Sámegillii
Artikkel i boka Samisk skolehistorie 4. Davvi Girji 2010.
 Hans Ragnar Mathisen, 1972 | Hans Ragnar Mathisen (Elle-Hánsa, Keviselie) er født i 1945 i Narvik og oppvokst i Vestertana og Tromsø, der han i mange år var tuberkulosepasient på Kysthospitalet. Han har, som har sjøl skriver, ikke gått, men ligget på grunnskole der. Seinere har han gått videregående skole i Tromsø, lest samisk på Tromsø lærerskole, studert ved Tromsø musikkonservatorium og tatt kunstutdanning ved Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo og på Statens Kunstakademi.
Fra da av har han arbeida som billedkunstner. Han bruker mange teknikker, maling, tegning, grafikk og foto. Han har blant annet laga mange kart med samiske stedsnavn og illustrasjoner. Han har deltatt i mange utstillinger og hans kunst har utsmykka mange offentlige bygg. Han har illustrert mange bøker og også sjøl skrevet flere bøker. Hans Ragnar Mathisen har deltatt i mye samisk organisasjonsarbeid og han har bl.a. vært styremedlem i Samisk kunstnerforbund og leder for Oslo og Tromsø sameforeninger. Her forteller han om tida da han var på Kysthospitalet og hvordan han starta skolegangen som pasient. Artikkelen er skrevet i 1984, forfatteren har lagt til noen forklaringer i 2006. Han har i artikkelen ganske konsekvent brukt samiske stedsnavn, redaksjonen har lagt til de tilsvarende norske navna i fotnoter. |
Min første bok, – jeg husker den så godt, for den var så fin! Jeg var bare en liten gutt som verken kunne lese eller skrive, men som jeg likte den boka! Den var så vakker og full av store og fargerike billeder. Mørke vinternetter med stjerner og måne, spennende nordlys i fantastiske formasjoner. Der var Jåmpa på ski etter ulven, der var mennesker og dyr, planter og trær. Hele verden syntes for meg å være i denne bok, bokens helt egne verden. Jeg var fullstendig betatt og følte meg straks hjemme der.
Det var en helt annerledes verden enn den som omga meg da: Barnesalen på et stort sykehus, med sine kalde, fjerne og likegyldige murvegger. Innenfor disse var jeg de fleste av mine tidlige barneår. Istedet for åpen himmel, så jeg gammel gråmaling, og istedet for trær og kvister så jeg sprekkene i veggen. Jeg kommer fra en liten samebygd ved Deanuvuotna[1] som heter Deanodat[2]. Deanodatvuotna fikk senere navnet «Morašvuotna»[3] fordi så mange fra denne sjøsamebygda ble angrepet av tuberkulose under og etter krigen. Min bestefar Máhte-Ánde samt alle mine tre onkler, Nils-Ante, Apmut og Samuel døde en etter en. Det var kvinnene i familien som klarte seg best: tante Anna Kathrine og min mor Eline Bendikke og så áhkku[4] Helene Mathisen født Samuelsen, som uvitende var den som brakte smitten inn i hjemmet.
Jeg ble som ettåring smittet og sendt først til sykestua i Deatnu og deretter til Kysthospitalet på Tromsø, eller Kysten som var det vanligste navnet.
Det var vanligvis bare én utgang på denne sykdommen på den tiden, da man ennå ikke hadde fått effektive medisiner, og jeg ble da liggende her lenge og vente. Vi var bundet fast til sengene med tilsynelatende evige bånd og å komme løs ved egen hjelp var uoppnåelig, da knutene var under sengene. Medisinene fantes nok, men ble brukt ytterst sjeldent[5]. Her fikk jeg altså mine første skoleår, på et sykehus.
Den boka jeg hadde fått av en snill dame var jeg veldig glad i og stolt over[6]. Det var noe annet enn de tomme medisineskene eller tømte parfymeglassene som jeg ellers fikk å leke med. Men gleden varte ikke så lenge, dessverre, for de andre guttene i salen begynte å erte meg på grunn av boka. Noe jeg ikke kunne forstå. De hadde antagelig lagt merke til at da sykesøstrene skulle lese høyt for meg fra boka bemerket de at det var skrevet på et språk ingen av dem forsto, samisk. Der var også norsk tekst, men jeg var mest opptatt av bildene. Men de andre i salen hadde vel lenge hatt mistanke om at jeg var hva de kalte «finnunge». Med mitt svarte hår og mine mørke øyne var jeg nok ikke til å ta feil av, og i og med denne boka var saken blitt aldeles klar: jeg måtte terges. Grunnen forsto jeg aldri, men jeg gjemte boka godt under hodeputa og tittet på den i hemmelige stunder. Men ertingen vedble, og etterhvert ble jeg temmelig skamfull. Men også irritert, fordi jeg ikke visste hva som kunne ligge bak. Og da den snille damen som hadde gitt meg boka kom på besøk igjen, kom hun bort til min seng for å gi meg en pære. Jeg ville ikke ta den, men hun nødet meg, det var jo så sunt. Da tok jeg og kastet den etter henne, og hun ble selvsagt helt forskrekket. Jeg begynte å gråte. Jeg var så fryktelig skamfull, samtidig som jeg egentlig gjerne ville takke henne for den fine boka! Jeg var blitt tvunget til å skamme meg over noe jeg i virkeligheten var veldig glad i, det var sannelig ikke enkelt. Jeg var skuffet og sint både på meg selv og de andre, og har helt siden den gang håpet på en anledning til å forklare den snille damen min merkelige oppførsel. Senere har jeg truffet fru Margarethe Wiig og fortalt henne denne episoden. Men skjønt hun husket meg, hadde hun helt glemt den. Men i meg ble det begynnelsen til et varig merke, en skrekkblandet respekt og frykt for alt samisk, som jeg først mange år senere løste meg fra.
 | Margarethe Wiig skreiv og tegna den første tospråklige ABC fra samisk miljø. I den tida som her fortelles om var ho bispinne i Tromsø (Foto utlånt av Sør-Troms Museum) |  |
En dag ble den vanlige sykehusrutinen avbrutt av snakk om noe som kaltes skole. Ordet svirret fra seng til seng og bare økte i tyngde og betydning. Skulle vi bort? Hva var det egentlig? Var det et menneske, eller kanskje var det et sangkor, eller bare en kjempestor medisineske? Det var iallfall noe stort, alle på barnestua snakket om det som om det var det viktigste i verden. Nå skulle man lære å lese og skrive.
Da det viste seg at det bare var å bli flyttet til et annet rom og en gammel mann som snakket, ble iallfall jeg nokså skuffet. Derfor husker jeg omtrent ingenting fra de aller første år der. Men jeg må jo ha lært både å skrive og å lese, ser det ut til. Interessant begynte det først å bli da vi fikk en lærerinne, som syntes å bry seg om oss som mennesker. Hun het Else og var veldig pen. Dessuten hadde hun ikke kvit frakk som de andre sykesøstrene, men en vakker brun kjole som liksom passet så mye bedre. Snill og smilende, men bestemt, og veldig pen. Da var det ikke vanskelig å gjøre sitt beste. Jeg husker godt første stil eller fortelling jeg skulle skrive på egen hånd. Det var ren ønsketenkning på papir. Jeg var på telttur i villmarka. Og så kom det en hare på besøk og snakket med meg. Jeg hadde tilmed laget en tegning for å gjøre det enda tydeligere. Der stakk jeg hodet ut av teltåpningen og snakket med haren som satt ved siden av. Jeg hadde iallfall fantasi nok! Mer husker jeg ikke fra den stilen. Men senere har jeg fått vite at hun faktisk ble litt imponert over min fortelling, mente det kunne bli forfatter av meg. Ikke vet jeg, men jeg husker bare at jeg ble temmelig forelsket i henne. Jeg fortalte til de andre barna at neste gang hun kom inn i klasserommet skulle jeg reise meg opp av senga og kysse henne! Det var nok også ren ønsketenkning, for jeg hadde en tung bukse av gips murt på kroppen, og kunne knapt bøye mer enn den ene foten. Jeg var ni år. Jeg skulle nok få problemer! Jeg gjorde det forsøk for liksom å øve, og kom meg så pass opp i senga med armenes hjelp at jeg kunne si: Kom kjære lærerinne, så skal jeg kysse deg, for jeg er så glad i deg! Men da kom en av sykesøstrene, den strenge, og jeg fikk skjenn i stedet. Og da frøken endelig kom var jeg altfor sjenert til engang å si noe når jeg ble spurt, selv om jeg visste rett svar.
 | "Gávcci jagi" (Åtte år) (Tegning: Hans Ragnar Mathisen) |
Det var ellers ikke mye å ta seg til. Lite leker, tomme glass og esker samt gamle ukeblader var hva vi hadde. Men det siste var nesten det beste leketøyet, for av det laget vi alt mulig: hatter, fly, geværer og blåserør, som vi brukte til å skyte papirkuler etter dem vi ikke likte, eller bare for å terge eller ha det moro. Vi trengte ikke lim, for når vi sleiket på det papiret, så var det lim godt nok når det tørket. Vi var igrunnen ganske flinke og det er utrolig hva vi fikk til av gamle ukeblad.
Amund fra Karasjok lå en stund i senga ved siden av meg. Flere ganger fikk han besøk, og de snakket et språk de andre ikke forsto. Men han skjemtes iallfall ikke, og det forundret meg. Min erfaring var jo at man skulle skamme seg over det. Det var så mye å lære og ikke å lære. Han var forresten veldig flink i norsk også, særlig diktat, husker jeg. Jeg så opp til ham for dette. Idag er han lektor ved Karasjok gymnas.
En periode var det mange fra Ivgu[7], og vi ble gode kamerater. De hadde dessuten så fin klang i dialekten, syntes jeg, varm og vakker. De var nok ikke så syke som jeg, de guttene. Iallfall dristigere, for de lurte seg ofte til å gå ut av sengene om kveldene når sykesøstrene hadde gått. Dessuten hadde de ikke sprinkler foran sengene slik som jeg.
Slike kvelder hadde vi «olympiade» og «verdensmesterskap» på barnesalen. Midt på gulvet sto det store mørkerøde skrivebordet og oppå det var det kjempestore akvariet. Det var rundt her at guttene sprang og holdt seg fast i svingene, mens en av dem tok tiden. For oss som ikke turde eller kunne gå ut, var dette veldig spennende, både hvem som vant eller hvem som ville bli oppdaget. Vi beundret disse heltene veldig, og det var nok ikke fritt for at jeg for min del misunte dem også. Tenk, de kunne gå, de kunne springe rundt på gulvet! De var like store som sportsheltene i radioen og ukebladene! Bjørn het han, fra Vuošvággi[8] som holdt best greie på resultatene. Han er idag journalist i en Tromsø-avis.
 | Ivar, Greta, Marit og Hugo på barneverandaen på Kysthospitalet i Tromsø 1955 (Foto: A. Solberg) |
På skolen var det alltid noe å lære, enten vi ville eller ikke. Lenket til sengene måtte vi allikevel lære de samme nyttige og unyttige tingene som andre barn i verden. Det var nok vanskeligere for oss som hadde sett så lite av livet utenfor de tykke murveggene på sykehuset. Vi også fikk vår trafikkbok og måtte lære om sykler, trikker, tog og lyskryss. Hva var en trikk? Hvordan var det mulig å holde balansen på en sykkel? Og lyskryss? Det hørtes uforståelig og fremmed ut. Det var ikke så rart, for det fantes knapt noen lyskryss nord for Sinsenkrysset i Oslo på den tiden. Tromsø fikk sitt første i 1984, så vi var 30 år foran! Vi lærte en trafikksang, og den var bra. Jeg likte godt å synge og hørte gjerne på musikk og sang. Jeg begynte også å prøve å jodle, slik jeg hadde hørt Alice Babs i radioen, jodeliolei! Det var en av de få ferdighetene jeg fortsatte med da jeg kom som pleiebarn til en familie i Tromsdalen, og jeg ble snart kjent blant barna i nabolaget nettopp for dette. Ellers var disse minnene noe jeg ønsket å glemme.
Ja, det var mange slags opplevelser man har fra så lange år i underlig isolasjon, en hel skole i seg selv. Det kunne sikkert blitt en hel bok om jeg skulle skrive dem ned alle sammen.
Det var ikke bare i skoletimene at vi lærte noe. Selv om vi var godt beskyttet mot naturens veldige krefter ute, lærte vi nok å ha stor respekt for dem likevel. Det var blitt fortalt at man ikke skulle erte nordlyset. Det verste man kunne gjøre var å vifte med noe hvitt, det skulle være veldig farlig. Da ville Nordlyset bli sint og komme og ta dem som ertet det. Likevel ble fristelsen for stor for enkelte av oss smågutter, og en stjerneklar vinternatt ville vi prøve. Sykesøstrene hadde sunget og bedt aftenbønn med oss, slukket lysene og gått. De som lå nærmest vinduene kunne se at nordlyset var i virksomhet ute i lange seige kast over nattehimmelen. Det ignorerte både måner og stjerner i sin selvsikkerhet. Noen av guttene tok straks putevaret av putene sine og begynte først forsiktig å vifte. Det var sannelig et underlig syn å se hvordan de kvite formene beveget seg i rommet, nesten som spøkelser!
Nå var også jeg med på det. Den dristigste gutten, han var fra Rivttátvuotna[9] og het Hugo, begynte å synge en ertesang. Noen av de mer fornuftige advarte oss og sa at vi ikke burde gjøre det. Lille Marit fra Ánda[10] hadde allerede gjemt seg under dyna si. Men det hjalp så lite. Ja, det var en sterkt hypnotisk stemning i salen, og de som angret turde ikke lenger men måtte bare vifte med sine hvite kluter. Jeg hadde holdt opp men fulgte spent med. Så begynte det å skje noe der ute i det uendelige verdensrommet, hvor nordlyset danset mer og mer vilt mens stjerner og måner bare ble borte. Plutselig ble det aldeles lyst ute, hele himmelen var fylt av rasende bevegelse fra øst til vest! De grønnaktige strålene åpnet hele barnesalen, og murveggene var som forsvunnet i det uhyggelige lyset! Skrekkslagne sluttet guttene å vifte, og selv dro jeg teppet raskt over hodet for å redde meg unna hevnen. Jeg torde ikke se hvem som ble tatt, men lå bare i mørket og skalv og håpet ikke å bli oppdaget. Jeg sovnet faktisk slik, for da jeg våknet var det frokost. Sykesøstrene kunne ikke skjønne hvorfor det lå så mage putevar på gulvet, og det var ingen som kunne eller turde gi noen fornuftig forklaring på det. Men vi hadde lært å respektere nordlyset! Jeg la forresten merke til at ingen i barnesalen var tatt, ingen tomme senger, vi var alle der.
Etter frokost var det skole, sengene ble trillet til et eget rom nå. Jeg husker ikke så mye av regning eller matematikk som det heter nå, har alltid hatt problem med det. Så var det historie og geografi, som senere skulle bli det fag jeg likte best. Syntes det var så utrolig spennende og interessant å lære om andre land og folkene der.
Men det aller beste var når lærerinnen leste eller fortalte fortellinger. Spesielt fra Bibelhistorien. En fortelling glemmer jeg aldri. Det var fortellingen om Josef og brødrene hans, hvordan han ble solgt som slave og senere kom tilbake. Det var kanskje ikke så rart, for jeg var jo en slags Josef, jeg også. Ikke bare grep fortellingen meg, men også den innlevelse hun fortalte den med, det ble så nært og virkelig. Hun var virkelig grepet selv også, og alle fulgte intenst med. Jeg la merke til at hun så mest på meg under fortellingen, hun ble helt varm i ansiktet. Da kjente jeg noe man ikke opplever ofte, en slik sterk og vidunderlig kontakt – som usynlige glødetråder – mellom deg selv og et annet menneske. Jeg følte meg både fascinert og samtidig sjenert av det. Men det var noe stort og vakkert hellig, og for første gang følte jeg at jeg virkelig betydde noe for noen. Jeg fikk en slags inderlig respekt for denne opplevelsen og passet godt på å holde den hemmelig. Hvem kunne vite om ikke det også kunne bli grunn til erting, slik som med den fine billedboka. Etter fortellingen gikk hun ut uten å si ett ord. Jeg hadde en storm av nye og forvirrende og interessante følelser inni meg. Fikk senere vite at hun og hennes mann, de var fra Narvik, gjerne hadde adoptert meg. Men det ble ikke slik. Men denne episoden betydde mer for meg enn alle de vanlige fakta i de bøkene vi måtte lese.
Den samiske Abc-boka til Margarethe Wiig var forlengst forsvunnet. Og den verden den skildret hadde jeg ikke sett mye av heller, selv om jeg hadde den viktigste delen av den i blodet. Det eneste jeg stadig så av verden utenfor var fjellet gjennom vinduet, et firkantet utsnitt av Loavgavárri eller Fløyfjellet som det kalles på norsk. Jeg la spesielt merke til at fargene skiftet etter årstidene og ba om å få det forklart. Det som var en selvfølge for andre barn, var en gåte for meg. Når lengselen etter å se mer av livet ble for sterk, maste jeg på sykesøstrene, «Bær mæ! Bær mæ!» men de hadde kanskje forbud. Så enhver tilfeldig besøkende eller ansatt ba jeg om å bære meg opp av senga. Denne senga som hadde sprinkler på alle fire sider var som et hvitmalt fengsel. «Bær mæ, du! Tel vinduet!»
 |  |
| Overlatt til fantasien ... (Tegning: Hans Ragnar Mathisen) | Fantasien har blitt virkelighet. Hans Ragnar Mathisen skriver i gjesteboka på toppen ac Sálašoaivi (Tromsdalstind) 14.07.1968 (Foto utlånt av Hans Ragnar Mathisen) |
Jeg husker første gang jeg ble båret dit og fikk se ut på verden der utenfor. Fjellet var jo så stort, og der var flere fjell! Og solskinnet som glitret slik i sundet og lokket øynene mine til seg, det var som et eget eventyr!
De vakre trærne som beveget seg i vårvinden og hilste alle med friske grønne blad, de levde sammen med alt og alle! Og så husene, fargene, formene – den store verden lå plutselig åpen foran meg, og «ka e det dær?» spurte jeg. «Det der, det kalles et gjerde», sa de.
«Et gjerde, ka e de, koffer e det dær?» spurte jeg. Jeg visste ikke bedre. Men jeg skulle nok få vite. Men hva jeg da ikke visste var at jeg hadde enda lang tid innenfor murene. Men jeg var iallfall begynt på skole, liggende skole. Avstanden mellom hva jeg lærte eller ikke lærte der og det virkelige liv slik det fortonte seg for oss kunne noen ganger være uforklarlig.
[1]
Flere artikler fra Samisk skolehistorie 4
[2]
[3]
[4]
[5]
[6]
[7]
[8]
[9]
[10]