Sámegillii
Artikkel i boka Samisk skolehistorie 5. Davvi Girji 2011.
 Ingolf Kvandahl ved minnesteinen over bestefaren. I bakgrunnen Kalvås skole, der Henrik Kvandahl var lærer 1918-27. |
Ingolf Kvandahl er sønnesønn av den kjente læreren og samepioneren Henrik Kvandahl, og bor på gården etter bestefaren sin. Der bygger han nå opp et samisk kultursenter, Pippira Siida.
Han er født i 1947 og oppvokst i Kalvås i Ballangen. Han gikk folkeskolen på Kalvåsen og framhaldsskole i 2 år i Ballangen. Seinere gikk han landbruksskole på Sortland og maskinførerskolen på Vikeide i Vesterålen. Han arbeida på gård i Ballangen og Hamar og som murerhandtlanger, anleggsarbeider, lastebilsjåfør og gravemaskinfører i Narvik. Så tok han utdanning som teknisk assistent i byggfag og Narvik ingeniørhøyskole i bygg- og anleggsfag. Etter det arbeida han med forskjellig arbeid i byggebransjen til han fikk arbeid ved teknisk fagskole, og seinere som faglærer i byggfag ved AMO-senteret i Narvik. Han gikk av med pensjon i 2010. Ingolf Kvandahl har vært aktiv både i kommunepolitikken og samepolitikken, og bl.a. vært varaordfører i Ballangen. Til sametingsvalget har han vært kandidat for Midtre Nordland Samepolitiske parti, Senterpartiet og NSR. I mange år har han vært leder av Ballangen sameforening. |
Sjøl om bestefar min var en ivrig forkjemper for samisk språk, og lærte barna sine samisk, var fornorskinga kommet så langt at de som voksne snakka mest norsk. Far min og bror hans reiste i voksen alder en tur til Finnmark. Far min snakka samisk da og klarte å kommunisere godt med samene der, mens onkel derimot hadde problemer med språket. Mor mi var sørfra, og sjøl om hun etter hvert forsto mye samisk, var det norsk som blei snakka med oss ungene. Det blei nok snakka samisk i huset når det var eldre folk tilstede. Men sjøl var jeg nok lite tilstede både fysisk og åndelig. Jeg for jo rundt som en jarstein og var aldri i ro. Jeg var høyt og lavt, det er et under at jeg overlevde. Å være redd var noe ukjent.
Far min hadde butikk, og det jeg husker best var når «gamlingan» samlet seg i butikken og fortalte historier, blant annet fra skjerpinga. Det var folk som kunne fortelle. Det var en god tid, de få gangene jeg fikk være til stede.
 |
Ingolf Kvanndal var bare tre år da bestefaren døde. Her er et av få bilder der de er med begge to.
I 1948 blei Norske Reindriftssamers Landsforbund stifta i Tromsø. Ei stor gruppe sørsamiske delegater reiste med buss til stiftelsesmøtet. På hjemturen fikk de feil med bussen og måtte vente noen dager i Ballangen, der dette bildet blei tatt hjemme hos Henrik Kvandahl. På veg gjennom Dunderlandsdalen kjørte bussen utfor vegen og de fleste ombord blei drept, blant dem de to sørsamene på bildet. Foran fra venstre g.b.: Nils Kappfjell, Henrik Kvandahl med barnebarnet Helene på fanget, Jonas O. Marsfjell, med barna Irene og Sigmund Kvandahl. |
Vi hadde ikke vann inn i fjøset, så vi måtte kjøre etter vann hver dag. Med ni kyr, en hest og noen sauer blei det mange liter vann å kjøre hver dag. Det ordnet seg da kommunen blei med på å bygge ny brønn. Vi fikk da trykkvann også til fjøset. Ikke mye trykk, men nok til drikkekar og til kjøling av melka.
Høydepunktet på dagene var kaffe ute på marka. Hesjene blei fylt i fykende fart. Jeg blei fort stor nok til å kjøre hesten vår, med slåmaskin og sleperiva. Gården vår var bratt, så det blei mye bruk av ljåen. Vi fikk mye muskler og i dagens målestokk var vi nok kjempesterke.
Den nye tida kom, med silo. Den første siloen vi bygde, blei lagd av bølgeblikkplater. Vi hadde fått beskjed om at det skulle brukes Kofasalt. Far min var sparsom og spedde på med vanlig salt. Siloen luktet ikke bra. Innhøstinga til siloen medførte at slåttonna blei mye kortere. Det var likevel mye håndarbeid.
Hesten vår blei slaktet hjemme høsten 1962. Vinteren 1963 kom vår første tohjulstraktor. Den nye tida var kommet, men mesteparten av graset blei fortsatt hesjet. Graset som skulle i siloen måtte fortsatt opp i høyvogna, måkes av og i siloen for hånd. Vi syntes likevel at det var lettere enn før.
Doen var under låvebrua. Det var bare en do og det var visst ikke helt bra. Jeg husker at Oscar Nilsen bygde en ny do. En for gutter og en for jenter. Det var ikke innlagt vann, så drikkevannet var i ei tønne. Jeg tror Hjalmar skiftet det ut ofte.
Jeg husker ikke første skoledag. Det var ikke langt å gå til skolen. I første klasse var vi fire, jeg og tre jenter. I andre klasse var det sju elever, så vi var 11 elever i samme klasserom. I Kalvås var det født så mange barn etter krigen at skolen måtte deles i tre klasser.
Skoledagene gikk fort. Når jeg tenker tilbake er det som et blink. Tankene mine vandret fritt og det vi holdt på med i skoletimene var ikke så viktig. Det var ei flott jente i min klasse og det var nok helst hun som opptok takene mine.
Irene, min første lærerinne, tok oss ofte ut for å leke eller gå på tur. Når vi gikk turer i fjellet fortalte hun oss om plantene. Målet var ofte Trollsteinen. Trollsteinen er en gammel samisk sieidi eller offerplass, men det blei det ikke sagt noe om i min oppvekst. Her lekte vi sisten og bro, bro brille og flere andre leker. Vi klatret opp steinen. Det var spennende. To store blokker sto loddrett med ei kløft i mellom. Her kunne vi gjemme oss. Det var flott utsikt fra Trollsteinen. I dag skjuler tett granskog det meste av utsikta.
Jeg husker en gang vi var der oppe ved Trollsteinen. Jeg fikk magesjau og gjorde i buksa. Jeg var veldig sjenert og skjemtes. Jeg lurte meg unna og sprang hjem. Mamma vasket meg og kledte på meg reine klær. Lærerinna Irene merket jo at jeg var borte og kom hjem for å se om jeg var der. Jeg var så redd at jeg smøg meg inn bak ovnen i stua. Jo, jeg var jo kommet hjem, men mor mi fant meg ikke.
De to årene hos Hjalmar gikk fort. Vi gikk på skolen annenhver uke. Skolen var ikke så viktig, leken var viktigst.
 |
Ingolf Kvandahl i 4. klasse på folkeskolen. (Foto utlånt av Ingolf Kvandahl) |
Jeg begynte nå å være litt fraværende fra mine dagdrømmer og fulgte mer med i timene. Jeg var svært dårlig til å lese da jeg begynte i 3. klasse. Det gikk imidlertid ikke mange ukene ut i 3. skoleår før jeg kunne lese.
Vi måtte pugge salmevers. Hver morgen blei skoledagen startet med å synge et salmevers. En av oss blei hver dag plukket ut til å ramse opp et salmevers. Det var nok med på å gi meg lesetrening og fikk meg til å lese skikkelig.
Jeg blei nok ikke den flinkeste i klassen, men jeg var svært interessert i geografi og historie. Matematikk var slett ikke min sterkeste side. Men i sjuende klasse fikk vi en lærer som ga oss et ekstra piff.
De fem siste årene på skolen gikk fort. Når jeg tenker tilbake, føles det som om det var bare en vinter.
Den neste læreren vi fikk, husker jeg ikke så mye av. Det som sitter igjen, var at han satt på kateteret, med føttene på bordet og leste «Illustrert». Neste høst fikk vi en ny lærer. Igjen en lærer med lærerskole. Jeg hadde nok fremdeles stunder da jeg gikk inn i drømmeverdenen. Jeg husker en gang spesielt. Vaktmesteren vår, Oscar Nilsen, holdt på med å sage favnved. Skolestua blei kun varmet opp med ved. Vi hadde skjermbrett foran den store ovnen. Den blei rødglødende på de kaldeste dagene. Det var derfor mange favner ved som Oscar skulle kappe opp. Jeg studerte hver bevegelse han gjorde. Han hentet favnveden, kappet veden i tre deler og slengte veden inn i vedsjåen. Om og om igjen de samme bevegelsene. Hvor lenge jeg satt og fulgte med husker jeg ikke. Men det må ha vært ei god stund. Jeg våknet til liv da læreren brakk pekestokken ved å slå den kraftig i hodet mitt. Jo, da blei jeg raskt med.
Jeg kjøpte et kurs i jiu-jitsu. Om vinteren, når det var nok med snø, da var det jiu-jitsuøving. Vi kastet hverandre i snøen. Vi hadde jo ikke gymsal, så snøen var vår matte. Her kunne vi trene på grep uten å slå oss. Tror vi blei gode, men vi hadde jo ikke noen å måle oss mot. Balansekunst var også noe vi øvde oss på. Stigen blei brukt til å klatre i. Målet var å klatre høyest mulig. Vi klatret jo høyere og høyere før stigen ramlet i bakken. Vi var jevngode og fulgte hverandre oppover og oppover. Men ingen klarte å komme til topps.
Steinar fikk oss til å pugge og lese for å delta i kunnskapskonkurranser på radio. Vi klarte ikke å komme med i noe program, men vi lærte mye. Vi hadde konkurranser både på skolen og hjemme hos hverandre, og vi var spesielt interessert i geografi. Vi pugget alle store elver og hovedsteder. Jeg brukte mange timer på å tegne et kart. Jeg tegnet opp et rutenett. Målte opp på kartet på tavla og overførte det på rutenettet. Arbeidet med kartet ga meg mye. På skoler og i arbeid seinere, erfarte jeg at arbeid med kart og rom er mitt felt.
På våren ordnet Steinar med et lite jordstykke, der vi sådde gulrot, nepe og kål. Potet blei det jo også plass til. Det blei vår åker, som alle var med på. Høsten var ikke like artig, det var kaldt når vi høstet grøden. Jeg husker at jeg frøs mye på fingrene da vi høstet grønnsakene. Det blei nok mest på Steinar og kona, men det syntes vi var greit. Vi lærte jo litt mer om hagebruk.
Til jul fikk Steinar oss til å lage ei juleforestilling. Det blei mye øving, med mange trivelige kvelder til øvingen. Kanskje la Steinar Grande grunnlaget for Høylandsrevyen i Ballangen. Han flyttet etter noen år i Ballangen tilbake til sitt hjemsted Rørvik. Her blei han en av drivkreftene i revymiljøet.
Skoledagene i Kalvås var flotte. Vi hadde ikke mer enn skolestua og vedsjåen med utedoen. Jeg tror vi hadde minst like fine dager på skolen som dagens unger. I dag er skolestua blitt til et grendehus hvor stillheten ruver.
Flere artikler fra Samisk skolehistorie 5