Sámegillii
Artikkel i boka Samisk skolehistorie 3. Davvi Girji 2009.
Edmund Johansen, Gussanjárga/Kunes 2007 |
Edmund Johansen er født i 1946 og oppvokst på Kunes (Gussanjárga) innerst i Laksefjorden, der han fortsatt bor. Folkeskolen gikk han i tida 1953–60, dels på Kunes, dels på Lebesby. I 1964/65 gikk han landbruksskolen i Tana. Edmund har arbeida med litt av hvert, bl.a. kjørt drosje og ambulanse, vært graver, lagersjef, regningsbud, arbeida på Statens forsøksgård i Alta og vært duodji-utøver. Nå driver han og kona Eli «Kunes opplevelse og handel», som ved sida av butikk har utleierom, kafé i turistsesongen og forskjellige tilbud til turister. |
På veg hjem etter lansering av Samisk skolehistorie 2 i Tana i august 2007 hadde forfatter og fotograf bak denne artikkelen behov for overnatting på Kunes. Vi blei tatt i mot av Edmund og kom sjølsagt til å snakke om skolehistoria. Vi nevnte at i neste bok skal det komme en artikkel fra Kunes, men at vi skulle gjerne hatt flere. Det endte med at vi måtte komme tilbake, og da Edmund hadde lest gjennom Richard Berghs fortelling [1]., begynte han å fortelle: – Jo, jeg hadde Richard Bergh som lærer i to år, først et år på brakkeskolen, så var han tilbake igjen noen år seinere da den nye skolen var bygd. Men la meg begynne med starten.
Blant elevene på min alder var det flere som knapt kunne noe norsk da de begynte på skolen. Jeg ser Richard Bergh skriver at bare de eldre snakka samisk. Her trur jeg faktisk verken han eller andre som kom utafra oppfatta hvor mye samisk språk fortsatt var i bruk på den tida. De aller fleste var jo tospråklige, og når noen utenfra kom, slo alle rett over på norsk. Andre kunne derfor lett komme til å tro at folk her bare snakka norsk med hverandre hele tida.
Men siden har fornorskinga slått gjennom slik at det nå bare er eldre folk som snakker samisk her omkring, og de bruker også språket nokså lite.
På skolen gikk jo alt på norsk. Noen elever snakka samisk med hverandre, jeg kan ikke huske å ha hørt at noen fikk kjeft for å snakke samisk.
Etter myndighetenes planer skulle det bare være skole her fram til statsinternatet på Lebesby sto ferdig, da skulle alle ungene fra indre Laksefjorden samles der. Høsten 1955, da jeg skulle opp i tredje klasse, var Richard Bergh reist for å begynne på lærerskolen og en ny lærer var kommet sørfra, Bjørg Haugland (seinere Nørve). Men ut på høsten var internatet på Lebesby ferdig, og lærer og elever skulle overføres dit. Læreren dro, men elevene blei ikke med, for foreldrene nekta å sende dem og gikk til skolestreik. Streiken varte ut skoleåret. Da hadde kommunen vedtatt å bygge ny skole på Kunes, og foreldra gikk med på å sende ungene til Lebesby inntil den nye skolen var bygd. Foreldrene våre blei dømt til bøter på grunn av skolestreiken, men bøtene blei visst aldri krevd inn. Det blei ikke organisert noen form for undervisning for oss det året skolestreiken varte. Vi var med foreldrene og jobba, de eldste var med på fiske og alle hjalp til med husdyra, frakta ved og vann og var i det hele tatt med på all slags arbeid. Det året vi ikke gikk på skolen, lærte vi nok ekstra mye hjemme og måtte ta mer ansvar enn når vi var på skolen i perioder.
Det var ikke helårsveg rundt Laksefjorden i den tida, så på vinteren måtte vi fraktes med båt. Men innerst fryser fjorden til på vinteren, så lokalbåten som skulle frakte oss til skolen kunne ikke gå inn til Kunes. Iskanten kunne gå inntil 5 km utover fjorden, og da måtte foreldra kjøre oss ut dit med hest og slede. Så måtte vi vente der ved iskanten til båten kom, og den kunne være både 1 og 2 timer forsinka. Men lokalbåten kunne ikke gå helt inn til isen, så vi måtte i robåt ut til lokalen. På vegen til Lebesby var det flere andre anløp, så det kunne ta mange timer før vi var framme. Og ikke nok med det, på Lebesby var det så grunt at lokalbåten ikke kunne gå helt inn til land. Vi måtte igjen over i en mindre båt, en pram. Da blei vi lasta over i et seil som blei fira ned fra lokalen med vinsj. Men når det var mye sjø var det ikke alltid lett å treffe, og fare for å havne i sjøen eller bli klemt mellom lokalen og prammen. Det var virkelig en skoleveg med livet som innsats.
På internatet var det trangt, vi bodde inntil fem på rommet. Det var en knallhard disiplin, der alt skulle gå etter klokka. Maten var ofte dårlig, særlig på våren kunne det være surt kjøtt som ikke var etende. Det er ikke tvil om at det forsvant mat fra internatet som var kjøpt inn til oss, men som vi ikke fikk. Det hendte vi lurte oss inn i matlageret, der kunne vi se god mat som aldri kom på bordet til oss. Det var streng rasjonering på pålegget, vi fikk bare to halve brødskiver med pålegg, skulle vi spise mer var det bare brød med margarin.
Om noen hadde gjort noe galt var det vanlig med kollektiv straff, vi kunne f.eks. bli nekta middag eller kveldsmat.
Det virka som vi Kunes-ungene skulle straffes for streiken. Vi fikk ikke reise hjem hver helg, det var ledelsen på internatet som bestemte når vi fikk dra. En gang hadde de lova at vi skulle få reise hjem i helga, men da helga kom, fikk vi likevel ikke dra. Da sa de at vi skulle få reise hjem neste helg i steden. Vi sa at vi ikke trudde på dem. Da kjøpte de billetter til lokalbåten og delte dem ut midt i uka. Men da helga kom sa de at vi likevel ikke fikk reise og ville samle billettene inn igjen. Men da blei det skikkelig opprør. Vi nekta å levere fra oss billettene. Så henta de kristendomslæreren som begynte å preke religion og moral til oss, om at vi måtte være lydige mot de foresatte osv. Men det skulle de ikke ha gjort, for jeg kunne de ti bud på fingerspissene og sa at de hadde sjøl brutt budet om å ikke lyve. Jeg sprang på kristendomslæreren og slo henne med kofferten, tvang henne til å be om unnskyldning. I mellomtida hadde vi fått gitt beskjed hjem, så foreldrene kom og henta oss. Lærerne forsto vel kanskje da at de hadde gått for langt. Det jeg hadde gjort fikk i alle fall ingen konsekvenser for meg etterpå. Det blei ikke snakka mer om det.
Erfaringene fra Lebesby internat gjorde at mange av oss blei svært mistenksomme og fikk en inngrodd mistillit til alle autoriteter. Vi var i konstant opposisjon, samtidig holdt vi ungene sammen, det hendte aldri at vi tysta på hverandre.
Man kan sjølsagt spørre hvorfor ikke foreldra reagerte mer på måten vi blei behandla på. Jeg tror det er to grunner til det. For det første hadde de sjøl i barndommen blitt kua på internatskole, de var redde for å sette seg opp mot øvrigheta. For det andre fortalte vi ikke alt hjemme. Når vi endelig kom hjem, la vi skolen bak oss og ville tenke minst mulig på den i den perioden vi var hjemme.
I artikkelen sin skryter han av hvor fint det var å ha grupperom. Her må jeg skyte inn at det ikke var alle som opplevde det som noen fordel. Sjøl hadde jeg lese- og skrivevansker og blei ofte satt på grupperommet for å arbeide aleine. Det følte jeg ikke som noen hjelp, heller som om jeg satt der på utstilling.
Jeg husker ei hending fra 6. klasse, da vi var tilbake på Kunes. Skiforbundet hadde da funnet ut at de skulle gjøre en innsats for elevenes fysiske fostring og sendte skiinstruktører rundt til skolene. Vi skulle derfor ha skidag hele dagen. Etter en time med teori om morgenen dro vi i «Tyskebakken». Nabogutten, som var 6 år og ennå ikke hadde begynt på skolen, ville også være med på moroa. Han stilte opp med gummistøvler og faren sine ski, og la avgårde før oss. Instruktøren skulle egentlig renne først for å vise oss, men 6-åringen kom henne i forkjøpet. Han rant ned hele bakken – og holdt seg på beina. Deretter kom instruktøren, men ho var jo ikke kjent med bakken, og ramla og slo seg halvt i hjel. Da pakka ho sammen og sa at ho hadde ingen ting her å gjøre når 6-åringene var bedre enn henne på ski.
En annen idrett som vi dreiv mye med var å slå ball, det er en gammel skikk i sjøsamiske områder. Og så vippa vi pinne. Det utvikla vi til ganske kompliserte øvinger.
|
Julen 1959. Fra oppførelsen av skuespillet "Josef og hans brødre". Edmund Johansen hadde den krevende rollen som Josef. Han tyder drømmen til farao (Oddbjørn Karlsen) mens Arne Johansen og Inge Henriksen er vakter. (Foto: Richard Bergh) |
Jeg forsøkte da å kompensere for dette og finne metoder for å hevde meg. Jeg lærte mye utenat, og jeg hørte mye på radio. Der fulgte jeg med på alle programmer om vitenskap og teknisk utvikling. Derfor visste jeg mye som læreren ikke visste. Så spurte jeg på skolen om dette og fikk lærerne til å forklare. Når de hadde forklart så godt de kunne, kunne jeg si at nei det stemmer ikke, for siste forsking viser at ... . Det blei jo et problem for lærerne. Til slutt ga de opp å forklare når jeg begynte å spørre, og ba meg heller å fortelle hva jeg visste om siste nytt på området. Slik var jeg i grunnen sjølbevisst, jeg tok styringa over mi egen læring. På det området var jeg vel forut for mi tid, seinere har det jo blitt mer populært at elevene sjøl skal søke kunnskap, det var ikke så vanlig i den gamle skolen.
Men det betyr ikke at vi var fornøyde med den utdanninga som skolen ga. Ofte hadde både læreren og lærebøkene bakgrunn i en helt annen verden. Vi mangla rett og slett referanser i hverdagen i forhold til det som sto i boka, om tog og fly og slikt som vi aldri hadde sett. Vi hadde jo heller verken elektrisk strøm eller telefon på den tida. Derfor var det mye i bøkene som vi trengte forklaring på, men lærerne som kom fra steder der slikt var vanlig, forsto ofte ikke at vi trengte forklaring. Vi var nysgjerrige og ville vite, men når vi ikke fikk forklaring, blei vi frustrerte og gikk lei av å spørre. Ofte hengte vi oss opp i slikt som vi ikke forsto i stedet for å konsentrere oss om det vi skulle lære.
På den andre sida fikk vår verden ikke noen plass i skolen. Ingen har spurt oss hva slags kunnskap og utdanning vi trenger. Det aller meste av det jeg har trengt å kunne har jeg lært utenom skolen. Mange har spurt meg hvor jeg har lært trearbeid eller duodji. Det har jeg lært som en del av sjølve livet. Vi barna brukte kniv og øks så tidlig at vi ikke husker når vi begynte med det. Vi var med i vedskogen, vi laga oss sjøl leiker med kniv og øks, vi lærte å slipe verktøyet sjøl. Det var som en yrkesskole hjemme. Flere av slektningene mine dreiv med all slags trearbeid, som sveiping, lagging, båtreparasjoner, laga ausekar osv. osv. Vi måtte være oppfinnsomme, vi skapte ting etter behov. Vi bygde hestesleder, kjelker, neverkorger til å plukke bær i. Alle kunne det, det var ikke noe eget yrke eller profesjon. Det er det som er grunnlaget for sámi duodji.
Det var ingen barnehage og SFO, foreldra måtte ta oss med om vi var aldri så små, for arbeidet måtte gjøres. Arbeida de i fjæra, bant de ungene i ei fangline, så de ikke skulle gå på sjøen. For oss var det ei utfordring å få mestre stadig større oppgaver, som å gå lenger innover fjellet. Vi fanga ryper med snare, fiska kokfisk og solgte for å få lommepenger. I dag er det for mye overbeskytting av barna, de skal passes på på alle måter, får ikke bruke kvasse redskaper osv.
Bortsett fra det jeg lærte av familien i oppveksten, så er jeg sjølvlært. Noen formell utdanning i duodji har jeg ikke og ikke savner jeg det heller. Nei, formell utdanning, det er det verste jeg hører. Vi som har jobba med dette hele livet, vi har spisskompetanse, levende kompetanse. Men i utdanningssamfunnet blir vi ikke anerkjent. Det var et kurs i duodji, voksenopplæring for fagbrev. Til å undervise måtte de finne ei eldre dame som kunne det tradisjonelle handverket. Men ho fikk ikke skrive namnet sitt på vitnemålet sjøl om det var ho som hadde undervist.
|
Edmund Johansens figur "Kultur gir trygghet" er en av illustrasjonene i den samiske læreplanen av 1997 (Foto: Ivar Murberg © Edmund Johansen / BONO) |
I slike små bygdesamfunn som Kunes har folk alltid måttet kunne mye forskjellig. Man måtte kunne utnytte naturen, fiske, jordbruk, snekring, sy, veve og reparere alt man brukte. Det var ikke eksperter å hente. Det gjorde at folk blei svært allsidige. Da jeg var i militæret sa en offiser at om han kunne velge, ville han ha en tropp av bare finnmarkinger, for de kunne noe om alt.
[1]
[2]
Flere artikler fra Samisk skolehistorie 3