Sámegillii
Artikkel i boka Samisk skolehistorie 4. Davvi Girji 2010.
 Kirsten Sara, Trondheim 1943 |  Kristin Sara, Trondheim 1994 |
Kirsten N. Sara Ørsnes (Ellána Risten) ble født i en reindriftsfamilie i Kautokeino 1930. Hun var født døv, og ble sendt til Trondheim offentlige skole for døve da hun var rundt 10 år gammel. Etter døveskolen tok hun husmorskolen ved Stavanger offentlige skole, yrkesskole for døve piker og arbeida som syerske i Ålesund, hushjelp i Kautokeino og senere på Luma lampefabrikk i Oslo. I Oslo traff hun sin mann. De giftet seg og flyttet til Tarva i Bjugn i Sør-Trøndelag, der hennes mann fikk en stilling som fjøsrøkter. Seinere kjøpte de seg en egen gård og bosatte seg i Rissa i Sør-Trøndelag. De fikk fem barn.
Hennes datter, Kristin Sara (Ellána Ristena Risten) er født i 1965 og oppvokst i Rissa. Hun er utdannet døvetolk og har i 2009 intervjuet sin mor om hennes barndom og skolegang. Intervjuet er komplettert med opplysninger som vi har funnet i Kautokeino skolestyres arkiv. |
Hverdagen besto av lek og faste gjøremål. Jeg hentet ved, fyrte og kokte kaffe. Der var jeg flink, har mor fortalt. Hun brukte å skryte av det og si at jeg hadde et godt hode å tenke med. Vi kommuniserte med tegn og gester. Ellers så var hunden min faste følgesvenn. Jeg var veldig sky og trakk meg fort unna når det kom fremmede.
Jeg likte å leke med lasso, fange og bli fanget og jeg likte å være alene. Det var et fritt liv. Men jeg husker at jeg ofte hadde mareritt om nettene og da kunne det hende at jeg sto opp og gikk ut. Hunden fulgte alltid etter meg og da var jeg glad og trygg. Mor trodde vel at jeg skulle ut på do, for jeg sa aldri noe om marerittene.
Jeg husker spesielt godt en gang jeg var ute på mine vandringer mens sola ennå sto i horisonten. Plutselig så jeg noe mørkt og stort som bredde ut sine vinger og kretset over meg. Det var en ørn. Men jeg hadde hunden med meg så jeg ble ikke redd, bare nysgjerrig. Jeg så at hunden ble ilter og satte av gårde etter den så jeg visste at hunden passet på meg.
Jeg fortalte aldri mor hva jeg opplevde fordi hun var streng og jeg tenkte at hun ikke likte at jeg dro av gårde alene. Hun var snar med pekefingeren og formante meg. Hun prøvde å vise meg at det var dyr utenfor siidaen som var større enn hunden. Men den historien kunne jeg ikke forstå. Jeg ikke hadde sett det.
De ville ha meg til å forstå at det fantes ulv som var farlig, men det var ikke lett. En dag tok min far og bror meg ut i skogen for å vise meg et reinkadaver. Kanskje jeg da ville skjønne at det var ulv der ute?
– Se der, – den er spist av ulv og den kan spise deg også, sa de strengt til meg. Men det jeg ikke hadde sett, verken forsto eller aksepterte jeg. Jeg var veldig sta sånn. Et dyr som var større enn en hund og som kunne spise meg eksisterte ikke i min verden.
Jeg trivdes godt på fjellet og var ikke så glad i å besøke familie i bygda eller sove i hus. Da følte jeg meg innestengt og kjedet meg fort. I bygda var det dessuten så mange fremmede, som hadde så rare klær. Jeg var redd fremmede. Jeg tenkte så mye rart da jeg var barn, men det var en morsom tid. Jeg husker jeg var misunnelig på min bror som hadde rein. Jeg klagde til mor og hun lovte meg faktisk en kalv. Jeg måtte bare vente til våren når kalvene kom. Men dessverre ble jeg sendt av gårde til døveskolen og jeg fikk ikke se den vokse opp. Men jeg hadde et øremerke. Jeg var stolt av det.
Før jeg ble sendt til døveskolen, kom krigen med fly over himmelen. Det var voldsomt. Mitt klareste minne er at jeg var ute og lekte med Ellen, mitt søskenbarn. Plutselig sprang alle og gjemte seg. Ellen ropte på meg og sa at jeg måtte skynde meg. Jeg sprang etter og gjemte meg med henne, men forsto ingenting. Senere kikket jeg ut og først da så jeg flyene. Jeg hadde ikke hørt at de kom. Alle var redd flyene. De fortalte meg at det var farlig og at de skjøt på det som rørte seg. De viste meg min brors gevær og da forsto jeg at de kunne skyte meg. Min mor fortalte at lensmann Dahl hadde vært hos oss på fjellet, kjøpte rein og reist til Sverige. Men hva forsto vel jeg hva det betydde?
Jeg så at folk pratet med hverandre, og jeg hermet uten at jeg skjønte hva de egentlig gjorde. Jeg hadde jo ikke hørt tale. Det eneste jeg husker jeg har hørt er hundeglam. Og jeg hørte faktisk fly under krigen. Det var skremmende. Likevel så husker jeg først og fremst lukten av flyene. Jeg luktet dem før de kom. De andre hørte flyene lenge før de viste seg på himmelen og lenge før de luktet. Jeg så bare at alle sprang og gjemte seg. Det rare var at noen ganger var folk rolige når det kom fly. Jeg forsto aldri hvorfor noen fly var farlige og andre ikke, men jeg gjorde som de andre.
Det verste jeg husker var timene hvor jeg satt ved skolepulten og ikke forsto noen ting. Alt fløy over hodet på meg. Lærerne hadde ikke kunnskap verken om døve eller tegnspråk, så jeg fikk ikke undervisning. Bare det å forstå når elevene reiste seg for å synge. Hvordan kunne jeg vite hva sang var når jeg aldri hadde hørt?
I regnetimene var det også trasig. Ingen hadde lært meg noe om tall før. Så da elevene regnet og viste meg hva de hadde gjort syntes jeg det var ekkelt. Jeg ble nok mye overlatt til meg selv. Hva annet skulle de gjøre? Det var fælt at lærerne ikke brydde seg. Det var veldig dårlig synes jeg. For meg var det bare skit å være der!
Jeg opplevde også at elever apte etter meg og lage grimaser. De skjønte vel ikke bedre, men jeg ble sint og fortalte det til noen voksne. Jeg forsto at de ikke brydde seg De skjønte ikke hva jeg sa, så jeg gikk til min bror. Da ble det slåsskamp, for han forsvarte meg. Det var fælt å være på skolen og jeg ville hjem.
På internatet var det greit. Husmor var streng og det var ikke noe tull der. Jeg måtte ta vare på tøyet mitt og klare meg selv slik som de andre elevene. Heldigvis ble jeg ikke forskjellsbehandlet sånn. Men jeg hadde ingen å kommunisere med. Bare mine søsken.
Etter en stund kom mor på besøk og da nektet jeg å være der. Jeg ville hjem. Jeg holdt henne og gråt. Så slik ble det, jeg fikk dra hjem. Jeg gikk på skolen to - tre måneder og lengre skolegang ble det ikke for meg i Kautokeino.
Jeg husker ikke så mye av reisen, bare legekontoret og legen. Vi ble mottatt av en smilende mann som sa god dag. Han pekte på meg, ørene mine og tok meg i hånden bare for å gjenta dette en gang til. Jeg nikket. Han fortsatte å peke og så gape. Jeg syntes han var rar. Undersøkelsen var ikke annet enn at han så i halsen og ørene.
Men han så at jeg var døv og anbefalte skole i Trondheim. Mor fikk også vite at jeg var døv på grunn av røde hunder under svangerskapet. Så reiste vi hjem.
Da jeg var vel hjemme begynte min bror å forklare at jeg skulle reise langt vekk for å gå på skole. Jeg forsto at jeg måtte reise igjen, men ville ikke og nektet. Han sa bestemt «JO» og pekte på ørene for å vise at jeg ikke hørte. Langt borte skulle jeg lære å lese og skrive. Samtidig ville han få meg til å forstå at han hørte og derfor gikk på skole i bygda. Jeg visste ikke at de fleste hørte og heller ikke at jeg var døv.
| Kautokeino skolestyres arkiv 1940 Sak 10/40 Sending av barn på døveskole. Vedtak enstemmig: Skolestyret beslutter om å søke plass for Kirsten Nilsdtr. Sara og Anders H. Buljo på døveskole. |
Det tok to år før jeg ble sendt til døveskolen. Det er nok flere grunner til at det tok så lang tid. Vi flyttet med flokken og når det var vinter eller vårløsning var det ofte vanskelig føre. Dessuten så hadde jeg vært på skolen i Kautokeino og man hadde dårlig erfaring med å sende meg bort. I tillegg kom krigen og da var det utrygt å reise. Dessuten, hvem kunne noe om døve? Vi bodde for langt unna slik viten. Døve fra Alta gikk allerede på døveskolen på den tiden og de begynte ved vanlig skolealder. Jeg ble kjent med flere derfra på døveskolen.
På gamlehjemmet jobbet en døv kvinne som het Bolette, senere gift Westavik. Hun vasket og stelte for de eldre der. Bolette bodde bare et par år i Kautokeino og senere flyttet hun til Trondheim. Hun hadde gått på døveskolen og hadde bilder fra da hun ble konfirmert der. Jeg så at hun brukte tegn. Hun fortalte at hun var døv slik som meg og hadde gått på døveskolen. Jeg forsto hva en fremmed sa. Det var en forunderlig opplevelse. Jeg forsto at jeg skulle reise til den skolen på bildene for å lære meg å lese og skrive sammen med mange andre barn. Men for å erte meg fortalte hun at hvis jeg ikke var lydig kom lærerne til å klype meg i øreflippene. Jeg visste ikke om det var sant og undret meg mye, for jeg hadde ikke øreflipper. Hun var den eneste jeg hadde møtt i mitt liv som sa at hun var lik meg.
Jeg var kanskje den første fra Kautokeino som ble sendt til døveskole. Senere ble Anders Buljo også sendt til døveskolen. Han var på det tidspunktet 15 år. Jeg synes det er merkelig. Men han ble senere sendt til Andebu[3] for han «pratet» visst ikke. Det synes jeg var urettferdig og mener det var en feilplassering. Senere ble han blind, kom hjem og ble værende hos sin familie. Han var dyktig å jobbe, men snakket ikke. Hva som gjorde at det ble slik, det vet jeg ikke. Heldigvis kom jeg til Tromsø til undersøkelse og senere til døveskolen tidligere enn han, takket være min mor.
Etter to dager dro vi med båt sørover. På turen videre fikk vi følge av en mann som hadde jobbet i Finnmark i mange år og skulle reise hjem. Han var fra Kristiansand og hadde vært hos oss på fjellet, så mine foreldre kjente han. Jeg tror han snekret hus, men jeg synes også å huske at han var i Samemisjonen. Jeg husker første gang han kom til lavvuen. Han hadde rare klær, var veldig høy og jeg glante selvfølgelig og lurte på hvem han var. Jeg ante ikke hva han het, men har fått vite senere at det var Adolf, som var søskenbarn til fru Brekke som var lærer på døveskolen. Båten gikk til Tromsø og jeg visste ikke at det var Adolf som skulle følge meg resten av turen til døveskolen. Sykepleieren gikk av i Tromsø og jeg var nødt å reise videre med mannen alene. Jeg husker at jeg var veldig sur og tverr. Jeg ville ikke skilles fra sykepleieren. Jeg visste ikke hvor jeg skulle og hun var den som jeg var trygg på. Jeg kjente henne fra gamlehjemmet.
Små glimt som jeg husker av turen videre var at jeg ble oppmerksom på en båt med et merkelig rør. Adolf viste med tegn at det eksploderte og at en båt sank. Jeg forsto at det var noe som ødela slik som min brors gevær. Det var en kanon jeg hadde sett.
Jeg husker også at jeg gråt mye på turen sørover. Båten var full av tyskere og de prøvde å leke med meg. Jeg husker de tok bilder og jeg fikk penger og sjokolade. De trøstet meg så godt de kunne og var snille. Men da vi kom frem til Trondheim endret ansiktene deres seg. De ble strenge og avvisende. Da jeg forsto at jeg skulle av båten, gråt jeg igjen. Adolf prøvde nok å forklare at det var hit jeg skulle for å gå på skole, men jeg orket ikke forstå. Etter hvert resignerte jeg og fulgte med ham.
Mitt første inntrykk var krigen, tyskerne og alt som var bombet og ødelagt. Jeg så soldater marsjere i gatene. Det var krigsskip, mye støy og jeg opplevde det som ubehagelig. Jeg hadde ikke begrep om krig og heldigvis for det. Jeg var vel litt dum. Jeg forsto ikke at tyskerne drepte.
 |  |
| Døveskolen i Trondheim holdt til i dette bygget 1855-1991. Nå er bl.a. Norsk Døvemuseum her. (Foto: Norsk Døvemuseum) | Sovesalen på døveskolen, bildet er tatt ca. 1938 (Foto: Trøndelag Folkemuseum / Schrøderarkivet) |
Så kom inspektør fru Sæter. Hun sa til meg med tegn: Du – komme – spise. Vi gikk inn til spisesalen. Der var det en frodig husmor som het fru Iversen og hun var streng. Jeg ble litt skeptisk til henne. Hun var fra Finnmark, fikk jeg vite senere.
Da vi hadde spist gikk vi opp noen etasjer og inn i et klasserom. I den timen var det lærer fru Brekke som var tilstede og jeg skulle lære å skrive navnet mitt. Da ble jeg forvirret. Jeg sa jeg het Risten, men skrev Kristen for jeg hadde sett at navnet mitt begynte med «K» her på skolen. – Nei, sa læreren, – du heter Kirsten! Læreren forklarte meg at Kristen var et guttenavn og Kirsten var et jentenavn. Senere så har jeg forstått at hun hadde ikke skjønt at jeg prøvde å si Risten slik jeg hadde lært hjemme på fjellet. Hva visste vel hun om samisk? Jeg godtok hva læreren sa og skrev Kirsten for ettertiden. Og det var jo det som sto i papirene mine. Men forvirringen ble aldri oppklart mens jeg gikk på skolen. Først senere som voksen har jeg skjønt hvorfor det ble slik.
Da Adolf reiste ble jeg veldig usikker, men det var barn å leke med og jeg lærte fort tegnspråk, – så det gikk bra. Og jeg fikk artikulasjonstrening og lærte å prate på norsk, vel det var ord og navn på forskjellige ting.
| Kautokeino skolestyres arkiv 1943 Ref. av Risten Saras karakterer ved Døveskolen pr. 18/12-43 |
 | Elever på døveskolen spiller "Rødhette og ulven". Kirsten Sara er nr. 3 fra venstre foran. Helt til høyre i bildet er Sigurd Ottar Ørsnes, som hun seinere gifta seg med.
(Foto: Trøndelag Folkemuseum / Schrøderarkivet) |
Jeg kom til internatet da jeg var ni – ti år og bodde der til jeg var 17 år. På den tiden hadde jeg kontakt med familien min i sommerferien. Resten av året var kontakten via brev. Oddmund Sandvik, som bodde i Siebe, kunne norsk, så han hjalp mor å skrive. Min bror var flink til å skrive og han sendte brev til meg av og til. Dessuten fikk jeg også brev fra andre slektninger. Det var moro å brevveksle og på den måten holdt vi kontakt gjennom årene.
Jeg har fremdeles gjemt på det første julekortet jeg fikk. Der sto det «God Jul» med en pen håndskrift. Jeg fikk det i 1940 og jeg har gjemt det som en skatt.
Når det ble sommerferie, reiste jeg til Kvænangen. Der bodde jeg hos pleieforeldre til mine foreldre kunne komme og hente meg. Men til jul eller påske var det ingen hjemreise. Det var ikke penger til den slags. Man ble på døveskolen. Mor sendte penger til meg den tiden jeg gikk på skolen, så jeg manglet ingenting.
Det var slik at når vi reiste hjem på ferie dro alle som skulle med båt nordover sammen i følge med en fra døveskolen. Etter hvert som båten la til kaiene sto det alltid noen som fulgte elevene videre, enten familie eller noen andre. Så når båten la til kai der jeg skulle av, kom pleieforeldrene mine og hentet meg. Vi rodde natta hjem. Det var jo lite med transportmidler den gang og i alle fall under krigen. Samme når vi skulle tilbake. Jeg ble rodd det første stykket, så en overnatting og lokalbåt til Tromsø. Deretter på den store hurtigruta hvor det var en fra døveskolen som reiste sammen med alle elevene. Det kom på elever både i Harstad og Bodø samt andre steder nedover kysten.
Mine pleieforeldre i Kvænangen var snille, men strenge. Jeg hadde veldig respekt for dem. Senere når jeg skulle tilbake til døveskolen, ble jeg fulgt av Reidar Johansen. som var eldste sønn i huset. Han var 23–24 år den gangen. Han tok godt vare på meg og ordnet opp når jeg skulle reise. Vi kommuniserte ved å prate og skrive lapper. Jeg har mye å takke ham for. Pleiefamilien var nok en «verdefamilie»[4] for oss.
Ellers så husker jeg godt husmor, fordi hun likte å ta på meg kofta og dra på besøk til sine venner når hun hadde fri. Da gikk vi i gata slik at hun kunne vise meg frem og så på besøk til noen. Det kunne bli sene kvelder og jeg var ofte trøtt og sliten når vi kom tilbake. Neste morgen var jeg trøtt på skolen. Dette varte helt til jeg kom i 3. eller 4. klasse.
Da krigen var over, kunne alle elevene reiste hjem. Jeg reiste til Kvænangen og mor og far kom og hentet meg. Der sa jeg til mor at jeg ikke ville ha samiske klær på skolen. Jeg ville hun skulle gjemme dem hjemme. Eller gi dem til Ellen, min slektning. Jeg var så lei av at husmor og andre lærere tok meg med ut på kaffebesøk for å vise meg fram. Jeg ville jo leke med barna på døveskolen. Det var et slit å bli vist frem på det viset. Men det siste sa jeg ikke til mor.
Så da høsten kom og jeg var tilbake på døveskolen spurte husmor etter mine sameklær. Hun sa jeg var dum som hadde lagt dem igjen hjemme. Jeg svarte ikke. Jeg orket ikke. Rektor mente også at jeg skulle ha tatt med meg sameklærne.
Tenk at jeg måtte være med dem hver lørdag. Jeg var så lei. Men de andre elevene var sjalu på meg. De så bare at jeg fikk være med på besøk hver lørdag og spise kaker og annet godt. De syntes jeg var en «tigger». Derfor ga jeg blaffen i alt det samiske. Dessverre fikk jeg ikke tilbake mine samiske klær fra husmor. De jeg hadde når jeg kom. De ble borte. Det har smertet meg. Min mor spurte etter klærne da jeg kom hjem og jeg kunne ikke svare. Det var flaut. Jeg vet at husmor gjemte på dem på loftet på skolen fordi det var så mange elever som ville prøve klærne mine. Men de kom aldri til rette igjen.
Da jeg kom til skolen første gang ble jeg forresten kledd opp og tatt med til fotograf. Det ble skrevet i avisen meg. Det var visst en begivenhet at det kom ei samejente til skolen kledd i kofte. Jeg fikk det bildet noen år senere. Jeg visste ikke da at det hadde vært i avisen.
Men det var lite prat om samer på døveskolen. Likevel opplevde jeg ikke at det å være same som vanskelig. Heller ikke at det var vanskelig å tilpasse seg en norsk kultur. Det var bare ikke et tema. Ble jeg spurt om jeg var same sa jeg alltid ja. Mer var det ikke med det. Det eneste som var vanskelig var alle disse besøkene. Jeg ville helst leke med andre barn. Jeg ble jo bare kvalm av kakene og kaffen og så måtte jeg takke pent og spise. De voksne hadde det hyggelig, men ikke jeg. Ikke skjønte jeg hva de pratet om, for det gikk over hodet på meg. Og bare det å komme sent hjem, etter at alle hadde lagt seg, trøtt og sliten, kle av seg og komme seg i seng. Av og til kunne klokka bli både tolv og ett før vi var tilbake til skolen.
Men det å være samisk hadde jeg ingen problemer med.
Lærerne og de ansatte på skolen håndhevet reglene på skolen flittig. De var strenge, men likevel var de snille. Vel, det var vel kanskje litt forskjellig det også da. Vi ble veldig passet på i forhold til hvordan vi kledde oss. De skulle ikke ha syke barn og vi skulle være pent kledd. Der var det ikke rom for slurv. Hvis jeg gikk ut uten kåpe ble jeg sendt fort inn for å ta den på. Vi gikk i kjoler og støvletter og først når mai kom kunne vi få lov til å ta lette sko på oss. Men i september var det tilbake med støvlettene. De hadde stålkant og når alle elevene løp i gangene så kunne jeg høre at det klapret. Jeg hørte nok ikke så mye, men jeg var ikke vant til lyder. Det var så stille på fjellet så jeg opplevde det som bråk. Jeg hadde bare så vidt hørt hundeglam og flydur tidligere. Det var en ny opplevelse. Støvlettene var også vonde å gå med. Men slik var det.
Dagen startet kl. 7 med frokost og så var det å være på skolen hele dagen. Det var ikke lekser, men egen lesetime fra 15 til 16 hver dag. Så var det middag og kl. 17 var det håndarbeide. Vi hadde timeplan hele dagen frem til kveldmaten kl. 19, som var grøt. Leggetid var klokken 20. Det var ikke mye fritid. Vi ble beskjeftiget hele dagen, også lørdag. Da var det aktivitet som ski eller vi fikk også av og til dra på kino. Søndag var fri, med unntak av at vi måtte på gudstjeneste. Slik var det på døveskolen.
Men det tok tid før jeg skjønte hvorfor jeg skulle på skolen. Det som jeg skjønte etter hvert var at det var viktig å lese, skrive og prate for så å bli konfirmert. Jeg var vel godt opp i tredje eller fjerde klasse før det demret for meg.
En annen ting var at jeg heller ikke kan huske at jeg forsto at krigen var vanskelig for folk. Jeg hadde møtt tyske soldater på båten og de var snille. De hadde til og med gitt meg penger og sjokolade. Det ble pratet mye blant elevene om Hitler og nazismen og at det fulgte tvang og død med dem. Det var først da jeg så ødeleggelsene at jeg forsto hva de snakket om. Men når vi døve elever gikk i byen og brukte tegnspråk kom det av og til soldater til oss med godteri. Jeg visste ikke ha vi skulle mene. Så tanker og forståelse for hva som skjedde i samfunnet fikk jeg gjennom samtaler med elever. På skolen lærte jeg først og fremst å lese, skrive og regne.
Oppveksten på døveskolen hadde sine sider den også. De som hadde rike foreldre fikk klær hjemmefra og de som ikke var så godt bemidlet fikk fra skolen. Vi jentene gikk alle med ullkjoler og forklær. Guttene hadde vadmelsbukser og skjorte. Ullklærne klødde noe forferdelig og vi klorte oss til blods. Vi manglet ikke mat, men det var mye sur mat. Vi spiste av stålkopper, som rustet og ga dårlig smak. Grøten var ofte full av klumper, men vi måtte spise og det var likt for alle.
Savnet etter familien var tungt, men jeg var i et miljø hvor jeg forsto og hadde venner.
| Utskrift av Kautokeino skolestyres møtebok for 15/3-1947 Ref av skriv fra fylkesmannen i Finnmark av 29/1, samt eksamensvitnesbyrd for 1946 for Risten Sara, elev ved Trondheim off. skole for døve. |
Da jeg var ferdig i Stavanger jobbet jeg som syerske i Ålesund, men ville hjem og dro til Kautokeino. Der fikk jeg jobb som hushjelp. Jeg skulle stelle både i huset og fjøset hos en familie. Der sluttet jeg etter et år og ble hjemme. Jeg husker far spurte en gang om jeg ville være i reindrifta. Jeg hadde mistet det samiske språket og det var vanskelig å kommunisere med familien. Jeg hadde sterke bånd, men ikke felles språk. Det måtte bli norsk. Så jeg dro til Oslo og begynte å jobbe på en lampefabrikk. Jeg hadde venner blant døve.
Jeg har god kontakt med familie, slektninger og venner. De har også vært flinke til å besøke meg i Trøndelag opp gjennom årene. Men noe vil alltid mangle: De årene vi ikke hadde sammen.
Tilknytningen blir sterkere og mer viktig med årene. Og nå er også økonomien bedre. Jeg kan reise hjem og besøke mine, men jeg kan ikke bo der. Jeg føler meg ofte ensom i min egen kultur. Men jeg er heldig som har familie som har holdt på kontakten. Det må jeg være glad for. Det er heller ikke enkelt for dem å prate norsk til meg. Heldigvis har de også vært flinke til å holde kontakt med mine barn.
Jeg er takknemlig for at min mor sendte meg til døveskolen. Hun tok en modig avgjørelse. Selv om det har kostet meg språket, så ga det meg en skolegang.
[1]
Flere artikler fra Samisk skolehistorie 4
[2]
[3]
[4]