SámegilliiTilleggsmateriale til boka Samisk skolehistorie 3. Davvi Girji 2009.
 Klemet Turi | Klemet Nilsen Turi (1895-1972) bodde i Máze i Guovdageaidnu. På 1960-tallet skreiv han et bokmanus ut fra sine egne opplevelser, men dat blei ikke trykt før forlaget Jår'galæd'dji i 1982 ga ut boka Áiggit rivdet. Fra denne boka har vi tatt kapittel 10., Skuvllat (Skoler). Så vidt vi kjenner til er ingen annen del av denne boka oversatt til norsk eller andre språk. |
Nå vil jeg vende tilbake, jeg vil fortelle om skoler, hvordan det var dengang jeg første gang kom på skolen, i 1904. Da var skolebygget ei lang smal brakke. Det hadde tre klasserom. Den som skolte i første klasse var ei lærerinne, mor til nåværende Aarseth [1]. Og andre klasse skolte klokker Jakobsen og tredje klasse Saltvik, han var sersjant. Men da hadde de begynt å reise internat og da vi kom til høstskolen, da var den brakka borte. Og da hadde de fått det nye internatet ferdig og allerede med tre klasserom og to rom der frk. Olsen bodde i det ene og Saltvik i det andre rommet. Det var ennå ikke så ferdig at ungene kunne bo der. Og slik gikk den vinteren. Snekkerne hamra sjølsagt alltid, hver dag.
Som skolebøker brukte vi å ha salmebok, bibelhistorie, katekismus og lesebok. Bibelhistoria var på samisk og norsk, og på samme vis katekismen. Og da brukte det å være steintavler og grifler, som en skulle skrive med og ei fille som en skulle bruke til å stryke ut det en hadde skrevet før. Og så brukte vi å synge vakkert i kor hver morgen og kveld. Og slik var det ennå ikke den skikken som er nå, da skulle en ikke joike utafor skolehuset. Og da var barna redde for lærerne, de torde ikke annet enn sitte stille alle sammen. Og ikke sloss heller barna dengang, slik som en hører om nå.» Og jeg husker ennå, dengang var det først barnas hjerte (?). Da jeg måtte dra fra skolen fordi far dro til New Foundland, den siste kvelden som jeg ennå var på skolen, da det blei kvel, holdt læreren vår en farvel-tale og ønska meg lykke til. Og vi leste Fadervår sammen. Og de fleste barna gråt. Og da jeg hadde tatt farvel med alle, så gråt vi de fleste barna, og til og med læreren gråt nesten, han kunne knapt snakke. Så kom vi ut, der tok vi farvel ennå en gang, og så dro vi halvgråtende alle sammen.
Vi kom tilbake igjen fra New Foundland i 1910. Og nå var jeg ikke lenger skolepliktig, og jeg blei ikke å gå stor- eller konfirmasjonsskolen før i 1913. Jeg var også ei uke forsinka, men da vi var fem som var forsinka, så fortsatte presten ei uke ekstra for oss. Da vi satte oss inn, så begynte presten å høre i leksene. Nå, det kunne de ikke, de bare stotra. Presten sa til meg: - Kan nå du lese, du som bare har gått litt i småskolen, bare 14 uker?
Men da presten hørte de andre i leksa og så at de hadde lært så lite, var det nesten så jeg utbrøt: Nå de barna synes ikke å ha sett de bøkene, slik som bibelhistoria. Så ba presten meg å lese et stykke. Da jeg hadde lest det, skulle jeg til å lese ennå mere, men da stoppa han meg. Han hadde skjemtest når den der hedningen var så flink. Den gangen hadde jeg kunnet si mesteparten av bibelhistoria utenat. En gang hadde han gitt 20 sider bibelhistorie i lekse. Da fikk jeg også nok lekse å lese på. Det brukte å væer så kjedelig å sitte uvirkssom når presten arbeida med de andre. Men det var da også mange konfirmanter som var ganske flinke.
Mye var endra i skolen i den tida da jeg var i utlandet. Skolebarna var blitt sånne, som nesten alltid slåst. Vi hadde skoletid fra fem til åtte. Det brukte å være litt av en kamp for å komme inn. Barna som bodde på internatet gjorde alltid motstand mot oss. Det pleide ikke alltid å slippe mine skolekamerater inn før jeg kom. Jeg var allerede dengang en stor mann, og mine skolekamerater igjen svært små. Av dem slapp ikke internatbarna inn noen. Nå er det ikke lenger styr på barna. Det er ikke lov å styre dem, og barna de vet det, og derfor er de ikke redd for noe. Om det skal bli skikkelig skikk på barna, er det ikke andre enn militære som kan få skikk på dem. Og ei annen sak er også endra. Før var det slik, at hvis barnet var forsinka slik at det ikke kom til de første tre timene på skolen, så blei foreldrene bøtelagt. Men nå ordner skolestyret det slik at barna skal hentes til skolen. Så blir visst skolestyret bøtelagt om det ikke henter barna til skolen. Og ennå er foreldrene nå i tida så misfornøyde, de sier at ingen ting er godt nok, de vil vel helst ha lønn til barna når de går på skolen. Jeg vet ikke annet enn at mye vil de få se den oppvoksende generasjon som vil ikke har sett og kanskje heller ikke får se.