Artikkel i boka Samisk skolehistorie 5. Davvi Girji 2011.

Ellen Marita H. Sara:

Bestemors skoleopplevelser

Ellen Marita Sara som konfirmant
(Foto utlånt av Ellen Marita Sara)

Ellen Marita H. Sara er født i 1991 og da ho skreiv denne artikkelen var ho elev ved Kautokeino ungdomsskole. Etter ungdomsskolen har ho gått videregående skole i Kautokeino og vært et år i militæret i Porsanger. Nå (2011) er ho sersjant på Garnisonen i Sør-Varanger.

Ho skreiv dette da Davvi Girji i 2006 arrangerte skrivekonkurranse for ungdom, der ho vant andrepremie.

Ellen Marita forteller om skoleopplevelsene til sin egen bestemor, Karen Anna Bongo. Karen Anna Bongo, som også var kjent under tilnavnet «Madame Bongo», døde i 2009.

Karen Anna Bongo, Čuonovuohppi, 2004
(Foto: Trym Ivar Bergsmo)

Om bestemor

Bestemor mi, Karen Anna Bongo, er født i 1925, i Čuonovuohppi, Kautokeino.

Ho gikk 7 år på skolen, 1933-1940, ho var 8 år da ho starta. Skolen var på Boaronjárga i Kautokeino. Dengang gikk de på skolen tre måneder for året, fra januar til slutten av mars. Familien hennes var reindriftssamer, og seinere hadde de også husdyr. Etter folkeskolen var ho hushjelp hos folk og hjalp til hjemme. Ho har kokke-utdanning. I dag har ho fjellstue i Čuonovuohppi.

Her vil jeg fortelle hvordan det var på skolen den gang bestemor var barn. Ho har sjøl fortalt meg opplysninger og hendinger fra skolegangen sin.

Bestemor forteller om skolen

Den første skoledagen var det bestemors far som fulgte henne til skolen. For bestemor var det fryktelig trist å bli igjen der, ho gråt da faren dro. Ingen av hennes søstre eller brødre var på skolen da, slik at ho blei aldeles aleine der.

Ho hadde aldri vært på internatet, slik at alt var så fremmed. «Jeg var litt redd for de store barna, jeg syntes de var så store og de herja så mye.» Hver gang da bestemor skulle til matsalen i kjelleren, så gikk ho helt ytterst mot veggen, for at de større barna ikke skulle springe henne ned.

Det første året kunne hun ikke norsk. «Jeg leste, skreiv og sang på norsk, men jeg forsto ikke hva det handla om. Lærerne var både norskspråklige og samiskspråklige. De norske lærerinnene kunne også litt samisk, så vi kunne kommunisere med dem også.»

På internatet bodde de mange på samme rom, og om noen hadde en søster eller bror også på skolen, sov de i samme seng, for det var varmere. Bestemor hadde ingen andre, slik at ho sov alltid aleine. De hadde ikke annet enn et teppe som de sov under, sånn at det var veldig kaldt. Om kvelden brukte de å ta på seg tørre skaller for å holde varmen om natta. Ovnen som var i hvert rom, varma ikke så godt, og slokna i løpet av natta.

Hver dag måtte de ta tran. Husmora tvang dem til å gjøre det. Trana brukte å stå svært lenge i et trekar, og til slutt brukte den å bli harsk. Men de måtte likevel ta den, sjøl om det smakte aldri så vondt. Noen brukte å kaste opp av den.

Etter skoletida hadde alle arbeid på internatet. Jentene smurte brødskiver og vaska opp. Guttene kløyvde og bar ved.

Til middagsmat kunne det være forskjellig sjøfisk og ofte var det kukjøtt. Reinkjøtt og ferskvannsfisk var det aldri, og barna savna sjølsagt det, det var jo det de var vant til hjemmefra.

Om kvelden, før kveldsmaten, gjorde de lekser. Den gang var ikke samisk fag, heller ikke var det bøker på samisk annet enn bibelhistorie og katekisme. Matematikk var heller ikke fag, men de regna små regnestykker, ikke slike store vanskelige stykker som er nå i tida.

Bestemor gikk ikke fullt sju år på skolen. Da krigen kom, måtte de ut av skolebygget, da soldater skulle bo der.

Hvordan det var å gå på skolen den gang

«Jeg synes vi hadde gode forhold på internatet, og også på skolen.» Mange sier at på den tida var det så ille å gå på skolen og bo på internatet, men etter bestemors mening var det ikke det. Ho var vant til å bo i gamme, og de hadde ikke bedre forhold og mat. Slik at hun syntes det var godt å bo i hus, sove i seng og få god mat mange ganger om dagen. På internatet var det i alle fall ikke verre enn hjemme, bare det at mor og far ikke var der.

Statsinternatet i Kautokeino, 1935-40
(Foto: Elisabeth Meyer / Finnmark fylkesbibliotek. Kilde: Muitalusat ja dáhpáhusat Guovdageainnus 8)

Noen skolehendinger

– Jeg husker en gang da guttene holdt på å kløyve ved og bære inn på romma. På hvert rom var det en vedovn, og guttene bar ved inn dit. Så var det en som het Isak, han gikk og bar veden veldig sakte. Da sa læreren: «Isak, du er så sein.» Da begynte Isak å springe i full fart med veden. «Men Isak, du er jo snar,» sa læreren da.

En gang hadde husmora kjøpt moltebær av noen samer. Ho hadde lagt dem i ei stor tønne. Tønna skjemte ut bæra og når vi skulle spise dem, så var de fryktelig vonde. Da var det mange som spydde, jeg også. Siden da har jeg nesten vært redd for moltebær.

Mitt syn

Det har vært veldig spennende å arbeide med dette. Det var artig å høre alt som bestemor fortalte fra sin egen barndom. Det var spennende å høre hvordan de levde, og hvordan skoleforholda var på den tida. Det livet de levde, synes som en annen verden. Jeg kan ikke forestille meg at for bare 70 år siden var livet så forskjellig fra livet vårt nå.

Jeg tror ikke jeg ville ha klart meg så lenge uten mor og far da jeg var så ung. Mor og far er så viktige i livet til alle barn, og jeg tror ikke at det er bra for barn å bo borte fra dem. Hjemme lærer og erfarer man også mye mer enn på skolen, om slike ting som man ikke lærer på skolen, og som man trenger i livet.

Nå forstår jeg bedre hvorfor eldre folk er så harde til å arbeide, og hvorfor de er så harde til sinns. De har ikke levd et slikt enkelt liv som oss, men vært nødt til å vokse opp uten tryggheten hos foreldra og familien. I skolealderen er alle i familien viktige, og det må ha vært veldig tungt å arbeide og gjennomføre skolen uten dem.

Flere artikler fra Samisk skolehistorie 5