Sámegillii
Artikkel i boka Samisk skolehistorie 3. Davvi Girji 2009.
 Inez Boon, Oslo 2007 |
Inez Boon skreiv i 1982 boka Et håndslag til Finnmark. Fredsvennenes hjelpetjeneste under gjenreisningen 1946–47. Boka blei utgitt i ny utgave 2006. Her forteller hun om yrkeskursa ut fra denne boka og nye opplysninger som hun samla i forbindelse med at det i 2006 blei holdt ei 60-års-markering for fredsvennene i Kvalsund. Inez Boon er født i Nederland 1933 og bor nå i Oslo. Hun er nærmere presentert i Samisk skolehistorie 1, der hun forteller om sin tid som lærer i Karasjok og arbeidet med læremidler for samisk begynneropplæring. |
Fredsvennenes hjelpetjeneste (FHT) deltok fra 1946 og utover i 1947 i gjenreisningsarbeidet i Finnmark i form av en internasjonal dugnad, der frivillige fra Norge, Danmark, Sverige, Storbritannia og USA gjorde en innsats på 18 forskjellige steder i Finnmark. Deres hovedleir lå i Kvalsund. Hovedtyngden av det praktisk materielle arbeid kom til å ligge på sommeren og høsten 1946, og det største antall hjelpearbeidere som på den tiden var i arbeid samtidig var 160.
Tanken på å sette i gang yrkeskursene i Kvalsund oppstod i løpet av sommeren 1946. Det var særlig to momenter som gjorde seg gjeldende. For det første var det slik at flere av hjelpearbeiderne, som da for det meste var beskjeftiget med bygging og annet praktisk arbeid, skulle bli i Finnmark i lengre tid og det innebar at man måtte finne frem til former for hjelpearbeid som lot seg gjøre i vinterhalvåret. For det andre hadde man gjennom kontakt med en del ungdommer i Kvalsund fått inntrykk av at mange av dem følte trang til å komme i gang med å utvide sine kunnskaper. Krigen og evakueringen hadde ført til at de hadde hatt særdeles mangelfull skolegang. Dette inntrykket ble bekreftet gjennom hjelpearbeidernes omgang med sommerens konfirmanter, som spiste i leiren. Det fantes på den tiden ikke noe tilbud om yrkesopplæring i Finnmark og Fredsvennenes tiltak var det første som kom i gang etter krigen.
Skjønt det til å begynne med forelå forslag om en rekke forskjellige typer kurs, kom man, etter rådføring med en del skolefolk, til at det mest nødvendige akkurat da var snekkerkurs, kurs i mekanikk for gutter og et kombinert søm- og husstellkurs for jenter. Disse ble supplert med et teoretisk kurs som var obligatorisk for alle elevene. Det kom til å bestå av engelsk, norsk og norsk (nordisk) litteratur, regning og samfunnslære.
|
Elever og lærare samla utafor skolebrakka (Foto: Fredsvennenes hjelpetjeneste) |
Minimumsalder for elevene var 15 år. Kursene hadde plass til i alt 22 elever. En av FHTs brakker ble brukt som internat, der elever som ikke var hjemmehørende i Kvalsund, bodde og hadde alle måltidene sammen med hjelpearbeiderne. De andre, 7 i alt, bodde hjemme. Elevene deltok i sosialt samvær med brakkenes øvrige beboere, og likedan i arrangementer som FHT organiserte sammen med Kvalsunds befolkning.
Snekkerkursene ble ledet av den faglærte danske bygningssnekker Knud Larsen, husstellkursene av de fullt utdannede husstellærere Anne Margrete Smith (høstkurset) og Karen (Lolo) Tresvig som var knyttet til kursene i totalt to år. Kurs i søm ble ivaretatt av Cecilie Engebrigtsen og deretter Astrid Foss. Disse to arbeidet også som lærer i folkeskolen. Den engelske mekanikeren Chris Nickalls tok seg av undervisning i mekanikk og metallarbeid, mens den pensjonerte rektor Ole F. Olden fra Stavanger var leder for kursene og underviste i de teoretiske fagene og tegning. Olden var for øvrig godt over 70 år på den tida. Husmor på internatet var danske Rigmor Sørensen, mens Edith Østlyngen tok seg av administrasjonen, innkjøp og annet forefallende arbeid.
Det første kurset varte fra 1. oktober til 15. desember 1946, det andre fra 6. januar til 29. mars 1947. Husstellkurset varte til ut i juni, altså i fem måneder. Kursene viste seg å være et populært tiltak. Etter at det første var gjennomført kom det 100 søknader til neste, men det var ikke mulig å ta imot flere enn 22.
Fra Statens yrkesopplæringsråd kom det en bevilgning på kr 16 800 til begge kurs. Derav gikk kr 10 200 til kostpenger og resten til utstyr og verktøy. Brorparten av det man trengte av utstyr og verktøy kom for øvrig som gave fra den svenske organisasjonen Internationella Arbetslag. En del ble innkjøpt av FHT og noe ble utlånt fra Finnmarkskontoret i Harstad.
|
Noen av jentene som gikk husstellkurset (Foto: Fredsvennenes hjelpetjeneste) |
De fire brakkene FHT disponerte ble alle knyttet til skolevirksomhet fra høsten 1946. Noen av dem gjorde samtidig nytte som transittleir for frivillige som skulle videre til andre steder i Finnmark, og i tillegg til internatbrakken var det en mindre brakke på 55 m2 der kvinnelige elever og kvinnene blant personalet hadde sitt soverom. Her lå 5 voksne kvinner og 8 elever i køyer over hverandre. Den brant ned mai 1947. Det svenske Internationella Arbetslag som hadde forsynt Fredsvennene gjennom hele sin virksomhet med det meste av det man hadde behov for, trådte igjen til og skaffet raskt en ny brakke. Det måtte søkes om spesiell tillatelse for å få den importert tollfritt!
Forholdene man arbeidet under var naturlig nok svært vanskelige. Det manglet elektrisk lys og vann måtte lenge bæres lange veier. Omsider fikk man tak i en svær tank og fikk vannet tilkjørt – en stor forbedring, men det kostet ca. 10 kr dagen, et betydelig innhugg i budsjettet. Brakkene var meget gulvkalde, piper og ovnsrør rustne og hullete. Det regnet og snødde fra tak og piper slik at det måtte plasseres fat og bøtter under de verste sprekkene, og rett som det var våknet man med halve sengen full av snø. Ved fantes ikke, det ble brukt kull til fyring. Å få kullet transport frem var ikke alltid lett. Alt dette var jo litt uvant i begynnelsen, men det gikk fort over, skriver Lolo Tresvig, som ellers måtte greie seg med et skolekjøkken på 2 x 3,5 m. Elevene og lærere arbeidet med liv og lyst fra morgen til kveld. Guttene jobbet til og med på søndager til langt ut på kvelden, forteller lærer Knud Larsen om snekkerelevene sine. Alt de laget var det god bruk for. Skoletiden måtte utnyttes til det ytterste, særlig fordi alt måtte gjøres med hånd – maskiner var en luksus man bare kunne drømme om.
Skolen som ble startet av unge frivillige hjelpearbeidere var ment som en hjelp i en vanskelig overgangstid. Det var aldri meningen at Fredsvennene skulle påta seg skolevirksomhet over lang tid. Våren 1947 tilbød de Vest-Finnmark yrkesopplæringsnemnd å overta vederlagsfritt utstyr og materiale som var nødvendig for å kunne fortsette kurs i snekring og husstell i Kvalsund, og kurs i mekanikk i Hammerfest. Statens yrkesopplæringsråd dekket utgiftene for ett års drift. Etter konferanse med ordfører Bjørnå, lærer Leiros og byggelederen bestemte man seg for å flytte yrkeskursene over i en annen og større brakke som lå litt lenger opp i dalen. Den hadde bl.a. den fordelen at den hadde murt pipe. En søknad til Statens yrkesopplæringsråd om dekning av engangsutgiftene til noen nyanskaffelser, graving av brønn for å få innlagt vann og til ominnredning, til sammen kr 7000, ble avvist, bortsett fra en komfyr til kr 400. Finnmarkskontoret reagerte mer positivt og bevilget kr 5000 fra deres gavekonto. Også to mindre brakker som skolen hadde benyttet det første året, ble flyttet og plassert sammen med den store, et arbeid som ble utført av to danske frivillige. Skoleanlegget fikk navnet «Fredvang». To av lærerne, Lolo Tresvig og Knud Larsen, ble med på flyttelasset til «Fredvang», men nå som offentlig ansatte og med lønn!
Flere artikler fra Samisk skolehistorie 3