Polmak. De unge samiske foreldrene hadde bedt meg om å komme til Polmak, og det hadde jeg lyst til. Jeg hadde vært på Alta lærerhøgskole. Der hadde jeg oppdaget mitt eget morsmål, og litt og litt hadde jeg fridd meg fra skammen. Jeg hadde ihvertfall lært det samiske alfabetet og noen samiske sanger.

Høsten kom og skolen begynte. 20 barn begynte i første klasse. Tre barn begynte i første sameklasse. Turid og jeg skulle jobbe med dem. Utenfor klasserommer sto tre små jenter: Marianne, Mona og Lill Hege og mødrene deres. Tre små tannløse sjuåringer. Jeg hadde rett før fått beskjed om at de skulle begynne i en egen sameklasse. Foreldrene deres hadde krevd det.. Máret Guhttor og Odd Ivvár hadde fått med seg Risten, Reidar, Ranvei og Øyvind. Jeg husker fortsatt både barnas og mødrenes øyne. Alt var så morsomt. Den første sangen de lærte var Lohkat ja čállit [Lese og skrive og regne er bra.]. Det fantes ikke så mange barnesanger på samisk. Mikkel rev husker vi, og så Bjørnen sover!! Máret kom med en sang til meg som hun hadde oversatt fra norsk. Husker dere? Når en liten mus skal ut og gå. Den ble til Unna sáhpánaš go váccáša. Denne hendelsen ble for meg et tegn på hvor stort ansvar foreldrene tok for skolen, og på hvor mye de brydde seg om skolen. Foreldrenes engasjement i skolens indre liv og alt som gjelder barnas skolegang har fram til i dag vært vår skoles styrke.

Ei uke etter skolestart begynte tre gutter enda i sameklassen. De var: Oddvar, Jan Arne og Erke. Da var også Mildrid og Ole med i foreldregruppa. Tenk for en fart – 100 % økning i løpet av ei uke!!

Etter dette begynte flere barn etterhvert, et par stykker hvert år. Det var ikke alltid så lett for verken barna eller foreldrene. Det var ikke så lett å være lærer heller, men vi var toppmotiverte og hadde stor vilje til å fremme og utvikle samiskundervisninga og fagundervisninga ellers. Mange begynte i sameklassen, og gikk ihvertfall de tre første årene der. Etter tredje klasse var det mulig å flytte barnet over til norskklassen, og noen valgte å gjøre dette. Jeg husker godt at denne ordningen var tung for alle. Elevene mistet klassekameratene, foreldrene følte at de måtte gjøre det. Læreren igjen måtte være klar over at det ikke var på grunn av dårlig undervisning at barnet ble flyttet over. Det røyna hardt på mange ganger.

De samiske barnehagene, først Deatnogátte sámi mánáidgárdi i Båteng i 1979 og deretter Diddi sámi mánáidgárdi i Tana bru i 1986, betydde enormt mye for elevtallet og språkutviklingsarbeidet.

I 1985 ble Buolbmát sámeskuvla en realitet, og vår første rektor var Haldis Helander, nå Seppola. Vi lærere var Isak Johansen, Johan Jernsletten og jeg. Seinere kom Gunhild Ellefsen til.

Både lærere og foreldre jobbet ivrig for å spre informasjon om fordelene med samiskundervisning. Det begynte å bli helt naturlig for foreldre å la barna gå på sameskolen, og det var på den tida behovet for egne lokaler til sameskolen kom på sakskartet. Flere lærere kom til; Irene, Heidi, Unni, Inger Lise, Káre, Torunn, Turid, Janoš, Hilly og Unn Laila (henne pleier jeg å kalle ”hjemmelaget”)

Mye vann har rent i Tana og ut i havet siden den gang. Noen ganger har Tana flommet over sine bredder. Andre ganger igjen har det vært så grunt at man kan krysse elva til fots. Været har skiftet fra storm til bris. Vindstille har det og vært. Klimaet for samesak er fullstendig endret i dag. Det er ikke lenger rart å snakke om og å mene noe om samiskhet. I dag skal barna lære å klare seg både i den samisktalende og den norsktalende verden.

Et symbol på denne nye tida er dagens Deanu sámeskuvla.

To førstespråk i Sameskolen i Tana

Innlegg på skolekonferanse i Tromsø 7.10.2003.

Jeg er lærerutdanna på Alta lærerskole. Da lærerskolen starta opp i 1973, var jeg en av to studenter som kom fra Finnmark, og den eneste samisktalende. Neste året kom det flere samiske studenter, og vi begynte å kreve samiskopplæring. Først på 3. året av 4. årig linje fikk vi samisk som fag, med en av studentene som lærer. Seinere har jeg tatt en del videreutdanning, blant annet i tospråklighetspedagogikk. Den faglige bakgrunnen har jeg som rektor brukt til å jobbe med og fronte samiske skolespørsmål i Tana.

Solbjørg Ravna med ei utstilling elevene hennes har laga om Afrika. (Foto: Svein Lund)

Tana kommune er en kommune som er svært fargerik og mangfoldig. Vi har fortsatt det solide samiske, men samtidig andre som nesten ikke har kjennskap til det samiske. Mellom dette er det alle variasjoner og nivå.

Samfunnets språksituasjon gjenspeiles i skolen. Dagens foreldregenerasjon er det skjøreste leddet i Tanas språksamfunn. Veldig mange av dagens foreldre er blant de siste som ikke fikk samisk opplæring i grunnskolen, og det merker vi nå i skolen. Mange foreldre har ikke sjøl lært samisk i det hele tatt. I løpet av den tida jeg har jobba på sameskolen har jeg sett at vi ville komme dit at vi fikk den generasjonen som foreldre, som sjøl hadde mista språket, men som vil at barna deres skal lære det. Nå er vi der det er størst utfordringer på skolen hos oss. Vi forutså tidlig at vi ville komme i en slik situasjon på denne tida.

I 1997 fikk vi godkjent en rapport som heter Samisk forsøksskole i et flerkulturelt samfunn. Det var et prosjekt som gikk over et par år. Dette prosjektet er det pedagogiske grunnlaget for dagens Deanu sámeskuvla.

I dag har vi en helt ny skole. Jeg vil fortelle litt om hvordan vi har kommet dit. I 1985 blei Buolbmát sámeskuvla offisielt oppretta. Vi starta i 1978 med den første samiske klassen. Etterhvert begynte folk å tørre å tro på at samisk kan være redskapsspråk til å tilegne seg kunnskaper. Språk er en vei til kunnskap. Den som har to språk har to veier til kunnskap. Det er akkurat dette tospråklighet handler om. Jo flere foreldre som så at vi torde å la ungene våre lære på samisk, jo flere foreldre lot barna sine bli elever hos oss. Dette hadde ikke vært mulig om det ikke var for den samiske barnehagen, som blei oppretta nettopp på denne tida. Man begynte å revitalisere språket gjennom barnehagen. Det var mange av våre samiske barn som var halvspråklige. Tove Skutnabb-Kangas har jo skrevet mye om dette, og vi henta inn henne for å skolerte lærere og foreldre.

Barnas språkutvikling er først og fremst foreldrenes ansvar, men barnehagen har betydd svært mye i vårt område. Skolen har fått det lettere når barnehagen har gjort grunnarbeidet. Og samfunnet for øvrig må også være en støttende arena for barnets språkutvikling.

De første seks elevene våre var førstespråklige i samisk. Men etterhvert begynte foreldrene å tro at sjøl om en av foreldrene er norsktalende og den andre samisktalende, går det an å snakke samisk hjemme. Dette blei virkeligheta i mange hjem. Barnehagene støtta her opp om foreldrenes valg. Disse barna begynte å bli skoleelever og vi begynte å få et mangfold.

Det siste året har vi hatt et prosjekt som går på to førstespråk på skolen, i den sammenheng har vi sett på hvilke variasjoner vi har blant elevene våre. Da fant vi fram til en modell som viser de forskjellige fasene i språkskifte fra minoritetsspråk til majoritetsspråk. Denne er henta fra boka The Norwegian language in America av Einar Haugen:

På Deanu sámeskuvla har elevene laga ei rekke flotte kunstverk som er hengt opp på veggene på skolen. (Foto: Svein Lund)

Da Buolbmát sámeskuvla starta begynte vi med A-elever, det vil si elever som var tilnærma enspråklige i samisk. Slike finnes ikke lenger i Tana. Noen elever er Ab, det vil si at de behersker samisk bedre enn norsk når de begynner på skolen. Disse er i dag et mindretall av våre elever. I dag ligger de fleste på AB og aB.

Målet er å oppnå funksjonell tospråklighet, AB for alle elever. Men når man er i fase 3, der man kan begge språk, da er man også mest sårbare, fordi minoritetsspråket da er under press av majoritetsspråket. I boka Språkbyte och språkbevarande av Hyltenstam / Stone viser forfatterne til Haugens modell og sier «Språket vil være mest utsatt for språklig påvirkning av nabospråk når man er funksjonelt tospråklig» (Fase 3 - AB)

Samisk er i dag et minoritetsspråk, også i Tana-samfunnet, og derfor utsatt for press gjennom bl.a. media – norske ord og uttrykk kommer inn. Tilgangen til samiskspråklige arenaer er begrenset. Mange elever er i dag på aB, og her ligger det store utfordringer i å få dem opp på AB.

Dette er den samiske skolehverdagen i dag. Det er dette som gjør at det i områder som Tana er nødvendig å ha en egen samisk skole. Det er den pedagogiske begrunnelsen for hvorfor vi må ha en positiv segregering.

For vi har erfaringer. For jeg sjøl og mange andre har gått gjennom det. Vi var i en norskspråklig skole der vi holdt på å miste vårt samiske språk. Alle våre verdier mista vi underveis, vi har måttet hanke dem inn etter hvert.

Tilgang til samiskspråklige arenaer er meget begrensa. Her vil jeg si OBS, OBS. til Guovdageaidnu og Kárášjohka som tilsynelatende har god tilgang til samiske arenaer. Men det er akkurat dette med påvirkninga av nabospråka. Ei utfordring å prate et samisk som er samisk og et norsk som er norsk. Vi må daglig minne elevene på: Bruk samisk når dere snakker med hverandre. Norsken er egentlig ikke noe stort problem, vi må legge trykket på det samiske.

Når det gjelder teorier for språkutvikling, vil jeg støtte meg til Vygotsky, som sier at språket i utgangspunktet er SOSIALT. (Dette i motsetning til Piaget, som sier at språket er EGOSENTRISK.) Språket kommer fra det sosiale / kollektive til det individuelle, fra det ytre til det indre. Hvordan ser vi dette i skolesamfunnet? Barnas leikespråk er nøkkelen. Vi må skape og oppsøke språklige arenaer som er samiske. Foreldrene må være bevisste på dette. Som lærer må man være klar over at ikke alle barn har naturlige språklige arenaer, når man har ei så variert gruppe som våre elever. Vi må derfor bevisst søke opp disse.

Hvordan gjør vi så dette i skolehverdagen? Jo, virksomheten på skolen er på samisk. Det sosiale legger grunnlaget for språkutviklinga. Forskere, blant annet Kamil Øzerk, sier at 85 % av språktilegninga skjer i sosiale sammenhenger. Da forstår vi at leik er nøkkelordet. Barnehagen er utrolig viktig for det samiske språket. Hadde det vært opp til meg burde samiske barnehager være gratis for å demme opp for fornorskinga.

I tillegg til barnehagen er skolefritidsordninga (SFO) svært viktig for språkutviklinga. I år er SFO obligatorisk for 1.–3. klasse. Vi starter når skolebussen kommer, og har SFO de to første timene. Da får barna tid til å leike, dette er en viktig støtte for barn fra tospråklige hjem. I år har vi ingen barn fra enspråklige samisktalende hjem.

Det skal stort mot til for foreldre å velge en skole som vår. Det som er spesielt hos oss er at foreldra velger vår skole. Det er ingen elever som kommer av seg sjøl, og vi har måttet venne oss til at vi må være synlige og utadretta for å trekke til oss elever.

I ei årrekke har vi hatt kveldsskole. Det er en meget interessant aktivitet. Foreldre og lærere holder kurs, 3–4 kvelder for året. Vi har blant annet drevet med toving av kartanker, frynsing av sjal, slakting og isskulpturer. Vi ser hvor viktig der er å komme sammen.

På kveldsskolen har vi blant annet skåret sennagrass. Bak fra venstre: Silje Veimæl Holm, Marjaana Valle, Anne Merete Paltto, Aud Therese Lindseth, Anja Ballovara Varsi. Foran fra venstre: Turid Jernsletten, Ellen Sofie Trosten, Marit Broch Johansen, Aron Broch Falsen, Britt Guttorm Gaup. (Foto: Solbjørg Ravna)

Språket er viktig for å ta del i kulturen. Våre elever vil være sentrale språk- og kulturbærere i framtida. Hovedutfordringa vår er å gjøre foreldre, skole og elevene selv språkbevisste i bruken av samisk. For å få til det, må vi ha et godt samarbeid mellom hjem og skole. Et nøkkelord her er flerkulturell forståelse. Det er en stor oppgave å bygge opp denne forståelsen i foreldregruppa. Vi må derfor ikke bare tenke på det samiske. Ingen av de norske eller samiske verdiene trenger å være rett hele tida. Gjensidig flerkulturell forståelse er en dynamisk prosess.

Vi har altså i to år jobba med et prosjekt med to førstespråk. Det er ikke sluttført, vi holder på fremdeles. To førstespråk betyr at samisk og norsk språk ikke skal være i et konkurranseforhold. Elevene skal ikke trenge å velge. Vi sier: Jotakk, begge deler.

Vi har dukka ned i læreplanene for å se hva som kreves av samisk som førstespråk og norsk som første- og andrespråk. Så har vi sammenligna, for å se hva vi som er målet for våre elever. Vi endte opp med at vi må proritere alle elevgruppene, men alle trenger ikke nødvendigvis det samme. De som er Ab kan ha behov for å styrke norsk, de som er aB kan ha behov for å styrke samisk. Dette må vi gjøre innafor skolen. Skolens mål med prosjektet er formulert slik:
«Å gjøre barna trygge i det samiske, uansett språklig utgangspunkt, slik at deres samiske språk, selvbevissthet og tradisjoner blir styrket og videreutviklet, samtidig som de blir trygge i norsk språk og samfunnsliv.»

Lærerstaben prøver så langt det lar seg gjøre å oppfylle dette. Ved skolen vår skal samtlige lærere kunne samisk. Men en del av lærerne har norsk som førstespråk, og vi ønsker at det er norskspråklige tospråklige lærere som underviser i norsk. Elevene knytter veldig sterkt sammen en lærer og ett språk. De norsktalende lærerne har vanligvis også engelskundervisninga. Særlig på ungdomsskolen er det mange elever som reagerer mot at samisktalende lærere underviser i norsk fordi disse er viktige samiske språkbærere.

Andre artikler i Samisk skolehistorie 2