Sámegillii
Artikkel i boka Samisk skolehistorie 3. Davvi Girji 2009.
Hasvik kommune ligger nordvest i Finnmark og består av den sørøstlige delen av Sørøya og en liten, nå avfolka, del av Stjernøya. Mange vet ikke at her bor samer, og ennå flere vil nok stille spørsmålstegn ved om man kan snakke om noen samisk skolehistorie i kommunen. Både den samiske skolehistoria og annen samisk historie i Hasvik er dårlig dokumentert. Denne framstillinga bygger på mange kilder, som ofte er uklare og motstridende. Dette må derfor leses kritisk som et første forsøk på framstilling av Hasviks skolehistorie med et samisk perspektiv og som et utgangspunkt for videre forsking. |
Niels Knags matrikkel av 1694 forteller at det da «Udj Søer Wehr Sogn er Nordmend 53, finner 34» [1]. Sognet omfatta da omtrent nåværende Hasvik og Alta kommuner, og trolig bodde de aller fleste nordmennene på Sørøya, mens de fleste samene bodde innover Altafjorden. Hovedkirka blei i 1696 flytta til Hasvåg og i 1705 til Talvik. På 1720-tallet blei Hasvik skilt ut fra Alta og gjort til anneks under Loppa. Thomas von Westen omtaler presten Alexander Larssøn Vigand i Sørvær sogn som en av dem som særlig ihuga arbeida for kristendommen blant samene.
I Vest-Finnmark misjonsdistrikt var det tre skolemestre for samene, «en i Kvalsund, en i Korsnes, en for fjellsamene i Alta» [2]. Vi har ikke funnet konkrete opplysninger om i hvilken grad disse underviste samer i nåværende Hasvik kommune. [3] Sjøl om misjonen for samene i utgangspunktet skulle være en egen organisasjon, var det i dette distriktet allerede fra 1723 samme person som hadde stillingene som misjonær i Vest-Finnmark og sogneprest i Alta. Dette førte igjen til at skolen for samer og nordmenn til dels kom under samme administrasjon og at det etter hvert blei en del lærere som underviste både samiske og norske elever.
Det eldste dokumentet vi har funnet som forteller om skole i Hasvik er skrevet i 1776. Det er ei beretning til Biskopen i Nidaros fra sognepresten Morten Holm i Loppa og Hasvik. Der forteller han at Ole Olsen var «klokkerens vicarius ved Hasvig annex» og i tillegg skolemester, som fikk en del av sin lønn fra misjonskassa. Misjonskassa tilhørte den gang samemisjonen, og dette skulle tyde på at Ole Olsen underviste samiske elever. Holm forteller at det da ikke var noen fungerende samemisjonær i dette området.
I følge Hasvik bygdebok blei den første skolen bygd på Hasvik kirkested omtrent 1850. [4] Særlig godt kan dette skolebygget ikke ha vært, for allerede i 1878 blei det bygd en ny skole, som hadde to etasjer. I første etasje var det lærerbolig, i andre etasje to klasserom.
Seinere blei det bygd skolehus flere steder i kommunen, bl.a. i Galten 1883, Breivikbotn 1884, Øyfjorden 1905 og Breivik 1912.
 |
Galten skole 1918. Samme året blei skolen nedlagt da det blei bygd internat i Dønnesfjord (Foto: Bernt Thomassen / Ulf Jacobsens fotosamling) |
Friis' kart viser at noen områder i kommunen på midten av 1800-tallet hadde nesten rein samisk bosetting. Det gjaldt Breivikbotn og alle fjordene på innsida øst for Hasfjord. Derimot var Sørvær og Galten reint norske fiskevær, og Hasvik/Hasvåg var norskdominert med innslag av kvener. For øvrig var befolkninga mer blanda i områder som Dønnesfjorden og Børrfjorden.
Seinere er både bosettingsmønsteret og den etniske fordelinga svært endra. Alle fjordene på nordsida og de fleste på sørsida av øya er nå avfolka og befolkninga er konsentrert langs den 45 km lange vegen mellom Sørvær og Hasfjord. Stedet Hasvik har hatt ei innflytting av samer fra de avfolka fjordene på innersida av Sørøya. Breivikbotn hadde fra omlag 1870 ei stor norsk innflytting, slik at den norsktalende befolkninga blei helt dominerende. Men da fjordene på yttersida blei avfolka på 60–70-tallet, flytta mange til Breivikbotn, som slik igjen fikk økt samisk befolkning. Sørvær har fortsatt overveiende norskætta befolkning, men sentraliseringa førte også samer hit, blant annet fra Markeila like innafor Sørvær, som hadde samisk befolkning til stedet blei avfolka.
Reindrifta på Sørøya har vært spesiell, fordi reinen og reineierne har holdt til her året rundt. Det starta på slutten av 1800-tallet da et par reindriftsfamilier fra Kautokeino flytta utover til Sørøya. Seinere har flere kommet til, de har kommet i flere omganger og slått seg ned på forskjellige kanter av øya. Men på 1980-tallet bestemte reindriftsforvaltninga at det bare skulle være sommerbeite på Sørøya. Etter dette har helårsreindrifta blitt avvikla i Hasvik-delen av Sørøya. Reineierne som nå har sommerbeite her har vinterbeite og hovedbosted i Kautokeino. Etterkommerne av reindriftssamene fra Kautokeino har i stor grad gifta seg med lokale sjøsamer, slik at de to gruppene av samer her i større eller mindre grad har smelta sammen. Mange av samene i Hasvik har fortsatt et nært forhold til reindrifta.
Finnefondet [8] var et sentralt redskap i fornorskingsarbeidet. Det ga støtte til skolebygg og etter hvert internat, utvida skoletid og ikke minst til lønnstillegg for lærere i fornorskingsområder. Finnefondet blei oppretta i 1851, men først fra etter 1870 har Statsarkivet dokumenter som skildrer språk- og skolesituasjonen i den enkelte kommune.
I 1873 søker lærer Edv. Buck, Hasvik, Tromsø stiftsdireksjon om finnefondsbidrag. Han har 16 «lappiske Børn at undervise i Norsk» og er «forvisset om at disse er gaaet fremad i det norske Sprog». 2 år seinere søker Ole M. Thomassen om støtte av finnefondet. Han har 22 «lappiske Børn» i Galten lærerdistrikt, og viser til at han året før fikk 15 speciedaler av «Brændevinsafgiftskassen». Galten distrikt har da også omfatta Øyfjorden, for sognepresten i Loppa, P. Megrund, skriver i sin påskrift på søknaden at han dessverre ikke har fått inspisert som han skulle:
«I det jeg bevidner Rigtigheden af Ansøgerens Opgaver over Antal lappiske skolebørn samt Undervisningstid, maa jeg bemærke, at da uveir har umuliggjort mine Forsøg paa at afholde Skoleexamen i Øifjord Kreds, kjender jeg ikke personlig Børnenes Fremgang i Norsk der, men af de Erfaringer jeg har om Børnene i Galten Kreds ... samt af de lappiske Børn, der fremmødte til siste Konfirmation, tør jeg tro, at Thomassen saavel med Flid som med Fremgang virker for Børnenes Oplærelse i Norsk, ligesom han i enhver Henseende er dygtig og paapasselig i sin Skolegjerning.»
I 1880 sendte stiftsdireksjonen i Tromsø ut en ny og strengere instruks [9] for språkbruk i kretser med samiske og kvenske elever. I den forbindelse ba skoledirektøren skolestyrene i hver kommune om å gjøre greie for hvordan de kunne gjennomføre instruksen. Blant annet var det snakk om at i noen kretser kunne man fortsatt få bruke samisk som undervisningsspråk ut skolegangen for de elever som da instruksen kom var over 12 år. I svaret fra Hasvik skolestyre heter det at skolekommisjonen 10. juni 1881 enstemmig har vedtatt: «Den nye instrux indføres i Hasvik lærerdistrikt uden aldersgrænse, samt i Galten krets af Galten-Øifjord distrikt, medens aldersgrændsen fastholdes inden Øifjord krets af sistnevnte distrikt for de børns vedkommende, der for tiden går i skole, for de børns vedkommende, der herefter blir skolepligtige søges dog ogsaa her den nye instrux gennemført.»
Så lett var det likevel ikke å gjennomføre norsk som undervisningsspråk. I sin søknad til Finnefondet av 1886 skildrer I. Dahl, som da var lærer i Galten/Øyfjord, språkforholda i kretsen slik: «Skolebørnenes antal er f. t. 37, hvorav 4 er norske. Resten er lapper, lappisk-kvænske og norsk-kvænske. For 15 av de øvrige børn behøves udelukkende lappisk, da samtlige børn ved min ankomst ikke kunne et eneste ord norsk. For de øvrige børns vedkommende behøves lappisk i mer eller mindre grad.»
I et brev til skoledirektøren i Tromsø stift 22.12.1890 skriver skolestyreformann M. H. Vinsnes: «Hasvig skolestyres forslag efter skolelovens §73 fattet i møde 27/9-90, efterat kredsmødernes udtalelse var indhentet, er: «Kredserne Galten og Øifjord tillades at benytte lappisk ved Kristendomsundervisningen forsaavidt læreren skulde finde det uunngaaeligt nødvendigt for bibringelsen af kundskaber. Hvad undervisningssproget for øvrigt angaar, saa forbliver gjeldende brug og regler Stiftsdirektionens instrux af 1880.»
Naar ovennevnte kredse tillades dette, hvor ved anvendelsen af lærebøger med lappisk text ved siden af den norske forudsættes, saa var det fordi disse kredse havde overveiende lappisk befolkning og kredsmøderne her havde udtalt sig for brugen af lappisk som hjelpesprog ved kristendomsundervisningen.»
På brevet fra skolestyret har biskopen skrevet på en kommentar:
«At det er lagt i Lærerens Haand at afgjøre om eller i hvilken Udstrekning Finsk (Lappisk) skal benyttes ved Kristendomsundervisningen er ikke bra. Bør ikke denne Myndighed tilligge Skolestyret og udøves vesentlig i Overenstemmelse med vedkommende Forældres Ønske?
Tromsø, 24 September 1891. J. A. Skaar.»
Fornorskingspolitikken var strengt styrt fra sentralt hold. Det er flere eksempel på at Kirke- og undervisningsdepartementet (KUD) har detaljstyrt ned på skolekretsnivå i hvilken grad det skulle være tillatt å bruke samisk språk i skolen. I 1896 skreiv KUD til Skoledirektøren i Tromsø et brev for å fortelle «at dept. i henhold til landsskolelovens §73, 2de led fastsætter følgende bestemmelse med hensyn til undervisningssproget i nedennævnte skolekommuner i Tromsø stift:» Her går man så inn på hver av 15 kommuner, og til sist kommer denne:
«Hvad 15) Hasvig angaar, har man intet at indvende mod, at i kredsene Galten og Øifjord lappisk paa samme maade benyttes ved religionsundervisningen i smaaskolen, forsaavidt skolestyrene finner det nødvendigt. Ved undervisningen i storskolen kan lappisk i de samme kredse benyttes som hjelpesprog ved siden af norsk, hvorhos læse- og lærebøger med lappisk tekst kan anvendes ved siden af den norske.»
Dette tyder altså på at man her har gått noe tilbake på planen fra 15 år tidligere om bare å bruke norsk fra første klasse av.
I mange år etter dette skriver Bruflodt stadig om denne «vedvarende uvilje» eller «seige uvilje», fram til han i 1900 skriver at «foreldrene har heller ikke vist saa stor uvilje mod det norske sprog som tidligere».
For å få støtte av Finnefondet var det ikke nok med egenerklæring på fornorskingsarbeidet. Det måtte dokumenteres at instruksen var fulgt, og i 1893 sender skoledirektør Killengren søknaden fra Bruflodt i retur til skolestyret med påskrift: «Tilbagesendes, idet jeg skulde bede oplyst:
Fremgangen i Norsk har i de sidste 2 Aar været ret betydelig og enkelte Børn af lappisk Nationalitet kan endog udtrykke sig ganske godt paa Norsk skriftlig. I flere Hjem begynder man nu at indse, at Børnene maa kunde Norsk. .... til dermed, saa man kan antage at disse Trakter snart vil være ganske fornorskede, omgivne som de er af norsktalende Familier paa alle Kanter. ... »
Nå er også vedlagt elevliste med karakterer. Mens de aller fleste bare har etternavn med -sen og -datter, ser vi de omtalte «Fjeldlappebørn»; to har etternavn Sara og en Hætta.
Det er Bruflodt som har flest søknader til Finnefondet i denne tida, men i 1901, er det en tilsvarende søknad fra Knut A. Møgster, som hadde skolekretsene Breivikbotn og Sørvær:
«Det meddeles at jeg har været ansat som lærer i Hasviks skolekommune siden høsten 1884 og har jeg for det vesentlige kun havt barn af blandet herkomst at undervise, og hvis antal efter sidste skoleberetning af 54 skoleberetigede barn utgjorde 45. I en flerhed af disse barns hjem tales visstnok af de ældre i det daglige lappisk og kvænsk, medens den opvoksende ungdom med lethed bevæger sig i det norske sprog, så at fornorskningen i det heletaget i distriktet er gået betydelig frem i de senere år, og tør jeg derfor med bestemthed udtale at skolen for en ikke ringe del har sin andel i dette.»
Søknader til Finnefondet måtte anbefales av det lokale skolestyret. I 1901 ga formannen i Hasvik skolestyre denne anbefalingen:
«Herr skoledirektøren i Tromsø
Hoslagt fremkommer Andragende om Lønstillæg af Finnefondet fra
Søknadsskjemaene for disse tre lærerne viser hvilke kretser de underviste og hva som der var «børnenes sprog»:
Hasvik og Breivik «Norsk, delvis lappisk»
Breivikbotn og Sørvær «Norsk, lappisk og kvensk»
Galten og Øyfjord «Blandet lappisk og norsk»
Fra dette året har vi også karakterliste for samiske og kvenske elever i Galten/Øyfjord. Der var da hele 39 samiske barn. På lista er elevenes bosteder oppført, de viser at det bodde samer på svært mange steder i dette området. Her er de oppført i den formen de har i lista: Fugleberg, Valan, Klasnes, Mebotten, Øifjord, Oxvig, Grunfjord, Børfjordvig, Gammelhjem, Galten, Pompervig, Børfjord, Ofjord, Veines, Øen, Dønnesfjord, Bøle.
Vi har ikke funnet tegn til at noen same fra Sørøya har vært lærer i kommunen. Derimot har flere tilflytta lærere hatt samisk bakgrunn. Den første er nevnt overfor. Anders Andersen Jox [10] var født i Karasjok 1847 og kom som gjetergutt til Taborshamn i Hasfjorden. Han gikk Alta lærerskole, der han gikk ut i 1870. Fra lærerskolen fortelles at «han ved opptakingen hadde "fuld Ferdighed i det norske Sprog’ ved siden av sitt morsmål.»[11]
Først skolte han et par år i Øyfjord/Galten skolekrets, som da måtte være omgangsskoler, da disse områdene ikke fikk skolebygg før seinere. Her var mesteparten av elevene samisktalende. I 1872 blei han lærer i Sør-Varanger, der han hadde de fleste samiske kretser fra Jarfjord til Bugøyfjord. Mens han var der skreiv stiftskapellan Christophersen om Jox at han «var helt inne i norsk såvel som samisk. Han hadde en mer enn alminnelig begavelse som lærer og en helt gjennom solid og hederlig karakter som gjorde at han kunne opptre med kraft og samtidig med sindighet og klokskap overfor en almue som stod så lavt som den samiske i Sydvaranger både i moralsk og intellektuell henseende. Det var en lovende ung mann og en pryd for vår lærerstand, alle roste ham i sognet etter to års virksomhet.»[12]
Fra 1875 til 1914 var han lærer og klokker på Hasvik, men han må også ei tid ha undervist i Breivikbotn. Da han i 1882 søkte om lønnstillegg fra Finnefondet, skreiv sogneprest Meyer i anbefalelsesbrevet: «I Hasvik kreds har han visstnok kun få lapp. børn, derimot adskillige i Brevikbotten kreds, og før jeg med bestemthed udtale at disse børn idetheletaget viser tydelig fremgang i kendskab til det norske sprog.»
 | Anders A. Jox var lærer og ordfører i Hasvik. Dette bildet av han henger i kommunestyresalen. (Foto: Hasvik kommune) |
Jox hadde også ei rekke kommunale verv, var ei tid skolestyreformann og ordfører i kommunen 1890–1907.
Fra 1875 til 1884 hadde Hasvik kommune også en annen samisktalende lærer, Ole M. Thomassen fra Lyngen. Han skreiv seinere ned en beskrivelse av sjøsamenes liv og skikker, som først blei utgitt i 1999 under tittelen Lappenes forhold. [13] Her viser han bl.a. til hva han har observert hos samene i Hasvik.
Av dem som vokste opp på Sørøya etter krigen er det derimot svært få som har samisk som morsmål. Noen få snakka samisk som barn, men gikk helt over til norsk da de begynte på internatskolen. Sjøl om en del av dem som er født fram mot 1960-tallet forstår det meste som blir sagt på samisk, er det knapt noen innfødte sørøysamer født etter krigen som sjøl snakker språket i dag. Det vil si at blant dagens foreldregenerasjon er det svært få som er i stand til å føre samisk språk videre til sine barn. Det er også få igjen av den samisktalende besteforeldregenerasjonen. Så seint som på 80-tallet var det et samisktalende læstadiansk miljø på Hasvik, men de aller fleste av dem er i dag borte.
 |
Dønnesfjord nybygde internat 1918 |
I 1918 blei det reist statsinternat i Dønnesfjorden, og skolen i Galten blei da lagt ned. Internatet blei bygd på det øde stedet Sanden, med kirkegården som eneste nabo. Der var ingen hus omkring, slik at både lærere, internatbetjening og alle elevene i kretsen måtte bo på internatet. Som de andre statsinternata var internatet i Dønnesfjorden i stor grad bygd og drevet med midler fra Finnefondet.
Av elevene på Dønnesfjord internat hadde en stor del samisk bakgrunn, og mange var fortsatt samisktalende da internatet var nytt. Men i dette området var befolkninga blanda og samene hadde såpass kontakt med norsk språk at de samiske ungene lærte seg norsk før de begynte på skolen. Ei som var elev ved Dønnesfjord internat fra 1937 forteller at elevene da alle snakka godt norsk og brukte bare norsk seg i mellom, sjøl om en del av dem fortsatt snakka samisk hjemme. Hun forteller også at det ikke var noen erting av samiske unger her, eller konflikter på grunn av etniske skillelinjer.
Den gamle skolen på Hasvik blei revet ned i 1930 og materialene blei brukt til å bygge internat. Samtidig blei det bygd ny skole, som hadde fire klasserom, kjøkken og lærerrom. Da blei samtidig skolen i Øyfjorden lagt ned og elevene herfra blei overført til Hasvik internat. Sjøl om internatet på Hasvik var kommunalt, fikk dette også betydelig byggestøtte fra Særbidragene, til sammen 40 000 kroner i perioden 1927–30. Her blei situasjonen for de samiske elevene en noe annen enn på yttersida. Mens skolestedet Hasvik var ganske norsk, kom mange av internatelevene fra fjorder der det bare eller nesten bare bodde samer. Den negative holdninga til det samiske som var vanlig i tida, gjorde at sameungene ofte blei erta og plaga, bl.a. fordi mange snakka dårlig norsk.
Mens internata i Dønnesfjord og Hasvik hadde rimelig høg standard for si tid, var det verre andre steder. Særlig i Breivik må det ha vært dårlig. I arkivet til skoledirektøren i Finnmark er det kopi av et brev av 01.11.1934 til kjøpmann Bj. Krane i Breivik, trolig har han da vært skolestyreformann. Her klager skoledirektøren over at Hasvik kommune ikke har villet ta ansvaret, og at det derfor foreløpig ikke blir gjort noe med internatet. Han skriver videre: «Det gjør mig ondt for barna i Breivik, – interneringsforholdene var jammerlig slette.»
På slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet var det flere lærere i Hasvik som beherska samisk og brukte det som hjelpespråk, men Knut Møgster skriver i sin søknad til Finnefondet i 1885: «I den anledning tillater jeg meg at anføre, at jeg ikke har tilegnet mig det lappiske sprog, ligesom det stræng taget heller ikke er nødvendigt her, da flerheden af børnene forstår det norske sprog nogenlunde bra, men det volder mig dog adskilligt bryderi for at få den til at udtale de norske ord rigtig, både hvad hensyn til lyden og betoningen angår.»
At ingen kunne samisk var nok rett, men påstanden om at Hasviks del av Sørøya skulle være reint norsk blir noe merkelig i lys av at andre rapporter både før og etter dette tidspunktet nevner samisktalende elever både på innersida og yttersida av øya. Sjøl om skoledirektøren var en hard fornorsker, har han fra de fleste andre kommuner gitt troverdige opplysninger. Spørsmålet er derfor om han har bygd på opplysninger fra det lokale skolestyret, som kan ha ønska å skjule det sterke samiske innslaget i befolkninga og elevmassen.
Som mange andre steder i Finnmark blei skolegangen under krigen periodevis hindra av at tyskerne tok skolene i bruk for sine soldater. I Hasvik kommune var det ganske mange som var medlemmer av Nasjonal Samling (NS). Visstnok var det ingen lærere blant dem, sjøl om i alle fall en lærer under rettsoppgjøret blei etterforska på grunn av «dunkel nasjonal holdning».
Fra Breivikbotn fortelles det at Arnt Møgster ikke ville rette seg etter pålegg fra nazistene om å lese fra den såkalte «solkorsboka» i skolen, og arkivene forteller også at han hadde «god nasjonal holdning».
Alle skoler og internat i kommunen blei brent av tyskerne i november 1944. På Sørøya var det spesielt mange som rømte fra evakueringa og bodde i huler, gammer og hytter utover vinteren. I den tida blei det sjølsagt ingen skolegang. De fleste sivile som var igjen på Sørøya blei ut på vinteren evakuert av britiske marinebåter til Skottland. Her blei det oppretta en egen skole for norske barn.
Da folk vendte tilbake til ruinene, fikk en del elever gå på skole på internatleiren i Finnfjordbotn i Troms, mens man bygde opp midlertidige skoler og internat. I november 1945 skreiv styreren ved Finnfjordbotn skoleleir, Pavel Andersen, brev til Hasvik skolestyre om at det uka etter skulle bli sendt et skoletransportskip for å hente skolebarn til Finnfjordbotn, og at elever fra Hasvik som skulle være med, måtte være klar i Breivikbotn. I brevet skryter Andersen av hvor fine forhold de har i leiren: «Foreldrene skal ikke være engstelige for å sende barn dit, for der vil både lærere og barna få det godt. Alle brakker, de fleste to etasjes, er for sig gjort. Der er til og med perk(?) på gulvet i enkelte brakker. Der er elektrisk lys og sentraloppvarming i alle brakker. I leiren har vi doktor, tannlege, sykesøster, både ...(?) og dampbad.» [16] Alle har likevel ikke vært like fornøyde med forholda, og vi kjenner til at i alle fall en familie fra Hasvik henta barna tilbake fra leiren, sjøl om de ikke hadde andre skoletilbud. Dette blei ikke nådig tatt opp av skoledirektør Lyder Aarseth, som 09.03.1946 skriver brev til faren: «Jeg har mottatt melding om at De har hentet Deres barn tilbake fra skoleleiren ved Finnfjord. Likeså er jeg kjent med Deres kritikk i bladet Nordlys, over forholdene i leiren. I anledning kritikken er der inngitt anmeldelse på Dem, så det vil bli gjort opp for retten. Skoleleiren ved Finnfjord er så bra som vi nå kan få den, og det har kostet store beløp og betydelige anstrengelser å få den igang og holde den gående. ... De som er så kravstore at de ikke vil ha sine barn der må sjøl på annen måte sørge for at Deres barn får den opplæring som skoleloven krever. Forsømmelse av dette straffes med bøter. ...»
Det blei i 1946–47 reist skolebrakker på fem steder; Hasvik, Breivikbotn, Sørvær, Børrfjord og Breivik. På de to siste var det internat. Deretter starta reisinga av permanente skolebygg. Skolene i Sørvær, Breivikbotn og Breivik sto ferdige tidlig på 1950-tallet. På Hasvik sto ny skole med internat ferdig i 1957. Hasvik internat var det siste som var i drift i kommunen, det blei lagt ned i 1968. Breivik skole blei lagt ned i 1963 og elevene overført til Breivikbotn.
 |  |
I Børfjord var det skole og internat i samme brakka. Skolen blei nedlagt i 1967. | Internatelever og betjening på trappa til internatet i Børfjord våren 1952 |
Dønnesfjord internat blei ikke gjenreist, og det blei heller ikke bygd egen skolebrakke her. Undervisninga foregikk først i privathus, seinere i samfunnshuset, fram til skolehuset sto ferdig i 1967. Da blei samtidig Børrfjord internat og skole nedlagt og elevene overført til Dønnesfjord. Men på den tida var allerede fraflyttinga i gang fra fjordene på yttersida, og Dønnesfjord skole blei nedlagt etter bare 6½ års drift.
Hasvik hører til de kommunene som i etterkrigstida hadde store problem med å få tak i stabile og kvalifiserte lærere. Et eksempel er Dønnesfjord skole, der det den tida skolen var i drift ikke var noen stabile lærere. Nesten alle kom sørfra og ingen var mer enn ett år.
I Melding om skolene i Finnmark 1945–70 skriver skolesjef Per Gulbrandsen: «Lærersituasjonen i kommunen har vært svært svingende, fra så og si ingen utdannede lærere til full dekning av utdannede lærere. I dag er omtrent 1/5 av lærerstaben fastboende, resten reiser, de fleste etter ett, de andre etter 3–5 år.»
Bebyggelsen blei etter hvert mer konsentrert om fiskeværa Hasvik, Breivikbotn og Sørvær, og fra 1967 har det bare vært skole på disse tre stedene. Med fraflytting og dårlig kommuneøkonomi har det flere ganger vært snakk om å legge ned en eller to skoler, men så langt (2007/08) er alle tre i drift.
Sjøl om ingen ting er å finne om det i bevarte papirer, forteller folk som gikk på skolen i etterkrigstida at også da blei enkelte samiske elever erta og plaga av medelever og lærere fordi de var «fjellfinner».
På 1950- og 60-tallet var her en samisk lærer ved navn Gunnar Lille, han kom opprinnelig fra Tana. Det fortelles at han da han møtte en ny klasse spurte hvem av elevene som hadde samisk bakgrunn. Noen elever fortalte om dette hjemme, og Lille fikk da en kraftig overhøvling av en av foreldrene, som ga klar beskjed om at slikt spør man ikke om her.
 |
Elever fra Hasvik skole på bærtur på Sørøya høsten 1957. Bildet er fra Barbostad, med Hasfjord til høyre i bildet. Læreren er Jakob Haugen, elevene er fra venstre: Birgith Johnsen, Nelly Eriksen, Anne Kari Hansen, Bjørg Pedersen, Vilgunn Brattfjord, Inger Lise Mauseth, ?, Ruth Larsen, Tove Kivijervi, Liv-Sissel Amundsen, bak: Torleif Eriksen, Emil ?, Fredrik Antonsen, foran: Viggo Eilertsen, Reidar Nilsen, Roar Mauseth, Per Jonny Jacobsen, Gunnar Isaksen.
|
Den samiske skolehistoria begynte først å komme til syne igjen da noen foreldre på 1990-talet søkte om samiskundervisning for barna. Og i 2008 leste 15 elever ved to av skolene i kommunen samisk som andrespråk, mange år etter at deres besteforeldre og oldeforeldre blei utsatt for hard fornorsking med støtte av Finnefondet.
[1]
Flere artikler fra Samisk skolehistorie 3
[2]
[3]
[4]
[5]
[6]
[7]
[8]
[9]
[10]
[11]
[12]
[13]
[14]
[15]
[16]