Sámegillii

Artikkel i boka Samisk skolehistorie 5. Davvi Girji 2011.

Johan Daniel Hætta og Svein Lund:

Samene og det norske læreplanverket

Johan Daniel Hætta, Kautokeino 2003.
(Foto: Svein Lund)

Så lenge det har vært skole her i landet, har sentrale myndigheter fastsatt hva elevene skal lære. Denne artikkelen gir et historisk tilbakeblikk på læreplanenes forhold til den samiske befolkninga i Norge, med hovedvekt på grunnskolen og på perioden fram til 1990.

Johan Daniel Hætta er født i 1949 og oppvokst i Siebe i Kautokeino. Han har lærerutdanning fra Alta med tilleggsutdanning i samisk, norsk, mediekunnskap, ledelse og pedagogikk. Han har vært lærer og rektor ved Kautokeino ungdomsskole, ansatt ved skolekontor og er nå lektor i pedagogikk ved Samisk høgskole.

Svein Lund er hovedredaktør av Samisk skolehistorie og nærmere presentert i bind 2.

Svein Lund, Hasvik 2011
(Foto: Aleksandra Głowacka)

Hvorfor læreplan?

Sett fra elevens synspunkt er det læreren og læreboka som styrer undervisninga, og det er gjerne de som får æra og skylda for innholdet i skolen. Elever og foreldre ser sjelden de dokumentene som styrer både lærerne og lærebokforfatterne, nemlig skolelover og læreplaner. Disse er nært knytta sammen, når skolelovene er endra har det ofte også skjedd endringer i læreplanene. Skoleforskeren Erling Lars Dale uttrykker læreplanens oppgave slik: «Formelle læreplaner legitimerer, beskriver og normerer hva skole og utdanning handler om.»[1] Når Normalplanen av 1939 ikke nevner samene med et ord, men under historiefaget skriver at «Forfedrane våre høyrde til den germanske folkeætta», er det ei legitimering og normering av at den samiske og kvenske befolkninga skal overses i undervisninga, at de skal betraktes som ikke-eksisterende, både som elever og som del av det norske samfunnet. Når læreplanen av 2006 under faget Mat og helse setter som et av måla for 7. klasse: «Lage samisk mat og gjøre greie for nokre trekk ved samisk matkultur», er det ei legitimering og normering av at den samiske minoriteten i Norge skal synes i skolen og at det er viktig at alle elever får kjennskap til forskjellige sider ved samisk kultur. Læreplanene for grunnskolen og videregående skole styrer også indirekte, med at de ligger til grunn for forlagenes og forfatternes arbeid med lærebøker og for utdanninga av lærere til disse skolene. Utdanninga i pedagogikk og undervisningsfag i lærerutdanninga forteller både hvilke holdninger lærerne skal formidle til elevene, hvilke emner de skal ta opp og indirekte hvilke emner de ikke skal ta opp i undervisninga.

Læreplantyper

Undervisning for samer har fra omlag 1800 fulgt samme hovedlinjer som undervisning for andre elever i Norge. Sjøl om man etter hvert har fått noen tilpassinger og tildels samiske læreplaner, ligger hele tida de nasjonale læreplanene til grunn. Derfor kan vi ikke forstå skolen for samer uten å forstå svingningene i det norske læreplansystemet. Grunnskolens læreplaner har gjennom tidene hatt ulike navn, og disse navna har tildels vært uttrykk for forskjellig syn på i hvilken grad læreplanen skal styre opplæringa. Læreplanene som kom i 1922/1925 og i 1939 blei kalt Normalplan. Det betyr at planen angir det elevene normalt skal lære, det som myndighetene anså som obligatorisk, skolens frihet var begrenset. Selv om planen ikke var forskriftsfestet, var den normgivende for arbeidet i skolen og elevene blei prøvd etter den. I 1971 kom mønsterplan for grunnskolen. Mønsterplanen angir hva elevene bør kunne uten å styre i sterk grad. Mønsterplanen har mange flere forslag til tema og emner enn det læreren rekker å ta opp i undervisninga. Dermed blir mønsterplanen et forslag for skolen og læreren. I 1987 fikk vi en ny mønsterplan som i tema og emner var noe strammere enn den forrige, men samtidig var skolene og lærerne friere enn tidligere i valg av lærestoff. I 1997 fikk vi Læreplanverket for den 10-årige grunnskolen. Dette representerer samme plantenkning som normalplanen, nemlig å angi hva som er obligatorisk lærestoff. Læreplanverket blir nå forskriftsfesta, noe som betyr at skolen er juridisk bundet av planen. Læreplanverket for Kunnskapsløftet er også forskriftsfesta. Detaljeringsgraden er noe lavere enn i den foregående planen. Siden planene regulerer skolens virksomhet og innhold sterkere enn tidligere, medfører det at kravet til dokumentasjon er sterkere før, skolen må kunne dokumentere at man har gitt adekvat opplæring. Læreplanene regulerer først og fremst skolens innhold, ikke lærerens arbeidsmåte. Likevel gir planene i varierende grad føringer for hvordan lærere og elevene skal arbeide. I Normalplanen av 1939 legger man vekt på «arbeidsskolen» med aktive elever i motsetning til den gamle puggeskolen. I planen av 1997 blir det lagt stor vekt på prosjektarbeid som metode, og planen gir retningslinjer for hvor stor del av undervisninga som skal være prosjektorientert på de forskjellige trinn. Sterkere lovregulering bak planen (forskriftfesting), betyr også at lærerens arbeidsmåte blir mer preget av planens innhold, og bruk av kontrollmekanismer som normerte/nasjonale prøver kan også virke begrensende på den pedagogiske friheten som planene i utgangspunktet legger opp til.

Tre perioder

Svært grovt kan vi dele den samiske skolehistoria i tre perioder.
I den første perioden, fra tidlig på 1700-tallet til tidlig på 1800-tallet, var det hovedsakelig misjonen som sto for opplæringa for samer, langt på veg var det derfor to forskjellige skolesystemer for samer og nordmenn.
I den andre perioden, fram til 1970-tallet, var skolen for samer fullt ut bygd på samme planer og regelverk som skolen for norske barn.
I den tredje perioden har skolen igjen skilt mellom samiske og norske elever og læreplanene har i større eller mindre grad tatt hensyn til at samiske elever har andre behov. Samtidig har også samiske emner fått en viss plass i de nasjonale læreplanene.

De første instruksene

Den eldste kjente instruksen for opplæring av allmuen er Kristian 3.s kirkeordinans, som riksrådet i 1539 vedtok at skulle gjelde også for Norge. Den uttrykte: «Børnelærdommen at være i alle Huse, at ogsaa Bønderbørn maa nu herefter vide det, som ej alene Bønder, men ogsaa ædle Mænd, ja vel Konger og Fyrster have ikke selv hittildags vidst»[2]. Som læreplan betrakta, må den vel sies å være ganske ambisiøs, men også ganske uklar. Det var kirka som var tillagt ansvaret for opplæringa, og det var tildels degnen eller klokkeren, tildels presten sjøl som sto for denne. Hovedsakelig besto opplæringa av utenatlæring av katekisme- og bibeltekster, og all ungdom var pålagt å møte i kirka til opplæring en gang i uka, enten i forbindelse med gudstjenesten eller på en ettermiddag. Med store avstander og den tidas kommunikasjoner var dette langt fra gjennomførlig overalt.

På midten av 1600-tallet utarbeida biskop Erik Bredal i Trondhjems stift[3] en detaljert skoleplan, der prestene i stiftet blei pålagt å inndele barna i fire grupper etter kunnskapsnivå. Pensum i disse var: «Hovedstykkene»[4], Luthers forklaring, Hustavla[5] og Resens Børnelærdoms Visitats[6]. Ifølge Bredals instruks skulle alle prester føre lister over skolepliktige barn i sin menighet og innkalle dem til eksamen to ganger i året. Listene skulle inneholde opplysninger om hvor langt hvert barn var kommet og de skulle legges fram ved proste- og bispevisitaser. Instruksen førte til reaksjoner, da mange mente den var umulig å gjennomføre, og det varierte nok sterkt i hvilken grad den blei gjennomført. Biskop Bredal var også den første vi kjenner til som forsøkte å gjennomføre skole for samer, men lite er kjent om resultatet.

Biskop Erik Bredal malt av Sigvard Kildal. Maleriet er i Tromsø museums utstilling.
(Foto: Svein Lund)

Misjonstida: Eget skoleverk for samer

Ei fast organisering av skole for samer blei det først fra omlag 1716, under ledelse av Misjonskollegiet og Thomas von Westen. De samiske bosettingsområdene i Norge blei delt i 13 distrikter, med en misjonær i hvert. Mesteparten av undervisninga blei likevel gitt av skoleholdere, som i stor grad var samer og underviste på samisk. Siden skolens fremste formål var misjon, var hele den samiske befolkninga målgruppe, og ofte blei det holdt skole for samer i alle aldre.[7]

Allmueskolen for nordmenn blei organisert noe seinere, først gjennom skoleloven av 1739 blei det i prinsippet gjennomført skole for alle på landet i Norge. Skole- og kirkeadministrasjon gikk i stor grad om hverandre, biskopene fungerte som skoledirektører og prestene som lokale skolesjefer/skolestyreformenn.

Verken misjonsskolen eller allmueskolen hadde noen detaljert læreplan som kan sammenlignes med de planene som kom seinere. De retningslinjene som lå til grunn for undervisninga var formulert i:
– For misjonsskolen: Kongens instruks til Misjonskollegiet av 19.04.1715[8]. Sjøl om både organiseringa og språkpolitikken blei endra flere ganger i løpet av de nesten hundre åra som misjonsskolen eksisterte, blei det ikke gitt noen ny generell instruks.
– For allmueskolen gjaldt to instrukser fra 1739[9]. Disse fant myndighetene raskt ut at var vanskelige å gjennomføre, og de blei modererte med en ny instruks av 1741.[10]

Alle over en kam

Tidlig på 1800-tallet la Misjonskollegiet ned arbeidet blant samer, og ansvaret blei overført til den ordinære kirkeorganisasjonen. Fra nå av skulle samiske elever gå i den vanlige norske allmueskolen, og opplæringa blei avslutta med konfirmasjonen. Nå var sentrale skolelover og planverk helt og fullt de samme for undervisning av samiske og norske elever. Til en viss grad blei det utarbeida kommunale skoleplaner, men i den grad disse skilte seg ut i samiske områder, var det helst gjennom styrking av timetallet for norskfaget.

I hele perioden fra først på 1800-tallet til sist på 1980-tallet gikk norske og samiske elever under det samme nasjonale læreplanverket. Men i løpet av denne perioden skjedde det likevel store endringer i myndighetenes skolepolitikk overfor samene. Vi kan snakke om tre hovedstrategier overfor samisk språk og kultur: tolerering, aktiv fornorsking og usynliggjøring.

Den første tida etter nedlegginga av misjonen fortsatte de fleste samiske skoleholderne i arbeidet sitt, men nå underlagt de ordinære prestene og det samme regelverket som skolen i resten av landet. Lenge underviste mange også på samisk, sjøl om det var stor mangel på samiske lærebøker, da det ikke var trykt noen etter 1776. Det blei også rekruttert nye samiske lærere, dels gutter fra lokalsamfunnet som blei opplært av prestene, dels gjennom seminaret som blei oppretta på Trondenes i 1826. Fra 1820-tallet blei det igjen utgitt samiske lærebøker.

Fra 1850 til 1880 gikk tolereringspolitikken trinnvis over i aktiv fornorsking. Fra 1880-tallet var norsk/dansk etablert som eneste gyldige undervisningsspråk og samisk/kvensk redusert til hjelpespråk i ytterste nødsfall. Den første skoleloven som nevner samene, er Lov om Folkeskolen på Landet av 1889. Den paragrafen som tar opp bruken av samisk og kvensk, starter med ei klar melding: «Undervisningen skal foregaa i det norske Sprog.» Undervisninga av samer hadde i prinsippet samme målsetting som for norske elever, men i praksis blei denne ofte svært konsentrert om norskopplæring, på bekostning av andre fag.

forordning 1739plan 1834lov1889n1890

Første normalplaner

I 1890 kom den første normalplanen for folkeskolen. Den nevner ikke samiske forhold eller samene med et ord. Etter denne planen skulle det utvikles lokale læreplaner. Dette skjedde i en del kommuner, mens man i andre kommuner bare brukte den sentrale rammeplanen[11].

De neste læreplanene, for landsfolkeskolen av 1922 og byfolkeskolen av 1925, sier heller ingen ting om samiske forhold. I norskfaget står det som mål: «Barna skal lære: 1. å tale morsmålet sitt naturlig, greit og tydelig.» Men hva så med barn som hadde andre morsmål enn norsk? De var pr. definisjon ikke-eksisterende. Også etter disse læreplanene blei det utarbeida lokale læreplaner[12].

Parlamentarisk skolekommisjon og samisk læreplanforslag

Den parlamentariske skolekommisjon blei oppretta av Kirke- og undervisningsdepartementet i 1922, og den var i arbeid helt til 1927. Kommisjonen kom med ei rekke innstillinger. Ei av dem var Utkast til lov om folkeskolen på landet, som kom i 1926. Der er et eget kapittel som tar opp samiske og kvenske skoleforhold.[13] I kapitlet er referert forskjellige syn, bl.a. Per Fokstads Nogen antydninger til forslag til samisk (lappisk) skoleplan. Fokstads plan er det første forsøket vi kjenner til på samisk påvirkning av læreplanarbeid. Han foreslo ei egen samisk skoleordning, med samisk som undervisningsspråk og fag, og med samisk innhold i andre fag. Etter at innstillinga har referert Fokstads plan, gjengir den synet til reindriftsinspektør Kristian Nissen og skoledirektør Chr. Brygfjeld, som begge tar avstand fra planen. Kommisjonen satte ned ei egen nemnd for å vurdere spørsmålet. Nemnda avviste Fokstads forslag og uttalte bl.a.:
Kravet går med andre ord ut på at Norge skal sørge for å få utviklet en samisk åndskultur, noget som ennu ikke finnes. Man kan nok kalle dette en skjønn tanke; men det er dog en tanke som ikke lar sig realisere. ... Samene har da heller ikke utviklet nogen egen, for et fastboende liv avpasset kultur, men bare en som på det intimeste er knyttet til nomadelivet. Man har heller ikke gjort erfaringer som skulde peke på at nogen annen samisk kultur overhodet lar sig oparbeide; forholdene ligger ikke således an; folkets hele egenart og begavelse peker ikke i den retning, ... Å bygge videre på denne nomadekultur og søke å heve den til en også for fastboende samer skikket høiere almenkultur, er derfor så meget mer håbløst. Ser man nøkternt på forholdet, må man vel si at samene her i landet neppe har utsikt til å komme med i kulturlivet uten ved å tilegne sig den norske kultur og da først og fremst ved å lære å mestre det norske sprog. ...
Nevnden må i henhold til det anførte holde på at arbeidet i de blandede sprogdistrikter i det store og hele fortsetter i det spor man nu har slått inn på.

Skolekommisjonen slutta seg så til nemnda. Det var ingen som ga støtte til Fokstads plan, men to medlemmer tok et mellomstandpunkt: Et mindretall (Bull[14] og Jønsson[15]) tar følgende reservasjon: «Vi kan for den almindelige ordning av folkeskolen i de samiske og blandede distrikter slutte oss til planen, men finner ikke at der ved denne innstilling er tatt så meget hensyn som nødvendig og ønskelig er, til bevaringen og utviklingen av samisk mål og kultur i sin almindelighet og til behovet for større kyndighet i samisk hos lærere i de blandede distrikter. Vi mener at disse hensyn best kan tilgodesees ved opretholdelsen av en samisk ungdomsskole, i det vesentlige bygget på lærer Fokstads plan og utstyret med virkelige stipendiemidler.»

Det tok hele 10 år fra innstillinga kom til det kom nye lover om folkeskolen og enda tre år før det kom nye læreplaner.

n22n39n39bl60

1939: Progressiv pedagogikk – men ikke for samer

Folkeskolelovene av 1936 innebar ingen endringer for samisk språk i skolen. Samisk skulle fortsatt kunne brukes som hjelpespråk, mens adgangen til å bruke kvensk som hjelpespråk nå blei fjerna. De neste læreplanene kom i 1939, igjen en for landsfolkeskolen og en for byfolkeskolen. Det er slående at man laga egne planer for by og land, mens forskjellen mellom norske og samiske områder helt blei ignorert i læreplanene.

Planene var på flere områder prega av progressiv pedagogikk, med større vekt enn før på elevenes egenaktivitet. Likevel var også denne planen skrevet ut fra sørnorske forhold og man har forutsatt at alle som skal undervises etter planen, har norsk etnisitet og norsk språk som morsmål. Samer og kvener er ikke nevnt, verken som elever eller som tema for opplæringa. Her er noen eksempler fra læreplanene for fag:

– Kristendomsundervisninga har stor vekt på kirkehistorie, og det er ganske detaljert ramsa opp emner som skal behandles. Elevene skal lære om bl.a. Hans Nielsen Hauge og Grundtvig, mens verken Thomas von Westen eller Lars Levi Læstadius er nevnt.

– Norskplanen starter, omtrent som planen av 1922, med å slå fast: «Målet er å lære borna: 1. å tala morsmålet sitt naturleg, greitt og tydeleg – utan grovare ljodførings- og grammatiske mistak.» Det er igjen helt sett bort fra at skolen hadde elever med andre morsmål enn norsk.

– I planen for Soge (historie) står det under «Livshøve i Noreg i steinalderen»: «Forfedrane våre høyrde til den germanske folkeætta». Igjen ser man bort fra at skolen hadde elever med annen bakgrunn. Til tross for ei ganske detaljert emneliste, er det ikke tatt opp forhold i Nord-Norge før etter svartedauden, da torskefisket i Lofoten nevnes i samband med Bergen og hanseatene. På 1600-tallet er det nevnt at svenskene prøvde å ta Finnmark. Dette er de eneste stedene i planen der Nord-Norge er nevnt.

– I geografiplanen er det sagt: «For kvar landsdel må ein få fram det sermerkte i naturtilhøve og levevilkår», men eksempla fra Norge er alle henta fra Rogaland.

– Naturfaget legger opp til at en skal ta utgangspunkt i den lokale naturen, men alle eksempla bygger på sørnorske forhold, der en skal gå ut i skogen og se på vårblomster og sanke hasselnøtter og nyper. Det er ikke tatt hensyn til skolen i de delene av landet som har andre naturforhold. I planen for de enkelte klassetrinna er ei rekke planter og dyr oppgitt som obligatoriske, blant dem åkersennep[16], blåsymre[17] og gullstjerne[18], som alle har et begrensa utbredelsesområde. Det er ikke lagt opp til at man kan bytte disse ut med planter som vokser lokalt. Skolefortellinger fra den tida viser at læreplanen har blitt tatt helt bokstavelig og elever f.eks. på Finnmarksvidda har blitt undervist om planter som de ikke har hatt sjanse til å se i virkeligheten.[19]

Ei av de obligatoriske plantene i naturfagundervisninga var åkersennep, ei plante som tidligere ikke vokste i Indre Finnmark. Den har likevel forekommet i tilknytning til jordbruk og veier, og her er et sjeldent eksemplar avbilda i Kautokeino sommeren 2011.
(Foto: Svein Lund)

– Verken i sang, kroppsøving eller husstell er det nevnt eksempler fra samiske områder.

– Gjennom hele læreplanen er reinen nevnt en gang, i ei oppramsing av hjortedyr i naturfaget. Reindrift er ikke omtalt i noen sammenhenger.

Forsøk med 9-årig skole – som om ingen ting var hendt

I etterkrigstida kom det to viktige utredninger som begge innstilte på å endre skolepolitikken overfor samene. Først i 1948 fra Samordningsnemnda for skoleverket, deretter i 1959 fra Samekomiteen[20]. Lov om folkeskolen av 1959 åpna for at samisk kunne brukes som undervisningsspråk. Men da det i 1960 blei laga en læreplan for forsøk med 9-årig skole, var det ingen spor etter denne omvurderinga av opplæringa for samer.

For de første 7 åra bygde planen av 1960 i stor grad på normalplanen av 1939. For norskfaget blir det bare vist til planen av 1939. For andre fag var det visse endringer, og regning blei erstatta med matematikk.

Fortsatt er norsk det samme som morsmål. Fortsatt er samer og samiske områder knapt nevnt. I samfunnsfag er målsettinga blant annet å «utvikle toleranse og respekt for mennesker med annen hudfarge, språk, tro, skikker og samfunnsoppfatning». Likevel legger læreplanen opp til det motsatte av toleranse og respekt overfor samene i Norge og ikke minst de samiske elevene, med å overse dem konsekvent.

Under kristendomskunnskap er von Westen nevnt som en av fire personer under emnet «Reformasjon – pietisme – misjon i Norge», uten at det er sagt hva han var kjent for. I geografi blir samer nevnt en eneste gang, under 7. skoleår, der ei aktuell oppgave for elevene er: «Gjengi innholdet i en bok om a) samer, b) eskimoer, c) negrer i Afrika, d) negrer i Amerika». Det eneste tilfellet der samer er nevnt i en plan på 432 sider er altså som ei oppgave der elevene skal hente stoff fra bøker utafra. Det er altså ikke engang der retningsgivende for dem som skal skrive lærebøker etter disse planene.

Dette var tida for den såkalte linjedelte ungdomsskolen, og i planen er det satt opp flere aktuelle praktiske linjer. Ei av disse er linja for landbruk, som tar opp jordbruk, skogbruk og hagebruk, men ikke nevner reindrift med et ord[21].

I løpet av den perioden da planen av 1960 var i kraft, skjedde det likevel viktige endringer i undervisninga for samer. Det blei starta nordsamisk begynnerundervisning i fire kommuner i Finnmark[22] og undervisning i sørsamisk i Snåsa og Hattfjelldal[23]. Men samiskfaget eksisterte ikke i denne læreplanen.

forarb70forslag70m71m74

M71/74 – Samiske krav endrer planen

Når man sist på 1960-tallet planla en gjennomgripende læreplanendring, var tida overmoden for at det nye synet på samene skulle komme fram i planen. Men det skjedde likevel ikke uten videre, og gjennom perioden 1967–74 forsøkte samiske skolemiljø gjentatte ganger å påvirke planarbeidet.

Normalplanutvalget blei satt ned i 1967, under ledelse av dosent Hans-Jørgen Dokka. Da utvalget var nesten ferdig med innstillinga si, var opplæring for samer ikke nevnt med et ord i utkastet. Anton Hoëm var på den tida den eneste som hadde drevet forskning på samiske skoleforhold. I en samtale med utvalgslederen sa han: «Jeg er helt sikker på at det er en ting dere har glømt i innstillinga.». Hva kunne det være, ville Dokka vite. Jo, Hoëm var sikker på at det ikke sto noe om samene der. Det måtte Dokka gi han rett i, og så la han til: «Men kan ikke du skrive noe for oss?» Jo, det kunne Hoëm, og det var grunnen til at samene likevel blei nevnt i den første av to innstillinger som kom i 1970, sjøl om det ikke blei akkurat slik Hoëm hadde ønska.[24] Denne historia forteller også hvordan utviklinga av opplæringa for samer på 1960- og 70-tallet var tilfeldig og avhengig av noen få enkeltpersoner, helt fram til opprettinga av Samisk utdanningsråd i 1975.

Forarbeid til normalplan for grunnskolen fikk da inn et to-siders kapittel om Samisktalende elever i grunnskolen. Her viser man til grunnskoleloven av 1969: «Born av foreldre som nyttar samisk som dagleg talemål, skal gjevast opplæring i samisk når foreldra krev det.» Utvalget peker videre på de problema som er med å gjennomføre dette, bl.a. mangel på lærere og lærebøker, og skriver: «Normalplanutvalget har naturlig nok vært særlig opptatt av å drøfte de mulige konsekvenser lovens §41.7 bør få for utarbeidelsen av normalplanen. Utvalget har bl.a. vært inne på den tanke å knytte til seg særlige sakkyndige slik at det kunne vie den samiske morsmålsundervisning en spesiell omtale i forbindelse med planen for norsk og eventuelt også gi råd i de andre fagplanene om hvordan en kan legge arbeidet an når elevene har samisk som morsmål. Men utvalget er kommet til at dette er et planarbeid som bør utstå til normalplanen foreligger i sin endelige form. Men da bør det også straks bli tatt initiativ til å få utarbeidet en plan eller veiledning – eventuelt som et supplement til normalplanen – som går direkte på de problemer en står overfor i grunnskoler med samisktalende elever.»

I tråd med dette blei da forholda for samiske elever utelatt i utvalgets andre innstilling, Forslag til normalplan for grunnskolen. Det varte ikke lenge før reaksjonene kom. I fremste rekke i kritikken sto Kautokeino skoleråd, som i desember samme år uttalte bl.a.:
«a. Det går ikke fram av planen at det finnes samisktalende elever i norsk skole og samisk kultur i Norge.
b. Undervisningen for samisktalende elever er ikke berørt.
c. Målsettingen for tospråklighet norsk/samisk er ikke berørt, heller ikke vanskene i forbindelse med såkalte språkproblemer.»

Kritikken fra Kautokeino var nok medvirkende til at den midlertidige planen av 1971 (M71), fikk et tosiders kapittel om «Elever i språkblandingsdistrikter», sjøl om innholdet var langt fra det kritikerne hadde ønska. I dette kapitlet står det at samiske elever kan få begynneropplæring på samisk, men at «Det er rimelig å tenke seg at samisk og den samiske kultur vil dominere på laveste trinn i grunnskolen, og at norsk språk og norsk kultur vil innta denne plassen på de høyeste trinn i grunnskolen.» Det er spesielt nevnt sørsamiske elever, som må ha eget språkmateriell, men ellers kan man bruke de samme prinsipper som for nordsamiske elever. Mens forslaget fra 1970 ikke nevner fremmedspråklige elever under norskfaget, har M71 for første gang en egen læreplan for norsk som fremmedspråk. Denne planen var i første rekke beregna for samiske elever, men det er nevnt at den også kan være aktuell for elever med finsk bakgrunn og «barn av fremmedarbeidere».

Under de enkelte faga er samene omtalt direkte bare en gang. Det er i orienteringsfaget for 4. klassetrinn. Under emnet Livet i kalde strøk er nevnt «Tundraen, Grønland, Canada: Eskimoer, Nord-Skandinavia – samer.» Velvillig tolka kan man si at samene indirekte er med når man under kristendomskunnskap for 7. klassetrinn nevner læstadianismen under «Norsk kirke- og kristenliv i 1800-årene.» Resultatet var at samiske skolemiljø forsterka kritikken og satte kreftene inn på å få endringer i den endelige læreplanen. Edel Hætta Eriksen forteller i Samisk skolehistorie 1:
«Våren 1972 ble det holdt et stort seminar i Kautokeino hvor lærere og folk fra universiteter samt fra Forsøksrådet for skoleverket møtte opp. Tema på seminaret var utkastet til Mønsterplanen samt skolesituasjonen for samene. Seminaret laget en uttalelse hvor det ble bedt om at den uheldige formuleringen ble endret. Samisk språk, samisk historie og kultur må gis større verdi. En gruppe fikk reise til et møte med Stortingets kirke- og undervisningskomite hvor man overleverte uttalelsen. Jeg var med i gruppa.
Ny Mønsterplan kom i 1974. En del setningsformuleringer var rettet, men fortsatt hadde innholdet en fornorskende tendens. Fortsatt ble det påpekt at fra 3. klassetrinn skulle norsk være hovedspråk, mens samisk skulle være et fag.»

Kritikken av M71 gikk på to hovedområder: stillingen til samisk og norsk språk i opplæringa og mangelen på samisk innhold i de enkelte fagplanene. På det første området var resultata magre. Formuleringa om overgang til norsk som hovedspråk blei beholdt. Derimot kom samiskfaget inn i læreplanen, og det kom inn ganske mange punkter om samiske forhold i læreplanene i heimstadlære, orienteringsfag, historie, samfunnsfag, handarbeid og musikk.[25] Disse punkta er tydelig resultat av forslaga fra Kautokeino skoleråd og seminaret som det tok initiativ til. For lærere i samiske områder var det viktig at de nå hadde dekning i læreplanen for å undervise i samiske emner i faga. Læreplanen gir ingen retningslinjer for hva som gjelder for samiske områder og hva som gjelder for resten av landet. Alle elever i landet skulle i prinsippet få denne opplæringa om samiske forhold, men uten at lærere og lærebokforfattere hadde tilstrekkelig med kunnskaper kunne det nok ofte mangle mye på at dette blei gjennomført. Odd Mathis Hætta skreiv slik i 1979: «I Mønsterplanen er det foreslått en del emner om samer. Disse er kanskje tilstrekkelig for å gjøre norske barn oppmerksom på samer, men emnene vil ikke dekke undervisningen av barn i samiske områder.»[26]

Både M71 og M74 har reindriftskunnskap som mulig valgfag. Det er et opplegg for et årskurs på 2–3 timer pr. uke. Læreplanen er svært kort, og det er langt fra det omfattende kurset som elevene fikk da det noen år tidligere var reindriftslinje ved den linjedelte ungdomsskolen i Karasjok. Blant samiske lærere var det stor misnøye med den lave statusen samiskfaget og undervisning på samisk hadde i M74. Nils Thomas Utsi, daværende lærer ved Láhpoluoppal skole, uttalte til avisa Sámiid Hilat i 1978: — Man skulle ikke tro at Mønsterplanen var skrevet av pedagoger. «Målet er likestilling, og det kan bare oppnås ved at samisktalende elever får en grunnskoleutdanning som er helt likeverdig med den all annen norsk ungdom får», – står det. Jeg kan være enig i at utdanningen bør være likeverdig, men den kan ikke være identisk lik. Ånden i Mønsterplanen er ennå: Når man har lært norsk er man likestilt.[27]

Til tross for det begrensa resultatet av læreplanstriden på begynnelsen av 1970-tallet, skulle initiativet fra samiske skolemiljø føre til større resultater på lengre sikt. De samiske krava møtte mye motbør i Kirke- og undervisningsdepartementet, men også innafor den sentrale skoleadministrasjonen fantes det folk med større forståelse for behova til samiske elever. Det var særlig tilfelle i Forsøksrådet[28]. Edel Hætta Eriksen blei oppnevnt som det første samiske medlem av Forsøksrådet i 1973, og rådet satte ned et «rådgivende utvalg for planlegging av tiltak innen undervisnings- og utdanningssektoren i språkblandingsområdene». Utvalget foreslo i 1974 blant annet oppretting av «Pedagogisk senter for forsøks- og utviklingsarbeid i samiske områder». Det blei ikke oppretta akkurat slik som foreslått, men innstillinga til utvalget var mye av grunnlaget for at Samisk utdanningsråd blei oppretta to år seinere.

m84m85m87m87s

M87: Første samiske læreplaner

I utgangspunktet skulle man på 1980-tallet ikke lage helt nye læreplaner, bare revidere M74. Endringene blei likevel etter hvert ganske store, blant annet blei de obligatoriske emnene ikke lenger angitt for hvert årstrinn, men for tre-års-bolker. Under læreplanarbeidet blei det strid om flere prinsippspørsmål.

12.01.1984 ga Kirke- og undervisningsdepartementet Grunnskolerådet mandat til å lage høringsutkast til en ny læreplan. Der het det at «en tar sikte på en mer bevisst vektlegging av felles stoff og felles ferdigheter». Høsten 1984 kom Høringsutkast til Mønsterplan for grunnskolen - generell del, og på nyåret 1985 fagspesifikk del. Kirke- og undervisningsminister Kjell Magne Bondevik greip personlig inn i læreplanprosessen, bl.a. for å styrke kristendommens stilling i skolen, og han pressa gjennom flere endringer fra høringsutkastet til den midlertidige planen av 1985. Den midlertidige planen blei kalt M85, men planen blei først trykt i 1986, og departementet skriver i forordet at den «kan tas i bruk fra skoleåret 1986/87 i påvente av behandling i Stortinget av en stortingsmelding om mønsterplanen».

Før den endelige planen forelå i 1987 hadde det vært regjeringsskifte. Arbeiderpartiregjeringa som da hadde overtatt, reverserte flere av Bondeviks endringer i planen. Til tross for departementets mandat om mer felles stoff, endte planen av 1987 med å legge større vekt på lokalt læreplanarbeid enn både tidligere og seinere planer.

Samtidig med at læreplanarbeidet pågikk, skjedde det ei viktig endring av lovverket. Ved ei endring i grunnskoleloven § 40.7 i 1985 fikk samisk status som opplæringsmål: «Barn i samiske distrikter skal få undervisning i eller på samisk på barnetrinnet. Eleven velger selv om han/hun vil ha samisk som fag på ungdomstrinnet.» Med dette hadde man langt på veg gjennomført det som samiske skolemiljøer kjempa for under arbeidet med M74, men ikke nådde fram med den gang.

Men denne endringa kom ikke av seg sjøl. Samisk utdanningsråd, som var drivkrafta bak endringa, opplevde stor motstand i departementet.[29] Både M85 og M87 besto av en generell del og en fagspesifikk del. Mens den generelle delen av M74 hadde kapitlet «Elever i språkblandingsområder», skilte høringsutkastet av 1984 mellom «Samiske elever» og «Språklige minoriteter», og denne inndelinga blei beholdt i planene. I den fagspesifikke delen hadde M74 faget «Samisk med skriftforming», mens M85 skilte mellom «Samisk som førstespråk» og «Samisk som andrespråk». Begge disse planene var skrevet både på samisk og norsk, mens kapitlet «Samiske elever» bare var trykt på norsk. For norskundervisninga skilte M74 mellom «Norsk m/skriftforming» og «Norsk som fremmedspråk». Her skjer det to viktige endringer i M85. Begrepet fremmedspråk byttes ut med andrespråk og det skilles mellom «Norsk som andrespråk for elever med samisk som førstespråk» og «Norsk som andrespråk for språklige minoriteter.» Med opprettinga av Samisk utdanningsråd[30] hadde samiske skolemiljø fått en formell rolle i skoleadministrasjonen som skulle gi bedre samisk innvirkning på læreplanarbeidet. Under læreplanreformen på 1980-tallet var utdanningsrådet hoveddrivkrafta for å få egne samiske læreplaner. Den første direktøren for utdanningsrådet, Edel Hætta Eriksen, forteller om dette i Samisk skolehistorie 1:
Samisk utdanningsråd fikk høre at Mønsterplanen skulle revideres og gjorde i 1984 en henvendelse til Kirke- og undervisningsdepartementet med forslag om å lage en samisk mønsterplan. Samisk utdanningsråd ble så bedt om å lage læreplaner, først i samisk som førstespråk og andrespråk. Rådet gikk med på det, men krevde samtidig at det skulle lages egne samiske læreplaner i alle fag. ... Selv om vi måtte legge den norske planen M87 til grunn, så var det likevel den første samiske læreplanen.»[31]

Tospråklighet blei nå målet for opplæringa både for samer og innvandrere, ei målsetting som man seinere i stor grad har gått bort fra. I 1989 blei del 2 av Mønsterplanen utgitt med samiske fagplaner for sju fag i grunnskolen. Etter en del strid blei denne utgitt som egen bok. Her er det ikke gitt noen retningslinjer for hvem som skal bruke denne læreplanen. Det blei overlatt til den enkelte kommune eller skole. I dag er det vanskelig å få en full oversikt over hvor den samiske læreplanen blei brukt. Vi vet at planen blei brukt i større eller mindre grad i Kautokeino, Karasjok, Porsanger, Nesseby samt to skoler i Tana og de spesielle sameskolene i Målselv, Hattfjelldal og Snåsa. Men sjøl her blei ikke den samiske planen brukt fullt ut for alle. Noen skoler brukte bare deler av den samiske planen. For skoler som hadde samisktalende og norsktalende parallellklasser, blei den samiske planen i liten grad brukt i de norsktalende klassene.

De nasjonale læreplanene beholdt avsnitt om samene i visse fag, som o-fag[32] for barneskolen og samfunnsfag for ungdomsskolen. I andre fag, som musikk og forming, blei de samiske emnene nå tatt ut og bare videreført i de samiske læreplanene. De nasjonale læreplanene, som også et flertall av de samiske elevene fikk undervisning etter, hadde altså heller mindre innhold om samiske spørsmål etter M87 enn etter M74. Men planene av 1987/89 fikk ikke virke lenge i fred. Allerede i 1990 kom det en ny minister i departementet, og han ville fjerne de samiske læreplanene helt. Hva som da skjedde kan du lese om i andre artikler i denne boka.

l97l97sk06sn


[1] Erling Lars Dale (red.): Læreplan i et forskningsperspektiv. Universitetsforlaget 2009. s. 12
[2] Gjengitt etter Johannes J. Helgheim: Allmugeskolen på bygdene. Aschehoug 1980. s. 18.
[3] Trondhjems stift omfatta da hele Trøndelag, Nord-Norge og Nordmøre, dvs. de aller fleste samer i Norge.
[4] «Hovedstykkene» var sentrale deler i Luthers katekisme: De ti bud, trosartiklene, Fadervår, dåpssakramentet og altersakramentet.
[5] Hustavla var et tillegg til Martin Luthers Lille Katekisme eller salme- og bønnebøker. Hustavla var ei samling bibelsitater som ga uttrykk for forholdet mellom over- og underordna i samfunn og familie, der både den verdslige og geistlige øvrigheten var innsatt av Gud og husfaren var den styrende i familien.
[6] Hans Poulsen Resen: Om Børnelærdoms Visitatz i almindelighed, oc om eenfoldige Skriftemaal : med nogle nyttige Spørsmaal der hos ; efter D. M. L. rette Meening oc viis, i dend Herris Jesu Nafn. København 1627.
[7] I boka Fra noaidiens verden til forskerens gir Anton Hoëm en god skildring av denne skoleordninga.
[8] Instruksen er gjengitt som bilag i Adolf Steen: Samenes kristning og samemisjonen til 1888. Egede instituttet 1954. http://skuvla.info/skolehist/kongemisjon-tn.htm
[9] Forordning om Skolerne paa Landet i Norge. Og hva Klokkerne og Skoleholderne derfor maa nyde. 1739. Faksimile: Skolehistoriske aktstykker nr. 1. Instruktion for Degne, Klokkere og Skoleholdere paa Landet i Norge. 1739. Faksimile: Skolehistoriske aktstykker 2.
[10] Plakat og nærmere Anordning angaaende Skolerne paa Landet i Norge. 1741. Faksimile: Skolehistoriske aktstykker 3.
[11] Fra Finnmark er slike læreplaner kjent fra bl.a. Kistrand (1891), Nesseby (1892), Tana (1892), Sør-Varanger (1893), Vardø (1900), Kjelvik (1905), Hammerfest (1913), Nord-Varanger (1915). Mesteparten av planene er i arkivet til Skoledirektøren i Finnmark, Statsarkivet i Tromsø.
[12] Vardø (1926), Nesseby (1928), Kautokeino (1928), Talvik (1929). Nesseby-planen er omtalt i artikkelen Ragnhild Sandøy: Fornorsking av Finnmark blei deres liv, Samisk skolehistorie 4.
[13] Hele kapitlet er gjengitt på http://skuvla.info/skolehist/parlskol-tn.htm
[14] Edvard Bull (1881–1932) var historiker og arbeiderpartipolitiker. Han var bl.a. nestleder i Arbeiderpartiet og utenriksminister i den første Arbeiderparti-regjeringa i 1928.
[15] Gitta Jønsson (1869–1950) var fra Tromsø og var en pioner i nordnorsk arbeiderbevegelse og kvinnebevegelse. Hun var bl.a. medlem av Tromsø kommunestyre og landsstyret i Arbeiderpartiet.
[16] Åkersennep, Sinapis arvensis er vanlig over det meste av landet, særlig i jordbruksområder. Edel Hætta Eriksen forteller i om undervisning om åkersennep i Samisk skolehistorie 1, http://skuvla.info/skolehist/edel-n.no. Trulig vokste det ikke åkersennep i Kautokeino i den tida, men planta har spredd seg i tilknytning til jordbruk og veier, og er seinere funnet også der.
[17] Blåveis eller blåsymre, Hepatica nobilis, er en vanlig vårblomst på Østlandet og i Trøndelag, sjelden i andre landsdeler, ikke registrert i Finnmark.
[18] Gullstjerne, Gagea lutea, er forholdsvis vanlig nord til Nordland, sjelden i Troms, ikke registrert i Finnmark.
[19] Et eksempel på bruk av hvitveis i undervisninga er nevnt i ei fortelling av Kristine Nystad: http://skuvla.info/sambok-n.htm. Hvitveis eller kvitsymre, Anemone nemorosa, er utbredt over det meste av landet, i Finnmark er den bare registrert noen få steder på kysten.
[20] Innstillinga fra Samekomiteen er omtalt i flere artikler i Samisk skolehistorie, bl.a, av Einar Gullichsen, Sigrunn Rønbeck og Sigmund Steenbuch i bind 1 og Jon Eldar Einejord i bind 3.
[21] På tross av dette blei det oppretta reindriftslinje ved den linjedelte ungdomsskolen i Karasjok, se artikler i Samisk skolehistorie 1 og 2.
[22] Samisk begynneropplæring er omtalt i flere artikler i Samisk skolehistorie, blant annet av Edel Hætta Eriksen, Sverre Hatle og Inez Boon i bind 1 og Asta Balto i bind 2.
[23] Undervisninga i sørsamisk er omtalt i Samisk skolehistorie av Thorbjørn Andersen i bind 1 og Ellen Bull Jonassen i denne boka.
[24] Opplysninger fra Anton Hoëm, september 2011.
[25] Alle disse punkta er gjengitt i internettutgava av denne boka.
[26] Odd Mathis Hætta: Samisk i skolelover og læreplaner. Pedagogen 3-1979, s. 14.
[27] Sámiid Hilat, nr. 1-1978, gjengitt i http://sveinlund.info/skole/monsterpl-s.htm.
[28] Forsøksrådet for skoleverket blei oppretta av Kirke- og undervisningsdepartementet i 1954. I 1981 gikk de borgerlige partia til valg på nedlegging av Forsøksrådet, og dette blei gjennomført kort tid etter valget.
[29] Opplyst av Nils Thomas Utsi, tidligere konsulent ved Samisk utdanningsråd, intervju 21.06.2011.
[30] Opprettinga av Samisk utdanningsråd er skildra i Edel Hætta Eriksens fortelling i Samisk skolehistorie 1.
[31] Samisk skolehistorie 1, s. 78.
[32] «O-fag» var forkorting for orienteringsfag, et samlefag som omfatta samfunnfag, historie, geografi og naturfag. Det blei innført med M87 men delt opp igjen fra L97.


Flere artikler fra Samisk skolehistorie 5