Sámegillii
Artikkel i boka Samisk skolehistorie 4. Davvi Girji 2010.
 Juhan Niillas Eira | Juhan Niillas Eira er født i Karasjok i 1989, i en reindriftsfamilie. Han gikk barnehage og barneskole i hjemkommunen. Ved overgangen til ungdomsskolen flyttet han og familien til Trondheim, slik at han kunne gå på A.C. Møller skole, grunnskole for døve. Senere har han fullført tømrerlinja ved videregående skole i Trondheim. Han har også gått et år på folkehøyskole for døve. For tida (2009) er han på utkikk etter lærlingplass slik at han kan få fagbrev.
Kristin Sara var døvetolk og tegnspråklærer for Juhan Niillas Eira i Karasjok i tida 1995–2002. Hun er nærmere presentert i forrige artikkel. |
– Jeg er født døv og jeg bor sammen med mine foreldre, min storebror og min lillesøster. Begge mine foreldre har lært seg tegnspråk. Mine søsken bruker munnavlesning, tegn, gester og peking. Og det er to tanter av meg som har lært seg tegnspråk. Resten av slekta gjør slik som mine søsken. Det går greit. Alle prater samisk selvfølgelig, og jeg kan munnavlese det ganske greit hvis jeg kjenner personen. Men det er alltid vanskelig, så det oppstår ofte situasjoner som jeg ikke forstår. Det er vanskeligst med dem jeg ikke omgås til hverdags. Da må jeg vise dem hva jeg mener ved å gå til det stedet, og jeg kan også tegne eller prøve meg på å skrive. Men jeg er ikke flink til å skrive eller lese norsk. Det er vanskeligere å lese og skrive samisk enn norsk. Jeg kommuniserer best på tegnspråk.
Mine foreldre måtte lære seg et helt nytt språk for å kommunisere med meg. Det var sikkert rart for dem. Familien min begynte å reise til Ål folkehøyskole og kurssenter for døve og til Møller kompetansesenter for å lære seg mest mulig om døve og om tegnspråk. Men fordi vi var samer, tror jeg det var ekstra vanskelig. Tegnspråket låner munnstillinger og ord fra norsk. Og det er et eget språk med egen grammatisk oppbygging. Det var ikke lett for dem å være i et norsk miljø og kanskje prate norsk med tegn til meg. Det skjønner jeg nå som voksen.
Før de kom så langt at de lærte seg tegnspråk, var det tale med tegn som ble brukt. Det var vanskelig for dem å vite om de skulle bruke samisk eller norsk. De var også bekymret over at de måtte flytte for at jeg skulle få tegnspråkopplæring. De skjønte at det ikke ville være mulig for meg å lære samisk og norsk automatisk. Jeg hørte ikke språket. Det var nok også en ekstra bekymring at vi er tilknyttet reindriften. Måtte de gi avkall på sin egen kultur på grunn av meg og starte på nytt et helt annet sted?
Da jeg var barn kan jeg huske at det eneste jeg ville var å drive med rein. Og selvfølgelig var jeg veldig opptatt av skuter. Jeg kunne alle skutermerkene. Jeg vet i dag at det ville vært tungt for meg i reindrifta fordi jeg ikke hører. Der er det ikke mange som kan tegnspråk og ikke vil jeg høre hva de andre snakker om hvis de ikke henvender seg direkte til meg slik at jeg kan munnavlese. Og så må jo de også lære seg å forstå meg. Men den gang var det bare reindrift for meg. Vi var en gjeng gutter med samme interesser og alle skulle bli i reindrifta. Det var det jeg kjente til. Jeg likte best å være med familien på fjellet, spesielt når det var merking, slakting og skilling. Det var livet mitt.
I barnehagen lærte de andre barna tegn sammen med meg. Jeg lekte med dem som bodde i nabolaget, og vi kunne kommunisere fordi kommunen satset på tegnspråkopplæring. Det var vel mest peking og enkle tegn for leke, mat og så videre. Det var spesielt en ansatt i barnehagen som jeg hadde mest kontakt med. Han ble god i tegnspråk og var også med meg på fritidsaktiviteter som støttekontakt. Jeg husker at det var plakater i barnehagen med tegn for forskjellig mat, pålegg og klær og sånne ting. Men det sto på norsk. Og så var det alfabet. Senere ble det laget samisk tegnalfabet. Noen fra skolen reiste ned til Møller kompetansesenter i Trondheim og fikk laget et slikt. Og så vet jeg at det også ble laget en samisk tegnvideo for familie, slekt og årstider. Men det var etter at jeg var begynt på ungdomsskolen.
Jeg har blitt fortalt at da jeg var to år hadde jeg lært masse tegn og jeg pekte på ting. Mine foreldre hadde videofilmer og bøker hjemme for å lære seg tegnspråk, i tillegg til at de gikk på de kursene som var. Selv likte jeg tegnefilmer. Og selvfølgelig Mr. Bean.
Senere ble jeg flyttet til samisktalende klasse fordi mitt hjemmemiljø er samisk . Det var viktig at jeg ikke skulle miste den samiske tilhørigheten. Norsktalende klasse var fremmed for meg. Jeg forsto samisk med tegn og vennene mine gikk i den samisktalende klassen. Det var dem som jeg hang med i fritiden og de kunne noen tegn. Vi lekte, syklet, og ellers gikk vi på fotball- og skitrening. Jeg gikk også på forskjellige fritidstilbud. Der hadde jeg en støttekontakt som brukte samisk med tegn. Han var også i barnehagen og senere begynte han på SFO da jeg gikk der.
På skolen var det to samiske lærere som gikk på kurs for å lære seg tegnspråk. Men jeg måtte ha tolk, for det tar tid å lære seg et språk. Jeg fikk tolk som hadde samisk bakgrunn og døve foreldre.[1] Hun pratet norsk og tegnspråk, men forsto samisk og brukte av og til samisk med tegn. Hun var vokst opp med døvekulturen. Men det var ikke morsomt å ha en voksen med seg hele tiden fordi jeg ikke forsto hva de andre sa. Men sånn er det å være en døv i en hørende skole.
Klasselæreren kunne ikke tegnspråk, da måtte jeg bruke tolk. Jeg brukte tre språk på barneskolen. Det jeg husker best er alle de timene jeg hadde eneundervisning med lærer og tolk. Det var litt kjedelig. Jeg likte best å være sammen med klassen og aller best når vi var på turer eller hadde utegym. Jeg ble ikke så alene da. Og da var det lek som jeg kunne være med på.
Jeg kan ikke huske at jeg hadde mange samtaler med vennene mine. For det første så var jeg avhengig av tolken og for det andre så kunne jeg ikke henge med fordi jeg ikke hadde fått med meg hva de pratet om. Jeg hadde heller ikke kunnskap om det de pratet om fordi media og samtaler innen familien hadde gått meg hus forbi.
Mange ganger ble det slik at det kom forklaring til meg etter at ting var bestemt. Jeg husker godt en episode da jeg gikk i 4. klasse. Jeg og mine kamerater sparket ball ute på kvelden. De pratet masse men plutselig tok de syklene sine og syklet av gårde. Jeg skjønte ikke hvor de skulle så jeg dro hjem. Senere kom en av kameratene mine tilbake og spurte hvorfor jeg ikke ble med. –«Nei, jeg skjønte ikke hvor dere skulle», svarte jeg. Slike episoder var det mange av.
 |
T. v. Juhan Niillas Eira i reingjerdet (Foto: ???)
T. h. Juhan Niillas på isfiske |
 |
Overgangen fra Karasjok til Trondheim var stor. Tenk at vi bodde i et hus i Karasjok hvor de fleste naboene var i reindrifta og alle kjent hverandre. Så havnet vi i en blokkleilighet nær A. C. Møller skole, altså døveskolen. Jeg var litt lei meg for å forlate bygda, familie og venner, men glad for å treffe mine døve venner som jeg hadde møtt under korttidsopphold på døveskolen.
Det var ikke bare det å endre bomiljø og kultur som var vanskelig. Jeg hadde vanskeligheter med å forstå norsk og måtte begynne fra start nesten. De i klassen min hadde kommet mye lengre enn meg. Dessuten ble ikke samisk videreført som fag på døveskolen. Der ble det stopp og jeg lærte aldri å skrive og lese samisk skikkelig.
En annen ting var også at jeg ikke var vant til å kommunisere på tegnspråk med mange av gangen. Det tok tid å venne seg til å være med i diskusjoner og å være med på å bestemme. Heldigvis så gikk det fort å bli vant til å bruke tegnspråk med flere og jeg følte meg fort som en av de andre. Jeg er døv og det var jo lettere å gå på en døveskole enn å gå på «hørende» skole. På en «hørende» skole skjer all prat via tolk og det er ikke bestandig morsomt.
Det var viktig for meg å opprettholde kontakten med hjemmemiljøet i Karasjok, så under konfirmasjonstiden ble det slik at jeg fulgte undervisningen i Trondheim og fikk konfirmere meg hjemme i Karasjok. Det var stas og det var godt å bli konfirmert sammen med mine venner og familie. Det var både døveprest og tolk tilstede.
Jeg strevde med teorien på skolen. Det var mange ord jeg måtte be læreren forklare betydningen av. Det førte til at jeg fikk ekstra oppfølging. Jeg hadde tolk men likevel var det ikke lett å henge med. Jeg kunne ikke gjenkjenne faguttrykk osv. Bare sånne enkle ord som «ytre vegg» var vanskelig. Jeg måtte ha det forklart og så måtte jeg prøve å huske det så godt jeg kunne. Det ble tungt når jeg måtte lære norsk og faget samtidig. En lærer lagde et hefte til meg med faguttrykk og ord som jeg ikke forsto. Det hjalp meg mye. Etter hvert gikk det bedre og jeg klarte eksamen. Tenk jeg fikk 5+ og var veldig glad. Rett og slett stolt.
Jeg planla å få meg en lærlingplass rett etter at jeg var ferdig på skolen, men fant ut at jeg først ville ta et år på folkehøyskole for døve. Da kunne jeg lære bedre både norsk og tegnspråk. Det er jo nøkkelen for meg om jeg skal få meg en skikkelig utdanning og jobb videre i livet. Det hadde jeg erfart på tømrerlinja.
Da jeg begynte på folkehøyskolen fikk jeg flere aha-opplevelser. Der hadde jeg både døve og hørende lærere. Fellesnevneren for dem var at de var gode i tegnspråk og at skolen er en tegnspråklig skole. De fleste lærerne der er døve. Jeg hadde bare en hørende lærer. Der fikk jeg norsk og tegnspråkopplæring som var tilpasset meg. Jeg hadde også fag som døves historie og kultur. Og der var det de hørende elevene som brukte tolk. Verden var snudd på hodet til fordel for meg. Jeg trivdes veldig godt der. Bare det å flytte hjemmefra og dele rom med en annen elev var morsomt. Jeg slapp kommunikasjonsproblemer.
Etter det året flyttet jeg hjem og begynte å lete etter en lærlingplass via NAV. Konsulenten på NAV sa at det var vanskelig å få jobb nå når arbeidsmarkedet var stramt. Samtidig var det en ekstra belastning at jeg hadde vanskeligheter med norsk og at jeg var døv. Arbeidsgiverne ville i utgangspunktet være skeptisk til meg. De har liten kunnskap om døve som arbeidstakere.
Hva med kommunikasjonen med hørende arbeidskollegaer? Munnavlesning er tungt, spesielt på et språk jeg ikke er stø på. Jeg er avhengig av å forstå hva de skriver. Hva om jeg ikke forstår det? Det er mange spørsmål å forholde seg til. I tillegg vil jeg være avhengig av tolk på møter og lignende. Jeg får hjelp fra NAV, men de mener at jeg har fått for dårlig norskopplæring i grunnskolen.
Jeg hadde i utgangspunktet drømt om å bli slakter og kanskje jobbe på reinslakteriet på Røros for å være i det samiske miljøet. Men jeg innser at det vil bli vanskelig. Det er ingen døve der som jeg kan prate fritt og uhemmet med. Dessuten vil jeg også bo i Finnmark, men av samme grunn så er det ingen framtid for meg der. Jeg er avhengig av et sosialt miljø, tegnspråkmiljø, for jeg vil aldri bli hørende og fungere optimalt på talespråk.
Det å være i et hørende miljø er vanskelig. Jeg får ikke med meg det sosiale, kun undervisningen i timene. Dessuten er det ingen døve voksne forbilder. På døveskolen var det døve elever og det sosiale enklere. Men jeg fikk ikke videreført samisk. Lærerne var hørende, noe som ikke ga meg selvtillit til å utdanne meg. Det var heller ikke alle som var flinke i tegnspråk. Jeg forsto ikke alle. Dessuten fikk jeg vel ikke opplæring i norsk tilpasset meg og mitt nivå. Det er i alle fall slik min erfaring er.
[1]
Flere artikler fra Samisk skolehistorie 4