Artikkel i boka Samisk skolehistorie 5. Davvi Girji 2011.

Hartvig Birkely:

Skoleminner fra Lakselv og Indre Billefjord

Til norsk ved Siri Broch Johansen

Hartvig Birkely på seminar om tradisjonell kunnskap, Samisk høgskole mars 2011.
(Foto: Svein Lund)

Hartvig Birkely er født i 1947 og vokste opp i Porsanger. Han gikk de fire første skoleårene som internatelev på Lakselv skole, og etter det gikk han resten av folkeskolen og framhaldsskolen i Indre Billefjord. Etterpå gikk han Den samiske folkehøgskole i Karasjok og Radio/TV-linja ved Hammerfest yrkesskole. Han arbeida noen år som radio/TV-reparatør i Oslo og Valdres, før han tok faglærerutdanning i kroppsøving. Ved siden av hovedfag fra Idrettshøgskolen har han studert samisk, sosialantropologi og arkeologi. Han har blant annet jobbet ved De samiske samlinger i Karasjok, som lektor i fagene kroppsøving, samisk og utmarksfag ved Samisk videregående skole i Karasjok 1994 – 2001, ved Billefjord skole[1] og fra 2003 ved Sjøsamisk kompetansesenter i Billefjord.

Hjemmeliv på 1950-tallet

Livet hjemme hos oss på den tida, i den lille grenda Ráigeája, 22 km ut fra Lakselv på vestsiden av Porsangerfjorden, var et vanlig sjøsamisk liv hvor vi overlevde på det som fjorden, utmarka og småbruket ga. Kommunikasjonsspråket var bare samisk. det fremmedspråket som hørtes mest i vårt nærmiljø, var kvensk. Jeg hadde to tanter på farssida som var gift med Lakselv-kvener. Hjemme hos dem hørtes både samisk og kvensk.

I barndomstida mi merket man ellers godt at en del av foreldregenerasjonen min hadde tapt skolegang. Jeg husker godt at det også i vårt distrikt var noen eldre som fortsatt var analfabeter. Det var en mann i vår omgangskrets som prøvde å skjule dette problemet. Han pleide å fiske i fjorden og selge fisken. Folk sa at han var god på hoderegning. Alltid når han hadde veid fisken, pleide han å hente fram en papirbit og blyant fra innerlomma og gjøre som om han regnet prisen, og så pleide han å fortelle hvor mye det kostet. Men folk hadde sett hva som sto på papirbiten hans, der var det bare noen blyantstreker, og slett ikke noen tall.

Hartvigs første skole var brakkeskolen i Lakselv.
(Foto: ??)

Lakselv internat på 1950-tallet

Da jeg som sjuåring begynte på skolen i Lakselv, begynte samtidig fire år med internatliv. Skolen og internatet var ikke større enn at elevene måtte gå på skole etter tur – tre uker på skolen og tre uker hjemme. Skolebygningene på den tida var brakker som sto igjen etter tyskerne. Internatet hadde to sovesaler for barna, en for guttene og en for jentene. Det var nok mellom ti og tjue barn på hvert av rommene. Doet vi hadde på den tida var ute under bakken, rundt hundre meter unna. Hvis noen måtte tisse om natta, var hver sovesal utstyrt med en tissebøtte som sto ved ovnen. Og noe jeg husker godt, er at hvis det var for mange som måtte tisse i løpet av natta, så ble bøtta full, og det rant ut på golvet.

Jeg har både gode og dårlige minner fra internattida. Blant de gode minnene er for eksempel når jeg og en annen samegutt brukte å dra og fiske småfisk i en bekk i nærheten. Sjøl om vi ikke hadde nevneverdig fangst, var dette likevel noe som bidro til å gjøre oss trygge, for dette var noe vi likte å gjøre også når vi var hjemme. Det andre som jeg syntes var fint, var at internatet hadde flere par ski som vi barna kunne låne. Disse skiene hadde ordentlige gode jernbindinger, og jeg syntes at de var mye bedre å gå med enn de hjemmelagde skiene mine, som i begynnelsen var lagd av tønnestaver. Men da jeg fylte seks år hadde jeg fått skikkelige hjemmelagde ski med tåstropp av gudfaren min i bursdagsgave. Disse skiene hadde jeg brukt ihvertfall den siste halve vinteren før jeg begynte på skolen.

Dårlige minner har også festet seg. På internatet bodde barn fra sju til fjorten år sammen. Mange av de eldre elevene pleide å passe på at ingen plagde oss små, men det fantes også den andre sorten der, som alltid pirket på de som var mindre. Jeg husker ihvertfall en gutt som pleide å plage andre. Jeg husker godt en hendelse som om det skjedde i går. Denne større gutten jagde meg og en lekekamerat. Vi visste jo hvordan han var, så vi to smårollinger løp så fort at skosålene nesten slo opp i skulderbladene. Vi la i vei over myra nedenfor internatet, jeg først og kameraten min et par skritt bak. Og så ble det slik som vi var så redde for, den stakkars kameraten min, som løp sist, ble tatt igjen før vi hadde kommet oss over myra. Jeg så meg bakover mens jeg løp, og jeg så hvordan den store gutten trykket hodet til kameraten min ned i den våte myra. Jeg hadde alt kommet opp på bakkekanten ved internatet før den store gutten endelig slapp kameraten min før han kveltes. Jeg rømte inn i internatet.

Et annet dårlig minne er at vi en stund hadde en lærer som forgrep seg på gutter. Trolig har han hatt slik kontakt med mange. Etter det jeg vet ble han ikke tatt for disse ugjerningene. Det er ikke godt å vite hva slike ting har gjort med barn som har bodd på internat, og som ikke har hatt den daglige muligheten til å klage til foreldrene sine.

Billefjord skole
(Foto: Porsangerfolket 2005)

Den første tida på skolen

Min første tid på skolen kan ikke alltid ha vært så enkel. Det var bare norsk som hørtes fra lærerne og de internatansatte. Lekekameratene mine var i starten samisktalende barn fra Skoganvarre og Lávkajávri, og etterhvert også kvensktalende barn fra Øvre Lakselv. Jeg synes å huske at ihvertfall de sistnevnte også hadde lært seg norsk, ihvertfall halvveis. Men jeg har nok lært litt kvensk av dem, for min nå avdøde mor har fortalt at da jeg kom hjem etter det første treukers internatoppholdet, skrøt jeg av mine norskkunnskaper, men det lille jeg demonstrerte for henne av fremmedspråksferdigheter, det var kvensk. Jeg må ha lært nok norsk alt i løpet av første skoleår til å bli flyttet opp i andre klasse året etter. I karakterboka mi står det skrevet «Flyttes opp i 2. klasse». Det var ikke vanlig at alle de samiskspråklige barna fikk fortsette i andre klasse, de måtte tvert imot gå første klasse om igjen før de kom videre. Jeg husker at det alltid var litt frykt knyttet til hva læreren hadde skrevet i karakterboka når han delte dem ut til elevene siste skoledag. Min eldre bror brukte to år på første klasse fordi han ikke klarte å ta til seg fagkunnskap på et fremmed språk. Han var ikke så heldig som meg, som ikke trengte å gå to år i første klasse.

Det vanskeligste de første skoleårene var å prøve å få ned på papiret en forståelig setning på norsk, skrevet med egne ord. Jeg husker at når vi hadde fått skriftlig lekse, pleide jeg å sette meg ved siden av kameraten min fra Øvre Lakselv. Sjøl om han var kvenskspråklig, kunne han i tillegg såpass godt norsk at han hadde litt lettere enn meg for å få noen norske ord ned på papiret. Jeg brukte å se på de ordene han skreiv, men her og der byttet jeg om på ordene i setningen, slik at læreren ikke skulle oppdage jukset mitt. Og når vi fikk hjemmearbeidet vårt tilbake, hadde begge to sine innleveringer, som opprinnelig var skrevet med blått blekk, blitt mer røde enn blå. Mitt papir var alltid litt blåere enn kameraten min sitt, for jeg var venstrehendt, og hvis jeg ikke hadde tid til å bruke trekkpapir på hvert enkelt ord før jeg skrev videre, ble det våte blekket dratt utover papiret. På denne måten blei mine skriftlige arbeider ganske ofte grisete. Det var kanskje grunnen til at jeg hadde nedsatt ordenskarakter de årene vi skreiv med blekk.

Uhøvelige norske klær

Fra tida på Lakselv skole har også minnet festet seg om den lærerinna som var sørpå i sommerferien og samlet en stor kiste full av norske klær og sko. Da hun kom tilbake til Lakselv skole på høstparten delte hun dem ut til barna, sikkert først og fremst til de fattigste. I barndomshjemmet mitt finnes det fortsatt et bilde av meg hvor jeg er kledd opp i dress, med dressjakke og nikkers som når helt ned til noen store beksømsko. På hodet har jeg en norsk lue med dusk, en nisselue. Vi brukte likevel ikke å kle oss i kofte, men skaller og bellinger brukte vi, og ellers kledde vi oss i hjemmesydde klær. Som vinterklær hadde vi makko underst, og oppå makkoen maskinsydde ullbukser og vadmelsbukser ytterst – ofte med lapper på knærne. På vinteren brukte jeg alltid skinnlue. Jeg husker godt hvordan jeg frøs i disse «norsk-klærne» når jeg brukte dem om vinteren. Dressjakka hadde vid åpning foran, så jeg frøs på brystet. Nikkersene var ikke så tjukke som vadmelsbuksene, og det verste var beksømskoene, for når jeg lekte ute, kom det snø i dem, og da ble føttene våte og kalde. Snøen kom aldri inn i skaller med skallebånd.

Skoleveien

Det var ikke alltid så lett å komme seg hjem når det ble tre ukers skolepause. Det var ikke mange biler på den tida. Jeg husker at jeg noen ganger fikk sitte på i lastebilen til en mann fra Billefjord. De første årene jeg gikk på skolen var min eldste bror i militæret i Lakselv. Han hadde sykkel, og noen ganger, når han fikk «perm» samtidig som min skolepause begynte, tok han meg med hjem. Det skjedde også at jeg og min eldre bror som gikk i en høyere klasse, fulgte vår eldste bror. Jeg, som var minst, satt på styret, og broren min satt på bagasjebrettet. Min eldste søster fortalte at hun som barn også noen ganger gikk den tjueto kilometer lange distansen fram og tilbake til skolen, for det var ikke annen skyss å oppdrive.

Til Billefjord skole

Da jeg begynte i femte klasse, valgte foreldrene våre å flytte barna sine til Billefjord skole. Det første året bodde vi hjemme og reiste den fjorten kilometer lange turen fram og tilbake med skolebuss hver dag.

Men så bygget de internat i Billefjord og, så da ble det internatliv nok en gang. Det bodde barn fra Ytre Sandvik til Stabbursnes på Billefjord internat. De små bygdene på vestsida av fjorden ble da sett på som gjennomsamiske områder. De fleste barna i disse områdene hadde nok samisk som et klart morsmål da de begynte på skolen, slik som jeg hadde. Men fordi jeg ikke gikk på den skolen fra og med første klasse, så vet jeg ikke riktig om det var noen som hadde lært ordentlig norsk før de begynte på skolen. Da jeg kom til Billefjord var det norsk som hørtes på skolen, og så å si bare det. Da internatet ble åpnet ett år seinere ble det litt annerledes. De ansatte på internatet, slik som jeg seinere har lært dem å kjenne, var alle samisktalende. Men talespråket deres på internatet var norsk. Jeg vet ikke om de kan ha blitt pålagt å bare bruke norsk, som et middel til å bedre skolebarnas norsk. Da jeg flyttet inn på Billefjord internat, syntes jeg at jeg snakket norsk såpass godt at språket ikke lenger var noen hindring for meg. Slik følte jeg det ihvertfall da.

I lek på internatet brukte mange av oss barna samisk oss imellom. Men jeg synes å huske at vi snakket norsk på dagtid på skolen. Som før nevnt, så var leseferdighetene mine fortsatt temmelig labre da jeg begynte i femte klasse i Billefjord. Jeg husker at jeg ikke torde å lese høyt foran hele klassen den første tida på Billlefjord skole. Mine leseferdigheter bedret seg, etter det jeg kan huske i løpet av kort tid, fordi de solgte en tegneserie om cowboyer og indianere på nærbutikken som jeg syntes var spennende å lese. I sjette klasse fikk vi også engelsk som fag, og i karakterboka mi har jeg gode resultater i dette faget. Grunnen til dette må være at vi i tillegg til fagbøkene fikk en spennende engelsk bok å lese, nemlig «Treasure island».

Billefjordsamfunnet dengang

Slik som jeg har forstått det, så ble datidas Billefjord, på femti- og sekstitallet, sett på som «norsk» område. Grunnen til det var kanskje at det bodde noen «høye herrer» der som representerte myndighetsinstitusjoner. Sjøl om det bodde både sjøsamer, kvener og finskættede der, så hadde Billefjord lensmann, kjøpmenn, kirke hvor den norskspråklige presten prekte og et skolemiljø hvor norsk var det eneste offisielle språket. Og disse norske institusjonene har kanskje gjort at Billefjord ble oppfattet som norsk, ihvertfall av oss som bodde i området.

Dagens språksituasjon i sjøsamisk område

Det virker ganske merkelig at nå når samisk er godtatt som offentlig språk og skolespråk, så er likevel samisk i en så presset stilling. Det kan jeg si fordi jeg jobbet ved Billefjord skole fra 2001 – den samme skolen hvor jeg sjøl var elev i fire år fra og med 1958.

Vi gikk på skolen på slutten av fornorskningstida da det ikke var noen form for samiskundervisning, men størstedelen av sjøsamebarna i vårt distrikt snakket fortsatt morsmålet sitt. I dag undervises det i samisk på alle trinn, men bare et par stykker har lært såpass med samisk at de såvidt kan kommunisere. Grunnen til dette er rett og slett at min generasjon og spesielt generasjonene før meg fikk erfare den harde fornorskningspolitikken. Generasjonene før meg levde i et samisk miljø hvor samisk var i daglig bruk. Men når de kom på skolen, var alt på norsk. Og i løpet av datidens korte skoletid var det ikke alle som klarte å ta til seg fagkunnskap på et fremmed språk. I tillegg mistet de som var i skolealder under krigen flere år av den allerede korte skoletida. Den generasjonen ville kanskje ikke at barna deres skulle måtte erfare det samme som dem, og derfor lærte de barna sine norsk.

[1] Institusjonen heter nå Billefjord sjøsamiske oppvekstsenter

Flere artikler fra Samisk skolehistorie 5