Sámegillii
Artikkel i boka Samisk skolehistorie 4. Davvi Girji 2010.
 Per Erik Saraksen som lærerskoleelev i Kristiania 1923 |
Per Erik Saraksen (1901–1989) var fra Smalfjord i Tana og gikk folkeskole i Vestertana. Han gikk lærerskole i Oslo og var lærer i Tana, Kiberg og Alta. Dette er et av vel 20 kåseri som Saraksen holdt i sameradioen i perioden 1956–72. Trolig blei dette holdt sist på 1950-tallet. Vi har funnet det i Samisk arkiv, i papira etter Thor Frette. Saraksen fikk aldri lære å skrive morsmålet sitt på skolen, men skreiv ned kåserimanusa på samisk etter sin egen skrivemåte. Du kan lese mer om Per Erik Saraksen lenger ute i denne boka. |
I den tida som har gått etter siste verdenskrigen har samene vært i «medvind». Så mye trykksverte er trolig aldri brukt på samene som i denne tida. Mange skrifter – og mest samevennlige skrifter – har sett dagens lys – både som stykker i blader, og også større skrivearbeid som har kommet ut som bøker. Noen samer har også «blanda stemmen sin inn» i denne forsamlinga, men de fleste skribentene hører til den norske sida. «Det samiske problem» har ei tid stått som overskrift i noen norskspråklige aviser. Og hvor mye enklere er det ikke å reise i medvind, enn å streve i motvind.
Men det har ikke til alle tider vært slik «medvind» for samene. Det viser også historia om fornorskinga som nordmennene har gjennomført blant samene i skolene og på andre måter, og som jeg kort skal fortelle om her.
I den tida da Norge var under danskekongen, har vi lite kunnskap om skoler og annet opplysningsarbeid blant samene. Norgeshistoria viser også at blant det norske folket var denne tida ei mørk tid når det gjelder opplysning. Og når husbonden har slike forhold, hvordan er det ikke da hos hans undersåtter? Derfor er det kanskje ikke langt fra sannheten om vi påstår at blant samene var det fullstendig mørke og hedendom.
Først i det siste hundreåret av dansketida trådte det fram mennesker hvis hjerter var oppglødd av et oppriktig ønske om å bringe opplysningens og kristendommens lys til samene. De fremste og ivrigste var Thomas von Westen og professor Knud Leem. Thomas von Westen starta arbeidet sitt blant samene i 1716. I 60 år fra da av var et stort opplysnings- og oppbyggingsarbeid i gang blant samene, både gjennom skoler og misjonspredikanter. Samisk språk blei tatt i bruk og skrifter blei utgitt for samene på deres eget språk, både lærebøker for barn og også noen bøker til oppbyggelse for folket. Også de første samiske språklærebøkene blei utgitt i den tida.
Men la oss ikke tro at det var enighet blant herrene om opplysningsarbeidet for samene. Langt ifra. Von Westen mente at samisk språk burde brukes, og at samene skulle få lærdom og opplysning på sitt morsmål.
Biskopen i Trondheim, Peder Krog, hadde et annet syn. Krog var von Westens hardeste og farligste motstander. Han framholdt at samene burde læres norsk – eller dansk – og la endog til: «saa de nedlagde deres eget finske Talemaal». Denne uttalelsen av biskop Krog blei program i over 200 år for dem, som har vært de ivrigste til å fremme fornorsking blant samene. Deres målsetting var nettopp det at samisk skulle avskaffes helt og samene dø ut som nasjon.
 Thomas von Westen
|
 Peder Krog
|
 Johan Ernst Gunnerus
|
Den første striden vant von Westen. Både danskekongen og alle mektige herrer støtta von Westen, sjøl om mange av dem kunne ha andre motiv enn bare godhet mot samene.
Men biskop Krog var en mektig mann. Samme året som von Westen døde – 1727 – oppnådde han å få lagt ned den misjons- og lærerskolen som von Westen hadde satt igang i Trondheim. Samisk blei forbudt i skoler og kirker, og gamle skrifter forteller at noen steder gråt samene da de mista sine samiskspråklige lærere og predikanter. Det finnes også vitnemål som forteller at i den tida var opplysninga blant samer noen steder bedre enn blant nordmennene som bodde her nord.
Sjøl om uvitenheten økte igjen, så var det i det frøet som von Westen og hans medarbeidere hadde sådd, så stor livskraft at det aldri mer tørka helt ut – heller ikke i den tida da biskop Krogs harde ånd rådde grunnen.
På 1750-tallet blei det igjen åpna en ny skole i Trondheim for lærere for samene – Seminarium Lapponicum. Knud Leem blei satt som skoleforstander, og bedre og dugeligere mann kunne man ikke ha funnet.
Biskop Krog var for lengst død, og i denne tida blei en svært høyt utdanna og fornuftig mann biskop. Navnet hans var Gunnerus. Han støtta Leem og arbeidet for samene, og sterkere hjelp kunne ikke Leem ha fått. Året etter at Gunnerus hadde påtatt seg biskopembetet, skreiv han: «Samene er ikke uinteresserte i å lære norsk, når de bare får mulighet til det, og det ville være forferdelig å tvinge dem til å slutte å bruke sitt eget språk, av hvilket de er like store elskere som hvilken som annen nasjon i hele verden. Varsomt og forsiktig bør man oppføre seg for å lære dem vårt språk – og læreren skal på deres språk nøyaktig forklare dem alt hva de skal lese og lære på dansk, slik at de ikke som papegøyer skal etterplapre noe på dansk.»
På den andre sida er biskop Gunnerus' uttalelse blitt et program for alle som har arbeida for å verge den lille samiske nasjon og bringe dem lærdom og opplysning slik at det kan bli til den største verdslige og åndelige nytte for samene.
Gunnerus døde i 1773, og Leem året etter. Forsvarerne av Biskop Krogs program fikk umiddelbart stengt Seminarium Lapponicum. Etter deres krav bestemte danskekongens regjering at samisk igjen skal forbys i skolene. Gunnerus' etterfølger i bispeembetet skreiv i 1774: «Først må man gjøre samene til mennesker, og først da kan de bli kristne.» Etter hans mening var ikke samene mennesker, og samisk var ikke et menneskespråk. Til mennesker skulle samene formes på den måten at de blei tvunget til å slutte å bruke sitt morsmål og tvunget til å lære norsk.
Tunge tider kom over den lille samiske nasjonen. Kunnskapen minka, skikker og vaner blei sørgelig forverra. Brennevinsutsalg blei starta, samene blei fattigere og vinhandlerne rike. Samvittighetsfulle mennesker sendte ut det ene nødrop etter det andre, men de rådende herrer hørte ikke på det øret. De var smitta av biskop Krogs ånd. Prosten Deinboll i Øst-Finnmark skreiv i 1826: «Den metoden blei innført at samene skulle lære norsk og bare norske bøker blei spredt blant dem. Av dette fulgte sørgelige tilstander, generell uvitenhet og religiøst frafall, dette har vist det gale i en slik framgangsmåte, og hvor galt det er å forsøke på å helt avskaffe et språk som er sugd inn med morsmelka, et språk som har vært forfedrenes hellige eie og som samene heller ikke frivillig lar deg frarøve.»
Endringen kom ikke før den berømte og samevennlige presten, Stockfleth, kom som prest til Øst-Finnmark i 1820-årene. Da var Norge løsrevet fra Danmark og hadde fått egen regjering. Denne regjeringa fikk Stockfleth til å lytte til sitt nødrop, og han fikk statsstøtte til å sette i gang sitt flittige arbeid i telt og gammer, kirker og skolehus – til samenes glede og store nytte.
Denne gode tida for samene og språket deres varte ikke særlig lenge. Fra 1850 våkna biskop Peder Krogs ånd igjen til live og begynte å bre ut sine vinger. Fornorskinga blei igjen innført, først mykt, seinere hardere og hardere – inntil samisk etter århundreskiftet igjen blei helt forbudt som språk for samebarna i skolen.
Det var som om de norske herrene hadde blitt redde for at samene skulle bli altfor kloke. At det var Krogs over 200 år gamle program fornorskingstilhengerne fulgte, viser hva en av dem sa til presten Otterbech: «Vårt mål var å få samisk helt utrydda – bare på vidda der oppe i Kautokeino kan vi bevare samisk som en museumsgjenstand.»
Etter min mening er det vanskelig å forstå denne politikken fra nordmennene overfor samene etter 1870. Da våkna den sanne nasjonalfølelsen blant nordmennene. Nordmenn arbeidet flittig for å renske norsk språk og norsk kultur for alle utenlandske (danske) elementer, ofra mye arbeid og penger for å få skole- og bokspråket etter folkedialektene. Men jo mer dette arbeidet deres gikk framover, jo hardere undertrykte de det samiske språket og utestengte den lille samenasjonen.
Samtidig som alle verdens pedagoger – norske pedagoger også – predika at barnas skolelærdom skal starte med fortellinger og saker som barnet allerede hjemmefra er blitt kjent med, så blei samebarna overhodet ikke gitt den retten at barnets morsmål fikk høres på skolen. Samebarnet blei mottatt på skolen i et fremmed språk.
Skolelovens bestemmelse om at barnets talespråk så langt som mulig skal brukes i all muntlig undervisning, var ikke for samiske barn. Denne bestemmelsen var bare for de norske barna.
Retningslinjene for lærere i språkblandingsområder slo fast at samisk bare i små drypp kunne brukes som hjelpespråk. Også utafor skolen blei samer og samisk språk undertrykt med hard hand. I Hålogaland skulle det utnevnes ny biskop i den tida da Jens Otterbech var sogneprest i Finnmark. Han hadde fått så mange stemmer her i nord at det hadde vært rimelig at han blei utnevnt til biskop. Men det norske kirkedepartementet brydde seg ikke om det og gikk forbi Otterbech. Det er vanskelig å se annen grunn til dette enn at Otterbech var en ærlig og ivrig forsvarer av samene.
I 1902 blei det innført nye regler for salg og leie av statens jord i Finnmark. Da blei det bestemt at statens jord skulle selges eller leies for dyrking bare til dugelige folk, som kunne både snakke, lese og skrive norsk og bruke norsk til daglig bruk. Denne bestemmelsen medførte at samer som til vanlig snakka samisk, ikke skulle duge til å få en liten bit av Samelands jord, som deres forfedre hadde gått på og eid i årtusener før en eneste nordmann slo seg ned her.
I de åra gikk det også ut oppfordring til nordmenn som hadde mulighet for det om å flytte og slå seg ned i Sameland. Mange fulgte oppfordringa og det blei trangt for samene. På alle fronter blei Peder Krogs program gjennomført enda hardere enn grunnleggeren sjøl hadde gjort.
Disse bestemmelsene viser at det var en sjølrådig styrings- og herrepolitikk som blei brukt mot samene.
I området vårt brukte folk å si: «Nordmannen og Djevelen» eller «Nordmannen i lag med Djevelen». Dette ordtaket oppsto i den tida da de harde bestemmelsene fra statens herrer blei sendt ut som forskrifter for hvordan samene skulle behandles.
Til slutt bør det også nevnes at også i den kalde tida fantes det varmhjerta samevenner og forsvarere blant de norske. Jeg nevnte Tromsø-biskop Skaar, som fikk æresnavnet «samenes biskop», nylig avdøde rektor Qvigstad og sogneprest Otterbech.
Mange saker er nå endra til det bedre for samene. Thomas von Westen og biskop Gunnerus’ program er i flere saker oppfylt. Samene har medvind. Men skal tro om Krogs ånd er så bundet fast at den ikke kan rive seg løs igjen?
Flere artikler fra Samisk skolehistorie 4