Sámegillii

Artikkel i boka Samisk skolehistorie 6. Davvi Girji 2013.

Randi C. Bratland:

Samiske tilbud innenfor sykepleierutdanningen i Finnmark

Randi Bratland
(Foto utlånt av Randi Bratland)

 Randi Caspersen Bratland er født i 1953 og oppvokst i Lier i Buskerud. Hun har utdanning fra Menighetssøsterhjemmets sykepleieskole, pedagogisk embetseksamen fra Universitetet i Oslo, storfag i sosialpolitikk og grunnfag i sosialantropologi fra Universitetet i Tromsø. Hun er nå førstelektor ved sykepleieutdanninga på Høgskolen i Finnmark. Før hun kom til Finnmark arbeidet hun ved daværende Aker sykepleieskole i Oslo, og ved Thaeler Memorial Hospital i Nicaragua.

Artikkelen er skrevet i 2007.

Bakgrunn

Mange samiske pasienter har møtt og møter fortsatt språklige barrierer i norsk helsevesen. Dette er dokumentert av flere utredninger, bl.a. Plan for helse- og sosialtjenester til den samiske befolkning i Norge (NOU:1995:6).

Sykepleierutdanningens oppgave er å møte samfunnets behov for sykepleie, også minoritetenes behov. Et viktig bidrag til å bedre situasjonen for samiske pasienter er derfor å utdanne sykepleiere som er tokulturelle og tospråklige i samisk og norsk. Men hvordan skal dette gjøres? Fra 1995 til 2001 ble to kull sykepleiestudenter utdanna i samarbeid mellom Høgskolen i Finnmark og Samisk høgskole. I denne artikkelen skal jeg fortelle om mine egne erfaringer som følgeforsker til en gruppe tospråklige studenter.

Sykepleierutdanningen – og samiske forhold

Finnmark sykepleierskole ble opprettet i 1960 i Hammerfest. I 1994 ble skolen en del av Høgskolen i Finnmark. Skolen ligger vegg i vegg med Hammerfest sykehus, det sykehuset i Norge som har hatt og har flest samisktalende pasienter. Sykepleierutdanningen samarbeider også med helseinstitusjoner som har ansvar for spesielle oppgaver innen det samiske samfunnet: Helse Finnmark, herunder Samisk kompetansesenter innen psykisk helsevern (SANKS), samt Undervisningssykehjemmet i Karasjok, som har til oppgave å være ressurssenter for undervisning, fagutvikling og forskning i sykepleietjenesten og de kommunale helse- og omsorgstjenestene.

Rammeplanene for sykepleierutdanningen har ikke har hatt noen spesielle formuleringer om samiske forhold. Dette har særlig vært en utfordring for de nordnorske skolene som alle har hatt kontakt med samiske pasienter i helsetjenesten. I disse skolene har undervisning om den samiske pasient har vært tatt inn i studieplanen der det har passet og ut fra studentenes interesser. Siden begynnelsen av 1980-tallet har samiskspråklige studenter vært kvotert inn i utdanningen i Finnmark, kvoten har vært på 10 % av studenttallet. Kvoteringen har hatt sin berettigelse i de årene det var stor konkurranse om å komme inn på sykepleierutdanningen, med de siste årene har det ikke vært særlig konkurranse, derfor har kvoteringen ikke noen praktisk betydning lenger. Studenter med samisk som morsmål har etter søknad fått forlenget tid til eksamen.

Desentralisert sykepleierutdanning i indre Finnmark 1995-98

Etter at språkreglene i Sameloven tok til å gjelde fra 01.01.91, så høgskolen seg forpliktet til å bidra til rekruttering av samisk helsepersonell. Jeg fikk i oppgave å lage en fagdidaktisk vurdering som ble vedtatt av Høgskolestyret. Det daværende Regionale høgskolestyret for Finnmark vedtok 23. september 1993 å sette ned et utvalg, som skulle utrede muligheten for å starte opp desentralisert sykepleierutdanning i det samiskspråklige forvaltningsområdet. De som utredet saken var representanter fra Samisk høgskole, Samiske sykepleieres forening, Finnmark sykepleierhøgskole og Det regionale høgskolestyret. Sykepleierutdanningen hadde gjennom flere år hatt vanskelig for å rekruttere fra samiske områder, samtidig som det var mangel på sykepleiere i disse områdene.

I 1995 startet vi opp med den første gruppa med sykepleiestudenter i Kautokeino. Ved opptak ble det krevd kunnskaper i nordsamisk språk. I praksis ble ikke kravet så strengt som ved opptak ved Samisk høgskole. Norsk ble likevel skriftspråket i studiet, blant annet fordi ingen av faglærerne i sykepleierutdanningen var i stand til å rette oppgaver på samisk. I utlysningsteksten for stillingen som lærer sto det at undervisningsspråket ville være norsk. Den første tida var det høgskolelærer Nelly Stafne som flyttet til Kautokeino og hadde undervisning med studentene. Men Høgskolen i Finnmark klarte å få ansatt en samisktalende lærer, Berit Bongo – hun tiltrådte stillingen 3 måneder etter opptak.

Alle de ti som ble tatt opp på studiet hadde studiekompetanse, men flere andre ble avvist fordi de manglet dette. Gruppa med samiske studenter hadde undervisning både i Kautokeino og i Hammerfest. Teoriundervisningen hadde de i hovedsak for seg selv, men de var sammen med resten av kullet på enkelte undervisningsområder. Høgskolelærer Berit Bongo fulgte studentene både i Kautokeino og Hammerfest.

I praksisdelen av sykepleiestudiet deltok de samiske studentene på ordinær måte. Når de var i praksis i de samiske områdene hadde de i tillegg til ordinær praksisoppfølging tilbud om en samisktalende veileder, Turid Ulvenes. I forbindelse med undervisningen i samiske omsorgsforhold ble det gjennomført et feltkurs i Kautokeino i tredje studieår, dette varte i to dager. Kurset var knyttet til undervisningen i sosiologi og sosialantropologi, og det var jeg som var faglig ansvarlig. Som pensum ble brukt arbeider av blant annet Eivind Bråstad Jensen (1991), Per Fugelli (1986) og Berit Bongo (1986). I feltkurset besøkte studentene et gårdsbruk, pensjonistforeningen og andre steder i lokalsamfunnet på jakt etter bakgrunnen til den samiske pasient.[1]

Fra undervisninga ved Samisk høgskole. Fra høyre: Inger Marit Eira (Åhren), Inga Sara, Solbjørg Valio, Berit Inger Anne Henriksen, Ellen Marit Gaup.
(Foto utlånt av Solbjørg Valio)		 Undervisning i auditorium i Hammerfest, sammen med studentene fra Hammerfest.
(Foto utlånt av Solbjørg Valio)

Lærer og forsker i forhold til samiske studenter

Min rolle i dette prosjektet var tredelt: Jeg hadde laget den fagdidaktiske vurderingen. Som lærer hadde jeg ansvar for samfunnsfagundervisningen, og som forsker fulgte jeg studentene i deler av undervisningen, og samlet opplysninger underveis. Evalueringen ble gjennomført med støtte fra daværende Råd for høgskoleutdanning i helse- og sosialfag, og med professor Anton Hoëm som veileder.

Jeg fulgte kull 1995 i første halvår, så var jeg borte et år på grunn av svangerskapspermisjon – og så fulgte jeg studentene det resterende halvannet år studiet deres varte. I mitt fravær var det kollega Unni Bente Elde som samlet data, og besøkte studentene i Kautokeino.

I det følgende vil jeg sitere fra evalueringsrapporten for å synliggjøre både muligheter og utfordringene i dette prosjektet. Et kort møte med klassen sett med mine norske øyne:

9. oktober 1995 reiste jeg sammen med en av faglærerne til Kautokeino for å gjøre klasseromsobservasjon av den lille gruppa ved Samisk høgskole. ... Dagligspråket i skolen er samisk, men alle slår lett over til norsk når de oppdager at nykommeren bare snakker norsk. Klasserommet var lite og smalt og lå i 2. etasje.

Læreren som foreleste var norsk. Men studentene har allerede hatt andre undervisere fra Kautokeino som har undervist på samisk. Jeg spør studentene hvordan de opplever at samisk språk blir brukt i undervisningen: En av studentene svarer: «Når læreren snakker samisk er det lettere, jeg kan skrive mens jeg hører, for det er mitt morsmål som brukes – ørene får hvile»

Praksis på helsesenteret i Guovdageaidnu, Sykepleiestudent Solbjørg Valio og hjelpepleier Annbjørg Dorgli Hætta.
(Foto utlånt av Solbjørg Valio)		 Pause på kantina på Samisk høgskole Fra venstre: Anne Kirsten Anti, Solbjørg Valio, June Turi, Berit Bongo, Else Kvamme. Astrid Rasdal Kemi, Inga Sara.
(Foto utlånt av Solbjørg Valio)

Internt på høgskolen (Avdeling helsefag i Hammerfest) var det flere som reagerte på at studentene snakket samisk i undervisningen. Dette tror jeg hadde å gjøre med at intensjonene først og fremst var å bedre sykepleiermangelen i Indre Finnmark, at dette skulle føre til at studentene snakket samisk i undervisningen hadde mange ikke tenkt på. At det regionale høgskolestyret nettopp hadde lagt språkreglene i Sameloven til grunn for opprettelsen, syntes å være glemt. Avdelingens administrasjon var mer opptatt av de geografiske barrierene, og hvordan disse kunne forseres via IKT. Det ble brukt lyd/bildestudio i forbindelse med prosjektet – men intensjonen om utstrakt bruk av IKT ble ikke innfridd på grunn av for dårlig utstyr.

Den neste dagen skulle studenten arbeide med prosjektarbeid. Arbeidet strakte seg over hele dagen og ble avsluttet med fremlegg dagen etter. Studenten planla prosjektet på samisk og fremførte det på norsk. For meg som norskspråklig føltes det litt uvant å observere at det ble snakket samisk i gruppene. Fremlegget opplevdes som den rene åpenbaring og hadde god faglig kvalitet.

Bruken av samisk språk i gruppene satte altså rollen som forsker på prøve, hvordan kunne jeg evaluere noe jeg ikke forsto? Jeg bestemte meg for at jeg måtte tåle dette i en periode. Studentene hadde en samisktalende lærer, som kunne følge med på hva studentene diskuterte. For meg førte det til at jeg ble enda mer klar over hvilken betydning det samiske språket hadde for disse studentene, og det måtte være viktigere enn at jeg kom på sidelinjen, jeg fikk jo et innblikk i kvaliteten etter hvert. Senere skulle studentene forholde seg til norsktalende pasienter og kolleger i norske sammenhenger, og dette fikk de fint til.

Da 30 studenter fra Hammerfest var på besøk i Kautokeino, fikk de servert biđus i lavvu ved Suohpatjávri. På bildet lærer Randi Bratland og studentene Solbjørg Valio og Ellen Marit Gaup.
(Foto utlånt av Solbjørg Valio)		 Lærerne på avslutninga i Hammerfest. Fra venstre: Petra Larsen Olsen, Berit Bongo, Else Kvamme, Gudrun Nilsen, Grete Mehus, Randi Bratland
(Foto utlånt av Solbjørg Valio)

Samiske miljø som støtte i møte med norsk utdanning

For alle studenter vil det å ta sykepleierrollen være en utfordring som kan oppleves som krevende, og kanskje stressende til tider. Men de tokulturelle studentene vil i tillegg ha en del utfordringer når det gjelder språk, og koder som alle tar for gitt i hverdagen. Stress skal ikke unngås for enhver pris, det kan virke stimulerende med en viss grad av utfordring. Men når det blir mer enn en person kan håndtere, er det uheldig og kan føre til at personen ikke søker seg til utdanning eller orker å fullføre. Det må derfor være et felles ansvar å legge opp til variasjon i skolesystemet slik at minoriteter også får en sjanse til å utdanne seg. Personalet ved de to institusjonene Høgskolen i Finnmark og Samisk høgskole fikk til et praktisk samarbeid om å etablere et desentralisert studium i et samisk område. Indirekte har dette hatt betydning for den tryggheten studentene følte i forhold til å kunne vise begge sider av seg selv i studiesituasjonen.

For oss som ikke er tokulturelle er det naturlig nok vanskelig å sette seg inn hvordan det oppleves å fungere tokulturelt. Jeg vil derfor ta mange forbehold om at det kan oppleves forskjellig av ulike personer, og vi må alltid stille oss kritiske til forklaringer på dette. ... Kulturell tilpasning kan oppfattes som en stressituasjon, hvor en hele tiden veksler mellom kulturene, mellom det kjente og det ukjente – og hvor faktorene beskrevet over (og andre) virker inn. Bruk av morsmålet spiller en rolle for at dette skal oppleves trygt og meningsfullt. Det å få være tokulturell i yrkesrollen frigjør etter vår erfaring mye kreativitet, og gjør studiet nært og relevant for studentene.

I mine data kom det fram at flere av studentene ville ikke ha begynt på sykepleierutdanningen dersom den ikke hadde vært lagt til hjemstedet og til en samisk høgskole, Men det er også andre måter å gjøre dette på. Det tokulturelle er ikke et argument for at enhver kommune må ha sin egen utdanning. Samtidig var det utfordrende å studere i en liten gruppe fjernt fra moderskolen i Hammerfest. Sykepleierstudentene følte at det var lite faglige diskusjoner med andre studenter eller ansatte ved Samisk høgskole. Og det virket som de satte mer pris på å komme til Hammerfest mot slutten av utdanningen, selv om det var noen utfordringer med å ha to høgskoler som studieadresse. I forbindelse med feltkurset (Bratland, Bongo 1999) i samfunnsfag fikk Kautokeino studentene besøk av studentene fra Hammerfest (30 personer), noe alle parter rapporterte som et positivt innslag.

Møtet mellom det levende samiske samfunnet og den norske sykepleierutdanningen var spennende å bivåne, og jeg var derfor skuffet over at prosjektet ikke ble videreført. Det desentraliserte tilbudet som var lokalisert til Samisk høgskole i Kautokeino ble nedlagt i 2001. Årsaken til dette var flerdelt: Nye retningslinjer for organisering og igangsetting av fjernundervisningsstudier med statlige høgskoler som faglig ansvarlig (1996) betød at høgskolene ikke kunne ha permanente desentraliserte opplegg på et studiested, disse måtte flyttes rundt. Dessuten var dette tilbudet opprettet av Det regionale høgskolestyret, i en tid hvor de fire høgskolene i Finnmark, inkludert Samisk høgskole, hadde felles styre. Dette var ikke lengre tilfelle etter høgskolereformen i 1995. Høgskolesystemet gikk dessuten inn i en tid med vekt på effektivitet og økonomi (NOU 1988: 28 Med viten og vilje) og dette påvirket administrasjonen ved Høgskolen i Finnmark, som mente at det ikke var studentgrunnlag for å fortsette i Kautokeino.

Da tilbudet ble flyttet, opphørte også samarbeidet mellom høgskolene. Nye desentraliserte tilbud hadde samme fokus som grunnutdanningen i Hammerfest, det var ingen samisk veileder i praksis og ingen samisktalende følgelærer, og det samiske innholdet ble utformet i forhold til studentenes og lærernes egne interesser. Feltkurset ble videreført, og noen ganger brukt i språklovens kommuner.

Det viste seg at det var uheldig å koble samisk språk med en desentralisert modell fordi begrepet desentralisert var utydelig i forhold til det samiske innholdet. Desentralisert sykepleierutdanning i Indre Finnmark var i realiteten forløper for en samisk sykepleierutdanning. Når en la ned tilbudet, så stanset mye av utviklingsarbeidet i forhold til samiske omsorgsforhold. I 2008 ble det opprettet et nytt desentralisert tilbud i Porsanger kommune med støtte av Sametinget. I fagplanen står det at tilbudet skal ha en samisk profil, men det gjenstår fortsatt et arbeid i forhold til hva den samiske profilen skal gå ut på både teoretisk og praktisk.

Kan HiF få et særskilt ansvar for samisk omsorgsarbeid?

Erfaringen viser at Høgskolen i Finnmark er i stand til å etablere en samisk sykepleierutdanning, samtidig viser det seg også at samisk språk og kultur utgjør en betydelig utfordring. Det samiske innholdet må formaliseres slik at det foreligger en felles forståelse av hva det samiske innholdet i sykepleierutdanningen skal være. Derfor er det nødvendig å samarbeide med instanser som er i stand til å vurdere en fagplan for samisk sykepleierutdanning: dette vil være Kunnskapsdepartementet (rammeplanendring), Samisk høgskole, Sametinget og Høgskolen i Finnmark, Avdeling helsefag. En slik fagplan kan ligge til grunn for både treårige og fireårige løp avhengig av studenttilgang, og disse kan flyttes rundt i språkområdet. Det må også stilles formelle krav til de som skal være veiledere og undervisere i samisk sykepleierutdanning, slik at utdanningen både i teori og praksis kan være forskningsbasert. Det må gis tid og rom for å fordype seg i arbeidet med å sette ord på tradisjonell kunnskap innen helseområdet.

Høgskolen i Finnmark bør etter min oppfatning på denne bakgrunn få et særlig ansvar for samisk omsorgsarbeid og forskning innen sykepleie.

Litteratur:
Bongo, Berit: Sykepleie som mellommenneskelig aspekt Sámi medica 3/1986
Bratland, Randi C / Bongo, Berit A.: Sykepleierutdanningen og den lokale utfordring. Evaluering av desentralisert sykepleierutdanning i Indre Finnmark fra 1995– 98. » HiF - Forskning 1999:11
Dobson, Susan M: Transcultural Nursing – a contemporary imperative Scutari Press, London 1991
Fellessekretariatet: Rammeplan for 3-årig grunnutdanning i sykepleie. August 1987. Ajourført 10/1-89
Fuggeli, Per: Skjulte helsebehov hos samer Sámi medica 3/1986
Hoëm, Anton: Tradisjonskunnskap og det samiske utdanningssystem. Foredrag holdt ved Urbefolkningskonferanse i Kautokeino 28.10.1996
Jensen, Eivind Bråstad: Fra fornorskningspolitikk mot kulturelt mangfold. Nordkalottforlaget 1991.
Kirke-, Utdannings- og Forskningsdepartementet: Nye retningslinjer for organisering og igangsetting av fjernundervisningsstudier med statlige høgskoler som faglig ansvarlig. 06.12.96
NOU 1988: 28 Med viten og vilje
NOU: 1995:6 Plan for helse- og sosialtjenester til den samiske befolkning i Norge.
Redfield, R, Linton, R and Herskovits: Memorandum on the study of acculturation. American Anthropologist 38, 149–152
Sameloven av 12. juni 1987. Samelovens språkregler.

[1] Dette er nærmere beskrevet i evalueringsrapporten Sykepleierutdanningen og den lokale utfordring fra 1991 av Randi C. Bratland med bidrag fra Berit Bongo.

Samisk skolehistorie 6