Sámegillii
Artikkel i boka Samisk skolehistorie 3. Davvi Girji 2009.
 Marianne Helene Storjord, 2006 | Marianne Helene Storjord (født 1958) er fra Bodø, og har bodd i Karasjok siden 1978. Hun er utdannet førskolelærer fra Høgskolen i Alta (1979–82). Hun har arbeidet i samiske barnehager, skole og musikkskole, og tok hovedfag i førskolepedagogikk i Trondheim i 2000. I 1999 begynte hun som lærer ved Samisk høgskole, der hun fra 2003 til 2007 var doktorgradsstipendiat. Denne artikkelen skrev hun i 2004 på grunnlag av sin egen hovedfagsoppgave, «Fra nødhjelp til folkehjelp». Opprettelse og utbygging av samiske barnehager i Norge i 1969–99. |
I denne artikkelen vil jeg ta for meg barnehagene i det nordsamiske området som kalles for forvaltningsområdet for samisk språk. Forvaltningsområdet omfatter kommunene Kautokeino/Guovdageaidnu, Karasjok/Kárášjohka, Porsanger/Porsáŋgu, Tana/Deatnu og Nesseby/Unjárga i Finnmark og Kåfjord/Gáivuotna i Troms. [1] I lov av 12. juni 1987 om Sametinget og andre samiske rettsforhold heter det at samisk og norsk skal være likeverdige språk i de nevnte kommunene. Dette er også noe barnehagene må rette seg etter.
I begynnelsen av 1800-tallet begynte de første barneasylene å se dagens lys. Dette var tiltak for fattige små barn mens foreldrene ofte jobbet på fabrikker. Det første barneasylet her i landet ble opprettet i Trondheim i 1837.
Etter andre verdenskrig begynte det offentlige å ta ansvar for daginstitusjonene. Det var ikke lenger en klar sak at barneoppdragelsen skulle overlates til foreldrene og hjemmet alene. Flere og flere barn i Norge kom til å gå i barnehage. Dette gjaldt også for de samiske barna.
I det samiske samfunnet skjedde det også store endringer, og utviklingen av barnehagene må sees i lys av endringene i samfunnet for øvrig. Organisasjonsvirksomheten for samene fikk fornyet styrke. Særlig har Norske Samers Riksforbund (NSR) ført an i samisk barnehagepolitikk og arbeid for forbedring av samiske barns oppvekstvilkår.
I 1969 ble den første samiske barnehagen opprettet, eller rettere sagt den første barnehagen i en samisk kommune. Det skjedde i Kautokeino. Barnehagen hadde 20 plasser for barn i alderen 3–7 år. Institusjonen, dvs. selve bygget, var en gave til kommunen fra Norsk Folkehjelp, som ønsket å gjøre en innsats for samene. «En barnehage vil gi barna et bedre startgrunnlag, slik at samisktalende barn kan møte skolen på samme vilkår som andre norske barn» het det. [2] Det kan virke som om de syntes synd på de samiske barna som ikke ville ha samme startgrunnlag som de norske barna ved skolestart.
Denne barnehagen går for å være den første samiske barnehagen i historien. Driftsspråket, det språket som skulle brukes i det daglige arbeidet, var norsk, men de fleste barna var samisktalende. Personalet ved barnehagen behersket både norsk og samisk. Grunnen til at den første barnehagen i Kautokeino ble kalt for en samisk barnehage var at det gikk samiske barn der, at personalet var samer og at det til en viss grad ble snakket samisk.
Det fantes ingen retningslinjer for hvordan barnehagen skulle drives med tanke på språk og innhold. Personalet vekslet mellom å snakke norsk med de norsktalende barna og samisk med de samisktalende barna. Dette opplevdes som meget slitsomt. Det fantes ikke leker, materiell eller litteratur fra samisk miljø, og dermed ble barnehagen preget av fornorskning slik samfunnet for øvrig var på den tiden.
Etter tre års drift ble barnehagen tatt opp til vurdering av barnehageutvalget i Kautokeino kommune. Det het blant annet at de norsktalende barna har dominert språklig, noe som kan få uheldige virkninger for de samiske barnas sosiale utvikling. De samisktalende barna har lett for å gå over til norsk, så lenge de er i gruppe med norsktalende. Samisktalende foreldre, spesielt flyttsamene, fryktet fornorskning. Foreldrenes innstilling til barnehagen var også varierende, og mange ønsket ikke å sende barna til barnehagen.
I 1971 ble den andre samiske barnehagen i Kautokeino kommune opprettet. Dette var en ambulerende flyttsamebarnehage med plass til 12 barn. Foreldrene fryktet ikke fornorskning i den grad som i Kautokeino barnehage. Dette kan, sier barnehageutvalget [3], kanskje ha sammenheng med at det bare er samisktalende barn i barnehagen. Barnehagen hadde leker som var knyttet til det nære samiske miljøet, slik som snøskutere, dukker med samekofte og puslespill med lokale motiver. Styreren ved barnehagen sier at i stedet for at barna skulle flyttes fra hjemmet og til en institusjon, var de i en slik barnehage en del av sitt eget samiske miljø.
Karasjok kommune fikk sin første barnehage i 1972. Barnehagen hadde fire avdelinger med til sammen 56 barn. Ved opprettelsen av barnehagen var det lite debatt om språket. I vedtaket for oppstart av barnehagen sies det ingenting om driftsspråk, og det kan virke som at det var en selvfølgelighet at norsk skulle være barnehagens språk. I 1978 startet kommunen en familiebarnehage, og her kom alle barna fra hjem der det ble snakket samisk.
Den første barnehagen i Porsanger kommune ble startet i Lakselv i 1974. Barnehagen hadde fire avdelinger. Opprinnelig var barnehagen ikke definert som en samisk barnehage. Imidlertid ble det tatt inn barn med både samisk og kvensk bakgrunn. Driftsspråket var norsk. I debatten rundt oppstart av Lakselv daginstitusjon ble ikke språket i barnehagen nevnt. I barnehagens planer sto det heller ikke noe om samisk og kvensk språk.
I 1979 ble det opprettet to korttidsbarnehager i Tana kommune: Austertana korttidsbarnehage og Polmak barnehage. I begge barnehagene jobbet foreldrene på omgang. I 1982 overtok kommunen barnehagene, som begge var norskspråklige.
 | I Nesseby barnehage får barna øve seg på slikt arbeid som er vanlig i bygda. Her kjører de ved. (Foto: Nesseby barnehage / Unjárgga mánáidgárdi) |
Også for de samiske barnehagene var 1980-årene ei blomstringstid. Den samiske politiske og kulturelle oppblomstringen på 70- og 80-tallet fikk også betydning for barnehagene. Samtidig gikk primærnæringene tilbake og mange reindriftssamer tok seg arbeid innen sekundær- og tertiærnæringene.
NSR engasjerte seg videre i barnehagedebatten. Fra NSRs landsmøte i 1984 ble det påpekt at situasjonen for samiske førskolebarn ikke var tilfredsstillende. De kommunale barnehagene la ikke vekt på styrking og utvikling av barnas identitetsfølelse, språk og kulturarv. Det ble videre poengtert at situasjonen for samiske barn som ikke snakker samisk var spesielt vanskelig, da det fantes få eller ingen tilbud til disse barna. Fornorskningspolitikken har ført til at mange samiske førskolebarn har mistet sitt samiske språk, og tilfredsstillende pedagogiske tilbud må også gjelde dem. Landsmøtet foreslo at det skulle opprettes en stilling som samisk barnehagekonsulent, noe som ble en realitet først ti år seinere. Selv om det var kommet flere barnehager for samiske barn, var innholdet i barnehagene nokså forskjellig, og var nok preget av personalets eget ståsted og bakgrunn. Barnehageloven sa ingenting om de samiske barna, og heller ikke hadde man noen felles grunnholdninger for hvordan man skulle legge opp språk- og kulturformidling i de samiske barnehagene.
Den første barnehagen i Nesseby var kommunal og ble åpnet i 1980. Barnehagen hadde 18 plasser og var en norsk barnehage. Imidlertid ble det tatt inn både samisk- og norsktalende barn. Nesseby samiske barnehage ble åpnet i oktober 1984. Barnehageeiere var Nesseby sameforening, Nesseby sameungdomsforening og Varanger flyttsamelag. Barnehagen fikk statstilskudd gjennom «tiltak for å bedre samiske barns oppvekstvilkår». Den hadde 10 plasser for barn i alderen 1½–7 år. Barnehagens formål var å utvikle barnas språk, selvfølelse og kultur. Kåfjord kommune i Troms fikk sine fire barnehager på 80-tallet. Alle barnehagene startet opp som norske barnehager med norsk som driftsspråk. I dag er barnehagene underlagt språkloven, og er pålagt å formidle samisk språk og kultur. To av barnehagene har imidlertid norsk som driftsspråk, en har samisk som driftsspråk og en er tospråklig.
Debattene i Kåfjord har blant annet handlet om hvorvidt man skulle innføre samisk språk i barnehagene. Motstanden kom spesielt fra foreldrene til de norsktalende barna. Flere av foreldrene er selv samer, men behersker ikke samisk. Samfunnets stigmatiserende holdning mot det samiske har preget kystsamiske lokalsamfunn der fornorskningen har gjort seg sterkt gjeldende. Det er store variasjoner mellom gamle sjøsamiske bygder når det gjelder graden av fornorskning. På avsidesliggende steder er det mange som behersker samisk også i dag. I andre samebygder, som opprinnelig var homogene samiske steder, er det i dag ingen som snakker samisk lenger, og befolkningen identifiserer seg heller ikke som samer.
 | Samiske leiker i Badjemánáid beaiveruoktu, Karasjok. (Foto: Badjemánáid beaiveruoktu) |
Debattene rundt opprettelse av samiske barnehager har vært ulike i de seks språklovskommunene. Dette skyldes blant annet konflikter i lokalmiljøet som også har gjenspeilet seg i barnehagene. I Tana, Porsanger og Kåfjord har det vært motstand mot innføring av samisk i barnehagene, mens i Kautokeino og Nesseby har debattene dreid seg om å bevare samisk språk. I Karasjok diskuterte man videre på 80-tallet både språk og innhold i barnehagene. Det var foreldrenes behov som til enhver tid bestemte hvilket språk en skulle bruke på avdelingene. I den første barnehagen i Karasjok (i dag Guolban mánáidgárdi) var alle tre avdelinger norskspråklige fra oppstarten av. I 1979 ble det innført samisk på én avdeling. Senere ble språkblandingsproblemene og flytting av den norskspråklige avdelingen tatt opp som tema. Begrunnelsen var at samisktalende barn ved å høre norsk og leke med norsktalende barn ville miste det samiske språket. En slik deling ble det imidlertid aldri noe av, og i dag har barnehagen to samiskspråklige og en norskspråklig avdeling.
Debattene om hva som var samisk og hva som var norsk fortsatte utover 80-tallet. Blant annet handlet dette om innholdet i den samiske skolen, hva var samisk bostil, hva var samisk forskning osv. Barnehagen gjorde seg også gjeldende i denne debatten, om ikke så synlig som skolen. Samene hadde behov for markører, og det vokste frem nye samiske symboler. Samene ville lage sine egne institusjoner og bestemme deres innhold. Slik ble de samiske barnehagene også en del av den etnopolitiske bevegelsen.
Barnehageloven og rammeplanen trådte i kraft 1. januar 1996.[4] Dette regelverket skulle tas i bruk av fylkesmenn, kommuner, barnehageeiere, barnehagepersonale og foreldre. Barnehageloven ble et veiskille både for de norske og for de samiske barnehagene. Med denne loven ble det samiske for første gang i historien innlemmet i et offentlig dokument om barnehagetilbud. Rammeplanen har et eget kapittel som omhandler samisk språk og kultur. Her understrekes det at samisk innhold bør være et pedagogisk utgangspunkt i de samiske barnehagene.
For første gang fikk man en klar definisjon på hva en samisk barnehage er: En samisk barnehage er en barnehage der barna i barnehagen har samisk bakgrunn – er samer. Barnehagen har som formål å styrke barnas identitet som samer ved å fremme bruken av samisk språk og ved å formidle samisk kultur. Barnehagen ledes av samisk pedagogisk personale (Rammeplan for barnehagen 1995).
 | I samiske barnehager skal det være leiker som hører til lokal kultur og lokale næringer, slik som her i Diddi barnehage i Tana, der barnehagen har elvebåt. (Foto: Diddi mánáidgárdi) |
Alle samiske barnehager skal arbeide for å styrke samisk språk. Men det er store forskjeller barnehagene imellom hvor mye samisk ungene kan. I noen barnehager har alle samisk som morsmål, i andre er det både samisktalende og norsktalende barn, mens i mange barnehager har alle barna norsk som sitt sterkeste språk og må lære samisk i barnehagen, for mange helt fra starten av.
Det har vært ei kraftig utbygging av samiske barnehager fra den første ble opprettet i 1969 og fram til i dag. Imidlertid ser vi en tendens til nedleggelser de siste årene. Dette kan være en følge av at 6-åringene har gått inn i skolen og av innføring av kontantstøtteordning. Barnehagedekningen er høy i de samiske språklovsområdene sammenlignet med resten av landet.
De samiske barnehagene er i ferd med å få sitt særpreg. Oppretting av egen samisk førskolelærerutdanning ved Samisk høgskole i Kautokeino i 1989 var en viktig milepæl, en annen var Rammeplanen for samiske barnehager.
De fleste samiske førskolebarn går nå i barnehage. I dag er det liten uenighet om viktigheten av å la de samiske barna gå i barnehage. Disse institusjonene er blitt en viktig del av det samiske samfunnet og i tillegg til hjemmet en viktig oppvekstarena for de samiske barna. Likevel gjenstår det store utfordringer i forhold til å styrke og utvikle samisk språk, identitet og kulturtilhørighet slik at de samiske barna skal få en trygg og meningsfull oppvekst også i fremtiden.
[1]
[2]
[3]
[4]