Sámegillii
Artikkel i boka Samisk skolehistorie 4. Davvi Girji 2010.
 Sverre Somby viser hvordan han som barn blei lenket til et gjerde i Karasjok. |  Elfrid Boine, 2007 |
Sverre Somby er født i Karasjok sommeren 1945. Han vokste opp i Bieskanjarga, et lite tettsted ca. 20 km fra bygda. Der bodde han sammen med mor og to søsken. Faren døde tidlig.
Sverre har vært sjømann, jobbet som møbelsnekker og kunstner. De siste åra har han vært faglærer ved grunnskolen i Karasjok. Intervjueren Elfrid Boine (f. 1959) er medredaktør i bokserien Samisk skolehistorie. Hun er oppvokst i Karasjok, har vært lærer i grunnskolen og rådgiver hos Fylkesmannen i Finnmark, oppvekst - og utdanningsavdelingen og leder seksjon undervisning i Meløy kommune i Nordland. |
- Om sommeren var jeg med og hjalp til med slåttonna og om vinteren måtte alle bidra til med å måke snø og bære inn ved.
Hjemmet var likt de fleste hjem i området, kanskje ikke så velfylt av materielle goder, men på den andre sida fylt av storfamiliens goder. Det var et hjem fylt med mange mennesker, og tid til gode historier fortalt av voksne der barna var spente tilhørere.
Som de fleste andre barn som bodde utenfor bygda, måtte jeg bo på internatet. Jeg definerer meg selv som skealbma gánda, “en rabagast”. Jeg fikk raskt problemer da jeg begynte på skolen. Om det var skolen og internatet som ikke var tilpasset meg eller om det var jeg som ikke tilpasset meg skolen og internatet, er ikke godt å si.
På skolen lærte ikke jeg så mye, det var både språklige og atferdsmessige barrierer. Det eneste faget jeg likte og lærte i, var kristendom. I det faget var det konkretisering, der læreren brukte flanellograf når hun fortalte bibelhistorier. Utover kristendom ble det lite skole på meg. Jeg hadde ikke den roen som krevdes for å være elev og følge med på det læreren sa og ba om. Det samme gjaldt på internatet. På den tida var det ikke uvanlig med fysisk straff, noe jeg fikk erfare. Det kunne være straff i form av husarrest, ris, lugging i håret og annen fysisk avstraffelse, som ikke tåler dagens lys i dag.
Da vi kom til bygda, overnatta mamma og jeg hos en kjenning av familien. Dagen etterpå ble mamma innkalt til møte hos presten, som var skolestyrets formann. Sammen med sogneprest Kielland deltok også skoleinspektør Lydolf Lind Meløy og noen andre menn på møtet. Mens mamma var inne, ble jeg lenka til gjerdet ved presteboligen, som ligger ganske så midt i bygda. Der sto jeg hele tida mens mamma var i møte. I etterkant kan jeg ikke skjønne hvorfor et barn måtte hentes hjemmefra og påføres håndjern. Og jeg skjønner heller ikke hvorfor jeg måtte stå lenka fast til gjerdet som en hund. Det var ikke en god opplevelse. Jeg har aldri fått vite hva som skjedde der inne på møtet, men ser ikke bort fra at mamma ble tvunget til å skrive under papirene som bekreftet at jeg skulle overflyttes til en spesialskole i Moss.
Turen til Moss var lang og kronglete. Kommunen hadde ordnet med ledsager. Fru Isaksen skulle på tur til Oslo og ble mitt reisefølge de følgende dagene. Ledsageren var ei snill og hyggelig dame. Selve turen nedover var i seg selv spennende, selv om jeg skjønte at jeg ikke ville se familien på lenge. Reisen gikk med buss og tog via Finland og Sverige før vi kom til Oslo og jernbanestasjonen. Da vi kom fram, ble jeg møtt av en mann fra spesialskolen. Jeg følte selv at jeg ble avlevert som en pakkepost.
Våk skolehjem var et nedlagt gårdsbruk med store arealer. Skolen lå i Våler kommune ved Moss. Skolen ble etter hvert etablert som Varna skolehjem for vanskeligstilte gutter, eller som de selv definerte det – skole for gutter med atferdsproblemer. Totalt var det mellom 40 og 50 gutter på skolen. Jeg lå på en av de to sovesalene og kan enda huske lukta fra sovesalen. Mange av guttene var sengevætere, og det var ikke noen som stelte for dem på samme måte som hjemme. Så sengene var nokså inngrodd med både urin og tårer fra ensomme barn.
Meninga var at guttene på skolen skulle lære gjennom undervisning og aktiviteter på gården. Skolen var en ren gutteskole for aldersgruppen 7–21 år. Både skolen og internatet var i samme område. I tilknytning til skolen var det et stort fjøs og åkre. Vi måtte hjelpe til med potetinnhøstinga og andre aktiviteter som var knyttet til fjøs og jordbruk. Om det var behov for det, ble vi sendt rundt på gårdene for å hjelpe til med potetinnhøstinga. Vi fikk ikke noe betalt for det, og jeg ser ikke bort fra at det var skolen som nøt godt av våre tjenester på gårdene.
Ved at vi måtte bruke mye av vår tid til arbeid på gårdene, ble det heller ikke så mye tid til skole. For meg som ikke hadde lært så mye på skolen i Karasjok, ble overflyttinga til Varna bare en stadfesting på at skolegangen min ble mangelfull.
Varna skole var regelrett en avlsskole for å skape kjeltringer. Det ble den sterkestes rett som rådet i både skolen og internatet. Vold, sadisme, sexmisbruk fra både eldre elever og funksjonærer var vanlig. Å si i fra om det som skjedde, var meningsløst. Det utløste gjerne straff, og det var vanlig å få juling fra både elever og funksjonærer. Straffemetodene til funksjonærene kunne være avskyelige, noe jeg opplevde mange ganger. Jeg ble flere ganger låst inne i et rom i kjelleren.
Et eksempel på hvordan vi ble behandlet av de voksne, var resultat av da jeg slo til en av funksjonærsønnene. Som straff ble jeg tjora fast i kjelleren i ca. 3 uker. Tauet satte seg fast i kroppen, og måtte rives løs. Jeg har enda merker etter det kjelleroppholdet. En ting er de fysiske merkene jeg ble påført den tida jeg var elev der sørpå. Noe annet er alle de sårene som har satt seg i sinn og psyke.
Det fins mye informasjon om forholdene på Varna skolehjem på nettet. NRK Østlandssendingen har en reportasje om Varna der en tidligere lærer forteller om forholdene på skolen.
"Henning Karlstad var lærer på Våk skolehjem, da skolen skiftet navn til Varna på 1950-tallet. ... Senere jobbet han med spesialpedagogikk i undervisningsdepartementet og som underdirektør ved Oslo kretsfengsel. Han beskriver skolehjemmet som et barnefengsel: – I modne år og etter å ha sett en del måter å behandle mennesker på, så nøler jeg ikke med å kalle Våk et barnefengsel. Det viktigste var å holde orden og system, kunnskapene kom i annen rekke." [1]
I en oversikt over spesialskoler i Norge blir Varna skole beskrevet på følgende måte:
Varna skole, Sperrebotn. 1909 – 1992. Gutter med atferdsvansker.
Våk skolehjem ble åpnet 15.12.1909 som et samarbeidsprosjekt med 60 % statlig og 40% kommunal drift. I forbindelse med spesialskoleloven av 1951 ble navnet endret til Varna skole for barn med tilpasningsvansker. Staten overtok etter hvert alle utgifter, men kommunen hadde noe myndighet helt frem til 1970. Da ble navnet endret til Varna offentlige skole. Som ved andre statlige skoler under KUD ble ordet offentlig strøket i 1977, og navnet ble da Varna skole. Skolen ble nedlagt 01.08.1992.[2]
Den eneste som besøkte meg på skolen, var Isak Østmo, en lærer fra Karasjok. Han var på skolen en gang, men for meg ble det godt å få prate samisk, og med en som kjente meg og min familie.
Sommeren 1958 reiste jeg alene fra Moss til Karasjok. Denne gangen følte jeg meg tøff, det var ikke problemer å reise nå som jeg beherska norsk. Reisen var lang, og starta med tog til Trondheim, før jeg fortsatte reisen med hurtigruta til Hammerfest. Jeg traff på Kirsten Larsen, som ble mitt reisefølge fra Hammerfest til Karasjok. Etter en kort og hektisk sommer, måtte jeg reise tilbake til skolen. Fra det ene året til det andre, var det ikke store forandringer. Vi ble fortsatt behandlet som arbeidere og ble styrt med jernhånd av de voksne. Heller ikke det siste skoleåret fikk jeg fikk særlig skole, det ble mest arbeid på gården og straff for små og store episoder som jeg var med på. Noen ganger var straffen berettiget, andre ganger uberettiget.
Så begynte hverdagen etter mange år på guttehjem.
Først sommeren 1959 kom jeg hjem for godt. Da hadde jeg vært borte i over tre år. Resultatet av mine år på Varna guttehjem var at jeg hadde mista morsmålet mitt og snakka bare norsk. Det gikk nesten et halvt år før jeg snakka samisk skikkelig.
Jeg hadde lært mange triks for å klare meg som pøbel, og fortsatt kunne jeg ikke så mye av det jeg skulle kunne på skolen. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor jeg ble sendt hjem, det er mulig at det var psykologen som var styrer der på den tida som medvirket til det. Det ble litt bedre kår da psykologen ble leder på Varna skolehjem.
Det var ikke enkelt å komme tilbake etter tre år borte fra normalskolen. Jeg hadde ikke lært tilstrekkelig til at jeg kunne følge den vanlige skolen og jeg klarte ikke tilpasse meg skolen. Jeg fullførte da skolen med lavt kunnskapsnivå. Som veldig mange andre gutter fra Karasjok, reiste jeg til sjøs rett etter at jeg ble ferdig på skolen.
 | Varna skole med gårdsanlegg omkring 1955 (Foto utlånt av Våler og Svinndal historielag) |
 Tegning av Sverre Somby |
  Sverre Somby har skrevet og tegna ei lærebok i bygging av elvebåter. Boka blei utgitt av Samisk utdanningsråd i 1987 |
Barneskolen i Karasjok trengte duodjilærer, og jeg fikk vikarjobb på skolen. Jobben som lærervikar, ga meg motivasjon til å ta pedagogikken, og på den måten få fast jobb som faglærer.
Jeg ble motivert til å ta pedagogikken av min gode kollega Piera Jouni Somby. I dag jobber jeg fortsatt som lærer ved den samme skolen som jeg i sin tid ikke fikk lov til å være elev ved. Og den skolen som nærmest begikk et overgrep i mangelen på å vurdere spesialundervisning og tilrettelegging slik at jeg kunne være elev og bo i det miljøet jeg kjente. At jeg en gang ble ført bort fra hjemmet som en stor forbryter i håndjern og til i dag når jeg selv jobber som lærer, viser at det har skjedd mye i skolen og med måten skolen legger til rette for elevene. Jeg er glad for at slike overgrep ikke er tillatt i dag, og at spesialskolene ikke lenger fins.
[1]
Flere artikler fra Samisk skolehistorie 4
[2]