Sámegillii
Artikkel i boka Samisk skolehistorie 4. Davvi Girji 2010.
Siri Broch Johansen |
Siri Broch Johansen (f. 1967) er bosatt i Tana og er nå frilans skribent og oversetter. Hun er medlem av redaksjonen for Samisk skolehistorie og er nærmere presentert i bind 2, der hun forteller sin egen historie. Her forteller hun kort om Langnes og seinere Seidajok barnepsykiatriske behandlingshjems skoler, basert på tilgjengelig arkivmateriale fra skolene og fra Finnmark fylkeskommune. Hun har også intervjuet en tidligere lærer og en tidligere elev. |
Det er ikke noen barnepsykiatrisk institusjon i Tana lenger. Men det var en i mange år, helt fra 1961 til juli 2005.
 |
Jorunn Irene Trosten er født i Kirkenes i 1944. Hun har førskolelærerutdanning fra Høgskolen i Finnmark 1988–92 og seinere har hun lest spesialpedagogikk på Samisk høgskole. Hun har arbeidet som lærer ved Seidajok skole fra 1999 fram til nedleggelsen sommeren 2005. Seidajok skole ble Irenes siste arbeidsplass. Nå er hun pensjonert. Hun bor i Holmesund, en mil sør for Tana bru. (Foto: Marit Broch Johansen) |
– Seidajok skole lå i en bra bygning som var tilpasset de elevene den skulle romme, slik at alt skulle være lagt til rette for at de kunne lære. Det var et godt lærested for barna. Jeg så hvor god hjelp barna fikk der. Jeg husker en forelder som ikke hadde så lyst til at hans barn skulle reise dit. Det barnet var hos oss i hvert fall i tre måneder. Etterpå sendte forelderen sin takk til meg. Han var veldig usikker på om det var riktig å sende barnet dit, men i ettertid så han hvor god hjelp barnet hadde fått. Han så den store endringen i barnet, og han hadde lært mye selv også. Det viser hvor viktig Seidajok har vært. Seidajok var til hjelp for både barnet, foreldrene og hjemstedsskolen.
– Hvordan var hverdagen på skolen?
– Om morgenen hadde vi fellessamling. Da var vi sammen, det var også en fra behandlingshjemmet med. Et av målene med samlinga var å trene på å være sammen med andre. Barna kom til Seidajok fra hele Finnmark, og da kom det også barn fra samisktalende områder. Under fellessamlinga om morgenen brukte vi å snakke både norsk og samisk. Jeg har aldri hørt de norsktalende barna plage de samisktalende barna på noen måte.
– Hva gikk ditt spesielle ansvar ut på?
– Jeg hadde spesielt ansvar for de samisktalende barna. I forhold til det var det slik at det skulle være en samisktalende lærer der fordi det skulle være et tilbud på samisk til de barna som var samisktalende. Og det var det. Undervisningen var på samisk i alle fag. Vi brukte de bøkene barna hadde med seg fra hjemskolene sine. Enkelte barn ønsket ikke å ha f.eks. matematikk på samisk, de syntes det var vanskelig. Da brukte vi norske bøker i det faget. Da var det lettere for barnet å ta til seg lærdom, det var mer overkommelig og dermed mer interessant for barnet.
– Underviste du ett eller flere barn om gangen?
– Jeg var kontaktperson for ett barn. Men hvis det var to samisktalende barn, så var det de som gikk i min klasse. Det var gode ramme for undervisningen på den måten at det var fire–fem lærere på skolen. Men på den andre siden var det få barn. Jeg er ikke sikker på at det er så bra at en elev får aleineundervisning over lengre tid. Det ville vært bedre hvis det hadde vært flere elever. Men i enkelte timer var de likevel sammen med de andre elevene, det var de.
– Var det de samme faglige målene med denne undervisningen som i vanlige skoler, eller hadde dere andre mål?
– Det var selvfølgelig de faglige målene som barnets hjemmeskole hadde fastsatt, vi fulgte planen som var sendt med eleven. Men så var det jo en terapeutisk side også, vi jobbet med å løse de problemene som barnet hadde.
– Vil du si at det samiskspråklige var en naturlig del av skolesamfunnet?
– Det var det. Jeg tror kanskje det kom av at vi var mange fra nærområdet som jobbet på skolen. Seidajok skole var også et godt sted å være samisklærer på. Jeg har aldri følt at norsk har tatt over, men det var selvfølgelig to språk som hørtes, for det var også mange norskspråklige barn der. Men sånn er det jo ellers òg. Det er ikke noe galt i det å ha to språk på ett sted, for da lærer barna å ta kontakt på to språk, de lærer at tospråklighet er naturlig. Og jeg la mange ganger merke til at de norskspråklige barna prøvde å lære seg samiske ord, jeg hørte at de prøvde å snakke samisk.
Jeg tror at vi er så bundet til at alt skal være på samisk. Det er veldig bra at det er på det nivået det er på nå, men det er en overdreven frykt for norsk. Jeg tror det blir mer naturlig om man er sammen, det blir en naturlig tospråklighet. For det blir lett sånn at man hele tida passer på at det blir nok plass til samisk, og nok plass til norsk, og så har man det gående. Jeg tror at man skulle ha et mer omfattende samisktilbud også i de vanlige skolene, slik at det blir mer tospråklighet, og da ville flere godta det.
Jeg har reist mye rundt på skoler i Finnmark, for jeg hadde ikke bare samisktalende barn. Jeg hadde også norsktalende barn innimellom, og når du kommer til en norskspråklig skole hører du ingenting om slikt som hører til samiskspråklige skoler. Samisk burde høres mer også på de skolene, det burde vært tilbudt undervisning i samisk.
– Hvorfor reiste du rundt til barnas hjemskoler?
– Jeg observerte, jeg så hvordan det gikk, jeg samtalte med lærerne om det jeg så, jeg veiledet dem, og vi diskuterte hvordan vi best mulig kunne hjelpe den aktuelle eleven. Men på hjemskolene var de ofte opptatt av de faglige sidene, det virket som om de bare tenkte skolefag. Skolene ba ikke om hjelp til de psykiske sidene av saken. Det hadde kanskje vært på sin plass at lærerne hadde etterspurt spesialpedagogenes særkompetanse i større grad. Målet burde være at undervisningssituasjonen skal være så god som mulig for hver enkelt elev.
– Hvordan var samarbeidet med Seidajok behandlingshjem?
– Vi hadde fellesmøter angående hvert enkelt barn. Det var et team rundt hvert barn. Fra skolens side deltok vi i utredningsarbeidet, alle samarbeidet: skolen, behandlingshjemmet, foreldrene og hjemstedsskolene. Det var bredt samarbeid mellom behandlingshjemmet og skolen.
– Hvordan var prosessen da skolen ble lagt ned?
– Da behandlinghjemmet ble statlig, begynte Helse Nord umiddelbart på nedleggingsprosessen. Og ettersom skolen var knyttet til behandlingshjemmet, måtte fylkeskommunen legge ned den også. Jeg arbeidet på skolen helt til den ble stengt. Det var en tung slutt for oss alle. Vi visste jo at det fortsatt var mange barn som trengte hjelp. Vi så hvor god nytte de hadde av tilbudet vårt, og så måtte vi stenge.
Først tok de ned elevtallet. Det siste skoleåret hadde vi bare tre elever. Da sluttet også halvparten av lærerne. Jeg beklager virkelig at de gjorde dette, at de la ned institusjonen. Jeg ble så frustert, for vi la fram mange saklige argumenter, men de hadde allerede bestemt seg for å legge ned behandlingshjemmet.
I stedet for behandlingshjemmet startet de en ambulerende gruppe, som skulle reise rundt til barnas hjemsteder og hjelpe dem der. På en måte kan man tenke at barna ikke bør reise hjemmefra, men for mange er det godt å komme vekk fra hjemmet. Da får de et nytt syn på ting. De er vant til å styre hjemme. Når de kommer til et annet sted får de anledning til å venne seg til andre måter å fungere på. Barna på Seidajok reiste jo hjem i helgene, de holdt kontakt med hjemmet. Men det var en psykolog som hadde forsket på akkurat det. Han fant ut at det ikke hadde vært til noen nytte at barna bodde på behandlingshjemmet, men jeg for min del tror ikke det stemmer.
Det var mange dyktige fagpersoner som arbeidet der. Jeg har mange ganger tenkt at det var merkelig at de la ned behandlingshjemmet og skolen, for det var et veldig godt fagmiljø der. Det var det eneste tilbudet som fantes for samisktalende barn. Og det ble nedlagt. Hva slags tilbud finnes for samisktalende barn nå? Ikke ett eneste! Jeg forstår virkelig ikke Helse Nord-styret, hva slags mennesker er det som forstår så lite?
 |
Ronny Andre Lukkari er født i 1984. Han er fra Karasjok, men har bodd i Tana i 15 år. Nå bor han i Tromsø, arbeider der, og har sin egen familie der.
(Foto: Siri Broch Johansen) |
– Når kom du til Tana og Seidajok første gang?
– Jeg kom til Tana da jeg var rundt ti år.
I starten gikk jeg på skole i Karasjok også, og reiste til Tana. Jeg var to uker i Tana og en uke i Karasjok. Når jeg var i Tana, var jeg på Seidajok. Der hadde de ordentlige lærere. Der hadde de ordentlig undervisning. Det var spesialundervisning som var tilpasset for meg. I Karasjok var det en lærer for alle, det passet ikke for meg som har dysleksi og ADHD. Også var jeg litt sjenert, jeg klarte ikke å lese og skrive. Og så gjorde jeg ugagn for å komme vekk fra den situasjonen.
I Tana var det en egen skole for dem som hadde problemer. De satt sammen klassene etter hvem som passet sammen. Rektor hadde intervjuet alle elevene på forhånd for å finne ut hvem som passet i lag. Vi var fem elever i vår gruppe. Det var visstnok en grense for hvor mange elever som kunne være i en klasse. Vi tålte ikke like mye som vanlige elever, derfor lot de oss ikke gå i større klasser.
Hvis vi var fem elever i en klasse, hadde vi en lærer. Alle elevene hadde en støttelærer. Hvis man ble sint på den vanlige læreren, så kom støttelæreren og hjalp til å løse problemene.
– Var dere delt etter språk?
– Jeg var den eneste på den tida som hadde samisk, og da hadde jeg en lærer helt for meg selv. Da jeg kom dit, var det ikke samisklærer, og da måtte de få tak i en egen lærer til meg. Faren min er finsktalende, så da hadde jeg en lærer som snakket finsk, og en som snakket samisk.
Jeg har aldri vært sterk i å skrive og lese samisk, men den læreren som jeg hadde da hjalp meg virkelig. I Karasjok lærte jeg lite og ingenting, men på Seidajok ga de seg ikke. Og når jeg mistet tålmodigheten, lot de meg krangle en stund, og så snakket de med meg om hvordan tingene var og skulle være. De forsto at det ikke var slik at jeg var veldig uskikkelig, de snakket med meg, de liksom lurte meg tilbake til skolebenken. Den gangen likte jeg det ikke, men nå synes jeg at det var bra at de ikke ga opp.
Det var ikke sånn som på vanlige skoler, hvor man må sitte i 45 minutter uten å gå rundt omkring eller gå ut en tur. På Seidajok kunne de lese elevene, og hvis de så at det var noe som trykket, kunne de ta et kvarters pause. Da kunne vi for eksempel sparke fotball, og så gikk vi inn på klasserommet igjen. Det var ikke noe bestemt omfang på arbeidet, men de økte gradvis arbeidsmengden og lengden på skoletimene. Til slutt ble det naturlig at man klarte å sitte en hel skoletime.
– Barna på Seidajok skulle hjem igjen en gang...?
– Da jeg dro tilbake til Karasjok prøvde de å ordne en lærer til meg. Det det lyktes ikke. Der var det bare en lærer for alle elevene, det fungerte ikke noe særlig bra. Det var så vanskelig da jeg kom inn i klassen igjen, og jeg er en sånn som ikke klarer å sitte stille.
Jeg hadde ikke tålmodighet til å sitte i 45 minutter, det gikk jo aldri bra. Det var selvfølgelig på grunn av ADHD, men likevel. Den første timen klarte jeg å sitte stille, men ikke den andre timen. Jeg var på Seidajok helt til jeg ikke fikk være der lenger, da jeg fylte 12 år. De spurte meg om jeg ville flytte tilbake til Karasjok, men det ville jeg ikke. Jeg hadde hørt at vennene mine i Karasjok hadde begynt å drikke og ruse seg, selv om de bare var 12 år gamle. Jeg ville ikke dit. Jeg var veldig glad i å gå i fjøset også, jeg hadde sagt at jeg gjerne ville til Sirma, for der hadde jeg en slektning. Og så fikk jeg flytte dit.
På Seidajok skole hjalp de meg opp, men i Karasjok var det ingenting for meg. Jeg synes at det alltid har vært slik i Karasjok at det er ikke en skole, det er mer en oppbevaringsplass. Det blir ikke folk av det.
Jeg hadde blitt så snill, det gikk bra på skolen, jeg ville ikke tilbake til Karasjok mer. Jeg tenkte slik, at vil jeg bli ødelagt, eller vil jeg at det skal bli folk av meg? Jeg ville til Sirma. Det var altfor tøft miljø i Karasjok.
– Hva gjorde du da, når du ikke ville flytte hjem?
– Da flyttet jeg til Tana for godt. Jeg fikk en ny familie, og det var en bra familie. Ikke bare i forhold til skolen, men i forhold til alt i livet. Etterhvert flyttet jeg til Sirma skole. Der fikk de tingene til å fungere. Jeg hadde gode papirer med meg, og da fikk jeg egen lærer der i Sirma. Det gikk veldig bra.
– Sier du rett og slett at det er på grunn av skolesystemet i Karasjok at du havnet på Seidajok?
– Jeg hadde trengt å være på Seidajok uansett. Men uten Seidajok hadde det ikke blitt folk av meg.
Før jeg kom til Seidajok, hadde jeg alt som åtteåring prøvd hasj, jeg satte fyr på et hus, jeg stjal biler. Da kan du tenke deg hva Seidajok har betydd for meg. Det var mange gode mennesker der. En av dem som jobbet på Seidajok lot meg komme hjem til dem og hjelpe til, jeg fikk jobbe med biler. Jeg fikk pizza og brus som lønn. Jeg var helt gal etter biler. Jeg var hos dem nesten hver kveld. Jeg har holdt kontakten med dem etter at jeg sluttet på Seidajok. Den samme personen har fått meg med på Skiipagurrafestivalen, jeg har jobbet frivillig der hvert eneste år. Nå er jeg med i styret også. Folk sier til meg at jeg er dum som jobber gratis, men det gir meg en god følelse å jobbe for festivalen. Det livet som jeg hadde før, det var ikke noe liv.
– Hva tenkte du da du hørte at Helse Nord ville legge ned Seidajok?
– Da jeg hørte at de ville legge ned Seidajok, ble jeg veldig lei meg. Jeg tenkte på alle de barna og ungdommene som ikke får hjelp nå. For jeg husker hvor tøffe tak det kunne være der, noen gangen måtte de ansatte holde et barn i flere timer for at det ikke skulle knuse ting eller skade seg selv. Jeg husker et barn, han hadde aldri før gått på ski. Han begynte å gå på ski mens han var på Seidajok, han har fortsatt med det, og han er uslåelig. Seidajok gjorde meg og andre barn til mennesker.
– Nå er et nytt tilbud startet opp i Karasjok, men det er for eldre barn?
– Jeg synes faktisk ikke at det er noen vits å legge et slikt tilbud til Karasjok. Karasjok er et slikt sted hvor folk prater. Ungdommen kommer aldri til å stole på dem som jobber der. Jeg tror ikke det kommer ikke til å fungere. Det er et spesielt miljø i Karasjok, det er et eller annet som ikke er riktig. Måten man snakker på, hvordan man oppfører seg. Man burde ikke legge noe til Karasjok. Det er mange ungdommer med problemer i Karasjok. Det ville vært fint for dem å komme seg vekk fra bygda, der er en mobbekultur der. Hvis man for eksempel går på BUP1, så vet alle om det ganske raskt, og så blir du mobba for det. Etter at Seidajok forsvant, har også Tana-miljøet blitt tøffere. Mer rusmidler, partydop, det er veldig trist. Det er ikke lenger folk der som klarer å holde det i sjakk. Seidajok var med på å holde igjen dette, men nå.... Det var mange som var innom der og fikk rettet på ting.
Når foreldrene ikke klare å styre barna sine, så fikk de hjelp der. Nå er det ikke så bra tilbud lenger. For hvem vil vel sende barnet sitt til Karasjok? Det som var i Tana, det var – i mine øyne, ihvertfall – et paradis.
Jeg aner ikke hvor jeg ville vært i dag dersom jeg ikke hadde fått komme til Seidajok den gangen. Jeg har det så bra nå. Alt det der er fortid. Jeg har familien min i Tromsø, og foreldre i Sirma. Dette er familien min resten av livet.
Flere artikler fra Samisk skolehistorie 4