Sámegillii
Artikkel i boka Samisk skolehistorie 3. Davvi Girji 2008.
Siri Broch Johansen |
Siri Broch Johansen er med i redaksjonen for Samisk skolehistorie og leder Deanu sámi giellaguovddáš / Tana samiske språksenter - SEG Her har hun sett på utviklingen av samiske barnehager i Tana, og har intervjuet to førskolelærere og en representant for eierne. |
Tana kommune (Deanu gielda) er like stor som hele Østfold fylke, over 4000 km2. 1. januar 1964 ble Tana kommune mye større enn den inntil da hadde vært, for samekommunen Polmak og den fornorska fjordkommunen Tana ble slått sammen. Ennå i dag står samisk språk og samiskhet langt sterkere i tidligere Polmak kommune, sjøl om det også har skjedd mye i forholdet til samiskhet i nedre Tana.
Dagens kommunesenter, Tana bru, ble planlagt og reist på den tidligere kommunegrensen. Nå er de fleste butikkene og arbeidsplassene flyttet til dette området, så også barnehagene. Det er nå to private samiske barnehager ved Tana bru, og i tillegg kommunens største barnehage, Tana bru barnehage, som er en norskspråklig barnehage med tre avdelinger. Ellers driver kommunen en samisk barnehage i Seida, 5 km nord for Tana bru. Der er også kommunens største skole. Kommunen har også et oppvekstsenter i Boftsa, som er 20 km nord for Tana bru på vestsiden av Tanaelva, og i Austertana, som er 45 km nord for Tana bru på østsiden av Tanaelva. Alle de norskspråklige barnehagene har et eller annet tilbud innenfor samisk språk og kultur. I Sirma, 50 km sør for Tana bru, er det ikke noen barnehage lenger. Sirmabarna har plasser i Utsjok barnehage på finsk side av grensa, eller de går i barnehage ved Tana bru.
De første barnehagene i Tana startet opp i 1979. De var i Polmak, som er noen mil sør for Tana bru, nært finskegrensa, og i Austertana.
 |
Fra Diddi barnehage (Foto: Diddi mánáidgárdi) |
Deatnogátte mánáidgárdi
Hittil har det vært fire samiske barnehager i Tana: Deatnogádde mánáidgárdi i Båteng og Sirma (1979–2006), Diddi
Anne Lise Varsi Solbakk sammen med barnehagebarn på Siida museum i Enare. | En av de som har arbeidet lenge i samiske barnehager, er Anne Lise Varsi Solbakk. Hun er født i 1964, og har arbeidet på sameskoler og i samiske barnehager helt siden hun ble ferdig på skolen i 20-årsalderen. Underveis har hun tatt mer utdanning – hun er førskolelærer og øvingslærer, og i tillegg har hun høgskoleutdannning i duodji og joik, drama og fortellerteknikk. Siden 1991 har hun hatt lederansvar i forskjellige stillinger, som alle har vært knyttet til arbeid med å oppdra samiske barn. Fortellingen om hennes arbeidsliv er også fortellingen om de samiske barnehagene i Tana. |
Anne-Lise var leder i Deatnogátte mánáidgárddi 1985–86. Deatnogátte sámiid searvi – NSR eide barnehagen. På den tida var det to avdelinger, en i Båteng og en i Sirma. Anne-Lise pendlet mellom avdelingene. Året etter, i 1986–87, ledet hun Diddi mánáidgárddi, som Deanu sámiid searvi – NSR eier. Diddi mánáidgárdi holder til i et bolighus ved Tana bru.
Anne-Lise har også vært leder for Sieiddá mánáidgárdi i mange år. Sieiddá mánáidgárdi er den eneste samiske barnehagen som er kommunalt eid.
Siden 2006 har Anne-Lise ledet den nyeste samiske barnehagen i Tana, nemlig Giellavealgu mánáidgárdi. Giellavealgu ble åpnet ved Tana bru i august 2006, samtidig som Deatnogátte mánáidgárdi ble lagt ned. Det var få barn i øvre Tana, og i Tana bru-området er det nå flere og flere foreldre som ønsker at barna deres skal lære samisk.
– Nå er det kanskje en del barn i Giellavealgu mánáidgárdi som ikke hører samisk hjemme overhodet. Andre barnehageansatte har sagt at når det er slik, må man være hard. Har du vært hard?
– Det har vært nødvendig å være hard i forhold til utviklinga av samisk språk og kultur, men man trenger ikke å være hard i forhold til barna. Jeg har vært hard på den måten at vi skal føre samisk språk og kultur videre, ellers ville samiskhet og samisk blitt sett ned på den dag i dag. Barnehagene er de viktigste redskapene vi har for å berge språket. Hvis man ikke lykkes med språket i barnehagene, dør det.
I forhold til foreldrene er det også nødvendig å være hard. Da jeg begynte i den kommunale barnehagen, sa jeg til foreldrene at de også måtte være en språkstøtte for barna sine.
– Tror du at foreldrene nå er klar over hva de gjør når de setter barna sine i en samisk barnehage?
– Det vet de sikkert, men det er likevel ikke nok. Dagens samfunn er et stressamfunn, foreldrene ønsker absolutt å følge opp barna sine, men tiden strekker ikke til, og forventningene til barnehagen er nok store. Vi kan og skal forvente mer av foreldrene. Jeg er ikke redd for ordet «krav«.
– Kan det kanskje også være sånn at foreldrene lærer samisk sammen med barna sine i løpet av barnehageårene?
– Det har skjedd. Jeg har blant annet opplevd at passivspråklige har begynt å snakke samisk.
– I starten var det to private samiske barnehager. Hvordan ble Sieiddá mánáidgárdi til?
– Det var en foreldregruppe som jobbet lenge med å få kommunen til å opprette en egen samisk barnehageavdeling. De jobbet veldig hardt med saken, og til slutt fikk de en egen barnehage, nå er det alt ti år siden. Ettersom Sieiddá mánáigárdi er kommunal, forsyner den ikke sameskolen med elever på samme måte som de andre samiske barnehagene. Barna derfra starter like gjerne på Montessoriskolen eller Seida skole.
– Hvorfor det? Hva er forskjellen på de private samiske barnehagene og den kommunale samiske barnehagen?
– Den kommunale samiske barnehagen er åpen for alle, enten de kommer fra et samiskspråklig hjem eller ikke.
– Hvis det er mange barn der som ikke hører samisk hjemme, blir det ikke da slik at samisk språk forstummer?
– I små barnehager blir det ikke slik, men i store barnehager er det annerledes. De ansatte i alle disse tre barnehagene har vært svært bevisste bærere av samisk språk, de har jobbet med både språk- og kulturutvikling. Det er sånn at språket fremmes gjennom aktivitet. Det man gjør, det husker man. Alle tema som vi har gjennomført med våre barn, har blitt til varige minner hos barna.
– Når du nå sier at du ikke vil være hard mot barna, hvordan jobber du da med språket?
– Jeg har jobbet mye med de ansattes språkføring, for i vår generasjon har vi et fornorsket samisk. På hvert eneste personalmøte har et av punktene vært språk
– hvordan går det med språket? Språket har også vært tema på hvert eneste foreldremøte. På foreldremøtene har jeg snakket mye om språkstrategier. Svært ofte har jeg oppfordret foreldrene til å kjøpe CD-er, spille musikk for barna, lese bøker på samisk for barna sjøl om de ikke kan samisk sjøl. Samisk skrives med vanlige bokstaver, det er ikke umulig å lese det sjøl om man ikke forstår hva man leser. Foreldrene har vært en viktig støtte, når de følger mine oppfordringer, ser jeg at arbeidet bærer frukter.
Jeg bruker også å starte foreldremøtene med lek, slik at foreldrene får anledning til å si noe på samisk. Jeg har erfart i alle barnehagene at de aller fleste foreldrene blir med på slike leker. Jeg har ikke tvunget barna til å snakke samisk, jeg har undervist ved hjelp av lek og litt lureri. Jeg har aldri sagt at nå må du snakke samisk. Det sier jeg aldri direkte, jeg lar barna snakke norsk også. Man skal ikke forakte norsk, da lærer barna at samisk også er noe de kan forakte. Man bør gi begge språkene oppmerksomhet.
Men man må jobbe bevisst med språket, tenke på hvor man er i fritida. Foreldrene har en stor utfordring i så måte. Barna burde få erfare at språket finnes andre steder enn i barnehagen. Jeg prøver alltid å vise det når vi er på tur med barnehagen. Om vi er på butikken, hvis det er en samisktalende medarbeider der, så går jeg for å snakke med vedkommende. Da erfarer barna at språket er levende.
| Barnehagen har sin egen potetåker (Foto: Diddi mánáidgárdi) |
– Hvordan synes du det samisktalende Tana er nå, i forhold til hva det var den gangen de samiske barnehagene ble startet opp?
– Jeg har jobbet med samisk språk i 20 år. I løpet av denne perioden har samisk hatt stor framgang. For min egen del har jeg begynt å oppdage flere og flere eldre her i sentrum som er samisktalende. Når jeg farter rundt her med barna, erfarer jeg at folk snakker mer og mer samisk, langt flere har begynt å snakke samisk når de er ute blant folk. Jeg synes at samisk har hatt framgang. Det har ihvertfall ikke gått tilbake. Og det ville det ihvertfall gjort hvis det ikke hadde vært samiske barnehager!
Britt Guttorm Gaup og barna i Diddi barnehage banker sennegras. | Britt Guttorm Gaup er født i Hillagurra i 1949. Hun er vokst opp med gårdsdrift og reindrift Hun har gått på Polmak skole, Tana linjedelte ungdomsskole, barnepleierutdanning på Hamar og førskolelærerutdanning i Volda. Hun har i så og si hele sitt voksne liv arbeidet med å fremme samisk språk hos barn, først i Guovdageainnu johtti mánáidgárdi Her forteller Britt om erfaringene sine fra barnehagene i Tana, både de private og de kommunale. Nå er Britt leder for skolefritidsordninga ved Deanu sámeskuvla. |
– Deatnogátte mánáidgárdi startet opp på høsten i 1979. Det var den første samiske barnehagen i Tana. Jeg begynte der som daglig leder. Deatnogátte sámiid searvi eide og ledet barnehagen. Det var en stor utfordring, men jeg var også engstelig, fordi hovedspråket skulle være samisk. Jeg følte det som et stort ansvar at vi skulle ta vare på og styrke samisk. For alt da var det snakk om at norsk hadde begynt å ta mer og mer plass blant barna. Flere og flere norsktalende hadde kommet, de hadde giftet seg og flyttet til Tana, og så var det blitt barnehagens ansvar å rette på språksituasjonen. Det var sjølsagt Deatnogátte sámiid searvi sitt mål at barnehagen også skulle gjøre omgivelsene oppmerksomme på hvor viktig språket er, og motivere folk til å ta samisk mer i bruk som dagligspråk.
– Av andre ansatte vil jeg nevne Helena Guttorm og avdøde Anna-Liisa Guttorm spesielt. Deatnogátte mánáidgárdi hadde avdeling både i Båteng og Sirma, Anna-Liisa og jeg fungerte på hvert vårt sted. Anna-Liisa var en av dem som jobbet grenseoverskridende, hun var veldig opptatt av å utvikle grensoverskridende samarbeid, for vi har jo felles slekter, felles språk, de samme næringsveiene osv. Hun lagde også en bok i løpet av sin korte levetid, som vi bruker både i barnehagen og i skolen. Jeg tror det har vært en berikelse at vi fikk Anna-Liisa over hit til denne siden av elva for å jobbe med oss.
Helena Guttorm har også jobbet mye her på norsk side, hun har blant annet vært leder i Diddi mánáidgárdi i noen år. Vi fikk plukke på øverste hylle fra finsk og norsk barnehagetradisjon, og brukte det som hjelp for å forme vår pedagogikk.
– På den tida da jeg begynte i Deatnogátte mánáidgárdi, var vi alle lekne og humørfylte og hverdagen tynget ikke. Vi hadde ikke noen læremidler, heller ikke noen slags planer av den sorten vi bruker i dag, ingenting slikt. Hverdag er hverdag, vi tok utgangspunkt i det vi fant i omgivelsene våre. Vi fulgte årstidene, og formet barnehagehverdagen etter det. Vi hadde alle sammen samme målsetting: pleie og styrke samisk språk. Barnehagenes eiere, sameforeningene, hadde sjølsagt samme målsetting. I fellesskap har vi funnet på, undersøkt, utformet aktiviteter, hvordan, når, hvor. Vi hadde et fagmiljø. Nå er alt dette gitt ut i bokform, og nå har vi planer vi jobber etter.
– Er det bedre eller verre nå, som det finnes bøker og planer?
– Tja, den samiske måten å være på er jo temmelig spontan. Den tar utgangspunkt i hvor man er der og da. Samisk måte å fungere på, er å bruke naturlig klokskap. Det virker veldig enkelt, men det er ikke enkelt i det hele tatt. Men bøker er sjølsagt viktige nå, for nå har en ny generasjon vokst opp, og ting er forandra. Bøker er viktige.
– Vi begynte å savne læremidler. Vi var på mange møter, blant annet i Kautokeino på Samisk utdanningsråd, vi lette etter hjelpemidler, det var for eksempel bilder, små bøker, for det oppsto et behov for flere hjelpemidler og læremidler.
Jeg har mange ganger i denne tida fra 80-tallet og fram til i dag, når jeg har reist på disse møtene og jobbet med dette, følt at å sette opp ei liste over det vi trenger, det er nesten som å skrive ønskeliste til julenissen. Og det er ikke lenge siden jeg så denne lista igjen, og jeg ser jo at det er mye der som fortsatt mangler.
– Tror du at barnehagene ville fungert enda bedre hvis det fantes flere læremidler?
– Jeg tror nok at hvis det hadde vært flere læremidler, så ville det nok vært bra. De styrker jo språket. Det er grenser for hva man klarer å finne på sjøl.
Nåtida er annerledes enn pionertida. Det er andre krav, nå til dags skal man også dokumentere mer. Den gangen var det ikke et slikt strengt krav. Tro om jeg i det hele tatt skrev navnet mitt på noe i den tida, men nå! Og hvis det er noe du ikke kan dokumentere, så må du ha noe å vise til, hva slags hjelpemidler du har brukt eller hvilken kilde du har hentet det fra. Du kan ikke lenger bare si «jeg har snakket om dette«. Det er ikke godtakbart lenger! Det er mye større krav til personalet nå.
– Jeg var i Deatnogátte mánáidgárdi i 12-13 år. Så lyste Tana kommune ut en stilling som rett og slett var som skapt for meg, det synes jeg sjøl, ihvertfall. Det var en stilling som skulle synliggjøre samisk språk og kultur i alle de norskspråklige barnehagene i kommunen. Dette arbeidet har også vært veldig morsomt! Jeg har arbeidet i ti år i den jobben, fram til høsten 2007. Min hovedarbeidsplass var Tana bru barnehage. I begynnelsen var jeg bare der. Men så begynte jeg å reise til de andre barnehagene, Austertana barnehage og Trollhaugen barnehage, som var i Bonakas, den er i Boftsa nå. Det var vært en berikelse for meg å bli kjent med kommunen. Jeg må nok innrømme at det ikke alltid kjentes like naturlig i starten å dra enda lenger bort fra det tydelig samisktalende området for å synliggjøre samisk, men når jeg ble kjent med folk, personalet, barna, foreldrene, så var det et veldig interessant arbeid. Jeg følte aldri motstand i forhold til jobben min.
– Og dette skjedde samtidig som læreplanbråket i Tana pågikk for fullt?
– Jeg begynte i denne jobben det året det var så store overskrifter fra Tana med «Nei til Sameland» og den læreplansaken. Det var som om samiskheten hadde tatt slutt her i kommunesenteret. Men det virket som om dette bråket vakte mange, folk begynte å snakke om dette rundt kafebordene, jeg oppdaget at arbeidet mitt virkelig var til stor nytte. Sjølsagt var det noen der som ikke brydde seg noe særlig om den jobben jeg gjorde, men jeg kunne ikke begynne å tenke for mye på det. Jeg var på jobb, og jeg prøvde å gjøre jobben min, og arbeidskameratene mine var veldig hyggelige og tok meg svært godt imot da jeg kom. Jeg har aldri følt at det har vært motstand her. Foreldrene var også veldig positive. Det var sjølsagt også noen som ikke hadde samisk bakgrunn, men de synes ihvertfall ikke at det var ille at barna deres lærte noen sanger på samisk, navn på fargene, ukedagene osv. Det var alltids noen som ikke syntes at det var så naturlig at barna deres skulle lære dette. Men vi har jo en språklov, vi kan ikke komme forbi det.
Men jeg har nok altfor lett godtatt det at jeg var aleine i en slik stilling. Det skulle ha vært flere. Slik følte jeg det, når jeg reiste rundt, kom innom en gang i uka, det var som en dråpe i havet. Men som Pedar Jalvi sier: «Hver dråpe, når de samles....« Skal se om det ikke blir noe ut av dette til slutt?
– Hvis jeg tenker på hva det har gitt meg personlig, så har det vært en stor berikelse å få lov til å jobbe med det jeg har gjort. Jeg har fått utvikle meg, og har på sett og vis fått lov til å kjenne meg veldig stor, siden jeg har fått jobbe blant barn. Noen har spurt meg: «Gidder du virkelig å jobbe med unger! Blir du ikke sliten?« Selvfølgelig blir man det, men jeg vet jeg ville blitt sliten av en annen jobb også. Jeg er nesten redd for at synet på dette i samfunnet er - det sies ikke, men jeg merker det - at det å jobbe med barn, det er ikke verdt noenting. Barnas vilkår settes ikke i fokus, og forholdene legges ikke tilrette slik som de burde. Det burde være god plass, god tid, barnehagene har alltid arbeidet med trange rammer. Vi snakker veldig mye om planer, læremidler osv. Men hvis du alltid skal ha det så trangt, kan du ikke fremme så mye. Barn trenger plass og voksenkontakt, og jeg synes at myndighetene burde legge forholdene bedre til rette slik at barna får utvikle seg på best mulig måte. Mange barn tilbringer lenger tid i barnehagen enn sammen med foreldrene i løpet av en hverdag. Derfor er barnehagene så viktige!
– Her i Tana har førskolelærerne vært spesielt ivrige og flinke. De har gjort så mange barn klare for sameskolen, at skolen er smekk full. Hvis jeg tenker på de barnehagene jeg har jobbet i, så tenker jeg veldig ofte på alle de ivrige folkene som jeg har jobbet sammen med. Det igjen motiverer meg til å jobbe videre. Og så ønsker jeg å takke så mange for den tida jeg har jobbet i barnehagen.
Fedre og barn i barnehagen. Viktor Trosten til venstre. | Viktor Trosten er født i 1954. Han er ingeniør med egen bedrift. Han er kasserer i Deanu sámiid searvi - NSR. Han har vært med på å bygge opp Diddi mánáidgárdi, og alle barna hans har gått der. Viktor har gjennom kasserer-vervet vært med på å styre Diddi mánáidgárdi i 17 år. Han er også leder av Badje Deanu siida. |
– Diddi mánáidgárdi startet opp i 1987. Vi ville se om det var mulig å bedre barnas samisk. Diddi har alltid vært for liten, det har alltid vært barn på venteliste der.
– Hvordan har det pedagogiske innholdet i barnehagen vært?
– Barnehagen har drevet på dispensasjon etter norske mål. Noen år har det vært pedagog der, men det har alltid vært folk som har engasjert seg for det samiske, som har styrt barnehagen. Jeg synes det har fungert like godt enten det har vært pedagoger eller andre som har ledet barnehagen. Diddi har klart å bygge opp et samiskspråklig miljø fordi Diddi sjøl har kunnet velge hvilke barn som får begynne der. Fordi det alltid har vært flere søkere enn plasser, og fordi Diddi er privat, har den hatt anledning til å «skumme fløten» i barnegruppa. Det har aldri vært mer enn to barn om gangen der som ikke behersker samisk godt. Og så må man være hard!
– På hvilken måte må man være hard?
– I Diddi mánáidgárdi har også norsktalende barn begynt å snakke samisk. Hvis man skal oppnå dette, må man være hard både på den måten at man ikke slipper inn for mange norsktalende barn om gangen, for da ville språkmiljøet bli ødelagt. Man må også være hard i forhold til hvert enkelt barn, ikke gi dem anledning til å snakke norsk i barnehagen. Vår erfaring er at vi på denne måten klarer å opprettholde det samiskspråklige miljøet.
– Diddi har kunnet velge hvem de tar inn. Mener du at det derfor er en fordel å være en privat barnehage?
– Tja, det har alltids vært en fordel i forhold til inntaket, men økonomisk har det vært svært usikkert. Først fra og med 1999 har barnehagen fått fast støtte fra kommunen, men støtten er avhengig av kommunestyrets flertall til enhver tid. De 100 000,- som vi får, går til et språkstyrkingsprosjekt. Og det er et vilkår for den kommunale støtten at vi deltar i kommunens felles inntak til barnehagene, og da ligger det også faglige kriterier til grunn for hvem som får begynne i barnehagen. – Deanu sámiid searvis styre er også barnehagens styre. Hvordan fungerer det?
– Daglig leder i barnehagen tar hånd om lønn, forsikringer osv. De har ikke høyere herrer over seg, slik som de har i kommunens barnehager. Baksiden av medaljen er jo at dersom noe skulle gå galt, så har styret det juridiske ansvaret, men fordi lagsarbeid er fritidssyssel, har vi ikke ressurser til å følge med på den løpende driften slik som vi burde
– Du mener at dere får for lite offentlig støtte?
– Man kan ikke vurdere dette etter malen for norskspråklige barnehager. En samisk barnehage er et utdanningssenter. Barnas språklige oppvekstmiljø skulle vært Sametingets første prioritet, her snakker vi om å berge samisk språk. 2005-prognosen viser at antallet språkbærere minker hele tiden. Til slutt faller alle samiske arbeidsplasser bort på naturlig vis, for samene sitter bare igjen med kofta og flagget. De er ikke kulturbærere, heller ikke språkbærere.
– Vi skulle fått en pakke, slik at når foreldre setter barna sine i samisk barnehage, da skulle de samtidig få samiskopplæring. Det skulle vært gjort avtaler med foreldrene, slik at de forpliktet seg til å lære samisk, eller lære å skrive samisk. De skulle fått fri fra jobb med lønn mens de lærte samisk. Såpass må det være, hvis vi skal berge språket.
Flere artikler fra Samisk skolehistorie 3